Det kunne vært meg


Ved et hvert menneskemøte, holder du en flik av den annens skjebne i dine hender, har et klokt hode en gang sagt.

Da jeg kom tilbake fra Hellas, der jeg jobbet en uke som frivillig gjennom ’Dråpen i havet’, ville jeg bare tilbake.

Jeg hadde verken endret verden eller flyttet fjell den uken. Men jeg hadde gjort en liten forskjell.

Man kan selvfølgelig diskutere side opp og side ned om den lille forskjellen er viktig. Er det ikke viktigere å stanse kriger eller avsette diktatorer? Er det ikke viktigere at mennesker slipper å flykte, enn å servere varm te i grålysningen i flyktningleir i Hellas?

Selvfølgelig er det det.

Jeg har følt på stor avmakt. Og jeg vet jeg ikke er alene. Jeg har latt meg opprøre av diskusjoner på sosiale medier, der jeg er blitt vist tall og statistikker. Jeg er blitt kalt både dum og naiv. Til tider har jeg følt meg ganske dum også, tenkt at jeg kanskje er litt for naiv; at vi må stenge grensene hvis vi i det hele tatt skal fortsette å ha et land vi kan kalle vårt.

Vil du lese om uken jeg hadde i Hellas, trykk her.

Nå har jeg møtt menneskene bak tallene og statistikkene. Og jeg vet at de er akkurat som oss. Det skulle ikke mer til enn en kopp te og et blikk. En dame på min egen alder, med tre barn som meg. Hun hadde jobbet som lærer på universitetet. Vi sto og tullet en morgen da hun plutselig ble alvorlig og sa:

Vet, du… Jeg har levd et liv akkurat som deg. Jeg har stått opp om morgenen, laget frokost, sendt barna på skolen, tatt meg en dusj og gått på jobb. Stoppet og tatt en kaffe på veien. Jeg har vært stressa og irritert på barn som roter i gangen. Jeg har kommet hjem fra jobb og laget middag, sett på TV, pusset tenner og lagt meg. Jeg har elsket. Nå står jeg her, bor i et telt med tre livredde barn. Jeg har ikke dusjet på fire uker. Jeg vet ingenting om fremtiden og vet ikke hvordan jeg kan trøste dem. Når jeg ser på deg, tenker jeg at du kunne vært meg og jeg kunne vært deg.

Hver dag tenker jeg på henne jeg kunne ha vært.

Noe er endret. Jeg vet nå at det spiller en rolle å gjøre en forskjell. Det kan gjøre at en dag blir lettere å bære. Det er ganske mye.

Jeg har meldt meg som frivillig på en språkkafé. Der kommer det mennesker fra hele verden. Vi sitter to timer ved samme bord og prater. Jeg får så mange historier. Det er som å få en gave hver tirsdag. For dem som kommer til kaféen, er det kanskje den lille forskjellen som gjør dagen lettere å bære. Mange har ikke snakket med noen på flere dager. Noen har kommet hit på grunn av krig i hjemlandet. Alle har kommet hit for  et bedre liv. Og alle har en historie å fortelle.

Det kunne like gjerne vært min historie.

På språkkaféen er det stort sett bare pensjonister som er frivillige. Alle er damer. Som gjester kommer det både kvinner og menn. De fleste godt under førti. Det er fint at de får et innblikk i hvordan vi lever her i Norge av den eldre garde, men jeg tror det hadde vært veldig fint å lære noe av folk på sin egen alder også. Eller fra noen av samme kjønn.

Vil du gjøre en liten forskjell, så er det bare å gå inn på www.frivillig.no  Og synes du at du har nok å gjøre og er redd for å binde deg for mye, så er det utrolig lett å gi beskjed. De blir bare glade de gangene du kommer.

(På firvillig.no kan du dessuten finne flere ting å gjøre hvis du  ikke synes språkkafé er noe for deg. Du kan være med på å gjøre en forskjell. Gjør det!)

Liker du det du leser, trykk nederst på siden her og del da vel!

 

 

 

 

 

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Integrering/FrivillighetStikkord:, , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: