Lena Ronge

Jeg snakket med en dame jeg ikke kjente. Jeg må ha trykket på noen knapper, for plutselig gråt hun.

Den fremmede fortalte at hun hadde fått en hodeskade for mange år siden. Hun var svært plaget fremdeles. Kunne ikke være i et rom med mange folk, kunne ikke stresse, jobbe for mye eller bære for tungt. Kunne ikke sove for lite, drikke alkohol eller trene. Hun så frisk ut på utsiden. Hver dag hadde hun en indre kamp om hva hun skulle prioritere. Prioriterte hun feil, endte hun i sengen i dagevis.
Hun syntes det var frustrerende at ingen kunne se på henne hvor redusert hun var. Hun fikk ofte kommentarer på at hun så fin og opplagt ut. Det ble et press det også. Det var da vi snakket om press, hun begynte å gråte.

-Jeg har jo ikke akkurat lyst til å være på middag med venner og så måtte si at ’jeg er så sliten at jeg tror jeg må legge meg nedpå litt’ (det siste sagt med en skikkelig pipete sutrestemme).

Hvorfor snakker du med sutrestemme når du forteller vennene dine hvordan du har det, spurte jeg?
Det hadde hun ikke tenkt på. Det var med den stemmen hun alltid snakket om begrensningene hun hadde i livet som følge av hodeskaden. Det var gått automatikk i å rakke ned på alt hun ikke orket. Rakke ned på seg selv.

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er min egen verste dommer. Helt grusom og uten noen medlidenhet. Hvis jeg for eksempel spiser for mye, drikker vin til jeg snøvler, trener for sjelden eller snakker hull i hodet på folk. Eller hvis jeg tenker at jeg er over femti uten en skikkelig jobb. Eller at jeg burde slutte å sutre og heller tenke på dem som virkelig har det fælt. Da er stemmen nådeløs. Den sier jeg er en taper, en ussel taper, som ikke klarer selv den minste lille ting alle andre klarer. At jeg er født med sølvskje i munnen. Den sier jeg burde ta meg selv i nakken og skjerpe meg.
På repeat. Helt automatisk.

Jeg fortalte den fremmede damen som gråt at jeg akkurat hadde vært på en forelesning om selvmedfølelse. Bare ordet ’selvmedfølelse’ vekker liv i min ekle indre sutrestemme. ’Å, stakkars deg, er det så synd på deg da, staaaakars’, piper den inni meg. ’Hva med dem som har flyktet fra krig, hva med dem som har mistet en de elsket, hva med…’ Slik fortsetter den i det uendelige.
På repeat. Helt automatisk.

Det var den indre stemmen forelesningen handlet om. Hvordan vi skulle prøve å be den sutrete dempe seg og oftere hente frem den sterke, tydelige og modige stemmen. Den som sier i fra, setter grenser og er selvmedfølende. Den som sier det er menneskelig å feile. Den som tilgir.

Dårlig humør smitter. Den sutrete, indre stemmen er alltid i dårlig humør. Den gjør oss sure og bitre og selvopptatte. Den begrenser oss og gjør at vi mister troen på egne krefter.
På repeat. Helt automatisk.

Vi vet at ord som repeteres igjen og igjen, blir sannhet. Følelsen ordene gir oss, fester seg dessuten i kroppen. Gir oss hodepine, mageknip og våkenetter.

Forelesningen om selvmedfølelse var så fin. Det fineste var kanskje at de to hundre andre som var der også kjente seg igjen. De hadde den samme pipete stemmen i seg. Slik følte jeg meg litt mindre alene.

Vi bærer det store skapet igjen.
Ett skritt om gangen.
Ett trinn og ett til.
Du burde ha tømt det først,
sier moren min.
Vi kan ikke bære et skap som er fullt,
sier hun,
men det er det vi gjør,
vi løfter skapet mellom oss
og bærer det.
Og jeg er ganske sikker på
at det er jeg som har den tyngste enden.
– Gro Dahle