Alt går så fort nå om dagen…

…noen ganger sitter jeg helt stille og ser langsomt i veggen, synger Odd Børretzen i det vi svinger inn på tunet på Valbjør gård.

Det er det jeg gjør nå, ser langsomt i veggen. Veggen fra 1700-tallet. Utenfor hører jeg lyden av bjellesau. Geitene på gården har dratt til seters for sommeren. Det er bare killingene igjen, de hopper rundt på tunet utenfor. Det er fyr på peisen. Jeg ser langsomt i veggen.

En ung mann fra Bestum kom til Valbjør i 1943 for å studere gamle bygninger. Lite visste han at han skulle møte sin store kjærlighet på gården, odelsjenta på Valbjør. Omkranset av seks nasjonalparker, består gårdstunet av tretten hus, dessuten et loft fra middelalderen; visstnok det eneste i Norge som fremdeles er i bruk. Et skinnbrev, funnet på Valbjør, kan dateres tilbake til 1300-tallet. Tre generasjoner bor på gården i dag.

To furuer står plantet tett sammen utenfor kårboligens kjøkkenvindu. De er plantet til ære for den livslange kjærligheten som oppsto den gangen i 1943.

Vi bor i Vetlestugu. Det er som å være statist i et folkeeventyr. Et sagn sier, at den siste som så det enorme jutultrollet, kom fra en gård rett i nærheten. Han fikk skyss hjem i en farkost han aldri hadde sett maken til. Ved Jutulporten ba skyssmannen gårdskaren om å lukke øynene og absolutt ikke se opp. Nysgjerrigheten tok overhånd. Bonden så et lysglimt i det porten gikk opp og trollet forsvant inn i fjellet. Nakken hans ble værende i den samme fastfrossede stillingen resten av livet.

JutulportenJutulporten er rett nedenfor Valbjør gård. Jeg tror kanskje jeg så et lite lysglimt derfra i går kveld etter at jeg slukket lyset i Vetlestugu og det bare var glør igjen i peisen. Nakken er heldigvis ikke fastfrosset i dag.

Frokosten inntas i hovedhuset. Det er geitebrie, mild, hvit geitost og geitepølse på bordet. Alt laget på Valbjør. Geitekillingene leker utenfor vinduet, vi får hilse på gårdens kattunger og egentlig vil vi bli lenger, men Valbjør er halvveien til målet denne gangen. Tre generasjoner vinker farvel på trammen. Postkort, sier Knut. Jeg stirrer langsomt på Jutulporten i det vi passerer på vei mot Vågå.

Vi tar Trollstigen ned, kjører lange tuneller der vi er like spente hver gang på hvilket landskap som åpenbarer seg når vi kommer ut av mørket. Vi spiser sveler på fergene som tar oss langs fjorder og fossefall. Turister knipser bilder og kan ikke få nok av dette. Ikke vi heller.

Siste fergen vi tar, legger til havn i Sæbø. Vi sjekker inn på Sagafjord hotell og da vi kommer inn på rommet, mister vi nesten pusten. Vi kunne blitt værende på rommet resten av oppholdet, stirrende ut mot Hjørundfjorden, den majestetiske Slogen og Aksla.

Utsikten vi aldri får nok avVannet endrer seg hvert minutt, himmelen innehar alle regnbuens farger, etter  tiden på døgnet. Fjellene er grønnkledde og noen steder svarte. Jeg stirrer langsomt og minnes veggen  fra 1700-tallet på Valbjør gård. Jeg er enig med Odd Børretzen, vi burde stirre langsomt oftere. Saktere.

Men vi har ikke kommet til Sæbø for å stirre på vannet. Vi vil oppleve naturen; se hva som skjuler seg i de grønnkledde fjellene rundt. Vi hører rykter om en hengekøye øverst ved tregrensa. På vei oppover, små, norske flagg som vaier i vinden ved benker og utkikkspunkter. Furuskogen er trolsk, tipper Jutultrollet har vært innom her en gang. Vi ser en skogbunn full av firkløver. Vi begynner å lete etter en kløver med fire blader, men finner ut av vi er lykkelige nok akkurat nå. Det lukter fuktig skogbunn og barnåler.

