Asparges og kjærlighet


Mange har en drøm om å flytte på landet. Slippe unna byens mas. Kanskje dyrke egne grønnsaker og ha noen høner gående på tunet. Jeg har det ikke sånn. Jeg blir rolig av trafikkstøy, ulende sirener og folkemengder. De eneste gangene jeg vil flytte på landet, er når jeg leser romantiske historier om glade barn og kvitrende fugler hos de som har gjort alvor av drømmen. Men det går fort over. Jeg lever drømmen min. Her og nå.

Mannen min, derimot, har drømmen i seg. Aller helst er det fjellet som kaller. Lukten av snø og tjære. Stillheten og lange turer. Telt og brekende geiter.
Når livet går ham skikkelig imot, er det drømmen om et bortgjemt sted i India som kaller. Et sted der ingen kan nå ham. Helst uten dekning.

Vi bor midt i Smestadkrysset. Midt i et av Oslos største veikryss. Det sier seg selv at vi har måttet inngå noen kompromisser.

Jeg vil helst bo i blokk. Eller en gammel bygård der jeg kan høre tassende trinn over meg og slamrende dører. Vi bor i en enebolig med hage. Der er jeg ubrukelig. Det er i denne hagen mannen min lever ut drømmen. Han plukker bær og lager saft. Han plukker epler og plommer og lager syltetøy. Han har laget potetåker og hvitløksbed. Tomatranker og urter. Han har til og med laget sin egen logo til avlingene, «Smestadkryssets egen».

Ett år hadde han lest om aspargesen. Hvordan den først kan høstes etter fire års kjærlig pleie. Hvor viktig den første tiden er for hvordan planten gror. Og hvordan man så, etter de fire tålmodige årene, kan høste disse vidunderlige grønnsakene, som kommer opp av jorda som raketter.

Så tenkt, så gjort. Et lite stykke jord ble pløyd opp ved siden av bringebærbuskene. Et område der solforholdene skulle være perfekte. Mannen min, som ofte har lange samtaler med planter og ugress når han tror ingen hører ham, ble nesten besatt av denne lille jordlappen. I alle fall etter at frøene var sådd og ventetiden startet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror han var ute på natta og sang litt for frøene så de skulle gro seg store og potente. Og føle seg elsket (noe min mann mener er helt essensielt for at planter skal gro.)

Etter noen uker kom det opp tre små dill-liknende stengler. De var så sarte og tynne at vi nesten ikke fikk lov til å se på dem av frykt for at de skulle brekke. Bortsett fra mannen min. Han sang små godnattsanger hver kveld for dem.

Nå ville skjebnen det slik at mannen måtte på jobbetur til Italia. Han skulle være borte en hel uke. Han fikk panikk. Han overbrakte en nøye gjennomtenkt beskrivelse om hva jeg måtte gjøre. Mine litt fjerne nikk og fleipete kommentarer var alt annet enn beroligende. Hver dag ringte han for å sjekke at jeg hadde gjort som jeg skulle. Det gikk en faen i meg.

Tredje dagen sa jeg at det hadde kommet opp noen aspargesliknende greier opp av jorda. Fjerde dagen sa jeg de hadde vokst seg større. Femte dagen fortalte jeg at jeg hadde ringt noen venner, som akkurat den sommeren, var på reise rundt i landet for å intervjue bønder. De hadde nylig vært hos en aspagesbonde på Lier. De hadde kommet innom og mente det hadde skjedd et mirakel. Sjette dagen kjøpte jeg to store, grønne aspagesbunter og satte dem opp som raketter i bedet ved siden av bringebærbusken. Våre venner ble informert og tok spøken videre til bonden på Lier. Vi gledet oss til den syvende dagen. Da skulle mannen komme hjem til underet.

Han gjorde store øyne. Kunne ikke tro det var sant. Han ringte alle han kjente og fortalte hva som hadde skjedd. Bonden fra Lier hadde sagt han gjerne ville komme og se på dette; at det kanskje var noen helt spesielle triks som hadde gjort at avlingen hadde kommet så fort. Triks som han kunne bruke i sin produksjon. Mannen min ønsket bonden stolt velkommen. Vi holdt på å le oss ihjel. Bonden også. Han vurderte å ta turen bare for spøkens skyld.

Mannen min elsker bruksanvisninger. Han følger dem slavisk. Og han synes jeg har et altfor slapt forhold til dem. Det hadde stått at aspargesene ikke skulle høstes før etter fire år. Da skulle de heller ikke det. Selv om det var skjedd et mirakel.
Derfor ble han nå vaktmann. Passet på så ingen skulle la seg friste av å smake. Han luket rundt bedet og vannet dem daglig. Jeg var redd han skulle komme borti en av dem så de skulle velte. Da ville han se at dette var grønnsaker kjøpt i bunt fra Rema og ikke hans egne små mirakler.

