Neste stopp Grønland


Publisert i Harvest.

1._Nye_og_gamle_Litloy_fyr_(1)_1500_1000_80

Den nordnorske naturen er så vakker at fotografen gråter under landing.
Det kommer helt uforberedt og han synes det er litt flaut. Han er riktignok en lettrørt mann. Men, allikevel. Kjenner jeg må svelge litt hardt selv. Den nordnorske naturen er så vakker at det er til å grine av. Faktisk.

Vi vet vi skal reise langt. Men så har vi også vært ute etter en øde øy. Og et fyr. Søker du etter en øde øy og et fyr, kommer Litløy raskt opp som et alternativ. Det er dit vi skal. En naturopplevelse av en reise med buss til Bø.
Og der, på bussholdeplassen, står hun, Ellen Marie Hansteensen. Hun skal ta oss med båt ut til Litløy. Klumpen i halsen ble svelget ned med et stykke pizza på bussholdeplassen på Sortland. Eller nesten. Nå er den tilbake.

Blikkstille hav, måkeskrik, lofotveggen og horisonten der ute. Drar du rett ut, uten å stoppe på Litløy fyr, havner du midt på Grønland.

-Er det greit vi stopper ved fiskemottaket der borte? Det er skreisesong nå og jeg tenkte dere sikkert hadde lyst å smake?
Ellen Marie legger båten til brygga, og en fisker kommer ut med en isoporkasse full av skrei og rogn. Det lukter salt hav. Måkene ser velfødde ut. Alle verdens måker burde henge rundt her under skreifiskesesongen.

Båtturen ut til øya tar under en halv time. Jeg svelger og svelger. Prøver å konsentrere meg om å variere litt på ordbruken. Herregud, så vakkert. Å, herreguuud så vakkert. Skjerp deg, Lena, tenker jeg. Ellen Marie manøvrer båten som om hun aldri skulle gjort annet. Hun forteller senere at hun knapt hadde vært i båt før hun flyttet ut til fyret.
Hun er eneste fastboende. Bortsett fra de to frivillige ungdommene som hjelper henne akkurat nå. Vi blir møtt av den ene, Dale, en engelskmann fra Leeds. Rørlegger av yrke, med kunnskap i elektrofag og snekring. Det viser seg senere at han er god på baking og sikkert en mengde andre ting også. Han har vært her i tre uker. Har permisjon fra jobben til oktober. Kan ikke forestille seg et annet liv etter dette.

Over oss seiler en havørn. Den er også fastboende. Jeg klyper meg i armen.

300 trappetrinn opp, så er vi i den gamle fyrvokterboligen. Betjent frem til 2003. Da tok elektronikken over fyrbøternes jobb. Boligen ble stående tom. Helt til Ellen Marie kjøpte det i 2006.

Anika sier suppen er klar i spisestuen. Øyas egne gulerøtter, lettsaltet torsk, krydret med karve. Jada, fra øya den også. Te av tørket kvann, nesle og mynte. Enkelt pyntet bord, nystrøkne servietter, et lite skjell på hver serviett. Havørnen seiler forbi med sin kone. De bor rett ved siden av, forteller Ellen Marie. Holder sammen hele livet og får en til to unger i året. De har vært her like lenge som meg. Sikkert lenger, sier hun.
Herregud, mumler jeg.

En liten snaks på rommet før middag, fersk rogn på en seng av øyas rødbeter. Rødvin. Inn i spisestuen, ny serviett, hjerteskjell oppå, stjernehimmel ute. Vi sover som to barn i Statens Havnevesensengetøy. Vekkerklokken på åtte. Vi vil ha med oss soloppgangen. Når klokken ringer, står nykokt kaffe på et brett. Det brenner i ovnen. Knut går ut. Jeg ser ut av vinduet. I en time. Nybakt brød med tang og tare, syltetøy fra Litløy, solbær eller rabarbra, hvit geitost fra fastlandet. Hjemmelaget kreklingjuice, ny serviett, nytt skjell.

Litløy har hatt bosetting siden Steinalderen, forteller Ellen Marie. For 6000 år siden kom de seg ut hit og bodde midt i matfatet deler av året. Frem til femtitallet var øya så bebodd året rundt. To hundre fastboende til sammen på Litløya og naboøya, Gaukværøy. Kirke og skole på naboøya. Postkontor på Litløya. Torsk var Norges viktigste handlesvare og Litløy lå rett og slett midt i hovedveien. Den lille øya var et travelt fiskevær fram til 2. verdenskrig, og fra 1890 rapporteres det at 890 sesongfiskere var innom. Etter krigen gikk det imidlertid tilbake med været, og på 1950-tallet flyttet de siste. I dag kan man se tuftene av husene, en jernaldergrav og noen røyser fra steinalderen på den lille kulturvandringen Ellen Marie tar oss med på. Vi ser oterspor og minkspor. Og selvfølgelig ser vi havørnene.
Inni meg er det helt stille.

7._Rester_av_gammel_bosetting_paa_Litloy_1211_600_90_s_c1

Jeg våkner opp midt på natta. Hele horisonten, den ut mot Grønland, ligger badet i lys. Jeg vekker Knut, for jeg kan ikke tro det jeg ser. Himmel og hav, sier han, takk for at du vekket meg. Det er sikkert hundre fiskebåter der ute. På rekke og rad langs horisonten.
– Det betyr at silda har kommet, forteller Ellen Marie ved frokosten.

Vi spiser Dales nybakte scones. Sneglehus på servietten i dag.
– Nå må dere følge med før dere drar. Etter silda kommer spekkhoggerne.

Søndager går bussen fra Bø en gang i døgnet . Men først er det fiskesuppe til lunsj. Varmt nybakt surdeigsbrød. Båttur med saltvann i ansikt og hår. Bussen til Sortland. Minibuss fra Sortland til flyplassen der Knut begynte å grine under landingen to dager tidligere.

Vi legger oss i sengen, i huset vårt ved et av Oslos største veikryss. Bilene suser forbi. To brannbiler uler. På Litløy er det nordlys samme kveld. Spekkhoggerne danser i havet. I hodet mitt er det stille.

Her er historien fra da Knut og jeg kjørte Trollstigen og endte opp på Juvet landskapshotell!
Vil du lese om da Knut og jeg overnattet i toppen av et tre, trykk her!

Kategorier:Artikler for Harvest, Artikler/Intervjuer, Natur/KlimaStikkord:, , , , , , , , , , , ,

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: