Lena Ronge

Jeg digger Facebook og er innom flere ganger om dagen. Mye skjemt og mye alvor. Hissige diskusjoner og spennende meningsutvekslinger. Heftige kjærlighetssorger og oppmuntrende ord. Ung og gammel, foreldre og barn.

Men på sommeren skjer det noe på Facebook. Det blir en slags agurktid der også. Hissige debatter og engasjement blir byttet ut med bilder av tær i vann og paraplydrinker. Barnebilder som viser glade ansikter med is i fjeset. Store kjøttstykker på grillen. Egenfisket ørret og agurksalat. Jordbær med fløte. Sommer og ferielykke. Ikke et problem i sikte. Jeg kjenner forventningene til egen ferielykke stiger i takt med alle de smilende ansiktene og de rødmalte tærne i vann.

Da barna var små, var mine ferier veldig annerledes enn i dag. Nå reiser jeg på ferie med en ungdomsgjeng. Av og til føles det som jeg drar på ferie med et helt fotballlag. Et helt fotballag der samtlige er i puberteten, fulle av opposisjon og samtidig som trassige treåringer. De ønsker å være voksne, samtidig som de higer etter grenser og ansvar.

Også så sabla sultne de er! Hele tiden! Og så inni hampen rotete de er! For ikke å snakke om hvor mye de dusjer! Og bruker håndklær! Og leter etter ladere og badebukser og korken til solkremen og vekslepengene fra i går. De sitter oppe lenge etter at jeg har sluknet og sover til langt på dag. Sengene er fulle av sand og potetgullrester og halve kortstokker.

Midt oppi dette skal altså jeg ha ferie. Lade batteriene. Poste fine feriebilder på Facebook av glade tenåringer og mine egne rødmalte tær i vann. Pleie kjærligheten. Trene og lese og hente overskudd.

For to år siden fant jeg meg selv som driver av verdens mest utakknemlige hotell i Spania. Drev det sammen med mannen min. Vi smurte brødskiver og handlet og bar litervis med vann og brus og frokostblandinger og fersk melk. Vi kostet og vasket opp og smurte rygger med solkrem. Frokost, lunch og middag ble servert hver dag. Kjøleskapet ble fylt til randen med godsaker. Hver dag. Trøtte tryner gryntet ved frokostbordet. Glade gutter forsvant ut på flirteeventyr etter middagen. Og mannen min og jeg sto med oppvasken og så var det å sitte oppe og vente til alle var i hus på kvelden.

Hver dag.

Vi vasket tøy og badehåndklær, ristet sengetøy fritt for sand og potetgull. Sprayet gift på maurene som fulgte sporet av sukker inne på gutterommet. Glade gutter dro hjem med overskudd og nye venner. Hotellledelsen trengte ferie.

Heldigvis er jeg en handlende dame og fjorårets ferie forløp seg helt annerledes. Joda, rotet var der. Sanden og potetgullsmulene likeså. Og sultne var de fremdeles, hele døgnet. Men hotelldriften ble nedlagt. Driverne av hotellet krevde sin rettmessige ferie. Jeg tror det er den beste ferien jeg har hatt.

Det eneste de egentlig trengte var klar beskjed. Klar beskjed om hva vi forventet av dem. Og klar beskjed om hva de ville få i retur. De fikk ansvar for daglig feiing av hele huset. De tok oppvasken etter hver middag og sengene måtte ristes og res hver dag. I retur fikk de et velfylt kjøleskap og middag på bordet. Jeg hadde ikke trodd det skulle være så lett. Og suksessoppskriften skal følges i år også.

Så bare vent, det dukker nok opp noen bilder av rødpolerte tær i vann og paraplydrinker og salater og grill og ørret og jordbær på min Facebookside i sommer.

Og kjærligeten? Jo, takk den blomstrer! Batteriene fylles nesten bare ved tanken.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!