Den fjerde dagen hjemme, begynte de å henge litt med hodet. Vi hadde en italiener på besøk. Han hadde fortalt livaktig og løgnaktig om sin bestemors aspagesdyrking; om hvordan hun ville synes det var fantastisk å høre om dette underet som hadde skjedd langt i nord. Da min stolte mann skulle vise sin italienske venn de skjøre dillkvastene som fremdeles sto rundt de potente grønnsakene, kom han borti en av dem. Den veltet. Og vi holdt pusten. Italieneren handlet raskt og fortalte at dette skjedde hos hans bestemor rett som det var. Da måtte man bare sette den på plass i samme hull sammen med en kobbermynt. Lommer ble tømt og en femtiøring ble lagt ned i jorda sammen med aspargesen. Mannen min var lettet over at vi hadde kyndige venner tilstede. At han ikke måtte forholde seg til alt dette overveldende alene. Da han snudde ryggen til, ristet italieneren på hodet. Han mente jeg hadde verdens mest lettlurte mann.

Jeg begynte å tvile; tenkte han kanskje hadde skjønt det fra første stund? Og lurte oss alle tilbake? Jeg håpet nesten at det var slik det hang sammen.

Kort avsluttet:

Den sjette dagen etter at han kom hjem, en fuktig aften på Herregårdskroa med de vennene som kjente bonden fra Lier, klarte jeg ikke mer. Spøken ble avslørt. Nattmaten den sommerkvelden var asparges fra Rema med mannens hjemmelagde Hollandaise. Inntatt mellom hikstende latterkuler.

Seks år har gått siden spøken. Dillkvastene er høye som små fjellbjørk. Og aspagesene skyter opp som raketter. År etter år. Vi har lest at de blir best dersom man plukker dem før soloppgang og fortærer dem før solnedgang. De er verdt fire års venting. Og med en spøk underveis gikk tiden ganske fort.

Og mannen min? Vel er han lettlurt. Men jeg ville ikke byttet ham bort for alt i verden.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

 

BildeAspargeshistorien i VG!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Familie, Natur/KlimaStikkord:, , , ,

15 kommentarer

  1. Å, det er bare så bra! Ler meg ihel! Og ingen har mer sans for humor enn mannen din :-)

  2. Jeg har hørt Knut fortelle denne hysterisk morsomme historien med mye kjærlighet og du beskriver den både morsomt og kjærlighetsfullt:) Godt man kan ha rom for practical jokes i et forhold, dere er så fine sammen dere to…

  3. Sendt fra min iPad mandag formiddag 31.3.14 – fikk meg en god latter, samtidig som jeg syntes spøken var FOR drøy og spent på hvordan den skulle ende. Så endte den som en hyllest til «en lettlurt mann» , – en vakker kjærlighetshistorie som gjorde godt på en ganske alminnelig mandag . Klem til alle har lyst på en klem fra mamma Gerd

    > Den 31. mars 2014 kl. 10:33 skrev Tenk Tanken : > > >

  4. Fint innlegg! Det er Magne fra VG her, nå har jeg anbefalt innlegget ditt på forsiden av VG slik at flere kan få gleden av det.

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange lesere? Ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    :-)

  5. Kunne aldri tenke meg å lure mannen min på denne måten, med noe som han var så lidenskapelig opptatt av. Jeg ville syntes det var dårlig gjort å latterliggjøre ham slik. Men, hver sine gleder og hver sin humor :-) Synes det var sprekt av mannen din at han tok det såpass pent. Selv hadde jeg nok ikke klart det. God helg!

    • Det er nok ikke alle jeg ville gjort noe sånt med heller. Men jeg kjenner han så godt og han har en ganske ekstrem humor selv. Han vet jeg elsker ham og respekterer ham. Han ble faktisk litt «sur» for at jeg ikke drev spøken videre….
      Takk for tilbakemelding og ha en god helg du også!

  6. Herlig historie Lena! Du skriver som en dronning.

  7. Hus med hage på Smedstad(Oslo vest), jobbtur til Italia en uke….en liten anelse av flashing her kanskje? Nei klart du ikke bytter ut ham.

  8. Fin historie!
    Dessverre er det en forskjell mellom menn og kvinner: Unge kvinner vil helst bo i by, menn skaffe hus på landet.
    Selv om det blir født fler menn, er Oslo ca det eneste stedet i landet med fler kvinner. Kvinner elsker å bo i byen.

  9. You made my day!
    (som mine døtre ville sagt…).
    :-))))

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: