Lena Ronge

Venninnen min hadde blå bikini. Blå, med hvite, tynne striper. Hun var livredd for å få vann i ansiktet. Gjorde halsen ekstra lang når hun svømte.

Frognerbadet, vi hadde klippekort der.
Jeg var ikke redd, ikke i det hele tatt.  Kastet meg ut fra tier’n for å imponere de kjekke badevaktene. Klor i håret, klor i munnen. Ofte vondt i ørene etterpå.

Jeg var elleve og hadde vært på Kanariøyene. Hjem hadde jeg med en gul sombrero og en tipakning med banantyggis. Jeg sov med den gule hatten hver natt. Som en meksikaner. Kroppen min, brun som en hasselnøtt.
På Kanariøyene bodde vi på ”Los Canarios”. Jeg likte å si de to ordene. Sang dem inni meg. Dagene i saltvann.  Jeg svømte naken under vann. Som en fisk, sa pappa.

De stjerneklare nettene. Restauranten, der pappa var veldig god venn med den kvinnelige eieren. Hun var svensk, hadde langt lyst hår og tok seg av alle løshundene i området. Jeg tenkte hun måtte være veldig snill.

På restaurantens bakrom, hadde en av hundene fått valper. Jeg satt med den gule sombreroen og hadde valper kravlende overalt. Pappa og søsteren min spiste middag. Hun var femten og drakk vin til maten. Mitt høyeste ønske var å ta med en av valpene hjem. Særlig den som haltet.

Vi gikk gjennom mørke gater hele veien opp til Los Canarios, søsteren min og jeg. Hun kastet opp i do.

Fra Los Canarios og rett til Frognerbadet.
Nøttebrun med den gule sombreroen. Den skygget perfekt for solen. Jeg delte ut banantyggis til alle som ville ha. Ingen hadde vært nesten i Afrika. Ingen hadde smakt banantyggis.  Jeg sto på tier’n, tøffeste jenta i byen. Svevde gjennom lufta. Traff vannet. Glemte jeg å la tærne peke ned, gjorde det skikkelig vondt under fotbladet. Den gule hatten lå ved den faste plassen.

Når jeg solte meg, hadde jeg utsikt til parken med statuene. Venninnen min, hun som var redd for vann, hadde hvite skiller etter den stripete bikinien. Jeg var brun fra topp til tå. Lå rett på gresset, uten håndkle.

Jeg svømte opp fra dypet med sterke tak. Håpet at noen hadde sett meg. En av de kjekke vaktene sa jeg burde bade med bikinibukse. Du er ikke et barn lenger, sa han. Han smilte.

Jeg så ned på den sterke, nakne kroppen min. Den nøttebrune kroppen, uten skille. Jeg skjønte ikke hva han mente.

Vi lo av den historien i mange år, venninnen min og jeg. Naturbarnet, kalte hun meg.
Inni meg lengtet jeg tilbake. Til tiden da jeg kastet meg utfor tier’n med tær pekende ned. Tøffeste jenta i byen.

Jeg sluttet å spise. Var fjorten år. Store gensere skjulte ribbeina som stakk ut. I speilet studerte jeg den feite kroppen jeg så. På stranden, alltid tykk genser. Mensen forsvant, jeg frøys. Det var som å leve i et kjøleskap.

Jeg glemte å låse døren til badet. Ingenting kunne skjule hoftebeina. Jeg så ut som et skjelett, sa mamma forferdet.

Trussel om blodprøver og sykehus fikk meg til å spise igjen.

Jeg fikk angstanfall av sykebiler. Bare tanken på det som foregikk inni den bilen var nok, alt blodet. Et sykehusopphold var uaktuelt, uutholdelig.

Jeg begynte å spise. Og spise. Og spise. Kjøpte avføringstabletter og kvittet meg med det jeg stappet inn. En hel loff, en hel pakke tabletter.

Hoftebeina stakk ikke lenger ut. Mensen kom tilbake.
Jeg sluttet å se meg i speilet.

Jeg er over femti og på skrivekurs i Marrakech. Lukket inne i ordene. De andre damene vil på Hammam. Jeg sier nei. Rødmer bare tanken.
Så kommer jeg på det som er viktig.  Husker hvordan jeg har nikket. Sagt meg enig.

Vi må våge.
Ha mot.
Risikere noe.

Helt essensielt å risikere noe, har kurslederen sagt.
Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.

Jeg vemmes av tykke damer. Synes de lukter motbydelig. Holder pusten dersom en går forbi meg på gaten. Jeg tenker at tykke damer ikke eier viljestyrke. At de er tapere. Jeg er tykk selv. Snur meg bort fra speilet hver morgen.

Hun tar i mot oss. Med et navn fra de arabiske eventyrene. Enorme Leila. Nakne Leila. Tett på, inntil meg.

Leila løfter armene mine. Såper armhulen. Under puppene, ryggen, lårene. Jeg henter mot og snuser inn lukten av henne. Leila ler av meg, skjønner ikke hva jeg driver med. Hun synger en sang mens hun såper inn hele meg.

Hun lukter som en regnværsdag om sommeren.

Leila blir med inn i dusjen. Opp med armene, snu deg rundt, lukk øynene. Sånn, sier hun. Nå er det på med badekåpen. Det er jeg som skal massere deg.

Jeg lurer på når det gikk galt. Jeg lurer på når jeg sluttet å tenke at jeg var bra nok.

Jeg husker styrken i beina da jeg hoppet strikk. De lange, tynne, brune beina. Jeg  hoppet nesten til himmelen.

Vil du lese mer:

Den sommeren han kom inn på rommet

Mitt trygge hjem

Malboromannen, min pappa