Furuskogen går brått over til løvskog, tett som en jungel. Gresset rundt stien er nyslått. Innimellom ser vi glimt av fjorden der nede. Og så: Hengekøyen! Der kan man ligge og stirre så langsomt man vil. Drømmen må være å tilbringe natten her på Gunnarråsa, 350 meter over havet. Det er vanskelig å begynne nedstigningen.

Hengekøyen, åh, hengekøyenHjørundfjorden, fjorden vi ikke får nok av fra vinduet vårt. Fjorden uten de store cruiseskipene. Det kjempes for å holde området rundt Sæbø grønn i fremtiden også. Ingen heliskiing på vinteren, ingen eksos fra skipene på sommeren. Bare stillhet og denne skjønnheten man mister pusten av.

Vi blir anbefalt å padle tidlig på morgenen. Det er vanskelig å beskrive en naturopplevelse uten at klisjeene tar overhånd. De dramatiske fjellene, skyene, den blikkstille fjorden, måkeskrik, bjellesau, gressende kyr, det er nesten for mye. På bildene som blir tatt, ser det ut som Hardangerbunaden er på. Det hadde passet perfekt, egentlig.

Skulle gjerne hatt på bunaden og kanskje ser det slik ut?På den lokale nærbutikken i Sæbø, blir vi servert kaffe av butikkeieren. To eldre karer fra Øie sitter ved et lite bord ved siden av oss. De forteller at de ofte tar fergen over til Sæbø for en kaffetår. De synes vi burde gjøre det samme; besøke Øie. Men ikke for å ta en kaffetår. Lunsj på Hotell Union Øie, sier de to herrene og blunker lurt. Hotellet, som på hjemmesiden sier de er stedet for ”Eventyrere, Konger og Dronninger’ . Vi setter oss i kategorien ”Eventyrere” for anledningen.

Helt siden1891 har hotellet vært et sted der gjester kommer for å nyte stillheten, roen og det gode liv i storslagne omgivelser, sier hjemmesidene videre. Rommene på hotellet er oppkalt etter kjente personer som har bodd her gjennom tidene. Listen er imponerende: Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon, forfatterne Karen Blixen, Knut Hamsun, Sir Arthur Conan Doyle og komponisten Edvard Grieg.

Det spøker dessuten på hotell Union Øie. Tjenestepiken Linda skal ha druknet seg selv i fjorden da hun ikke fikk giftet seg med sin store kjærlighet, tyske grev Philip, som ferierte på hotellet. Hun går igjen i ”Det blå rommet”; rommet de to delte. Jeg er glad vi skal tilbake til Sæbø når mørket faller på.

Lunsjen på Union Øie, er verdt turen. Maten er kortreist. Pikene som serverer ser ut som de er tatt ut av en reklame for norsk melkesjokolade. Omgivelsene er en reise i tid. En klassereise. En kulturreise. Der døra står åpen, kan vi gå inn og se på rommene, sier de blide damene i resepsjonen. Biblioteket, peisestuen, kaffesalongen, trappen opp, trappen ned, storslagent, rett og slett. Ute i hagen, eller parken, drikker gjester kaffe fra små porselenskopper. Glade og mette drar eventyrerne tilbake med fergen over fjorden, tilbake til rommet med utsikten.

Trandalblues, et mustFørste helgen i juli hvert år, står den vesle bygda Trandal, på hodet. Da arrangeres bluesfestivalen Trandalblues. I år er intet unntak. På hotellet vårt kommer det ene stjernebandet etter det andre. ”Blues Brothers”, fløyet inn fra Amerika, sitter på bordet ved siden av oss og spiser middag. Båter frakter tilreisende fra nær og fjern over Hjørundfjorden fra brygga utenfor rommet vårt. Vi blir med en av båtene når Knut Reiersrud band skal spille. Trenger jeg å si at det som blir kalt ”Norges vakreste bluesfestival” innfrir?

Vil du lese flere av Knut og mine reisesaker?

  1. Veien til Skrova
  2. Hobbitland finnes i Telemark
  3. Neste stopp Grønland
  4. Tretopphytte, sett det på bucketlista!
  5. Som å være ute, inne

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.