Valg og offerrollen

By

«Å gjøre det beste ut fra en vanskelig livssituasjon bedre gjennom å gjøre den meningsfull, må ikke forlede omverdenen til å tro at den ikke er problematisk.»

Jeg var over førti før jeg skjønte at jeg kunne ta valg. Ikke de lette valgene, som ost eller syltetøy på maten. Nei, de store valgene; de som hadde konsekvenser for mitt liv. Og kanskje konsekvenser for andres liv også. De store valgene som man kjenner fysisk i kroppen; de som gjør vondt og som kaster deg ut i ukjent farvann.

Du tenker kanskje at det var vel sent i livet å komme til denne forståelsen? Jeg tenker det selv også. På den annen side har jeg skjønt at jeg slett ikke er alene. Jeg er heller ikke alene om å lure på hvorfor det er slik at noen føler de ikke har mulighetene for å ta de store valgene. Alle de som blir værende i forhold de vet ikke er bra for dem. Eller som tar skolevalg eller arbeidsvalg de vet er feil. Hva er det som gjør at mange av oss føler oss presset til å være i situasjoner vi ikke vil være i? Situasjoner vi vet bryter oss ned?

Jeg er vokst opp i en dysfunksjonell familie. Alle gjorde så godt de kunne. Alle strevde for å holde hodet over vann. Hele livet kjentes uforutsigbart. Det er lett å tenke dette er årsaken til at jeg måtte runde førti før jeg skjønte dette med valg. Kanskje det er grunnen også. Men en nær venn jeg drøftet dette med er vokst opp i en ressurssterk familie med stor takhøyde. Og med heiarop på vei mot sin strålende karriere. Allikevel sliter hun med det samme. Hun har kommet i en skvis hun ikke vil være i. Uten å tenke at hun har muligheten til å finne veien ut.

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Et moderne uttrykk som gir meg gåsehud. Det føyer seg inn i presset om det å tenke positivt. Eller det å ville noe nok. Samtidig ser jeg det har noe for seg. Og det er her valget kommer inn. Valget om hvordan man takler livets uforutsigbarhet. De tingene som gjør vondt og som man ikke vil vite av. Alle de tingene som skjer i livet som fører til at både hjertet og håp brister.

Alternativet til vonde valg, er å gjøre seg til offer. Offerrollen er behagelig, selv om den er smertefull. Offerrollen gir empati fra omverden. Men offerrollen gjør også noe annet; den tar fra deg egenverdet. Og den fører deg ikke videre. Jeg skulle ønske jeg skjønte dette før jeg fylte førti. Ikke at jeg tidligere var et sytende offer, for min livsglede har vært altfor stor til det. Men jeg syntes  synd på meg selv. Det hindret meg i å komme videre. Videre dit jeg ville. Til et liv med mening. Jeg er glad jeg fikk hjelp til å se dette. At jeg fikk hjelp til å komme meg ut av offerrollen og inn i rollen som en som tar selvstendige valg. Endringen gjorde vondt. Veldig vondt. Og demonene som satt på skulderen min og prøvde å ta fra meg selvverdien igjen, jobbet hardt og brutalt. De dukker opp av og til ennå. Men nå kjenner jeg lusa på gangen.

Jeg tror hele familier kan gå til grunne dersom de velger offerrollen. Det samme kan en hel nasjon. Man stagnerer. Leser alt med offerbriller på. Slutter å løfte blikket og se andre muligheter. Og kommer seg ikke et skritt videre. Og slik følger slekter slekters gang.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!