Oppsigelsen


SAS

Jeg visste det jo; at oppsigelsen ville komme. Allikevel var det som et knyttneveslag i magen. Hardt. Kaldt. Ingen følelser. Et yrkesliv oppsummert på noen linjer.

Et yrkesliv jeg vil takke dere for.

Jeg visste det jo; at jeg ville få en reaksjon. Allikevel er klumpen i halsen vanskelig å svelge. Jeg har elsket den jobben fra den dagen jeg begynte. Selv om jeg har vært opprørt og oppgitt, skrevet sinte kronikker og kjeftet på ledelsen.

Nå sitter jeg igjen med det gode. Alle de fine samtalene på andre siden av jorda. Kanskje med mennesker jeg aldri har sett igjen. Men som allikevel har spilt en rolle. Sagt noe viktig. Delt noe av seg selv. Vi har ledd og grått og jobbet som piska skinn, trøtte og fnisete. Vi har trøstet hverandre og gitt oppmuntrende ord i tøffe tider. Holdt rundt hverandre når det har stormet som verst.

Da jeg ble sendt på NAV-kurs. Les her.

Det vil jeg takke dere for.

Jeg visste det jo; at SAS ville klare seg fint uten meg. Men det er litt rart allikevel. Jeg føler jeg sitter i veggene. Jeg kan kjenne lukta av fly på huden og i håret. Lukta av kaffe på grytidlige morgener. Lydene av flyplass og trøtte morgenstemmer. Lyden av smell fra skap og traller i hardt metall. Følelsen av fellesskap når man starter arbeidsdagen midt på natta. Jeg har følt meg som en brikke i et puslespill. En nødvendig brikke for å få alt til å gå opp. Det har vært en fin følelse. Følelsen av å være inkludert.

Livet mitt videre, les her.

Det vil jeg takke dere for.

Når jeg er ute og flyr som passasjer, kjenner jeg at det er mye jeg ikke savner. Jeg savner ikke de sure kommentarene om den manglende plassen til håndbagasje, eller benplass eller om den dårlige maten eller nettsiden. Jeg savner ikke jetlagen. Jeg savner ikke måltidene i dokøen.

Men i dag er det ikke dette jeg vil huske. Jeg vil huske de fine passasjerene og gode samtalene. Alle de som har tatt hånden min på slutten av flyvningen og takket. Alle de som har vist takknemlighet når jeg har tørket spy eller gitt oksygen eller holdt flyredde i hånda. Jeg skal tenke på alle som har sett meg i øynene og sagt at de får en følelse av å komme hjem. Jeg har vært så stolt over selskapet mitt. Over den blå uniformen med en vinge på. Over kollegaer som har evnet å gjøre en forskjell. Av og til under vanskelige forhold med passasjerer som har det tungt.

Det vil jeg takke dere for.

Jeg har skrevet mange bloggposter om dere før. Har til og med takket for meg. Men da har døren vært på gløtt. I dag ble den lukket. Og med det starter et nytt liv. Jeg tror det blir fint.

Her er en kronikk jeg skrev om jobben min i SAS.

Jeg vet jeg vil kjenne jeg kommer hjem hver gang jeg går inn i et SAS-fly.

Det vil jeg takke dere for.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FlybransjenStikkord:, , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: