Lena Ronge

Jula er over. I år var den uten barna.

Jeg kaller dem barna, selv om de er voksne. Sistemann dro tilbake til USA i går. Han har vært der i tre år. Før det var han i England og Australia. Allikevel venner jeg meg ikke til det. Kjenner klumpen i magen flere dager før han drar. I mitt stille sinn håper jeg at snøstormen i Boston skal vare og vare, gjøre flyplassen utilgjengelig i ukesvis.

Synes det er så kort siden alle bodde hjemme.
Da ønsket jeg dem ofte dit pepper’n gror.
(Hadde ikke tenkt de skulle tro jeg mente det bokstavelig)

Jeg ble skilt for 14 år siden. Annethvert år, var julen uten barna.
Heldigvis hadde jeg en jobb, der jeg kunne be om å få jobbe et sted langt borte.
Slik slapp jeg å kjenne etter hvor mye jeg savnet dem.

Mye har endret seg. Jeg har endret meg.

I år ble julen feiret i tosomhet. Vi hadde en barnslig glede av selvslaktet, selvpartert og selvtørket pinnekjøtt og egendyrkede poteter til middag (Ok, Knut gjorde all den jobben). Før middag dro vi på julegudstjeneste i vakre Hedalen stavkirke. Tilbake på hytta, gikk vi selvfølgelig rundt en enebærbusk og sang flerstemt ’Deilig er jorden’.

Dagen ble avsluttet med å gå gjennom året. Minne hverandre på alle de fine øyeblikkene.
Kjenne på takknemlighet over å ha hverandre. Å ha så fine barn, selv om de ikke var sammen med oss. Å ha et liv med så mange bra mennesker rundt oss.

Vi var bare tre dager i tosomhet. Så fyltes dagene med familie og fellesskap her hjemme.

Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.

Det nye året. Alltid spennende, synes jeg.
Fordi det kommer nye muligheter. Nye gode dager. Nye dager jeg helst vil glemme. Nye tap. Nye seiere.

Jeg har sluttet med nyttårsforsett. Vet at livet handler om både de målrettede handlingene og alle tilfeldighetene. Om de tingene vi kan gjøre noe med og alt vi ikke kan gjøre noe med.

Jeg har, gjennom livet, brukt mye tid på å prøve å endre alt jeg ikke kunne gjøre noe med.

Det er deilig å bli eldre. Gi mer slipp. Innse egen begrensing.

Når det stormer, bruker jeg sinnsrobønnen:
Gud, gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Jeg har ingen gud, men tror på noe som er større enn meg. Naturen, kanskje?

For det kommer stormer i det nye året også. Selvfølgelig.
Det er en del av dette vidunderlige livet.

Til neste år, er det jul med barn igjen. Jeg lurer på hvilke historier vi har å fortelle om året som har gått.

Godt nytt år til alle dere som følger denne bloggen.
Dere gir meg mer enn dere aner. Tusen takk!

Her kan dere lese om hvordan det var da barna flyttet hjemmefra