Bildene som skapte Norge


Jeg har vært på omvisning på Nasjonalgalleriet. Her er hva som kom ut av det møtet. Publisert i Harvest i dag.

Selv om du bor i tjukkeste byen, er naturen en del av deg. Noe mange lengter til eller skremmes av. Og noe du gjenkjenner straks du ser den.
Mange av bildene vi nå skal vise deg, ble malt i mørke rom opplyst av stearinlys. Kanskje til og med i et annet land. Men straks du ser det, vil du tenke at dette kjenner du igjen. Dette er «typisk norsk». De treffer deg i den norske folkesjela, der naturen spiller en stor rolle.

Harvest er på Nasjonalgalleriet, som er et av fire museer som danner Nasjonalmuseet, og blir vist rundt av avdelingsdirektør Nils Ohlsen.
Det første bildet vi stopper ved er «Skibbrudd ved den norske kyst» av I. C. Dahl. Malt i 1832 og et av hans mest kjente verk.

– I.C Dahl tok på seg ryggsekk med skisseblokk og reiste langs norske fjell og fjorder. Han tegnet steinformasjoner, bølger, skyer og skipsvrak. Tilbake i Dresden, komponerte han bildene sine ved bruk av skissene, forteller Ohlsen.

De komponerte maleriene inneholdt akkurat det et kunstverk skulle i romantikken: Den monumentale naturen, det lille mennesket, dramatikk, energi og litt melankoli. På dette bildet ser vi frådende hav, svarte skyer og et skipsvrak. Bildet forteller en historie. Vi skjønner fort at en katastrofe har skjedd. Mannskapet på skipet jobber intenst med å redde noe av lasten. De er som små maur rundt fjellmassene og det frådende havet. Skyene på himmelen vitner ikke om bedre vær. På siden av bildet sitter en mann alene med en hund. Han har bøyd hode. Skipseieren?

Han fortsetter: Før romantikken var mennesket i sentrum av kunsten. Det skjedde en stor endring i kunstverdenen rundt 1800-tallet. Med større naturvitenskapelig innsikt, ble mennesket en del av noe større. Naturen ble malt monumental og lunefull og maleriene viser hvor lite og sårbart mennesket er. Og hvor avhengig vi er av naturen rundt oss.

Vi går videre til Peder Balke og bildet «Fyr på den norske kyst» fra 1855.

Peder Balke gikk to skritt foran sin tid, forteller Ohlsen. Og kritikken lot ikke vente på seg. Her er stilen helt annerledes. Han er ikke opptatt av detaljer, men maler med store pensler og tekstilduk. Tekstilduken har han dratt rundt på lerretet i store og små sirkler og streker. Man kan nesten kjenne det blåser kaldt fra havet. Han plasserte til slutt et fyr på et svaberg, malt realistisk og detaljert med liten pensel.

Mennesket leter etter noe gjenkjennelig og med en gang fyret er der, forstås landskapet raskt og man kan orientere seg. Hadde ikke fyret vært der, kunne bildet nesten ha vært abstrakt. Han var en av de første store kunstnerne som dro mot Nordkapp og malte. Og den voldsomme nordnorske naturen med krappe fjell og spisse tinder, er med på mange av de store maleriene hans.

På vei mot «Brudeferden i Hardanger» går vi gjennom et rom fullt av oljeskisser. Skisser som ser ut som fullverdige kunstverk, men som ble brukt enkeltvis for å komponere de store verkene. Her er svaberg og fjell, fugler og strender og skyformasjoner i alle former og fasonger. Kunstnerne tok dem så med seg til sine små mørke krypinn der de malte de utroligste verk. Som man kan lukte og kjenne på kroppen når man står fremfor dem.

«Brudeferd i Hardanger» er et av den norske kunsthistoriens mest kjente malerier, utført i 1848 av Adolph Tidemann og Hans Gude i samarbeid. Gude malte landskapet og Tidemann skikkelsene.

Her beveger vi oss over til nasjonalromantikken. Der I.C Dahl var opptatt av å vise menneskets holdning til naturen, ble det nå viktigere å spisse det typisk norske mennesket i typisk norsk natur. I dette bildet er det hele med: Fjorden med krystallklart vann, snødekte fjell, isbre, en stavkirke og en båt fylt av festglade mennesker i de vakreste bunader. Bruden selv i gullkrone og felespilleren som spiller i strålende solskinn. Det er nesten som en teaterscene. På denne tiden hadde vi en 30 års lang union med Sverige, og i behovet for fullstendig selvstendighet, ble ultranasjonale symboler og skikkelser som dette viktige. «Brudeferden i Hardanger» har blitt et ikon for den norske kjærligheten til sitt land, sier han med et smil.

I dag ville ikke bilder av naturen blitt malt på denne forskjønnende måten. Det blir nesten regnet som litt «kitch». Vi er mer bevisste overfor naturvern og miljøspørsmål og denne forskjønningen av naturen stiller vi oss dermed mer ambivalente til. «Brudeferd i Hardanger» ble til og med brukt i en kampanje mot høyspentledninger over Hardangerfjorden for en tid tilbake. Det finnes kjente natur- og landskapsmalere også i dag, men de maler ofte naturen på en mindre fotografisk måte og gir betrakteren muligheter til å assosiere seg frem til sin personlige tolkning av hva bildet viser.

Vi skal nå gjøre et lite tidssprang, forteller Ohlsen. Fra å ha vært sterkt påvirket av tyske kunststrømninger, beveget kunstnerne seg videre mot Frankrike og impresjonismen. Nå var det ikke lenger så viktig med det iscenesatte og teatralske, realismen rådet. Det ser vi tydelig i det neste bildet «Vinter i Simoa» av Fritz Thaulow fra 1887. Dette gir et helt annet bilde av livet i Norge.

Bildet ser ut som et fotografisk snapshot. Horisonten er kuttet, og nesten halve bildet er refleksjoner i vannet. Bildet er vakkert å se på, men man skjønner med en gang at det er bitende kaldt på elven der den fattige kvinnen ror over til den enkle, litt skjeve husmannsplassen på andre siden. Det er nesten så man kan kjenne neglespretten på kvinnens fingre. Spillet på vannet og refleksjonene i det, er typisk for sin tid. Det var viktig å vise optiske fenomener i naturen, samt gi et inntrykk av det sosiale liv.

Det var få kvinner som ble kunstnere i Norge på denne tiden, sier professoren. De slapp ikke inn på akademiene. Kvinnerollen var definert som en som holdt hus og hjem i orden. Ikke en som reiste utenlands og bodde alene blant kunstnere. Men noen, de som var sterkt målbevisste, klarte allikevel å få en plass. Kitty Kielland var en av dem. Hun dro både til Paris og til Munchen. Og ble inspirert av kunsten der.

Her er vi nesten over i en romantisk stil igjen. Selv om motivet «Sommernatt 1886» på mange måter er likt Thaulows bilde. Vi ser en person roende på et vann. Det er lys sommernatt. Alt er rolig og stille. Selv fargene holdes i en harmonisk fargepalett i grønt. Effekten er nesten musikalsk. Vi vet ikke om personen på vannet er ute i et ærend, eller om det er for turens og refleksjonens del han er ute på vannet. Den lyse sommernatten er typisk for Norge og man kan lukte den fuktige skogbunnen som omkranser vannet. Det er vakre vannliljer i front og bildet er godt å dvele ved.

Det neste bildet bruker også denne harmoniske fargepaletten, men nå i blåtoner. Dette bildet er ikke naturalistisk. Det er et bilde fullt av stemning og det setter straks igang fantasien. Vi står foran «Vinternatt i Rondane» av Harald Sohlberg. Den første utgaven av bildet ble til i 1901, men dette vi nå står foran ble ferdig vinteren 1913-14.

Ohlsen forteller ivrig: I Sohlbergs bilde ser du den norske kvelds- og nattstemningen som var så typisk for denne tiden. Man ser noen helt surrealistiske fjellformasjoner. De ser nesten ut som sovende kjemper. De er langt borte, men allikevel helt fremtredende i bildet. En stjerne er plassert helt symmetrisk i bildet og et kors skimtes på en av fjellsidene. På de andre monumentale fjellformasjonene, kan man se øyne og hår. Dersom man ser godt etter.

Sohlberg ville vise hvor små vi mennesker er i fjellheimen. Man forsvinner nesten i landskapet. For å skape ytterligere distanse til fjellene, er noen trær eller grener malt i forgrunnen. Ei heller de i naturalistisk form. Mellom grenene og fjellene er avstanden umulig å tolke. Man vet heller ikke om man skimter en skog langt der borte eller kanskje noen hytter. Dette gjør at man spaserer med øynene rett inn i bildet og opp i det storartede, eventyrlige fjellet og den stjerneklare nattehimmelen.

Selv om man aldri har vært i Rondane, eller i den norske fjellheimen, er dette noe som berører oss strekt. Den treffer den norske folkesjelen. Den treffer også klisjeen om Norge i utlandet. Disse verkene er på mange måter en del av vår identitet.

Munch malte også bilder med mye stemning. Som regel hadde han mennesket med, men ikke alltid. Som her i «Hvit natt» fra 1901.

Bildet er fra Ljan utenfor Oslo. Her malte Munch flere av sine landskapsbilder. Man ser utover Oslofjorden og de små øyene der ute. Man ser en nydelig skog og hvit snø. Men for å komme inn i bildet må man forsere noen mørke trær som gjør en usikker.

Munch brukte ofte naturelementer for å skape usikkerhet og for å gi bildet en magisk stemning. Alle formene er organiske og fargepaletten oppfattes som harmonisk. Ser du nøyere etter, vil du oppdage en blanding av rosa, sort, grønn og blåfarger, som til slutt danner en slags naturfargevifte, sier Ohlsen.

Som betrakter er du i bildet. Slik Munch var bevisst på å sette deg inn. Han ville gi deg følelsen av å være i situasjonen. Og han ville at at du skulle reagerte følelsesmessig på det du opplevde. De mørke, litt skumle trærne du som betrakter må forsere for å skue utover det vakre landskapet bak, gir umiddelbart ubehag.

Til slutt står vi foran «Jonsokbål» av Nikolai Astrup.

Her er du som betrakter en del av bildet. Du står på utsiden av det sosiale fellesskapet. Det er lett å assosiere seg til å være den lille gutten som sitter med ryggen til i forgrunnen av bildet. Hele kroppspråket viser en ensomhet. Nikolai Astrup malte mye fra sin oppvekst i Jølster på slutten av 1800- tallet. Som prestesønn fikk han ikke lov til å delta på St.hans-feiringen. Det er nok han selv som er den lille, fortapte gutten. Sammen med oss.

Bildet viser også norske tradisjoner om fellesskap ute i naturen. Bålet er omgitt av høye, flotte fjell og en vakker innsjø. En liten foss skimtes i en av fjellsidene. Fra I. C Dahl og til rundt 1930 går det noen linjer med mange fellestrekk i så måte. Naturen på dette bildet kan nesten virke en tanke nasjonalromantisk. Samtidig hadde han en langt grovere måte å male på. Røyken fra bålet ser ut som en stor, svart tornado. Fargene er skitne og jordaktige. Ser man nøye på et lite isolert område av fjellmassen, er det lite som minner om natur. Det virker nesten abstrakt og fargene blir mer en materie. Retter du derimot blikket utover igjen, blir både naturen og situasjonen gjenkjennelige. Som en liten romantisk tvist i bildet, kan du også observere et kjærestepar som ligger ved en liten fjellsprekk. De har laget sitt eget lille St.hans-bål. Som betrakter kan du varme deg på begge bålene.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler for Harvest, Artikler/Intervjuer, Natur/KlimaStikkord:, , , , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: