Lena Ronge

– Mellom to furuer går det en liten sti inn i skogen. Bak den fjerde furua henger det en nøkkel. Fortsett oppover i skogen. Det tar bare noen minutter, så er dere der, syv meter over bakken. Håper dere ser noen dyr i løpet av natten. De er helst ute i skumringen eller ved daggry. Vi har sett både ulv og bjørn her. Ellers har kjøttmeisen akkurat fått unger. Skru på TV-skjermen så ser dere hvor hardt fuglemora jobber for å få i dem nok mat. Fluesnapperen har akkurat forlatt redet med sine syv små, forteller Trine-Lise Bjørnebye.
Knut og jeg er på vei til Engerdal, kommunen som kanskje er mest kjent for Femundsmarka Nasjonalpark og skihelten Gjermund Eggen. Knut snakker ivrig om at han har lest at Tynset vil bli den nye skinkehovedstaden i Norge. Han synes vi må stoppe på veien å få tak i den skinken. Tynset ligger tross alt i samme fylke. Jeg tenker mest på bjørnen jeg har lest om i dagens avis. Den forsvant over svenskegrensa for to år siden. Siden har ingen sett den. Rett utenfor tretopphytta vi skal tilbringe natten i, er det sett en bjørn for noen få måneder siden. Du må ned fra tretoppen for å gå på toalettet. Dessuten kan bjørner klatre. Jeg leter etter alternative muligheter for dobesøk. Og tenker at det ikke er så viktig med å få sett de dyra. Hardtarbeidende fuglemødre holder lenge for meg.
Vi skjønner at vi ble frarådet å satse på gårdsutsalg av poteter og nykål. Veien til Engerdal går gjennom endeløse furuskoger. Ikke et gårdsbruk i sikte. Lokalmaten vi har sett for oss å spise i tretoppen blir derfor handlet inn på Elverum. Vi tar med en liten flaske akevitt også, Løitens selvfølgelig. Så suser vi mellom furutrærne helt til vi finner den hemmelige stien. Den som skal ta oss opp til hytta blant fuglene.

Noen steder merker man er bygget med kjærlighet. Kraggbua er et slikt sted. Glemt er både ulv og bjørn. Syv meter over bakken lukter det furuskog og solvarm kvae. Utsikten mot de snødekte Sølenfjellene er til å miste pusten av. Den eneste lyden vi hører er skogens egen. Samt knak fra furua vi bor i.
Tjue kvadratmeter kjærlighet og omtanke med plass til åtte personer. For to er det den rene luksus. I gjesteboken leser vi at yngste gjest har vært tre måneder gammel. Eldstemann over sytti. Vi leser om åtteåringen som har tatt kikkerten rundt halsen og fugleboken i hånden og ikke lagt det fra seg før tre dager senere da hun skulle hjem. Vi leser om elg og rev og nysgjerrige ekorn. De to kikkertene, av beste kvalitet, kommer fort rundt halsen vår. Fugleboken med alle lydene i henda.
Fôringsplasser og saltsteiner er satt opp i umiddelbar nærhet. Den store myra ligger rett bak oss. Vinduet fra soverommet vender den veien.

Det er varmt, men luften virker klar og frisk. Stekt elgpølse fra Elverum og iskald øl på verandaen høyt oppi lufta. Under oss en dyreverden vi vet er der. Det knirker og knaker og jeg synes jeg skimter både elg og rev. I alle fall hører jeg en ugle.
Vi skrur på skjermen som er hengt opp på veggen og blir fjetret. De åpne munnene til åtte små fugleunger skriker etter mer og mer mat. Mora jobber på spreng. Hver gang hun flyr ut av fuglekassen kan vi følge henne på ferden rundt tretoppene for å finne larver eller fluer eller hva hun nå fôrer dem med. Vi fyller frø på fuglebrettet på verandaen og er henrykte hver gang hun finner veien  til oss. Så er det tilbake til ungene med de åpne nebbene. Ingen pause.
Skjermen står på resten av oppholdet. Det er visst flere kasser å følge med på, det er bare å skifte kanal. Men vi har mer enn nok med kjøttmeisen. Minutt for minutt.

Skumringen kommer. Tiden da sjansen er størst for å få bamsen på besøk. Jeg blir på Kraggbua med kikkerten og kjøttmeisen. Knut drar ut på vandring, ganske nervøs. Selv om vi vet at veien ligger rett nedenfor stien, kjennes det som vi er midt i villmarka. Helt alene. Knut går mot myra, der et elghode er lagt ut for å friste rovdyr til et besøk. Han nynner på en Prøysenmelodi, han føler seg litt tryggere da. Han kommer levende tilbake. Ingen dyr er sett, men fersk elgbæsj. Det er da noe.
En lang, varm kveld på verandaen med skinken fra Tynset, nykål og poteter. En liten Løiten i glasset. Furulukt i nesa. Ren luft i lungene. Hodet tømmes for dumme tanker. Fred og harmoni i tretoppen.
Selv kjøttmeisen tar seg en hvil. En velfortjent sådan. Vi legger oss rett over midnatt med klokken på fire, sikre på at vi vil ta skogens dyr på fersken rundt hytta når vi våkner. Deilige senger, deilige dyner, deilige lyder. Vi synes det kjennes ut som vi er på en stor, gammel trebåt på havet. Og vi sovner som steiner.

Klokken fire har nok kjøttmeisen allerede vært oppe lenge. Vi oppdager at hun har fått hjelp til fôringen. To meiser flyr frem og tilbake med nebbene fulle av mat til de sultne ungene. Vi har fått besøk av et ekorn på verandaen. Fuglefrøene var fristende frokost. Den kikker nysgjerrig på oss gjennom vinduet.
Det blir med de to kjøttmeisene og ekornet. Og litt ny elgbæsj. Nykokt kaffe med utsikt over de snødekte fjellene, lydene og luktene gjør allikevel opplevelsen til noe helt utenom det vanlige. Noe som sitter i kroppen lenge etter at vi har gått den lille stien mellom furuene tilbake til bilen. Vi vet at det finnes et sted i Engerdal vi skal tilbake til.
Når vi suser gjennom de endeløse furuskogene på vei hjem, snakker vi om å feire jul i furua. Snekker Andersen lagde julegaver hjemme hos nissen som bodde bak to gran og en liten stubbe. Det var nok i  Engerdal, innover der og bortover slik. Den lille hemmelige stien rett ved veien. Tror kanskje jeg så en liten rød topplue tidlig den morgenen da vi speidet etter bamsen.