Knut og jeg var så heldige å vinne en tur til Thailand. Det ga oss opplevelser for livet. Håpet mitt med denne bloggposten er å inspirere og motivere. Til både å reise, men også til å ta kontakt med mennesker der du er. En tur på postkontoret, kan gi et møte som fester seg. Man må bare være villig til å gi noe selv. Vi vet vi var utrolig heldige. En tur til Thailand er noe de færreste av oss har anledning til. Men alle har vi muligheter til å snakke med han som jobber i lokalbutikken. Eller taxisjåføren. Eller hun som sitter på et hjørne og tigger. Det kan bli viktige og skjellsettende møter. For begge parter.
Første dagen på vår Thailandstur:
Mange kan nok tenke at ti og en halv time på fly er i drøyeste laget når man skal på ferie. Jeg tror samtidig at i det øyeblikket Thailands varme slår imot deg når du lander på flyplassen i Bangkok, så er minnet om trang benplass og skrikende småbarn en saga blott. Man blir ikke bare slått av varmen som stråler fra solen, men også fra alle de menneskene man møter. Thailand blir kalt smilets land med rette.
Den første som møter oss er Rath. Hun jobber for Orkidekspressen og skal følge oss til det hotellet vi skal tilbringe de neste to dagene. Bussturen til Hua Hin og hotellet «Let’s Sea» tar tre timer. Vi er trøtte etter flyturen, men Rath har en kunnskap og formidlingsevne som gjør at vi fort retter opp ryggen og skjerper sansene. Rath kommer fra Bangkok og hun forteller at det orginale navnet på Bangkok er verdens lengste bynavn. Vi får henne til å lese det inn på telefonen min. Det tar 37 sekunder.
Vi kjører Ring 3 sydover og jeg tenker på kontrastene til Ring 3 ved Sinsenkrysset hjemme der vi kjørte forbi bare tolv timer tidligere. Her er det vakre templer og monumenter. Boder langs veien bugner av sesongens frukt og grønt. Litchisesongen er snart over, men den blir erstattet av fruktene Durian( som lukter forferdelig, men smaker himmelsk), Rambutan (kjærlighetsfrukt) og Mangostan.
Vi kjører gjennom Thailands mest fruktbare områder, der noen ristyper kan høstes tre ganger i året. Rismarkene ligger frodig og irrgrønne. Vi passerer to av kongens palasser og Rath får stjerner i øynene. Thaier er svært glad i kongefamilien sin. De fleste tror at kongen ikke er et helt vanlig menneske, men noe mellom et gudommelig og menneskelig vesen.
Det var rart å dra til Thailand når alle landets medier hadde militærkuppet og portforbudet på forsiden. Var det trygt? Rath ler og sier at dette var det beste som kunne skje. De stridende partene må behandles som små barn, mener hun. De må settes grenser for. Rath er helt sikker på at kongen har hatt en finger med i spillet også.
Hotellet Let’s Sea er et kapittel for seg. Med vakre detaljer hvor enn du snur deg og med ansatte som raskt husker navnene våre. Vi har vårt eget lille saltvannsbasseng og takterrasse der vi kan nyte stjernehimmelen. Kai, som er vår ferievertinne, vet ikke hva godt hun skal gjøre for sine gjester. Opprinnelig var Let’s Sea en svært populær restaurant nede på stranden. Så populær at de ville bygge hotell som matchet. Det har de fått til. Små thaisnacks blir servert med valgfrie coctailer ved hotellets basseng eller resepsjonsopråde. Vi vil så gjerne at dere skal trives her, Lena og Knut, sier de. Og vi tror dem.
Dag to:
Etter en sykkeltur til Hua Hin med hotellets lånesykler, har vi i dag vært på kokkekurs. Chefen fra hotellets velrenommerte restaurant, Chef Bee, var læremester, ledsaget av kurs- og aktivitetslederen, den sjarmerende Kookai. Ikke bare lærte vi å lage de deiligste retter. Vi lærte også mye om det thailandske språket, kulturen og den politiske situasjonen i landet. Kookai snakker engelsk godt og hennes refleksjoner tar vi med oss videre.
