Valg og offerrollen


«Å gjøre det beste ut fra en vanskelig livssituasjon bedre gjennom å gjøre den meningsfull, må ikke forlede omverdenen til å tro at den ikke er problematisk.»

Jeg var over førti før jeg skjønte at jeg kunne ta valg. Ikke de lette valgene, som ost eller syltetøy på maten. Nei, de store valgene; de som hadde konsekvenser for mitt liv. Og kanskje konsekvenser for andres liv også. De store valgene som man kjenner fysisk i kroppen; de som gjør vondt og som kaster deg ut i ukjent farvann.

Du tenker kanskje at det var vel sent i livet å komme til denne forståelsen? Jeg tenker det selv også. På den annen side har jeg skjønt at jeg slett ikke er alene. Jeg er heller ikke alene om å lure på hvorfor det er slik at noen føler de ikke har mulighetene for å ta de store valgene. Alle de som blir værende i forhold de vet ikke er bra for dem. Eller som tar skolevalg eller arbeidsvalg de vet er feil. Hva er det som gjør at mange av oss føler oss presset til å være i situasjoner vi ikke vil være i? Situasjoner vi vet bryter oss ned?

Jeg er vokst opp i en dysfunksjonell familie. Alle gjorde så godt de kunne. Alle strevde for å holde hodet over vann. Hele livet kjentes uforutsigbart. Det er lett å tenke dette er årsaken til at jeg måtte runde førti før jeg skjønte dette med valg. Kanskje det er grunnen også. Men en nær venn jeg drøftet dette med er vokst opp i en ressurssterk familie med stor takhøyde. Og med heiarop på vei mot sin strålende karriere. Allikevel sliter hun med det samme. Hun har kommet i en skvis hun ikke vil være i. Uten å tenke at hun har muligheten til å finne veien ut.

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Et moderne uttrykk som gir meg gåsehud. Det føyer seg inn i presset om det å tenke positivt. Eller det å ville noe nok. Samtidig ser jeg det har noe for seg. Og det er her valget kommer inn. Valget om hvordan man takler livets uforutsigbarhet. De tingene som gjør vondt og som man ikke vil vite av. Alle de tingene som skjer i livet som fører til at både hjertet og håp brister.

Alternativet til vonde valg, er å gjøre seg til offer. Offerrollen er behagelig, selv om den er smertefull. Offerrollen gir empati fra omverden. Men offerrollen gjør også noe annet; den tar fra deg egenverdet. Og den fører deg ikke videre. Jeg skulle ønske jeg skjønte dette før jeg fylte førti. Ikke at jeg tidligere var et sytende offer, for min livsglede har vært altfor stor til det. Men jeg syntes  synd på meg selv. Det hindret meg i å komme videre. Videre dit jeg ville. Til et liv med mening. Jeg er glad jeg fikk hjelp til å se dette. At jeg fikk hjelp til å komme meg ut av offerrollen og inn i rollen som en som tar selvstendige valg. Endringen gjorde vondt. Veldig vondt. Og demonene som satt på skulderen min og prøvde å ta fra meg selvverdien igjen, jobbet hardt og brutalt. De dukker opp av og til ennå. Men nå kjenner jeg lusa på gangen.

Jeg tror hele familier kan gå til grunne dersom de velger offerrollen. Det samme kan en hel nasjon. Man stagnerer. Leser alt med offerbriller på. Slutter å løfte blikket og se andre muligheter. Og kommer seg ikke et skritt videre. Og slik følger slekter slekters gang.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

 

 

 

 

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieTags: , , , , ,

3 comments

  1. Denne kommentaren er til «valg & offerrollen»: De fleste gjør «så godt de velger». Liker det mye bedre enn «så godt de kan». Det kan bety «å gjøre så godt man kan» en stund. Så må man velge. Offerrollen er noen ganger nødvendig og viktig. «Å virkelig ha prøvd». Og litt til – så må man gi seg på toppen. Og ta feedbacken på alvor og overdøve følelsen av å ikke strekke til. Ikke kan man være der for alle hele tiden, men det finnes kanskje noen få, som setter umåtelig pris på at noen så dem og var der akkurat da, i siste liten, eller på et helt uventet tidspunkt. Da blir det viktig å virkelig å klare å ta imot et takk :)

    • Jeg liker tanken din her, Heidi. Men min erfaring er at alle virkelig prøvde å gjøre som best de kunne. Også de som burde ha gjort andre valg for å skåne oss som ble så utsatt, nemlig barna i familien. Men de klarte ikke bedre. Ikke fordi de ikke ville; eller fordi de bevisst valgte det annerledes. De maktet det dessverre ikke. Til det var deres egen historie for tung og vanskelig. Slik er det bare. For meg var det viktig å tilgi nettopp dette. Det var muligheten min for å komme videre i livet.

  2. «Valget om hvordan man takler livets uforutsigbarhet», trenger de fleste av oss trening i. I det ligger kanskje at det for mange tvinger seg frem et vendepunkt og mot til å ta et oppgjør med det som har påvirket oss, de valg vi har valgt å ta eller ikke å ta, og refleksjon over dette. Et trehodet troll; det som har formet oss under påvirkning av andre, våre egne feilvalg og hvordan vi på bakgrunn av dette har påvirket oss selv og andre. Generasjonenes gang. Forhåpentligvis i en mer reflektert men kronglete sti på vei mot en bedre verden. Helt enig, nøkkelen til å komme videre ligger i å tilgi. Kanskje fordi vi etter å ha prøvet&feilet en stund selv, lettere kan forstå at andres valg er gjort utfra deres forutsetninger, livssituasjon og personlighet. Det vi kan gjøre noe med er nåtiden med egne valg og handlinger, reflektere og sørge for at «arvesynden» tar en annen vei. Rydde kjeller og loft og lufte ut mønstre som drar oss i uønskede retninger eller lammer livs- og drivkraft. Det er smertefullt, spesielt hvis hele huset skal luftes på en gang. Når våre barn ser tilbake på oss, er det helt sikkert noe som også skal tilgis. Selv om legger sjelen i å rette opp, gjør vi helst sikkert andre feil, i god hensikt og kanskje i avmakt. Kanskje glemte vi noe i iveren, og må tilgis for det vi overså. Slik følger slekters gang. I liket med våre foreldre så føler vi at vi er en mer åpen generasjon, som i større grad kan innrømme og unnskylde våre feil. Kanskje vi må tilgis for å ha gitt for mange muligheter og for å legge ut «kjukkas» under enhver buklanding. Buklanding (uten for store skrammer) er kanskje nettopp det som gjør at verden går videre :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: