Fire uker på Catosenteret

den

Et menneske
kan ikke ha
det bra uten sitt eget
samtykke
-Mark Twain

Disse ordene henger i glass og ramme rett utenfor rommet mitt. Rommet ligger i den gule sommerfløyen. Utenfor vinduet er sansehagen. Magnoliatreet er fullt av knopper, men først skal bladene falle av.
Jeg skal være her i fire uker.
Du har det jo bra, du burde kanskje gitt denne plassen til en som trengte det mer enn deg?
sier den lille djevelen som sitter på skulderen min.
Jeg vakler, har jeg plager nok, vondt nok, er jeg redd nok, burde jeg gitt plassen til noen andre?
Vi sitter på kontoret i vinterfløyen.
To kreftsykepleiere, en fysioterapeut. Fortell historien din, sier de og skyver boksen med Kleenex mot meg.
Jeg har skrevet om kreften, men det er sjelden jeg snakker om den, at jeg sier ordene høyt. Det er sjelden jeg snakker om smertene også, de hersens smertene. Og frykten. Og triggere. Og tilbakefallet i november, som jeg forresten nesten har glemt.
Det er vanlig å tenke man ikke fortjener plassen, sier sykepleieren. Den avgjørelsen har vi tatt.
Det gjør du, så legg det fra deg med en gang.
Sånn, da er det lagt fra meg.

Medisinsk yoga, står det på timeplanen. Jeg liker ikke yoga, blir hverken avslappet eller fornøyd etterpå. Ikke klarer jeg å sitte på gulvet med beina i kryss heller. Sitt på krakken, det går fint sier instruktøren med mild stemme.
Her skal du bare gjøre øvelser som kroppen din klarer.
Det med kroppen og hva den klarer synes jeg er veldig vanskelig. Jeg har egentlig bare syntes kroppen har vært et irriterende vedheng siden jeg fikk anoreksi som tenåring. Det er ingen forbindelse, jeg har ikke forbindelse.
Jeg er god til å plage kroppen min, sulte den, overfore den, skamme meg over den, trene altfor mye, trene altfor lite, gå fort ned i vekt, gå fort opp i vekt, sånne ting har jeg klart ganske godt.
Men å kjenne etter hva kroppen min klarer? Er ikke det litt vel navlebeskuende? Kunne jeg like gjerne begynt på afrikansk trommekurs eller studert interiørdesign? (Null forkleinelse for dem som gjør det altså, sikkert gøy) Og hvorfor har jeg klump i halsen hele tiden her, hvorfor har jeg bare lyst til å grine?
Jeg tror det handler om å bli tatt på alvor. Når jeg snakker om føttene mine som jeg har vært plaget av siden kreftoperasjonen for seks år siden, ja, så skjønner de med en gang hva jeg snakker om.
Er det som å gå på puter, spør de. Ja, sier jeg og svelger klumpen.
Og når jeg snakker om redselen ved brå bevegelser, krampene i magen, pukkelen jeg har fått i nakken.
Det er forståelig sier de, du beskytter magen din, det er helt normalt å gjøre. Vi skal hjelpe deg.
Kan noen sende Kleenexboksen?

I mitt barndomshjem var det sjelden middag på bordet. Jeg elsket å leke med dukker, de hadde alltid middag klokken fem. Min venninnes foreldre brukte fløyte ute i gata for å kalle henne hjem til mat.
Jeg ønsket meg sånne foreldre.
De er kjedelige folk, mente mamma og pappa.
Kjedelig var det verste man kunne være.
Det sitter i ryggmargen min her jeg følger institusjonens faste timeplan.
Frokost åtte, lunsj tolv, middag fire, kveldsmat syv.
Kjedelig, sier jævelen på skulderen.
Morgenstrekk kvart på ni, samtale ti, utegym elleve, svømming ett.
Dritkjedelig, gjesper jævelen på den andre skulderen.
Men så er det kroppen da, den jeg skal bruke fire uker på å lære meg å lytte til.
Frokost åtte, lunsj tolv, middag fire, kveldsmat syv.
Hurraaaaa, jubler kroppen med stabilt blodsukker.
Pust, strekk, hold balansen, bøy i knærne, strekk i ryggen, skru av hodet, kjenn føttene som bærer deg gjennom livet, pust, slipp kjeven ned, rekk ut tungen, kjenn pulsen, bra, klapp deg selv på skulderen, slapp av.
Mer, mer, mer, sier kroppen.
Om kveldene blir kjedelige?
Jeg leser, prater med andre her, går en tur, ser på TV, leser litt igjen. Og blir kvelden for lang og hodet for fullt, ja da er det hobbyrom her. Jeg har ti tommeltotter, men tok opp igjen en hjernerolig aktivitet i går, der resultatet for meg faktisk er helt uvesentlig: Decoupage!
Førstemann i nærfamilien som har bursdag kan glede seg, haha!

-Nå skal vi løpe!
-Løpe???
-Jeg glemte å si det på forhånd, sorry, sier hun når timen er over.
-Det var like greit, sier jeg, for da hadde ikke jeg kommet.
-Hm, interessant, svarer hun. Hun er psykomotorisk trener.
Vi er så forskjellige. Jeg vil helst forberedes minst mulig, om det er hos tannlegen, hos legen, på trening.
Eller om det er før en kreftoperasjon.
I dag er det syv år siden jeg ble trillet inn på operasjonsstuen. Jeg husker så mange detaljer. Hun som trillet meg, kameramannen fra «Vårt lille land», en likbleik Knut, lyset i heisen, gangen vi ventet i, stemmen da hun la masken over ansiktet mitt og ba meg telle.
Jeg er så glad jeg ikke visste hva som kom, hva jeg skulle igjennom.
De hadde prøvd å forberede meg, men jeg lukket ørene, tenkte på ungene mine, på Knut, på et iskaldt glass rosévin på takterrassen i Spania.
Jeg har ennå ikke lært meg navnet på kreftsykdommen min. Det er jeg glad for, for ellers hadde jeg sikkert googlet som en gal, lett etter forekomster av tilbakefall. Tilbakefallet kom derfor som en stor overraskelse etter seks ganske bekymringsløse år, kun avbrutt av den årlige kontrollen.
Denne dagen hvert år leser jeg gjennom det jeg skrev. Ikke for å bade i min egen sykdom, men for å minne meg på hvor langt jeg har kommet. Så gir jeg meg et klapp på skulderen.
Og i dag kan jeg også si, du har løpt Lena!

Kosthold, søvn, fysisk aktivitet, står det på plansjen foran oss.
Disse tre basale tingene, så enkelt.
Og likevel så vanskelig.
Skorter det på en av disse tre behovene, kommer kroppen i ubalanse, sier fysioterapeuten.
Kosthold, ja. Jeg starter gjerne hver morgen med en slankekur, blodsukkeret går opp og ned som en yoyo resten av dagen, kroppen min vet aldri når den får mat og når den får for mye. Et regelmessig, variert kosthold er helt essensielt, sier fysioterapeuten. Viktig for tarmene, for hjernen, for hele kroppen.
Søvn, jeg sover ganske godt bortsett fra hvis jeg har drukket alkohol.
Søvn må du ha, sier fysioterapeuten, ellers vil du ikke klare å få opp energien din. Helst syv-åtte timer hver natt, hvis ikke legg inn gode hvilepauser i løpet av dagen. Kroppen må ha hvile skal du få opp energinivået.
Fysisk aktivitet er trening, trening klarer jeg ikke, tenker jeg og blir motløs. Fysisk aktivitet er en tur rundt huset, reise deg opp av stolen uten å bruke armlenet, gå i trapper, gå rundt huset, støvsuge og av og til få opp pulsen litt, for eksempel med stavgang, sier fysioterapeuten.
Stavgang? stammer jeg.
Brått husker jeg stavene jeg kjøpte på Modum Bad for 12 år siden. Jeg digget å bruke stavene på tur og var sikker på de kom til å bli flittig brukt hjemme. De står fremdeles pakket inn i plast med prislappen på, innerst i boden.
Dagens timeplan: Vanngymnastikk etter frokost, medisinsk yoga der jeg klarte å sitte på gulvet med beina i kors (måtte sitte på krakk for en uke siden) og en tur i skogen med staver. Ja, med staver!
Og mellom vanngymnastikken og yoga kom Knut innom for et kyss. Han luktet skog og jeg kjenner varmen i kroppen fremdeles.

Det er som å være i en boble, jeg får en pause fra livet der ute. Det er deilig, men også helt nødvendig for mange av oss som er her.
Jeg kjenner det igjen fra Modum bad. Etter å ha gått i terapi siden tenårene, en gang i uken, var det å være i den boblen i tre måneder noe helt annet. Jobben måtte gjøres, hodet måtte heles. Og den jobben var det vanskelig å gjøre med det andre som skjedde i livet, både hjemme og i jobben min.
Det er ikke alle som har anledning til tre måneder borte, eller en måned, tror jeg mange tenker. Og nei, det er ikke lett å bryte opp slik, prioritere seg selv og egen helse, stole på at familien klarer seg, at jobben klarer seg.
Jeg får mange meldinger i innboksen min om det å være borte fra familien og jobben, derfor skriver jeg om dette i dag. Jeg opplevde akkurat det samme den gangen på Modum, det var mange som lurte på hvordan jeg klarte å være borte, særlig fra barna, så lenge. Jeg har jo ikke fasitsvaret for alle, men skal jeg svare for meg selv, så er det ingen tvil om at jeg både ville kostet langt mye mer for samfunnet dersom jeg ikke hadde gjort det den gangen.
Jeg hadde også vært en langt dårligere mor.
Men i stedet for å belaste samfunnet med mitt sannsynligvis økende behov for hjelp, fikk jeg ryddet opp i en vanskelig barndom, jeg turte å kjenne ordentlig på den betingelsesløse kjærligheten og jeg ryddet grundig opp i flere skadelige relasjoner jeg hadde i livet.
Dessuten fikk jeg mange, nydelige år videre som purser i SAS.
Jeg har allerede en følelse at oppholdet her på Catosenteret vil gjøre mye av det samme for den fysiske helsen min. Og akkurat dét er jeg glad for at dere fikk meg til å forstå da jeg kom med mitt lille hjertesukk på sosiale medier tidligere i vinter rundt senplagene jeg har etter kreftsykdommen.
For uten rådene jeg fikk der, hadde jeg faktisk ikke vært her! Takk!

Kreft er skikkelig uflaks. Det har tatt meg mange år å akseptere.
Selvfølgelig finnes det livsstilssykdommer, de som gir uhelse på en eller annen måte. Men de som utvikler kreft på grunn av en dårlig livsstil, har også skikkelig uflaks. Selv har jeg tatt skylda for egen kreft. Kreftlegene mine har sagt overvekten min ikke har noen ting å gjøre hverken med den opprinnelige kreften eller tilbakefallet i fjor.
Deres ord har prellet av.
På Catosenteret finnes kreften i alle fasonger. De som har trent masse, de som er vegetarianere, de som aldri har drukket alkohol, de som har trent for lite, de som spiser for mye. Allikevel har mange stilt seg de samme spørsmålene:
Var det studieåret i Frankrike da jeg drakk vin hver dag, var det alle somrene jeg solte meg toppløs, var det alt stresset på jobben, var det søvnen jeg manglet, var det godteriet med alle e’ene i, var det det ulykkelige ekteskapet eller solkremen med innhold som var kreftfremkallende.
Nei, det var uflaks, har legene svart dem også.
For noen er uflaksen dessuten genetisk.
Jeg er dritgod på skam. Har også skammet meg over alle etterplagene. Jeg har tenkt de har vært min skyld. Jeg har trent for lite, spist for mye, drukket alkohol for ofte, jobbet skift med natt og tidsforskjell i over tjue år.
På Catosenteret kommer etterplagene i alle fasonger. De som har overtrent fordi de ville at kroppen skulle bli som før, de som har endret kosthold men ikke fikk i seg riktig næring, de som skulle bevise for arbeidsgiver og omgangskrets at de var som før, som har brettet opp ermene og jobbet dag og natt, de som ikke har snakket til noen om alle smertene og plagene. Og de som har ligget på sofaen og ikke orket noen ting.
Det som forener mange av oss er takknemligheten over å ha overlevd. Den takknemligheten gjør oss til verdens sprekeste, tøffeste og minst klagende. For vi som har overlevd, har jo vunnet kampen over kreften.
Vil det si at alle de som har dødd ikke har kjempet nok, at de har tapt?
Kreft er skikkelig uflaks. De som har livslange plager etter kreftbehandling har skikkelig uflaks. De som dør av kreft har skikkelig uflaks. Pass på kroppen din, den er et fantastisk maskineri, lev her og nå, nyt de små øyeblikkene, gjør noe meningsfullt, ha gode mennesker rundt deg, spis godt, spis sunt, ha det gøy!
Jeg har hatt permisjon i helgen. Knut var ikke hjemme, men på en måte var han det allikevel. Jeg har vært ute med sykkelen min, plystret den irriterende brelettsangen, spist frokost med min vidunderlige datter, hatt gode venninner på alkoholfri middag, og snart skal jeg hilse på lillesøster og kona.
Så blir det godt å komme tilbake til Son!