Her er en oppskrift jeg synes du burde prøve:
Aromatisk fritert svinekjøttgeig på baguette:
1 kopp svinekjøttdeig
2 egg
1 ss hakket hvitløk
1/2 kopp hakket koriander
1 ss fiskesaus/ 1/2 ts svart pepper
4 skiver baguette eller annet hvitt brød.
Visp eggene luftige og bland i alle andre ingredienser godt. Smør det godt utover skivene med baguette. Varm olje i en kaserolle (frityrolje eller annen uten smak). Når oljen er varm, legg skivene med kjøttblandingen ned(!). Bruk en klype og snu skiven for å sjekke når blandingen er gyldenbrun.
Server med en liten dipp av eddik, sukker, med småskåret agurk, løk og chili.
Server den enten som en snacks eller som en perfekt erstatning for egg- og baconfrokost!
Mette og fornøyde besøkte vi deretter hotellets Spa, der Arr og Apple ga oss en opplevelse utenom det vanlige. Knut valgte en oppkvikkende massasje. Jeg valgte en avslappende. Vi sovnet som steiner begge to. Og med en deilig ingefær- og sitrongress-te etterpå, følte vi oss ganske oppkvikket begge to. Dermed vil jeg si at det virket begge deler, om enn på forskjellig vis.
Tre ting å tenke på avslutningsvis (fra Kookai):
- Mediter! Det hjelper deg å forberede deg mentalt på tøffe ting i livet. Ting vi alle kommer borti.
- Fortsett å besøke Thailand. Landet trenger turistene. Forsvinner de, vil korrupsjon og urettferdighet bre om seg i mye større omfang.
- Thai er lett å lære. De snakker kun i presens og angir tiden i begynnelsen av det man skal si. (med mindre man skal snakke med de kongelige. Det er det få av oss som får sjansen til…)
Dag tre:
I dag har jeg sluppet Knut Røthe fri. Først måtte han merkes selvfølgelig, slik at man vet hvor han er til enhver tid. Det var et følelsesladet øyeblikk. Hvis han er heldig kan han leve der ute på havet til han er 150 år gammel.
Vi er på Koh Talu. Øya der de de har et stort skilpaddereservat. De passer på eggene, mater babyskilpaddene og når de er ca ett år merkes de og settes fri. Da har de fremdeles instinktene intakte og vil klare seg godt i havet. Og det var nettopp dette vi fikk gjøre i dag; både legge inn chipen, gi skilpadden navn og bære ham mot havet for så se ham kjenne sand under luffene for første gang. Knut Røthe nølte ikke. Han gikk rolig ned mot vannet og la på svøm. Vi sto med klump i halsen og følte vi var med på noe stort. Som nybakte skilpaddeforeldre.
Vi ble hentet tidlig fra Let’s Sea, og representanten fra Orkideekspressen, Thomas, har tatt oss med på opplevelser den private øya har å tilby i hele dag. Etter opplevelsen med lille Knut og havet, dro vi på jungeltur. Da var det godt å ha med en lokal guide, Nja. Turen var varm og fuktigheten i lufta svært høy, men turvante som vi er, hadde vi ikke problemer med å holde følge. Premien kom da vi endte på toppen ved et stup på ca 300 meter rett ned, samt utsikt mot hullet i fjellet som har gitt navnet til øya. Koh betyr nemlig øy, og Talu betyr hull.
Stedet vi bor på har helpensjon og man behøver ikke være redd for å gå sulten fra bordet. Maten er en opplevelse; enkel, men utsøkt.
I morgen skal vi på fisketur. Jeg har skikkelig fiskelykke og regner med storfangst!
Dag fire:
Dagen startet med flere timers snorkling i de vakre korallrevene utenfor Koh Talu. De lokale som er med oss viser stor respekt for det sårbare området. De forteller om turister som ikke bryr seg og tråkker eller tar på revene, som er levende organismer . Resultatet er dødt korall som viser seg som hvite områder uten liv. De lokale vil gi tilbake til naturen, ikke bare utnytte den. Derfor blir det jevnlig satt ned nye koraller, slik at livet på havets bunn igjen kommer i balanse. Men det tar tid, lang tid. Guidene viser oss ivrig rare fisker og skjell, korallrev i de merkligste formasjoner og anemoner som ser ut som de vinker til oss. De er stolte med rette.
Så var det fisketuren. En opplevelse! Vi fikk flest småfisk og små blekksprut, og jubelen var stor hver gang noen fikk napp. Hotellet sendte med forskjellige dip-sauser og salat. Drikke tok vi med selv. Grillen ble tent og etter hver som fangsten kom om bord, ble den lagt på grillen og med ett ble kapteinen kokk. Vi har spist mye god mat på denne turen, men dette tok kaka. Mere kortreist mat er det vel ikke mulig å få.
Vi fikk selv velge om vi ville gå i land eller bli med på fiske resten av kvelden. Vi hadde bestilt massasje av den sjarmerende Ay og måtte takke nei. Massasjen var god som gull, men neste gang blir vi med videre med gutta. De har fått en plass i hjertet vår alle som en.
I morgen drar vi videre fra denne øya, der det kun er 6 fastboende og der strømagregatet skrus av to ganger om dagen. Stillheten kommer som et sjokk og man skjønner hvor mye støy man omgir seg med i det daglige. (og denne øya er stille. Det sier seg selv, med 6 fastboende, kanskje…)Akkurat nå er Knut og jeg eneste turister her.
Men før vi skal ta kvelden, skal vi til strandbaren som drives av to av de andre fastboende. De har til og med underholdning. Tro det eller ei.
Dag fem:
Når siste dagen ender med flerstemt «Deilig er jorden» sammen med Koh Talus fiskere og betjeningen fra hotellet, ja da vil jeg si det har vært en vellykket kveld. Ikke bare har vi nok en gang erfart at mennesker er like overalt i verden; vi ønsker kontakt med andre og vi ønsker å bli sett. Da får språk være språk og kultur være kultur. For gøy blir det dersom man tør å gi litt selv!
Tårevåte kinn på bryggen da vi dro i formiddag, viser oss at vår glede og følelse av vennskap var gjensidig. Eller som en av fiskerne sa i går kveld, på en blanding av thai, engelsk og fingerspråk : —Thaier liker å spise sammen med hele storfamilien. Det virker det som dere også gjør. Og nå er vi familie.
Selv om kvelden ble sen, tok vi en tidlig morgen. Før avreise ville vi gjerne gi noe tilbake. Vi avtalte med Boller, sjefen for skilpaddene, (og i følge kona Ay mer glad i skilpaddene enn henne) at vi skulle være med på mating og rengjøring. Etter mating var det et par timers pause før rengjøringen kunne starte. Da dro vi inn i jungelen og til korallenes «gravsted». Der hang vi opp død korall i et tre for å vise respekt og gi et ønske om at mennesker skal ta bedre vare på naturen. Trærne rundt var fulle av slike steiner. Det var et fint lite rituale til ettertanke.
Rengjøringen var mer omfattende enn jeg trodde. Alle de ti bassengene som var i bruk skulle tappes for vann, skrubbes og fylles med rent vann. Skilpaddene skulle også rengjøres.
To ting lærte vi om skilpadder i dag:
-Noen liker bedre enn andre å bli skrubbet på ryggen.
-Jo lykkeligere en skilpadde er, jo mere mønster får den på skjellet. Denne siste påstanden er jeg litt usikker på om var sann eller ikke, men fordi den var litt morsom, velger jeg å tro på den. (Dessuten hadde skilpaddene til Boler veldig mye mønster.)
På Koh Talu har vi nå familie. I tillegg til skilpadden Knut Røthe som er ute der et sted for så vende tilbake til samme sted når det er tid for å legge egg. Vi vet ikke helt om han er gutt eller jente. Men vakker var han og full av mønster.
Dag seks:
Noen ganger kan det være vanskelig å finne ord som beskriver natur. For ikke å snakke om ord som beskriver lyden av natur. Og den intense lukten. Akkurat nå strever jeg med de ordene for å prøve å fortelle dere lesere om stedet vi har kommet til i dag.
Vi er i Khao Sok, nasjonalparken sør i Thailand, med en oppdemmet innsjø på 165 km2 og grønnkledde fjellformasjoner i alle retninger. Vi kjørte i en og en halv time med longtailbåt for å komme hit til Rai 500. Vi har fått en av ti små flytende hytter, med egen bambusbrygge og kajakk til fritt bruk. Det er ingen strøm her, ingen telefon- eller nettforbindelse. Den eneste lyden er den som er vanskelig å beskrive. Den intense lyden av jungel. Og vannet som skvulper mot hytta vår. Det er nesten for godt til å være sant.
Vi ble tatt i mot med en deilig lunch, ulik maten vi tidligere har spist her i Thailand. Ferskvannsfisken var like kortreist som den vi selv fisket i Koh Talu og god var den!
Så var det tid for en tur ut med kajakk. Noen steder var lyden av jungel så intens der vi padlet på jakt etter grotter, at fantasien levde sitt eget liv. Vi vet det er større mangfold av flor og fauna her enn i hele Amazonas. Vi vet at fem prosent av verdens arter er her. Da er det ikke rart vi så for oss tapirer, aper og papegøyer bare en grein brakk i nærheten av der vi padlet.
Apene kom faktisk frem i det solen var i ferd med å gå ned. Tre glade aper lekte rett ved siden av den flytende restauranten her, men da vi kom padlende bort forsvant de like fort som de dukket opp. I morgen skal vi på tidlig safari. Forhåpentligvis får vi med oss litt av dyrelivet da!
Dag syv:
Å være på Rai 500 er total avkobling. Det er også ideen bak hele stedet, forteller eieren Burn. Han vil gi gjestene sine noe av alt det som har gått tapt. Han vil gi oss noe vakkert å se på og tid til refleksjon. Det at det hverken er mobil- eller nettdekning her, gjør at folk må snakke sammen. Både snakke med den man reiser med, men kanskje også knytte nye kontakter. Som regel sitter alle med nesa ned i en mobil, ler han. Vi kan ikke annet enn å si oss enige.
Samtidig har Burn en filosofi om hvordan han vil drive stedet i forhold til sine ansatte. Han vil at de skal få like muligheter som han fikk til å skape noe selv. Derfor ser han på Rai 500 som et opplæringssted. Når styrmannen på longtailbåten har tatt 100 turer for hotellet, får han båten til odel og eie. Med egen båt får de muligheter de ellers aldri ville ha klart å oppnå. Han er opptatt av at personalet skal like det de gjør og sier han ikke er spesielt begeistret dersom han er på steder der personalet virker altfor servile. Da forsvinner noe av det personlige han ønsker å gi sine gjester. Vi kan på hånden på hjertet si at det virker! Vi hører latter og glede på kjøkken og under matservering. Og de gjør mange ting overfor gjestene som de gjør på eget initiativ. I går ville vår spesielle guide Tukatta vise oss noe spektakulært før vi gikk til sengs. Hun tok oss med i en båt langt ut på vannet, skrudde av motoren og ba oss ligge i fronten av båten og telle stjerneskudd. Det var magisk.
Strømmen slås på noen timer på natten, for at man skal kunne lade kamerabatterier og evt skru på aircondition. Vi lot alle vinduer og dører stå åpne hele natten og sovnet til den deilige summingen fra jungelen og bølgeskvulp.
I dag våknet vi til soloppgangen før vi dro på morgensafari. Tukatta var med og var like entusiastisk som oss over det minste lille fuglekvitter. Dessuten så vi gibboner (apekatter) igjen. Like lekne som i går, men godt kamuflerte og vanskelige å feste på annet enn sitt indre bilde. Det bildet er dog fint å ta med hjem.
Hotellet har flere utflukter det er verdt å få med seg. Vi har akkurat kommet tilbake fra tur i jungelen opp til en utkikkspost en times gange fra der båten satte oss av. Tukatta hoppet oppover, vi to andre pesende og ganske varme etter. Men det var verdt strevet. Ikke bare er denne jungelen noe å oppleve i seg selv, men da vi endte på toppen og kunne skue utover regnskogen så langt øyet kunne se, ja da måtte vi klype oss selv i armen.
Dag åtte:
Vi avsluttet kvelden i går med en ny safari. Ord blir rett og slett igjen fattige. Bildene kan vise noe av stemningen. Vi satt i båten og lo høyt til slutt da himmelen endret farge til rosa, oransje og gul. Det så ut som en filmkulisse, slik mye av det vi ser her gjør.
Vi så bisonokser, hvit vill minigris, ørn og storhornfugl og avsluttet turen på den lokale lille butikken som på folkemunne blir kalt 7-11. Den er en flytende butikk der det også selges fersk fisk. En opplevelse i seg selv.
Filosofien til hotelleieren om å ikke ha noen telefon- eller nettdekning her, slik at folk heller kan snakke sammen, fungerer helt etter planen. Ved frokostbordet i dag startet vi opp med en diskusjon om amerikansk politikk med nabobordet. De var fra Thailand men bosatt i USA, og var tilbake her for første gang på tyve år. Diskusjonen endret seg fort til å omhandle situasjonen i Thailand om dagen. Det ble en så spennende debatt at flere nabobord med thailandske gjester ville delta. Og igjen ble det som nå for oss står som oppfatningen til absolutt alle vi har møtt her og snakket med, være seg taxisjåfører, servitører, kontormedarbeidere eller andre turister: kuppet var helt riktig. De militære tok over for å skape dialog i en konflikt som hadde gått helt i stå. Thaiene vil ha tilbake stoltheten av å være thai, med alt det det innebærer. De vil ha bort all korrupsjon. Og de er livredde for at turistene skal forsvinne.
Frokosten endte med at en av thaiene ga bort sin amulett han hadde rundt halsen til Knut. For å vise sin takknemlighet over at vi hadde forstått og ikke trodde at thaier var et krigersk og korrupt folkeslag.
Nok en tårevåt avskjed med andre ord…
Dag ni:
Etter store naturopplevelser og etter å ha vært helt avkoblet fra omverden, var vi litt redde for at overgangen til Khanom og det lekre Aava Resort skulle bli i heftigste laget. Helt til vi møtte det finske paret som har fulgt en drøm og bygget dette stedet. De ba oss komme oss av gårde på scooter for å se alt det området har å by på. Et område du fort føler du er den første til å oppdage. For det er nettopp det Khanom er; en fremdeles ganske uoppdaget perle.
I Khanom møter du livet slik det faktisk fremdeles er i store deler av Thailand. Med en natur og noen strender som kan ta pusten fra en. Der maten, med en meny kun på thai, smaker himmelsk uansett hva du velger uten å kunne språket. Med et folk som tar imot deg med åpne armer, om enn litt sjenerte i starten. Med markeder med farger og lukter og en stemning som gir i alle fall meg en lykkefølelse. Det gjelder å komme seg hit før resten av verden oppdager stedet. For det kommer de til å gjøre! Og hvis du ikke er glad i oppdagelser og heller ikke tror du liker scooterkjøring; vel da kan du trygt tilbringe ferien på Aava Resort og Spa. Der finnes alt. Mere om det, samt markedet vi skal på i morgen med Jarun, Bill og Ball i morgen. Vi gleder oss!
Dag ti:
Å starte dagen med yoga, kjenner man er bra for kroppen. Selv om Aavas egen velværekoordinator Khun Check, må ha fått seg en liten latter over to norske tømmerstokker som prøvde å følge hans smidige bevegelser tidlig denne morgenen. Aava Spa & Resort har egentlig alt man trenger og det er fristende å bli værende i de vakre omgivelsene det finske ekteparet har skapt. Men som jeg skrev i går, Kati Häkkinen, vil vi skal forelske oss i området rundt. Slik hun og mannen, Atte Savisalo, gjorde som ryggsekkturister. Avgjørelsen ble tatt etter en sen og fuktig aften. Her ville de bo. Og de ville gi besøkende den samme følelsen de selv hadde fått da de kom til Khanom. Jeg håper flere får anledningen til å oppleve det genuine Thailand, slik det er her, sier Katti. Vi skjønner hva hun mener da vi går på markedet uten å møte en eneste vestlig turist. Man føler seg som en oppdager. Selv om noen andre har gjort forarbeidet.
Vi drar på byens matmarked sammen med hotellets sjåfør Jarun og hans to skjønne barn Bill og Ball. Han synes det er så gøy at vi vil se markedet at han vil bruke friettermiddagen sin til å vise oss. Det er da vi insisterer på at han i alle fall må ta med seg barna. Det blir en herlig ettermiddag, der vi smaker og lukter og har alle sansedører på vidt gap. Det lukter friskt av hav ved fiskebodene og nyansene av grønt i alle grønnsaksbodene, samt alle de små bodene med fingermat, gir oss vann i munnen.
Tilbake til Aava, har vi bestilt thaimassasje. På Spaavdelingen møter vi nok en gang to av hotellets herlige ansatte. Katti forteller at de er opptatt av at de ansatte skal trives. Hun vil ikke ha maskiner, men mennesker som har en historie å fortelle. Helt perfekt for både Knut og meg med andre ord… Thaimassasje er godtvondt, men gjør underverker dersom den er god. Og det er den på Aava. Når vi i tillegg får en times samtale med Phensri (kalt Mam) og Nadtaya (kalt Aeed) om kvinnesak, kjærlighet, korrupsjon og barneoppdragelse. Og vi blir enige om at Mam muligens er den neste statsministeren i Thailand. Ja, da er det nok en fullkommen dag i Smilets land.
Dag elleve:
Khanom er kjent for sine rosa delfiner. Arten holder til i Sørøst-Asia og parer seg mellom Sør-Afrika og Australia. Alle veiskilt i Khanom har to rosa delfiner på toppen. Og i dag, som er siste dagen vår på denne fantastiske turen, skal vi på delfintur. For de av oss som har vært på organiserte turer før, slår det oss igjen det genuine med dette stedet. For da vi settes av ved piren, står en værbitt fisker med sin longtailbåt og venter på oss. Foran i båten sitter en tannløs, smilende dame med hatt. Hun skal speide etter delfinene. Vi tenker raskt at det ikke er så farlig for oss om vi ser dem eller ikke. Naturen går sin gang. Delfinene lever sitt liv her og de dukker ikke opp på bestilling.
Landskapet minner litt om Khao Sok, med grønnkledde høye fjellformasjoner og små øyer som dukker opp her og der. En av dem stiger vi i land på. Sagnet sier det satt en munk på toppen av den lille øya. Han utrettet mirakler. Et av miraklene er en liten kulp med ferskvann. Kulpen dekkes av saltvann når det er høyvann, men ved lavvann kan man drikke fra kilden. Vannet smaker som Farris.
Noen thaier kommer i land etter oss. De forteller de akkurat har sett 6 rosa delfiner rett ved. Den værbitte skipperen vil vi skal dra. Han vil så gjerne at vi skal få se områdets stolthet. Delfinene var tydeligvis ferdige med sin frokostlek, for vi må dra tilbake uten å ha sett dem. Like blide.
I tre dager har vi kjørt rundt på scooter og gjort oss kjent med de små veiene rundt Khanom. De fleste av dem fører til strender man bare ser i glansede blader. Noen fører til fossefall, som i regntiden må være ekstra vakre, akkurat som blomsterfloraen i området blir ekstra skarpe i fargene under regntiden.
Etter delfinturen, vil Jarun (Aavas sjåfør, som var med oss på matmarkedet) vise oss noe helt spesielt og vi drar av gårde uvitende om hva som venter oss. Vi kommer til en vaktpost, der smilende menn i uniform tilbyr oss blader å tygge på for å gjøre oss sterke. Liitt skeptiske til bladenes virkning, går vi pesende opp de hundre trappetrinnene som fører til en liten inngang i fjellet. Vi kryper inn inngangen og der åpenbarer det seg et alter i en dryppstensgrotte. Thaiene viser sin respekt før de går videre, så da gjør vi det også. Vi har med små lykter og grotten vil ingen ende ta. Det er et helt univers der inne i fjellet. Guiden lyser mot formasjoner som likner drager og krokodiller, men han ber oss la være å ta på formasjonene. Engelsken hans er ikke helt stødig, men med hender og kroppspråk får vi det til allikevel. Dette er som en levende organisme, forteller han. Nesten som korallrev. Dersom man tar på det, dør det. Luften er kjølig, men ekstremt fuktig. Nederst i grotten er det et stort område, man ikke kan gå. Der finnes ingen oksygen, forteller guiden. Vi skriver i vaktpostens gjestebok før vi drar. Vi ber dem aldri innstallere lys eller musikk i grotten, slik mange tilsvarende grotter vi har vært i er jålet til for turistene. De lover oss på tro og ære.
Så er det dagens siste post på programmet. Vi skal på fiskespa, forteller Jarun smilende. Knut og jeg har vært på fiskespa tidligere i Bangkok. Der er det store basseng med småfisk som spiser døde hudceller av føttene dine når du stikker dem nedi bassenget. Føttene blir myke etterpå. Og fiskene forhåpentligvis mette…
Men fiskespaet som vi skal på, er annerledes. Jarun tar oss med til en elv med små brygger og benker der man kan sitte. I det vi stikker føttene nedi, kommer fiskene i elven, ikke alle så veldig små heller, og forsyner seg. I begynnelsen må man stålsette seg for å ikke trekke føttene til seg, men etter en stund føles det behagelig. Og føttene etterpå: Oh la la, så myke og fine!
Så er det hjem til Aava og pakke og eventyrreisen er over for denne gang. Først får jeg en stor klem av Thailands neste statsminister Phensri. Og jeg lover henne at vi skal komme igjen.
Knut reiser i den nye lyse lindressen han har fått sydd av skredderen ved siden av hotellet. Jeg ser på ham og tenker at : den kjekke mannen vil jeg gjerne på flere evntyr med!
Til info: Vi vant denne turen som testreisere gjennom bladet Reiselyst og et intervju kommer i nummeret av bladet som kommer ut denne uken(26 juni-14). Turen ble lagt opp av Orkideekspressen og betalt i samarbeid med Thai Airways. Vi blogget hver dag og dette er bloggpostene vi sendte inn, samt noen av bildene. Vil du oppleve noen av disse unike stedene, ta kontakt med Orkideekspressen. De kan skreddersy samme reise som vi tok. De kan også hjelpe deg hvis du bare ønsker å se et av stedene. Knut og jeg fant ut at vi ville kunne anbefale denne turen for alle de vi kjenner. Om man er gammel eller ung. Har barn eller skal på kjærlighetsferie. Jeg tror faktisk jeg kunne dratt alene også.
Ikke nøl med å ta kontakt med meg dersom du lurer på noe. Bildene er tatt av Knut Røthe. Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!
Lena Ronge 