Vi er i dette sammen

den

Jeg våknet etter det kritiske døgnet. En sykepleier kom med en TV til meg. På skjermen var det minutt for minutt om den ebolasmittede kvinnen som kom hjem fra Afrika. Det var bilder av sykebilen som fraktet henne, av medisinsk personell i fullt smittevernsutstyr, av den syke kvinnen på spesialbåre på vei inn på Ullevål sykehus. Det var bekymrede stemmer, ville den dødelige sykdommen nå komme hit, hvor mange ville dø, hva med de sårbare som allerede lå på sykehuset, ville de bli lettere smittet?

Jeg var nyoperert, ville jeg dø av Ebola?
Jeg husker redselen, den forferdelige redselen for å dø.

Det var mange sinte stemmer på skjermen. Folk i gata som mente noe om ebola, om smitte, om kvinnen, om Afrika. De mente spesielt mye om dem som hadde gått for nære for å ta bilder av transporten av den syke. De mente selvfølgelig også mye om bistandsmidler, hvordan de ble brukt.
De snakket med utestemme.

Jeg måtte be dem skru av TV. For å bevare håpet.
Jeg måtte overlate Ebolaen til dem med kunnskap. Kreften, jeg måtte stole på sykehuset, at de som jobbet der kunne faget sitt. At de passet på meg.

Jeg måtte hente styrke og håp i de små tingene. Det var nødvendig, jeg kunne ikke la redselen styre. Tenk på de små tingene, Lena, sa jeg til meg selv. Noen ganger med litt streng stemme, hvis minutt for minuttbildene kom på netthinnen.

Tenk på sykepleierens varme hånd, stemmen som sa hun skjønte du var redd. Husk den befriende latteren da en av kirurgene stoppet ved den lille trefiguren på nattbordet og mente den så ut som ham. Husk hvor nødvendig den latteren var etter alle tårene, Lena. Husk naboen, som kom med kantareller hun hadde plukket. Eller sønnen, som kom med den store tekoppen, den som minte ham om deg. Tenk på storesøsteren som masserte føttene dine og lillesøsteren som børstet håret ditt fritt for floker. Tenk på sykepleieren som brukte egne penger på en tørrsjampohette hun varmet i mikroen. Og på koret ditt, som sendte et opptak av «An Irish blessing». Som du riktignok bare klarte å høre halvparten av, fordi det var så vakkert. Husk spillelisten en venninne laget til deg, full av musikk hun tenkte ville trøste. Og ponchoen storesøsteren strikket, så du ikke skulle fryse. Tenk på mannen din, den store kjærligheten. Tenk på familien din, den fine, fine familien din.

Slike ting måtte jeg tenke på, De små, kjempestore tingene.

Nå har et virus lammet verden.
Det er minutt for minutt i alle kanaler, en varslet katastrofe. Vi ser mennesker i respiratorer, statistikker og karanteneregler, dødsfall, de som bestemmer har flakkende blikk. På sosiale medier peker vi på hverandre, bruker utestemme. Hvem handlet for mye, hvem dro på hytta, hvilke barn leker med hvilke, hva med russen, hva med syttende mai, sommerferien, hvem har skylda for alt dette.

Jeg må skru av. La dem holde på.
De vet ikke noe om mitt liv, jeg vet ikke noe om deres.

Jeg må kjenne lukten av kaffe om morgenen, høre lyden av staver i snø, holde min elskede i hånden, se harespor utenfor og lure på hvor den har hoppet, høre vinden i trekronene, lese den nydelige meldingen jeg fikk, igjen og igjen. Jeg må se på stjernehimmelen, lure på hva som er der ute. Jeg må lese den boka, rydde i det skapet, sende den mailen, kjenne at sola varmer i fjeset.

Jeg må lytte til råd fra dem som vet. Stole på at de kan faget sitt. La dem gjøre jobben som trengs. Vi er avhengig av dem, helsepersonell, renholdsarbeidere, transportarbeidere og dagligvarehandelen.
La dem for guds skyld gjøre jobbene sine.

Slutt å rop. Slutt å pek. Vær så snill!  Gjør som best du kan. Stol på at andre gjør det samme.

La deg bevege. Lytt, lukt, kjenn. Ring noen du er glad i. Lukk opp vinduet, slipp inn litt luft. Gjør som du får beskjed om. Bruk innestemme.
Vi er i dette sammen.

Til inspirasjon:
https://www.independent.co.uk/news/world/europe/coronavirus-italy-siena-song-canto-della-verbena-video-lockdown-a9399176.html

https://www.youtube.com/watch?v=GEnOMDhzq68

4 kommentarer Legg til din

  1. Birger Falch-Pedersen sier:

    Veldig bra. Håper den leses og forstås. Jeg delte på FB.

    1. Lena sier:

      Takk, Birger! Ta vare!

  2. Karin E sier:

    I kriser synes jeg å skjønne hvor likt vi mennesker er satt sammen. Vi er flinke og gjør som vi skal, og vi grøsser og er redde for vårt eget skinn, vi tar vare på hverandre en stund før vi løper til butikken for å kjøpe mye mer enn det vi trenger. Og de som drar på hytta – de har vel lært av å lese Dekameronen!

    1. Lena sier:

      Jeg tror både det beste og det verste kommer frem i mennesker i krisetider som dette. For meg blir det viktig å ikke dømme andres avgjørelser. Jeg vet ingenting om dem og hvorfor de handler som de gjør. Noen trenger kanskje å handle ekstra varer, noen trenger kanskje å dra på hytta. Jeg stoler på at de fleste av oss handler solidarisk. Så finnes selvfølgelig også dem som ikke gjør det. Men de menneskene orker ikke jeg å fokusere på. Vi må holde sammen, ikke peke på hverandre. Ta vare!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..