En hyllest til mine kollegaer

By

 

Jeg har lenge hatt lyst og behov for denne hyllesten til mine kollegaer gjennom 26 år. Rett og slett fordi dere fortjener det. Og fordi dere så sjelden får vite hvor verdifulle dere faktisk er.

Etter NRK’s program «SAS- et skandinavisk eventyr», kan jeg ikke vente lenger.

Janne Carlsson var sjef da jeg begynte for 26 år siden. Sjefen over alle sjefer. Han fikk oss til å føle oss «sett». Vi var uunværlige i hans univers der service og menneskemøter sto i sentrum. Det er i grunnen lett psykologi; blir man «sett» og verdsatt, blir innsatsen og ønsket om å være seg karakterestikken verdig, svært viktig. I løpet av et knapt år i en bransje jeg aldri hadde tenkt meg inn i, kunne jeg få klump i halsen bare jeg så logoen til flyselskapet. I løpet av to år var jeg sikker på jeg skulle bli pensjonist i yrket. Jeg var stolt av å være en del av et eventyr. Og jeg følte meg som en viktig brikke for å få våre passasjerer til å føle seg som en del av det samme. Et skandinavisk eventyr. Et eventyr der vi var med på å gi våre passasjerer følelsen av å «komme hjem».

Kall det gjerne en form for hjernevasking. Men et frø var sådd. Og frøet har vokst og spredd seg til kommende generasjoner, lenge etter at sjefen over alle sjefer sluttet, og uavhengig om vi av kommende sjefer hverken ble sett eller verdsatt. Snarere tvert i mot. Med ett var vi «roten til alt ondt»; de snobbete, kostbare, sure flyvertinnene. De som ikke skjønte at deres glanstid var over.

I programmet «SAS- et skandinavisk eventyr» er det det glamorøse i yrket som får plass. En uke her og en uke der. Med egen leilighet i Roma og i Bangkok. Limosiner og høy Champagnefaktor. Jetsetliv og barske kapteiner. Og smilende flyvertinner. Det høres for godt ut til å være sant. Når noe høres for godt ut til å være sant, ja, da er det gjerne det.

Da jeg som ung jobbet på psykiatrisk sykehus, lukket mannsavdeling, høstet jeg anerkjennelse og beundring. Da jeg begynte å fly, var flyvertinner sett på som de litt dumme, blonde luksusdyrene. Derfor studerte jeg krimonologi ved siden av full jobb det første året. Jeg gjorde det for min egen del, for mine fordommer var like ille. Og jeg ville ikke være et dumt luksusdyr.

Mine fordommer ble gjort til skamme. Grundig.

I dag ville jeg hatt med meg  en flyvertinne i krigen. Jeg ville hatt en flyvertinne i nærheten om det ble brann, om jeg fikk hjertestans, om barnet mitt satte noe i halsen på bussen, om jeg trengte noen til å gi meg råd om lover eller regler, barneoppdragelse, skillsmisse, søvnproblemer, tenåringer, ryggvondt, religion og depresjoner. Og om jeg trengte noen å snakke med som hadde vært ute en vinternatt før.

Vil du lese mer om det å være flyvertinne, les her!

Skulle jeg ha behov for hjelp midt i påsken eller på julaften, eller på natta og midt i fellesferien. Ja, da ville jeg hatt en flyvertinne ved min side. For de har i sin natur å ikke si nei om noen trenger en. Og de stiller opp for hverandre, for passajerer og for det firmaet hvis logo gir dem klump i halsen.

De må tåle tyn og kjeft. Fra venner og bekjente. Fra media og ledelse. Og allikevel blir de værende. De tørker spy og holder i hånden, de trøster og de plukker søppel. De rengjør fly og toiletter fulle av tiss på gulvet. De jobber helsa av seg på tvers av tidssoner, helligdager og skoleferier. De har ikke hatt lønnsøkning på over ti år og allikevel bøyer de hodet i skam når de blir fortalt de er for dyre.

For de får ikke høre lenger at de er uunværlige. At de trengs i frontlinjen for å få passasjerene til å føle at de har «kommet hjem». De får derimot høre at de er lite fleksible og endringsvillige, at de er sure og gamle og at de helst burde slutte. Og de blir som barn som får høre at de er uduglige; de begynner å tro det selv.

Derfor dette behovet for å hylle dere. Og for å fortelle at det er ikke sant det dere blir fortalt. Det er takket være dere at SAS er den merkevaren det er. At det fremdeles er et sted der langveisreisende føler de «kommer hjem» idet de kommer ombord. Selvfølgelig i tospann med det fantastiske bakkepersonalet som også får klump i halsen ved å se logoen til flyselskapet, men som nå er solgt ut til billige aktører for å spare penger. Det er takket være dere alle at SAS fremdeles er en attraktiv arbeidsplass med tusenvis av søkere hver gang man skal ansette nye. Til tross for at man bare har krav på fri hver syvende helg. Til tross for at man spiser flesteparten av sine måltider i dokøen.

Alle de dårlige investeringene, skyhøye lederlønningene, millionbøtene og hemmelige skuffavtaler, får de som driver med nettopp dette ta ansvar for. De har ingen rett til å legge det på oss.

Det er synd de ikke heller tenker på oss som den bunnløst lojale arbeidsskokken vi er. Som er villige til å gå i krigen for selskapet vi får klump i halsen av å se logoen til. Selv med fri hver syvende helg og måltider inntatt i dokøen.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel! Og her kan du lese den første kronikken jeg hadde på trykk om yrket mitt. Mye informasjon der som er ukjent for de fleste, dessverre.