Lena Ronge

– Det gikk jo fint dette her
– Ja, kjempefint. Hvorfor skulle det ikke det?

Jeg kan nevne en million grunner til at det ikke skulle gå fint, tenker jeg.

Jeg kjører eldste sønnen til flyplassen. Han skal tilbake til Boston. Vi har ikke hatt sommerferie sammen på åtte år. Det kunne vært én grunn.

Når jeg kommer tilbake til byen jeg kaller mitt paradis, har alle dratt.  Huset, som for bare en time siden var fullt av stemmer og latter, er helt stille. Jeg skal være her alene i to dager.

Det er smuler på bordet etter frokosten til den blinde. Jeg begynner å grine.

Jeg husker feriene da de var små. De kranglet om oppvask, hvem som hadde griset med solkrem i sofaen, hvem som gikk sist med søpla, hvem som hadde hyllen bak sengen full av sukker så det ble maurinvasjon, hvem som skulle kjøpe vann og brød i den lokale sigøynersjappa.

Jeg går ned på soverommet, det rommet vi kaller barnerommet. Den ene veggen er malt rosa. Alle sengene er redd opp. I de små skålene på hyllen bak sengen, er det verken tyggegummipapir eller halvspiste donuts. På badet er ingenting glemt og ingen lange hår i dusjen. Håndklær er lagt i skittentøyet. Ingen glass eller snuspriser ved sengen.

Sengen, i det vi kaller TV-stua, er blitt oppredd hver dag, slik avtalen var. Puter på taket og puter i sofaen er blitt ristet og lagt pent på plass. Gulvene feid, oppvasken tatt, søpla kastet, den blinde har blitt hjulpet opp og ned husets skumle trapp.

Kveldene tilbringes på taket. Høylytte diskusjoner om aktiv dødshjelp, dyrevelferd, terrorisme og verdensøkonomi. De deler artikler de har lest, podcaster de har hørt.
De involverer ham som strever med språket, lærer ham rare norske ord. Du er en av gutta nå, sier de. Jeg svelger og svelger. Og kjenner en stolthet over at disse unge voksne menneskene er i min familie. Sjukt lættis, sier han og synes det høres ut som kaffe latte.
Den blinde strever også med språket. De tar seg tiden, prøver å forstå, gir ham en klem på veien. En av gutta følger alltid den unge assistenten hjem gjennom folketomme gater når hennes arbeidsdag er over.

Og jeg var redd for at det ikke skulle gå fint.

På stranden leker gutta med ball. Når den blinde vil bade, er sterke armer der, en på hver side. Så følges han tilbake i hengekøya mellom palmene. Han hører på ”Trærnes hemmelige liv”. Smådupper litt mellom kapitlene. Synes en uke er altfor kort tid å være her. Assistenten ordner med vann og solkrem, hun ligger i hengekøyen ved siden av ham.

Siden de var små, har jeg vekket dem med et glass ananasjuice på sengen. Den blinde ligger med vidåpne øyne hver morgen og venter. Jeg vet han har vært våken i mange timer, men han vil være en av gutta, han vil vekkes samtidig med dem. Har du sovet godt, spør han alle. Det har han gjort så lenge jeg har kjent ham. Vi snakker om nattens drømmer og akkurat i disse morgenstundene, er gutta små igjen. Selv om to av dem har byttet ut juicen med kaffe. Og tre av dem har skjegg.

Jeg var redd for at det ikke skulle gå fint. Og så har det vært en av de fineste feriene her.

For en familie jeg har. For et velsignet liv.

Trykk her hvis du vil lese om sommeren for noen år siden.

Foto: Knut Røthe