Bare du kan se dette bildet, sier Facebook. Vil du dele det?

– Jeg hater kreft, sier jeg.
Hun ser på meg, sier hun ikke tenker slik. Hun er en eldre kvinne, sier kreften har gitt henne et mot hun ikke visste at hun hadde. At hun har blitt et friere menneske. Hun synes det er så deilig å ikke være så opptatt av hva andre synes lenger, at hun gjør det som er riktig for henne. På ryggen har hun en sekk. Den gir henne sondemat gjennom en slange. Hun kaller sekken Tommy.

Jeg er i England. Knut og jeg bor i et stort hus med basseng og egen tennisbane. Vi passer på en haug med dyr, går lange turer i det engelske landskapet, snakker om frihet; om hva frihet er for oss.

For fire år siden, akkurat på denne tiden, hadde jeg fått beskjed om at jeg hadde kreft. De visste ikke hvilken type, de visste det var spredning. Det var alvorlig.

Bare du kan se dette bildet, sa Facebook i går, vil du dele det? I strandstolen sitter jeg, smilende. Inni meg er det kaos. Bare du kan se dette bildet står det i dag, vil du dele det? På et lite strandhotell i Sverige sitter jeg ved et restaurantbord, smilende. Spiser sild.

fullsizeoutput_89

Daglig blir jeg minnet på disse dagene i tåke, disse dagene jeg prøvde å puste, disse dagene jeg var redd for å miste meg selv.

Jeg var redd jeg ikke skulle tåle dette.

Du er alvorlig syk, sa stemmen. Det er spredning, sa stemmen.Prøv å gjør noe hyggelig ut av ventetiden, fortsatte den og holdt henda mine i sine.

Vi setter oss i bilen og kjører mot Sverige. Når vi kommer ut av tunellen, ser jeg danskebåten legge til kai. Alt går i sakte film, som om ingenting har skjedd. Bak i bilen ligger en trillekoffert. Fremdeles med merkelappen på med personalnummeret fra tiden som flyvertinne. Jeg husker plutselig lukten av stålskap og lyden av metallet når de blir lukket.@Knut Røthe Knut har glemt tannbørsten sin, skal det vise seg. Det gjør han alltid. Han pleier ikke å kjøpe ny, vi deler min. Det er bare ham jeg kan gjøre det med. Du må vente noen dager på svaret, sa stemmen.

Vi skal finne Sveriges beste silderett. Jeg hatet sild før jeg møtte ham. Lukten av sild. På vei til Sverige har jeg en pilleboks i lomma. Teller timene til jeg kan ta den neste. Vi tar bilder i vannet. Knut ber meg dukke med halve ansiktet under vann. Begge tenker det kanskje er det siste han tar av meg.
Før trodde jeg, at hvis jeg begynte å gråte, ville jeg ikke klare å slutte. Jeg ville miste kontrollen totalt, kanskje dø av sorg. I bilen, på vei til Sverige, er eneste tanke å prøve å puste, ikke gråte. Ikke dø. Spredning, sa stemmen. I skapet under vasken på badet, lå pilleboksen. Det var mange år siden sist den var åpnet.

’En liten rosa’ kalte vi dem i min familie. En liten rosa hjalp mot alt som var dumt. Noen av dem var blå, men i vår familie likte vi de rosa best. Det var under begravelsen til faren min at jeg skjønte at små rosa ikke var vanlig i alle familier. Jeg gikk rett bak kisten på vei ut av kirken. I døren sto en av familiens legevenner med en rosa i hånden. Han hadde fått beskjed om å gi rundhåndet, dersom noen fikk følelsesutbrudd. Akkurat da tenkte jeg, i et kort glimt, at det var litt rart å ikke få gråte i sin egen fars begravelse.

Det tok syv uker. Syv uker etter at jeg gikk ut av legekontoret med den forferdelige beskjeden, til jeg lå på operasjonsbordet. Syv uker, der jeg tenkte mye på verdien av livet, hvor gjerne jeg ville fortsette å leve. Hvor redd jeg var for smerte.

Jeg hater fremdeles kreft. Men jeg fikk behandlingen jeg trengte, jeg overlevde. Tarmene har grodd sammen i en klump, det er ekkelt og vondt. Jeg blir fortere sliten enn før. Men jeg kan gå tur, jeg kan skrive, jeg kan elske. Og kanskje er det slik, at kreften har gitt meg en større følelse av frihet, at jeg ikke lenger bryr meg så mye om hva andre synes. Kanskje den også har gjort at jeg gleder meg mer over de bittesmå tingene, de som ikke betyr noe for andre, men som jeg kjenner varmer langt, langt inni meg. Som at hver morgen, her i England, går vi tur med to glade hunder og snakker om livet, min store kjærlighet og jeg.

Du lever

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse,
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
– Hans Børli

Les her om legeundersøkelsen jeg gikk plystrende inn til. Og her om tiden rett etter operasjonen.

7 thoughts on “Bare du kan se dette bildet, sier Facebook. Vil du dele det?

  1. Mari-Ann Hoeggen

    Takk for at du deler dette ❤️ Kjenner meg igjen i så mye av disse tankene, selv om min kreftdiagnose ikke var med spredning. Men sliter med senvirkninger etter operasjon og cellegift, og føler både glede over å være frisk, men også stor sorg over at livet aldri blir som før. Bonusen er at jeg setter mer pris på øyeblikket og små gleder i hverdagen som får meg til å glemme smerter en stund. Varme tanker til deg 😘

  2. Mari-Ann Hoeggen

    Takk for at du deler dette ❤️ Kjenner meg igjen i så mye av disse tankene, selv om min kreftdiagnose ikke var med spredning. Men sliter med senvirkninger etter operasjon og cellegift, og føler både glede over å være frisk, men også stor sorg over at livet aldri blir som før. Bonusen er at jeg setter mer pris på øyeblikket og små gleder i hverdagen som får meg til å glemme smerter en stund. Varme tanker til deg 😘

    1. Lena

      Takk for at du lot deg berøre. Livet er ikke svart-hvitt, det er ikke enten sorg eller glede. Og små blaff av lykke kan komme innimellom, selv når det er som svartest. Varme tanker tilbake til deg.

      1. Bente Ellefsen

        NYDELIG skrevet, Lena! Kjenner, hvert et ord, du beskriver, og føler!! Dét, er skrivekunst det!!! LEV, mens du LEVER….óg, dét, gjør du virkelig! Får alle dine lesere til å TENKE, de små gledene, i livet, er de beste, og å være takknemlige, for dem, er vel essensen, tenker jeg!! Hils din kjære Knut <3 heldige, som har hverandre!!! <3 Nyt livet, og jobben dere gjør, i England, fantastisk!! (hvordan, kommer ´dere over´disse stedene, som gir såå mye?) Fortsatt, riktig GOD SOMMER! :-)

      2. Lena

        Tusen, tusen takk for fine ord, Bente. Ja, vi er utrolig heldige som har hverandre og vi er ganske gode på å være bevisste nettopp det. Jeg tror også at vi er såpass like og sier ja til ting uten og tenke på alle begrensningene. (For det er jo ganske mange av dem også i livet vårt) Ved å si ofte ja, åpnes stadig nye dører… Fortsatt god sommer til deg og dine også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.