Lena Ronge

Jeg var en sånn type som måtte ligge hvis jeg skulle ta blodprøve i fingeren, som måtte ta valium før jeg dro til gynekologen, som stakk av gårde fra tannlegen med en bedøvet kjeve da jeg skulle ta ut en visdomstann. Da jeg ble mamma, måtte barna deale med hull i hodet og småskader, mens jeg lå og svimlet på benken på legekontoret.
Skikkelig pyse, lettere nevrotisk.

Det er ti år siden i disse dager. Ti år siden livet ble snudd på hodet og ingenting lenger ble som før.

Etter at kirurgene på Radiumhospitalet hadde tatt ut alle innvollene i magen min, skrapet dem fri for kreft, fylt buken med cellegift og til slutt stiftet meg sammen med 97 stifter, ble jeg en annen. En som satte blodfortynnende sprøyter på meg selv, en som så på at de skiftet poser og slanger med guffe fra kroppens indre, en som fulgte godt med da de 97 stiftene ble klippet av og jeg så arret fra brystet og ned for første gang.
Nå går jeg til tannlegen en gang i året, stikker ikke av selv med bedøvet kjeve. Blodprøve, pøh, ikke noe problem. Benken trengs ikke på legekontoret, ikke valiumen heller.

Jeg er blitt tøffere. Det måtte jeg egentlig.
Men kanskje det også har en pris? At jeg tror jeg fikser alt?

Da jeg hadde den vidunderlige måneden med pensjonistene på langtidsopphold i Albir i fjor, var jeg nyoperert. Jeg hadde hatt mitt andre tilbakefall og måtte skifte bandasje to ganger om dagen. Pensjonistene fikk meg til å tenke på noe annet. De daglige morgenturene med dem var både balsam for sjelen og tran for kroppen. De snakket om de små gledene i livet, det lille i det store, at øyeblikkene var viktig å ta vare på. Jeg er dem evig takknemlig for den måneden. Jeg trodde jeg skulle tilbake i år. Gledet meg til morgenturene og alle de fine samtalene med nye mennesker som har levd lenger enn meg. Men livet, altså. Livet treffer og noen ganger treffer livet litt hardere enn man tror.

Etter en fantastisk sommer i ro med familie og gode venner, har jeg skjønt noe av dette med å brenne lysene i begge ender. Du vet, når du bare gønner på og plutselig sier det bare stopp? At kroppen gir beskjed om at nå holder det, nå må du fortsette med de nære tingene, ta vare på de små øyeblikkene. Alt det de som har levd lenger enn meg snakket om i fjor, sier kroppen til meg etter denne sommeren.

Snart forlater jeg dette lille paradiset med utedo og sommervann. Vi kaller det Sanatoriet. Jeg er fylt av kjærlighet og takknemlighet over at jeg har så mange fine mennesker rundt meg, over at jeg er blitt velsignet med et barnebarn som jeg får være noe for, over at jeg har voksne barn som er blitt så bra mennesker.

Og snart går jeg løs på høsten. Med mere brobygging i podkasten vår, med snusing i nakken til August, med de voksne barna rundt bordet, med venner jeg kaller familie rundt det samme bordet, med feiring av søster og svoger som fyller 70 år, med nye og spennende debatter på Protestfestival i Kristiansand.

Og med en mann jeg elsker. En mann som fyller 60 år i år (hjelpes!) og som jeg fremdeles tenker at det å gifte meg med ham, er det lureste jeg har gjort.