Et hjertesukk


Et hjertesukk til LO og Trine Lise Sundnes innlegg i Klassekampen:

Vi leser med stor interesse ditt innlegg i Klassekampen og samtidig undres vi over hvordan en yrkesgruppe er unndratt absolutt alle «lover og regler» når det gjelder regulert arbeidstid. Og når det gjelder kompensasjonen for den uregulerte arbeidstiden. Vi forstår at i vårt yrke kan man ikke bare lande mitt i Sibir fordi 9 timer har gått, og arbeidstiden dermed burde avsluttes. Vi forstår også at fly må på vingene på natta for å rekke over kontinenter og tidssoner. Vi forstår at vi må jobbe på søndag og helligdager, og natta og jula og påske og pinse og i sommerferien. Vi forstår at konkurransen i luftfarten er så stor, at hvis ikke vi gjør det, står det tusenvis i kø for å utføre vårt arbeid. Vi forstår at folk vil ha billige flybilletter. Alt dette forstår vi. Men punktet der du skriver «Skal man ha økt fleksibilitet, skal man også ha økt anstendighet, økt lønn og økt respekt for den viktige jobben som gjøres» er der vi stusser over hvilken retning vår bransje har tatt.

Les her om du vil vite mer.

Det er vel ingen hemmelighet at SAS, der vi jobber, strever. Vi strever for overlevelse i en bransje der billige billetter er hovedfokus i folks valg. De ansatte har gitt og gitt i en årrekke og de siste 10 årene har samtlige gått ned i lønn og økt sin produktivitet. For å redde firmaet vårt. Etter det vi vil kalle helvetesuka i november 2012, der vi ble fortalt at SAS var på konkursens rand, har følgende skjedd:

Vi er unndratt arbeidsmiljøloven paragraf 10. Hele kapittelet som handler om regulert arbeidstid. Greit nok. Som tidligere nevnt er forståelsen stor for nettopp dette. Men:

  • Vi har gått kraftig ned i lønn. Så kraftig at mange har sett seg nødt til å slutte for å kunne betjene lån. Så kraftig at vi nesten ikke tror det er sant fremdeles, selv når vi står med lønnsslippen i hånda.
  • Vi har krav på fri hver 7 helg. Vi gjentar: Hver 7 helg. Vi kan altså jobbe 6 helger på rad. 6 helger der andre drar på hytteturer, lager familiemiddager, drar på fotballturneringer, skiturer, barnebursdager og jubileer.
  • Vi får fremdeles vite vårt arbeidsprogram en måned av gangen. Dette gjelder både arbeids- og friperioder. Vi kaller dette temmelig fleksibelt for arbeidsgiver. Temmelig uforutsigbart for oss.
  • Vi sitter sjelden ned og spiser. De gangene vi gjør det, sitter vi med et brett på fanget med dokøen langsomt sneglende forbi (med de odører man kan tenke seg de gangene dodøra går opp- og igjen) Av og til er det beregnet spisepause mellom Oslo og Bergen, der 140 passasjerer skal serveres kaffe og snacks og kabinen skal ryddes og sikres før avgang og ankomst. Det sier seg selv hvordan den spisepausen går…
  • Vi jobber annenhver jul (ryktene sier at det etter den siste avtalen er snakk om at det er endret til hver jul).
  • Når vi er på jobb, er vi som regel borte i 5 dager i strekk. Vi er altså mer borte fra vår egen seng og familie enn det vi er hjemme i løpet av året.

Det er da vi lurer på; Hvor er den økte anstendigheten, hvor er den økte lønnen, hvor er den økte repekten LO mener enhver arbeidsgiver burde bestrebe seg på?

Ann Lisbeth Briseid og Lena Ronge
Air Purser i SAS

Trykket i Klassekampen, 5 mars 2013

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Flybransjen, KronikkStikkord:,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: