Valgene vi tar


Det sies at når folk møter døden, er det sjelden de angrer på at de ikke tilbragte flere timer på jobben.

Det sies også at man heller skulle ønske at man hadde vært mer sammen med dem som betydde noe. Gjort noe meningsfullt ut av dagene.

Dersom man har vært alvorlig syk, og kommet ut av det med livet i behold, sies det at mange endres. At man føler man får en mulighet til å gjøre ting annerledes. En ny sjanse i livet, om du vil.

Sommeren 2014 gikk jeg inn til en legeundersøkelse. Jeg hadde ingen symptomer på at noe var galt. En halv time senere sto jeg på Majorstua T-banestasjon med beskjeden om at jeg hadde en svulst på størrelse med en håndball i magen. Syv uker senere lå jeg på Radiumhospitalet. En fjorten timers operasjon resulterte i en blodpropp i lungen. Jeg så døden i hvitøyet det neste døgnet. Det gjorde noe med meg. Endret meg for alltid.

I 2004 oppdaget legene en godartet svulst i hodet til Trond Johan Andersen. Under operasjonen fikk han store blødninger og situasjonen ble livstruende. I to døgn var fremtiden hans uavklart. I dag har Trond fremdeles en restsvulst i hodet. Den er ligger slik til at den presser på hovedpulsåren. Den begynte å vokse igjen i 2006, men ved hjelp av strålebehandling greide legene å stoppe veksten. Trond har sterkt redusert synsfelt. Sidesynet er borte.

Vi mistet begge jobbene våre som følge av sykdommen. Vi tok begge en avgjørelse om at vi ville leve et liv med mening. Vi gjorde opp status på hva ordet mening betydde for oss. Vi hadde dessuten begge et behov for å uttrykke oss kreativt. Fortelle historier om livet.

Trond valgte kameraet. Gjennom linsen formidler han ærlige historier; om ensomhet, forfall og det levde liv. Kameraet er for Trond mer enn et verktøy. Det hjelper ham å se. Trond er opptatt av lyset. Lyset, som titter inn i de mørkeste kroker. Noen ganger må man lete grundig for å finne det.

Jeg valgte ordene. Skriver så blekket spruter. Publiserer saker i alle landets magasiner, aviser, på radio og TV. Intervjuer mennesker som har opplevd sykdom og livslang kjærlighet. De nære menneskemøtene, på godt og på vondt. Jeg har reist to ganger til Hellas og jobbet som frivillig i flytningleire. Har fortsatt det frivillige arbeidet hjemme i Oslo.

Vi har omfavnet livet, gjort noe meningsfullt. Tatt store jafs av den nye sjansen vi har fått.

En dag får jeg en mail fra Trond Johan Andersen. Han vil ha meg med på et bokprosjekt han kaller ’Who Cares’. Trond forteller at han blant annet tar bilder i forlatte bygninger og hus i Kroatia. I ødelagte hjem, som tidligere har vært fulle av liv. Rom, som fremdeles bærer preg av at mennesker har levd og elsket der. Nå viser fotografiene, tatt i disse rommene, konflikters sanne ansikt i all sin gru.

Han vil jeg skal legge tekster til bildene, fortelle historier om det levde liv som var.

Det er mange tomme rom i fotografiene til Trond. Man kan allikevel nesten kjenne lukten av kaffe på bordet eller av jord under skoene i gangen. Rommet er forlatt, men allikevel fullt av liv. Når Trond bruker mennesker i bildet, kan blikk og bevegelser tolkes forskjellig. De uttrykker følelser. Men hvilke?

Vil du kjøpe boka, trykk her og bestill!

Det har vært en spennende prosess. Gjennom å betrakte bildene, nesten leve inni dem, har ordene kommet til meg. Ord om skuffelser, redsler, lykke og sjalusi. Om savn, tap og sorg. Om hvordan vi forstiller oss og hvordan vi egentlig bare vil bli elsket for enhver pris.

Her kan du høre alle tekstene i boka, opplest av meg:

I prosessen har vi ledd og grått, kjent på frustrasjon og sinne. Men aller mest har vi kjent på det universelle i det å være menneske. Midt i alt det vanskelige og ødeleggende, har det vært en god følelse å kjenne på.

Vi lever fremdeles med usikkerheten, både Trond og jeg. På den annen side, kan alle få en murstein i hodet i morgen. Vi håper du slipper det. Vi håper også du slipper vår erfaring. Men det å leve et meningsfullt liv, være god med dem man møter og prioritere det som betyr noe. Det er valg vi alle kan ta. Hver dag.

 

Publisert i kunst- og kulturmagasinet Feelgood. Vil du abonnere på magasinet, trykk her.

Foto: Trond Johan Andersen      Tekst: Lena Ronge

Og vil du kjøpe boka, trykk her og bestill!

Hvis du ikke ser det
skjer det ikke

Jeg hjelper deg gjerne
har bare ikke tid i dag

Jeg prøver å fylle sangen med glede
sangen som får meg til å gråte

Det var så lett å lese deg
men hvem er jeg?

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Sykdom/KreftStikkord:, , , , , , , , , , , , , , ,

2 kommentarer

  1. Så fine tekster du skriver. De berører på godt og vondt. Takk🌻

    Hilsen Turid Heide

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: