Miraklenes tid er ikke forbi


– Når hadde du sist menstruasjon, spør den unge legen. Han har akkurat lagt frem tre positive graviditetstester.

Jeg er på Oslo Legevakt. Det er andre påskedag. Jeg er der fordi jeg har voldsomme magesmerter. Det er to og et halvt år siden jeg hadde det som kalles et ’massivt inngrep’ i magen. De tok ut alle innvoller og skrapte dem frie for kreft. Så fjernet de livmor, eggstokker, blindtarm, milt, bukhinne og skylte hele buken med varm cellegift. Ja, jeg vet det, ganske ekkelt og ganske utrolig. Enda mer utrolig er derfor legens spørsmål.

– Det er jo umulig? Jeg har ingenting å være gravid i, eller med, eller hva det nå heter. Det vil si at jeg heller ikke har noe å ha menstruasjon fra?

Med mindre det er et under på gang?

Legen klør seg i hodet. Sier han må ringe Ullevål. Kommer tilbake til meg med beskjed om at jeg må dra til Ullevål, avdeling gynekologi-føde. Jeg setter meg på venterom med alle de andre gravide. De vet ikke at jeg kanskje har et under på gang.

En kvinnelig lege henter meg inn til sitt kontor. Hun har lest hele journalen min, som naturlig nok er lang som et vondt år. Hun har gulltresko. Bare det, gjør at jeg liker henne. Hun forteller om en hektisk påske med mange fødsler.
Hun har problemer med å holde seg alvorlig.

– Dette tar kaka, sier hun. Jeg måtte lese rapporten fra Legevakten flere ganger. De må ha hatt leger på doble vakter der nede i påsken. Ingen av prøvene du har tatt her, viser tegn til graviditet.

Selvfølgelig gjør de ikke det.

Legen med gullsko klemmer på magen min og henviser meg dit jeg skal. Hun ringer rette person på rette avdeling. Hun klapper meg på kinnet og gir meg trygghet. Skjønner jeg er redd. Hun forteller meg at det ikke er så rart at jeg kan oppleve dette etter det jeg har vært i gjennom. Det er godt å få den anerkjennelsen; at det ikke er småtterier det som har skjedd. At det er slik at kroppen er forandret for alltid. At den strever med å finne en måte å håndtere dette på.

Det er ettermiddag. Smertene begynner å gi seg, men hun synes jeg allikevel burde ta turen til Diakonhjemmet der ekspertisen er. Jeg kjenner motstand, den samme motstanden jeg kjente på Radiumhospitalet hver gang jeg fikk en komplikasjon. Hadde bare lyst til å stikke hodet i sanden og late som ingenting. For tenk om de fant noe? Tenk om mirakelet egentlig var kreften som hadde kommet tilbake?

Jeg foretrakk mirakelet.

På Diakonhjemmet kommer en kirurg i sivil, hjemkalt fra påskeferie, for å sjekke meg. Hun kan raskt bekrefte at inngrep ikke er nødvendig. At kroppen har ordnet opp selv. Jeg blir liggende til observasjon noen timer, før jeg får dra hjem.

Det kommer til å ta noen dager før jeg klarer å puste ordentlig.

(Her og her kan du lese mer om det å ha/eller har hatt kreft. Om all redsel og uro som kommer i kjølevannet hver gang man må på kontroll. Skjønner det ikke er så fristende, men kanskje du kjenner noen som har det eller har hatt det og da kan det være fint å lese litt allikevel?)

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Sykdom/KreftStikkord:, , , , , , ,

2 kommentarer

  1. Får en varm tåre i øyekroken, humrer og ler litt og tenker…… ja, jeg tror det er mange som ønsker å bli GUDmor til Kitty….. hvis hun skulle komme :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: