Døden og veien dit

By

Bilde

Jeg mistet min far da jeg var 20 år. Han spilte piano helt til det siste. Vakre toner fra besøksrommet på medisinsk avdeling. Da fingrene ikke lenger ville lystre og tonene bare ble rot og disharmoni, la han seg i sengen og sto ikke opp igjen.
Tre dager etter døde han.

Den flotte, kjekke morsomme pappaen min lå som en surklende fuglunge de siste dagene han levde. Pappaen min, som den siste måneden ikke engang husket hvem jeg var.

Jeg vil skrive om døden. Om den reisen vi starter den dagen vi blir født. Døden, som fører oss tilbake til der vi var før vi ble til. Og som skremmer vettet av de fleste av oss å snakke om.

Han hadde bare vært syk i tre måneder. For meg tre måneder fylt med redsel og sorg, og en tilbakevendende ønsketanke om at legene tok feil. De legene som sa at det ikke var noe håp. Bildet av pappa da vi kom på besøk den dagen sjokkbeskjeden kom; smilende og brun ved pianoet i besøksrommet, i sykehusskjorta han mente det var en misforståelse han hadde fått på seg. Skjorta, som han bestemt tok av seg og vandret ut av sykehuset gang på gang. Forvirret og fortvilet. Redselen i blikket hans da han skulle inn i de store hvite maskinene. Og min egen redsel for å være alene med ham. Tenk hvis han plutselig døde rett i armene mine. Jeg holdt det ikke ut.

Han hadde brent lyset i begge ender hele sitt liv. Røkt og drukket med begge henda. Jeg hadde kunnet gå etter lyden da jeg var mindre; lyden av hosten hans. Derfor var ikke lungekreftdiagnosen så overraskende. Men at det hadde spredt seg til hodet, og resulterte i en endret personlighet var verre å takle. Jeg lurte mange ganger på om han bare tullet med meg. Om han bare ville skåne meg for sin egen sykdom, og late som om han ikke skjønte han var syk. Det tok meg mange år å tilgi meg selv at jeg ikke spurte om han var redd, hvilke tanker han hadde om døden og om det var noe jeg kunne hjelpe ham med for å gjøre ferden mot det uungåelige lettere.

Jeg var bare 20 år og han valgte å dø i løpet av den første turen jeg hadde ut av sykehuset på tre døgn. Jeg trodde jeg sviktet ham på målstreken. I årene som fulgte skulle jeg lære at dødstidspunktet ikke alltid er tilfeldig. At han kanskje valgte å dø akkurat da jeg var ute et øyeblikk. Ikke som på film; at den døende venter helt til alle er samlet rundt sengen. Han ville skåne meg helt til det siste. Og han døde da han var alene.

Jeg hadde så dårlig samvittighet og tenkte jeg hadde vært en fæl datter. En datter som ikke engang orket å være alene med sin egen far.

Min søken etter tilgivelse førte meg til jobb som pleier i Fransiskushjelpen, en organisasjon som pleier døende som har avsluttet behandling og som vil dø hjemme. Det ble min «botsgang»; jeg skulle gi de døende alt det jeg ikke hadde evnet å gi min egen far.

Jeg skulle være verdens beste dødspleier. Den minst redde. De påfølgende månedene endret livet mitt.

Jeg skjønte fort at tilnærmelsen og aksepten hos den døende og de pårørende er forskjellig. At åpenheten og sårbarheten er i konstant endring. At det ikke finnes en riktig oppskrift på den perfekte dødspleie. At det jeg gjerne skulle ha gitt pappa, slett ikke var ønsket hos en døende annens pappa. At det av og til holdt med en barbering med høvel eller litt leppestift på munnen. Eller lyden av fuglekvitter. At det kan bli for mye prat.

Noen ganger var det et enormt sinne som skulle ut. Et sinne over urettferdigheten i å måtte forlate. Et sinne som kanskje ikke de nærmeste tok del i, men som jeg måtte tåle. Noen ganger var det en hemmelighet som måtte ut, om et svik som var gjort for lenge siden. Et svik ikke de nærmeste skulle få vite. Eller omvendt; de nærmeste hadde en svikefull historie å fortelle og lurte på om de skulle fortelle den døende det før han forlot verden. Det ble ti måneder med intens livslærdom. Om hvor privat døden er. Og om hvor fjern den er for oss i den vestlige verden. Og om kjærlighet.

Jeg tilga meg selv.