Det er så mye jeg ikke kan lenger.
Jeg kan ikke hoppe ned fra en stein i fjæra, jeg kan ikke ligge på ryggen og ta beina over hodet, jeg kan ikke svømme tusen meter på førti minutter.
Noen ganger blir jeg så fortvilet over at den tiden er forbi, at kroppen mine er blitt en annen.
På Catosenteret snakker de om alt det vi kan.
De snakker om balanse, trening og hvile, om ernæring. De snakker om tåleransevinduet og hvordan kroppen gir beskjed når den har fått nok.
De snakker om de blinkende lysene, om hvordan vi skal stoppe før det gule lyset går over til rødt. Vi finner på alle mulige unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan høre på beskjedene kroppen gir oss. Men innerst inne vet vi at de har rett, og at endring er en jobb vi må gjøre selv.
Føttene mine, som jeg knapt har orket å forholde meg til siden jeg ble operert, ble hovedfokuset på gårsdagens fysioterapeuttime. De hardtarbeidende, ignorerte føttene mine som har båret meg gjennom livet i snart 59 år.
I går ble begge føttene badet i varm voks, knadd og massert, og plutselig ble jeg så beveget at tårene trillet.
I følge fysioterapeuten kan nye nervebaner dannes og erstatte de ødelagte. Bare føttene får litt tid og kjærlighet, sa hun. Tenk det, at hjernen kan danne nye nervebaner og erstatte de skadede! Det er jo bare å ta av seg hatten!
Da jeg skrudde på mobilen nettopp, etter kveldens voksbad og massasje, kom dette minnet fra 21 september 2014 opp på telefonen.
Men i alle dager, jeg sluttet jo å ta av meg hatten! Det skal det bli en endring på, tenk alt jeg kan!

En liten, rund trepinne til grunnmuren. Og en stor til å fly med.
-Unnskyld, hva sa du?
Ekspeditøren på byggvareavdelingen ser ut som et spørsmålstegn.
Jeg tror jeg har snakket inni meg.
-Du kan ikke bruke tre til en grunnmur, sier han.
Jeg er lettet over at han ikke hørte det med flyvningen. Enda mer lettet over at vi ikke har heksebrenning lenger. Jeg kremter.
-Jeg trenger en rund trepinne til å rulle føttene mine på, jeg kalte dem grunnmuren for jeg synes det er et så fint bilde.
-Har du også vondt i føttene? spør ekspeditøren.
Han sier han har syv forskjellige sko han bytter mellom på jobb, at han ruller føttene på en gummiball og går på grusen utenfor huset barbeint hver dag. Men på vinteren er det for kaldt, sier han og følger meg opp til avdelingen for kosteskaft og raker. Jeg står lenge og ser på forskjellige tykkelser, tar av meg skoene, ruller. Jeg tar to, sier jeg. Kan du sage opp den ene?
-Skal du fly med den andre, ler han og tar skaftet bak hodet.
-Ja, det er akkurat det jeg skal, svarer jeg.
Og så viser jeg ham hvordan vi flyr høyt og lavt med det lange skaftet, for å strekke og bøye og dra i side- rygg og magemuskler. Han blir begeistret og før jeg vet ordet av det, så flyr vi litt sammen der på Bauhaus, høyt og lavt mellom reolene.
Jeg er akkurat ferdig med tredje uke på Catosenteret. Den tøffeste uka, sies det. Jeg er enig. Tiden, de fire ukene, som syntes så uendelig lange da jeg kom hit, har gått så fort plutselig. Neste ukes timeplan er full av avskjed- , veien videre- og hva nå-samtaler. Jeg sitter i bilen og grubler på om jeg har lært nok, om jeg kommer til å fortsette den gode behandlingen av kroppen min, om jeg kommer til å ta morgenstrekken hver dag. Pinnene ruller frem og tilbake på gulvet i baksetet. Så tar jeg på radioen og der kommer sannelig «Something stupid», det er jo Knut og min sang!! Jeg synger av full hals, annen stemme selvfølgelig, hele veien tilbake og tenker at nå er det endelig bare en uke igjen og så får jeg se min elskede igjen.
Og med ham i livet, klarer jeg alt!

Ikke dusj andre med sykdomshistorien din her, de har sannsynligvis mer enn nok med sin egen, sa sykepleieren første dagen.
På Catosenteret finnes alle mulige mennesker med mange og sammensatte sykdommer og skader. De er ikke sykdommen sin, de er ikke begrensningen sin, de er mennesker som av en eller annen grunn trenger hjelp til å få en bedre hverdag, fysisk og psykisk. Her skal de lære å akseptere, bygge seg opp igjen, se nye muligheter.
Dessuten finne ut hvor egen grense går.
Grunnleggeren, Cato Zahl Pedersen holdt foredrag på torsdag. Han fortalte om moren sin, som var så full av kjærlighet for gutten sin som hadde mistet begge armene, at hun bredde sine store vinger rundt ham og gjorde alt for ham. Absolutt alt. Hun var redd livet hans nesten var over, gråt sine moderlige tårer. Heldigvis hadde han faren, som sa at Cato ikke måtte ta alt moren sa for god fisk. Han hadde også bestefaren som sa at det nå var på tide å skjerpe innsatsen på skolen.
Men aller viktigste var de som jobbet med ham i årene etter ulykken, de som utfordret ham, ba ham ordne ting selv. For det er jo sånn:
Skal det skje en endring, må man gjøre den selv.
For Cato, som var 14 år da ulykken skjedde, kom gjennombruddet da han skjønte at for å bli mest mulig selvstendig, måtte han lære seg å be om hjelp. Ikke hjelp for å selv bli hjelpeløs, men hjelp til å gjennomføre mål han satte seg. Han valgte dét, fremfor å dra på en koffert full av hjelpemidler. Være med til sydpolen, sa du? Så snart han hadde en plan om hvordan toalettbesøk kunne skje for en uten armer, var han ikke i tvil om at han selvfølgelig skulle dit!
Han avsluttet med å skrive IMPOSSIBLE med store bokstaver. Sett på en apostrof der og et lite mellomrom, sa han. Da får du:
I’M POSSIBLE.
«I’m possible» tar jeg med meg videre inn i den siste uken. Og så må jeg finne ut av hva som skal til for at jeg når de målene jeg har satt meg.
I’m possible!

-Jeg er litt redd for at jeg bare skal slutte med øvelsene, finne på alle mulige unnskyldninger for å ikke gjøre dem. Og så, etter et par måneder er jeg tilbake der jeg var. Jeg har hørt det er veldig vanlig.
-Og hvem bestemmer om du gjør det eller ikke?
-Eh…jeg.
Selvfølgelig er det jeg som bestemmer hvorvidt jeg skal fortsette å gjøre øvelsene som jeg, etter fire uker, har merket er skikkelig bra for meg.
Jeg er på avslutningssamtale og spørsmålet kreftsykepleieren stiller er helt på sin plass. Det kan hjelpe å skrive en timeplan og følge den fremover, sier hun.
Jeg dæver bare tanken på en timeplan, jeg er jo ikke sånn? Jeg er en som tar ting på sparket, som endrer planer og blir med på en fest på tirsdag. Timeplan, gjesper jeg, ser for meg en ny Lena, en som må hjem for å spise kveldsmat eller meditere eller ta øvelser som holder tarmene på plass.
Tenker at den personen gidder jeg ikke å være, aldri i livet.
Timeplanen skal bare være til hjelp for deg, det er ikke et terrorregime du skal sette opp for deg selv, sier hun.
Den gyldne middelvei, der er ikke jeg så god. Jeg har rett og slett et skikkelig forbedringspotensiale akkurat på å finne den veien i livet mitt. Jeg har ikke valget mellom et rigid regime jeg kommer til å holde på med et kvarter etter at jeg kommer hjem, eller å jobbe jevnt og trutt og bli verdens mest kjedelige menneske.
Det finnes en mellomting, prøv å finne den, sier hun.
Det blir jobben min fremover.

Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.
-Hans Børli

Siste nydelige lunsjen med latterkrampe rundt bordet, siste sirkeltrening, siste vanngym, siste kosteskaftflyvning med gråten i halsen, siste godnattkyss til tegningen av Knut på puta, siste meditasjon med Elisabeth der jeg sovner sittende hver gang, siste natt på plastikkmadrassen og den gigasvære røde knappen personalet her mener det skal være lav terskel for å trykke på (særlig), siste stavtur i Sonskogen, siste vanning av Anders og Gudrun som har vokst seg store og sterke her på Catosenteret i mine nydelige decoupageblikkbokser.
I morgen etter frokost skal jeg hjem.
Jeg kjørte en tur ned til Son for å handle i går. Parkerte et sted der jeg måtte rygge ut. Av gammel vane tenkte jeg at jeg måtte ta det veldig med ro ut, for jeg klarer jo ikke å snu hodet ordentlig rundt for å få oversikt bak. Jeg snudde meg og skjønte ingenting, for det knirket ikke et eneste sted i nakken. Så snudde jeg meg andre veien, samme der, full oversikt bak, null knirk. Jeg hadde lyst til å rygge hele veien tilbake til Catosenteret med «Happy» på full guffe!
Turen til Son var etter klatreveggen. Det er klart, mestringsfølelsen etter å ha kommet til topps var kjempedeilig. Men ryggingen med bilen var nesten enda bedre. Det handler om de daglige tingene, de jeg har tenkt jeg aldri ville klare igjen. Nå vet jeg at det går, at jeg kan!
Takk til Catosenteret, takk til hele det fantastiske behandlerteamet, takk til dere på kreftgruppa. Jeg har lært enormt mye! Jeg har lært at plager kan komme årevis etter avsluttet behandling, at kroppen sier i fra, at for å få energi må basale behov som hvile, aktivitet og kosthold være på plass først, at det er bedre for meg å gjøre færre øvelser sakte enn å stresse av gårde.
Og at det er lov å si nei takk, det har jeg ikke lyst til.
Takk for alle heiarop disse fire ukene!
Forresten: Si fra om du trenger en som kan rygge bilen din et eller annet sted!

4 kommentarer Legg til din

  1. Karin E Ellefsen sier:

    Kjære vakre Lena, så deilig å høre fra deg! Du har alltid hatt så mye å gi, til oss andre, altså. Og nå har du kanskje tenkt å tilgodese deg selv også? På tide det, synes jeg!
    Klem fra Karin E

    1. Lena sier:

      Takk, Karin! Jeg har i alle fall lært enormt mye denne måneden. Og nå skal jeg sette det ut i livet!

  2. Helgunn sier:

    Fantastisk lesing ❤️ Til ettertanke ❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..