Spørsmål man burde stille oftere


For noen år siden fikk familien en lekker innpakket eske med konversasjonskort i gave. Kjøpt på Guggenheim museum i New York, så lekker var den. Vi lo rått, syntes presangen var festlig, og brukte den for å tulle med middagsgjester vi hadde på besøk. Midt i en samtale, kunne en av oss spørre om det var noe gjestene hadde gjort som tenåringer som de angret på. Eller om de ville valgt et annet yrke i dag, dersom de kunne velge om igjen. Gjestene svarte entusiastisk. Spørsmålene åpnet for noen viktige refleksjoner. Refleksjoner vi vanligvis ikke hadde når vi møttes rundt bordet med god mat og drikke.

Da vi ble mer og mer intense, avbrøt og stilte nye, nærgående spørsmål, skjønte gjestene det var noe muffens og de lekre kortene mannen min og jeg hadde gjemt under bordet, ble avslørt.

Kortene ble lagt på hylla under det runde bordet vårt i stua. Bordet ved siden av lenestolen. Der har de ligget siden spøken rundt bordet. Helt til julen i år.

Vi burde definitivt tatt dem frem oftere.

En slapp romjulskveld, med magen full av ribbefett og gode forsetter om et magrere liv, spurte en av ungdommene i huset om vi ikke kunne sitte med kortene og stille fem spørsmål til hver som vi måtte svare ærlig på. Igjen åpnet kortene og spørsmålene for refleksjoner rundt livene våre. Refleksjoner vi vanligvis ikke tar oss tid til. Refleksjoner vi definitivt burde hatt oftere. Ikke bare tenkte jeg gjennom egne valg og mangel på sådanne. Jeg fikk også innblikk i min datters tanker rundt temaer vi ikke snakker så ofte om. Temaer vi burde snakket oftere om. Om livet og kjærligheten. Om drømmer og håp. Om anger og forsoning.

Alle burde egentlig hatt konversasjonskort.

Da jeg var liten, holdt jeg det meste for meg selv. Jeg vokste opp i en utadvendt familie. Det var mange på besøk og huset var alltid åpent for venner og familie. Allikevel holdt jeg inne med tankene mine. Jeg syntes alle så så glade ut, så bekymringsløse. Jeg holdt inne med alt jeg bekymret meg over. Det var ikke lite.

Hvorfor var jeg så mye redd? Hvorfor skalv jeg i beina og svettet i håndflaten så ofte? Ville det bli krig i Norge? Når skulle jeg til tannlegen neste gang? Måtte vi flytte igjen? Hva snakket man med gutter om?

Jeg skulle ønske jeg bare hadde spurt noen. Turt å kaste meg ut i det. I følge min datter, gjør ungdommen det i dag. De prater om alt, sier hun. Også de kjipe tingene. Hun mener det er en av forskjellene mellom hennes og min generasjon. Hun synes vi holder for mye inne. At vi er for redde. Jeg kjenner jeg blir svett i håndflaten.

Jeg har vært svært åpen i denne bloggen jeg startet for tre år siden. Noen kaller meg modig og synes vi trenger flere av sånne som meg; som tør å eksponere seg, tør å være personlig. Det er viktig for meg å presisere at det er stor forskjell på å være personlig og privat. Å være personlig er  et valg jeg har tatt. Et valg jeg er så glad for. Det har gjort meg mindre ensom. Det har gjort meg mindre redd. Jeg har skjønt at vi er mange der ute som tenker det samme. Og som ofte blir svette i håndflaten.

Da jeg var syk i fjor, tenkte jeg mye på hvor viktig aksepten var for meg for å klare å gå videre. Aksepten over at livet er som det er, med alt det innebærer. Det går ikke å dvele over alt som burde vært gjort annerledes, hvis man bare kunne få velge på nytt. For å bevege seg videre, må man godta livet slik det er her og nå. Samtidig er valgene vi tar, hver eneste dag, så uendelig viktige for hvordan vi skal takle her- og nåsituasjonen.Og da er det ikke så dumt å reflektere litt over nettopp de valgene vi har tatt. Hva vi kanskje ville gjort annerledes, og hvorfor.

Jeg tror det må være mitt nyttårsforsett, bortsett fra en magrere hverdag; jeg skal fortsette å tørre å dele det personlige. Utfordre mine nære til det samme. Om jeg så må ha hjelp til det ved å medbringe noen små kort i lomma.

Hvis du kunne endret på en sårende ting du sa til en nær venn en gang; hva ville du sagt?

Godt nytt år!

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieTags: , , , , , , , , ,

5 comments

  1. Fint og viktig å snakke sammen.Tror ikke de åpne samtalene er noe generelt mer vanlig i vår tid. Min erfaring er heller motsatt. tror derfor ikke at dette er en generasjonsforskjell så mye som en personlighet- eller miljøforskjell. I hele min ungdomstid på 70-tallet var jeg omgitt mennesker som snakket om ALT, både gutter og jenter. Mine døtre har ulike miljøer og personligheter alle sammen og har ikke samme erfaringer som meg eller hverandre. De spørsmålene som ble nevnt som eksempler opplever jeg som helt ordinære samtaleemner innad i familien både som barn og som voksen og med slekt eller venner. Så forskjellene på hva man snakker om med hvem er nok som det meste annet svært varierende og ikke bare et generasjonsspørsmål. :)

  2. Takk for gode ord. Jeg vil gjerne ha konversasjonskort. Høres fint og gøy ut. 🌸

  3. » Det går ikke å dvele over alt som burde vært gjort annerledes, hvis man bare kunne få velge på nytt. For å bevege seg videre, må man godta livet slik det er her og nå.»

    Ja! Dette er viktig. Tror at det du skriver i sitatet er det som skiller en god livskvalitet fra en dårlig. Å se fremover i stedet for å se bakover, ja det er kilden til å ha det godt med seg selv, tror jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: