Lena Ronge

Hun er jenta som gikk «Norge på langs» som 17-åring. Som droppet ut av skolen for å følge drømmen sin. Drømmen om et liv i frihet. Og frihet for Tonje Helene Blomseth innebærer at ingen skal fortelle henne når hun skal spise lunch. Eller hvem som er vennene hennes. Frihet for Tonje Helene er et liv ute i naturen. Og alle de menneskemøtene hun har på sin vei. Nå har hun bosatt seg i Karasjok, der hun hjelper samene med reindriften. Vinteren 2014 krysset hun Lappland alene (bildene i denne saken er fra den turen).

Harvest snakket med Tonje underveis. Hun var ferdig med den mørkeste tiden, men skulle fortsette ekspedisjonen, uten kontakt med omverdenen i to måneder fremover. Hun visste det ville bli tøft. Samtidig visste hun at lyset kom tilbake i løpet av den andre måneden.

– Jeg møter mange mennesker helt tilfeldig. Men noen følger også bloggen min og skriver mailer eller sms der de ber meg komme innom dersom jeg er i nærheten. Jeg er hos en slik familie nå. Nyter de siste timene før jeg skal ta den siste etappen på turen, forteller hun i mars 2014.
– Det er den lengste etappen uten kontakt med omverdenen. I to måneder fremover skal jeg være alene. Da er det godt å ha en familie rundt meg. Som serverer meg varm middag. I to måneder fremover skal jeg spise havregrøt, kjeks annen turmat/tørrfor. Jeg må prioritere hundematen framfor min egen mat. Pulken er tung nok som den er.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel! Og her kan du lese om Ragnild på 15 år. Hun vil være den yngste som går Norge på langs og Tonje er hennes store forbilde.

Da vi snakker med henne befinner Tonje Helene seg i Dividalen i Troms fylke. Hun har vært ute og gått siden november. Ferden startet i Hetta i Finland og i mai er hun fremme i Tydalen, endestasjonen.
«Noen reiser verden rundt for å finne seg selv. Jeg har dratt til verdens navle og der fant jeg min egen art», står det under en av Facebook-oppdateringene til Tonje Helene Blomseth. På bildet der teksten står, er hun omgitt av rein.
– Hva har det kostet å ta valgene du har gjort?
– Det har ikke vært bare lett. Jeg er vokst opp i en familie der det har vært viktig med en akademisk utdannelse og med et liv som følger det man kaller «normalen». Med hus og bil og jobb og familie og alle de tingene som hører «normalen» til. Men jeg har strittet i mot så lenge jeg kan huske. Jeg har villet gå mine egne veier. De veiene har vært i naturen og ikke på fest. Selv om jeg egentlig alltid har vært god på skolen, så har skolen bare frembragt lengsel i meg. Lengselen ut. Og bort fra pulten. Da jeg gjorde alvor av drømmen, mistet jeg mye. Men jeg vant mer.