De frivillige heltene


Publisert i Harvest

Hvem risikerer frivillig sitt eget liv for å redde deg og meg? De finnes overalt. De lemper stein etter bomber i Syria. De deler ut ris i flyktningleirer. De drar ut i storm for å finne deg. De er Norges frivillige helter. Som vi ikke klarer oss uten, men sjelden tenker på. Med mindre vi selv blir rammet eller kjenner noen som blir det. Hva driver dem? Det er jeg på vei til å finne ut, på toget til Finse.

Noen av dem har allerede vært der en uke. De 16 som er på årets såkalte A-kurs skal læres opp til å lede store redningsaksjoner. Det er aksjoner vi andre kommer til å lese om i avisen eller se på TV. På de bildene pleier det røde korset bak på jakka til hjelpemannskapet å være godt synlig.

37 kursdeltagere og en stab på 29 personer har tatt en uke fri fra jobben, uten lønn, for å lære å redde deg og meg. Katastrofer kommer til å skje. De vet det, men ikke hva eller hvor. Denne gangen er det bare en øvelse.

På B-kurset er det 21 deltagere. De skal være fire dager på kurs for å bli lagledere i lokale redningsaksjoner. De jobber sammen i små grupper og bistår A-laget som mannskap i de store øvelsene. Dagene er intense. A-kurset avsluttes med 48 timers sammenhengende øvelser ute. Kulde og snø gjør redningsarbeidet vanskeligere. Derfor må øvelsene skje nettopp der naturen er tøffest. På Finse går det fra påskevær til full orkan på to timer.

På Finse møtes vi av en kjempe med is i barten og bjørnenever. Fra togstasjonen til Finsehytta er det bare noen hundre meter. Hundre meter inn i et hvitt landskap. Jeg ser ikke hvor fjellet slutter og himmelen begynner. Vinden uler. På mitt livs første snøscootertur, til Finsehytta, sitter jeg gjemt bak ryggen til kjempen. Det serveres hjemmelaget lapskaus. I spisesalen sitter redningsfolket. Flere kjemper, isen i barten har smeltet. Men også tøffe damer med røde kinn. Og en haug med unge mennesker fulle av liv og latter. Og mellom dem løper barn med stillongs og ullsokker. Vi får beskjed om å møte utenfor om en halv time. For å sjekke forholdene til kveldens to leteaksjoner og morgendagens store skredøvelse.

Jeg tar plass bak en ny kjempe. Foran ham sitter Trym. Trym er 8 år. Han elsker å være med når hjelpekorpset arrangerer kurs. Tryms pappa, Roger Lynghamar, er kursleder på B-kurset. Kjempen foran meg er bestefaren til Trym og faren til Roger. Han har vært frivillig i 26 år. Det skal vise seg at familien Lynghamar ikke er den eneste familien der tredje generasjon er på full fart inn i frivillig hjelpearbeid. Trym kjører selvsikkert inn i de hvite viddene.

Jeg blir vist hvor det store snøskredet skal gå i morgen tidlig. Det blir pekt på et sted opp i det hvite. Og jeg kan skimte en fjellrygg. Der skal det være nasjonal øvelse i redningsarbeid. Hvis været tillater skal tre helikoptre være med i aksjonen. Og hundepatruljen. De har øvelse samme uken som Røde Kors og samarbeider tett.

Vi kjører til en fjellside der B-laget har gravd biuvakk (snøhule). Samarbeid er viktig og gruppene jobber i lag på fire der oppgaven som leder byttes på. Jeg spør Tryms pappa om når han begynte i hjelpekorpset. Han svarer med latter. «Jeg ble født i 1981…og det var vel akkurat da jeg begynte», sier han. Kurslederen han jobber sammen med ble lurt inn i hjelpekorpset av en venninne. Røde kors er en del av livet hennes nå. Større enn jobben hun har til daglig. De drives av det samme; et ønske om å hjelpe kombinert med et liv ute i naturen. Hva kan vel være en bedre kombinasjon? Med ett synes storbylivet med designervaser og caffe latte noe meningsløst.

Tre lag har fått i oppdrag å finne to ungdommer som har forsvunnet. Det fjerde laget sitter inne i en såkalt KO-gruppe. De skal organisere og koordinere redningsarbeidet. Alle gruppene blir nøye fulgt opp av veiledere og kjempene med is i barten. Spenningen er til å ta og føle på. For følgende vet de: Den neste gangen de sitter i tilsvarende KO-gruppe, handler det om liv eller død.

Logistikken rundt en redningsaksjon er avgjørende for utfallet. En aksjon er avhengig av at noen vet hvilket mannskap som er hvor, hvem som kan stille raskest opp og hvilket utstyr som er tilgjengelig. De som trenes opp i KO vet dette. Og de vet også at om de mister kontrollen, rammer det noen andre. De har skjermer som viser posisjonene til de andre gruppene av mannskap. De har kontakt med politi og andre nødetater. De loggfører hver telefon de tar. På kurset sitter en veileder og følger med argusblikk. Tilbakemeldingene kan være brutale, som «dette er ikke lederskap» eller «her var du vel ute å sykle et øyeblikk?»  Ikke alle egner seg til logistikkarbeid og ledelse. Noen passer best i felten. De får prøve begge deler denne uka.

Senere kommer meldingen om at en hel skoleklasse har gått seg vill. Mørket føles som en vegg og den bitende vinden gjør det vanskelig å holde varmen. Og umulig å høre ropene til mannskapet. Jeg ser bare lyset fra hodelyktene. Når de finner spor i snøen er gleden stor. Klassen blir funnet i god behold. Nå må mannskapet sove. Den store øvelsen er i morgen.

Det er tidlig morgen. Den store øvelsen starter med frokost sammen med kursledere, staben og barn og ungdom som gleder seg til å være markører i skredøvelsen. Jeg forstår først etterpå at markører lar seg grave flere meter ned i snøen. Der kan de ligge i timevis og vente på å bli funnet. De blir riktignok utstyrt med radiosender og førstehjelpsskrin. Men dog; jeg tenker på mine barn hjemme. Jeg tror ikke de hadde stått først i køen for å bli gravd ned. I alle fall ikke uten musikk i ørene. Eller en smarttelefon i lomma. Ved frokosten kommenterer jeg det voldsomme været. Vinduene er snødd igjen. Flaggstangen står og vibrerer. Vinden og snødrevet går vannrett med heftig styrke. Ingen skjønner hva jeg snakker om. Været er da helt greit?

En av kjempene og primus motor på Finsekursene, Arild Himle, har vært oppe siden klokken 0500 for å lage et snøskred. Han forteller at de før i tiden laget slike skred for hånd. Da brukte de hele natta. Når jeg senere kommer ut og får se det enorme området, skjønner jeg ikke hvordan det har vært mulig å gjøre dette arbeidet for hånd. Rasområdet er en hel fjellside. Snømassene enorme.

Arild jobber til vanlig som lærer på Voss jordbruksskole. Han bruker flere timer hver dag på frivillig redningsarbeid. Mye av tiden går til organisering av Finsekurset. Ikke en eneste brikke er overlatt til tilfeldighetene. Arild har stålkontroll. Elevene hans stiller som ekstra hjelpemannskap og markører. De to lærerne de har med forteller at elevene, som går første året på videregående, gleder seg hele høsten til uken på Finse. Det virker som de heller ikke har hørt om dårlig vær.

A-kurset, som har sovet ute i natt, fremdeles med søvn i øynene etter leteaksjonen kvelden før, får beskjeden først. De fire første kommer kort tid etter alarmen har gått: «Et stort skred er gått og opptil ti mennesker er savnet.»

Rasområdet er uoversiktlig og de må først se etter overflatetegn på liv. En vott, en ski, en stav. Alt som kan vise hvor det har gått folk i rasområdet. Deretter kommer de andre lagene og søket organiserer seg. Lagleder i skred blir utnevnt. Kontakt med KO opprettes. Hundepatruljen er på plass. Politiet likeså. Flere av kursdeltagerne er fra politiet. Denne øvelsen gir dem viktig erfaring. B-kursdeltagere kommer som ekstra hjelpemannskap. Hele skoleklassen fra jordbruksskolen også. De vet de har knapt med tid. De tre helikoptrene har meldt avbud på grunn av været. Slik er det hvert år. Helikoptre kan sjelden lande på Finse, forteller Arild. Der og da skjønner jeg viktigheten av at det finnes mennesker som finner meningen med livet ved å redde andre. Jeg føler meg liten i dette hvite, enorme landskapet der vinden har 25 m/s i kastene. Jeg sender Arild en takk, som etter et blikk på meg før vi skulle ut, kom med en ekstra scooterdress. Han har et blikk for alle.

Markørene, som vi har sett bli gravd ned bare minutter før, er umulig å spore nå. Selv for oss som var der da de ble gravd ned. Jeg trodde jeg hadde oversikt, men området er stort og alt er hvitt. Likevel tar det kort tid før alle ti er funnet og livreddende arbeid er begynt. Vi blir fortalt at man kan overleve lenge i et skred dersom man bare har en luftlomme foran nese og munn.

Vi som har vært observatører blir kjørt tilbake i scooter. Kursdeltagerne spenner på seg skiene og venter på nye oppdrag etter en gjennomgang med lagleder. Fra alarmen gikk til øvelsen er over, har det gått to timer. Forskjellen på liv eller død. Nok et oppdrag utført av disse heltene, som til vanlig jobber som lærere, sjåfører, snekkere og regnskapsmedarbeidere. Men som slipper alt de har i henda når alarmen går. Uten å få et øre betalt for det.

Skoleelevene og de tøffe barna er også tilbake på Finsehytta. De skal sminkes til neste oppdrag. Denne gangen ønsker staben å komme med en fullstendig overrumplende øvelse; en som ikke skal foregå ute i det tette snødrevet. Denne gangen går alarmen med beskjed om en eksplosjon inne i en tunnel. Det gamle rallarmuseet på Finse er røyklagt og mørklagt. Inne i bygget som også er fylt med snø, står et gammelt lokomotiv og tre passasjervogner. Røyken er tett, det er bekmørkt og skrikene som høres der innefra trenger gjennom marg og bein. Selv om jeg vet det er en øvelse, kjenner jeg adrenalinet og redselen. Første gruppe fra A-laget kommer til «tunnellen». Det er kaotisk. De må krabbe langs bakken med lommelykter og gå etter lyden av skrikende mennesker.

Det er viktig med lagledelse for å holde oversikten. Samtidig er det frustrerende å ikke kunne gå inn og hjelpe. Jeg ser det lyser avmakt i ansiktet til hun som har tatt ledelsen. Samtidig har hun hendene fulle med å registrere antall skadde som blir hentet ut, samt holde kontakten med øvelsens KO-gruppe. Flere kommer til og øvelsen avsluttes etter halvannen time. 23 mennesker er reddet ut. Mange av dem kritisk skadd. Noen døde. Bare å se på føles som å løpe maraton.

Før hjemreise har vi møte med staben for kurset. Selv om alt for oss virket knirkefritt, forteller de om utfordringer også i den frivillige redningstjenesten. De forteller om vanskeligheter med å få øve der det trengs. For å bli lokalkjente er det viktig med kunnskap om store områder. Men snøscooterforbud i visse områder gjør dette umulig. Hvis en ulykke skjer i dårlig vær i disse områdene, finnes ingen kjentmann.

De snakker også om nyrekruttering. Mange ungdommer flytter fra bygda og er dermed ute av redningstjenesten i flere år. De oppfordrer derfor alle som kommer tilbake med nye partnere og kanskje familie om å verve seg til redningstjenesten. Flytter man til en bygd i Norge, er dette en fantastisk måte å bli kjent med miljøet på. Og få nye venner, sier de forlokkende. De står med armene åpne. Og et hjerte av gull. Arild presiserer at skikunnskap ikke er så viktig. Man må like å være ute. Man må like å hjelpe andre, like å samarbeide. Og man må være forberedt på å få seg en familie på kjøpet. For det er det de frivillige er; de er en stor familie.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

http://harvest.as/artikkel/pa-kurs-med-rode-kors-hjelpekorpset

Kategorier:Artikler for Harvest, Artikler/Intervjuer, Integrering/Frivillighet, Natur/KlimaStikkord:, , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: