Døden og veien dit


Bilde

Jeg mistet min far da jeg var 20 år. Han spilte piano helt til det siste. Vakre toner fra besøksrommet på medisinsk avdeling. Da fingrene ikke lenger ville lystre og tonene bare ble rot og disharmoni, la han seg i sengen og sto ikke opp igjen.
Tre dager etter døde han.

Den flotte, kjekke morsomme pappaen min lå som en surklende fuglunge de siste dagene han levde. Pappaen min, som den siste måneden ikke engang husket hvem jeg var.

Jeg vil skrive om døden. Om den reisen vi starter den dagen vi blir født. Døden, som fører oss tilbake til der vi var før vi ble til. Og som skremmer vettet av de fleste av oss å snakke om.

Han hadde bare vært syk i tre måneder. For meg tre måneder fylt med redsel og sorg, og en tilbakevendende ønsketanke om at legene tok feil. De legene som sa at det ikke var noe håp. Bildet av pappa da vi kom på besøk den dagen sjokkbeskjeden kom; smilende og brun ved pianoet i besøksrommet, i sykehusskjorta han mente det var en misforståelse han hadde fått på seg. Skjorta, som han bestemt tok av seg og vandret ut av sykehuset gang på gang. Forvirret og fortvilet. Redselen i blikket hans da han skulle inn i de store hvite maskinene. Og min egen redsel for å være alene med ham. Tenk hvis han plutselig døde rett i armene mine. Jeg holdt det ikke ut.

Han hadde brent lyset i begge ender hele sitt liv. Røkt og drukket med begge henda. Jeg hadde kunnet gå etter lyden da jeg var mindre; lyden av hosten hans. Derfor var ikke lungekreftdiagnosen så overraskende. Men at det hadde spredt seg til hodet, og resulterte i en endret personlighet var verre å takle. Jeg lurte mange ganger på om han bare tullet med meg. Om han bare ville skåne meg for sin egen sykdom, og late som om han ikke skjønte han var syk. Det tok meg mange år å tilgi meg selv at jeg ikke spurte om han var redd, hvilke tanker han hadde om døden og om det var noe jeg kunne hjelpe ham med for å gjøre ferden mot det uungåelige lettere.

Jeg var bare 20 år og han valgte å dø i løpet av den første turen jeg hadde ut av sykehuset på tre døgn. Jeg trodde jeg sviktet ham på målstreken. I årene som fulgte skulle jeg lære at dødstidspunktet ikke alltid er tilfeldig. At han kanskje valgte å dø akkurat da jeg var ute et øyeblikk. Ikke som på film; at den døende venter helt til alle er samlet rundt sengen. Han ville skåne meg helt til det siste. Og han døde da han var alene.

Jeg hadde så dårlig samvittighet og tenkte jeg hadde vært en fæl datter. En datter som ikke engang orket å være alene med sin egen far.

Min søken etter tilgivelse førte meg til jobb som pleier i Fransiskushjelpen, en organisasjon som pleier døende som har avsluttet behandling og som vil dø hjemme. Det ble min «botsgang»; jeg skulle gi de døende alt det jeg ikke hadde evnet å gi min egen far.

Jeg skulle være verdens beste dødspleier. Den minst redde. De påfølgende månedene endret livet mitt.

Jeg skjønte fort at tilnærmelsen og aksepten hos den døende og de pårørende er forskjellig. At åpenheten og sårbarheten er i konstant endring. At det ikke finnes en riktig oppskrift på den perfekte dødspleie. At det jeg gjerne skulle ha gitt pappa, slett ikke var ønsket hos en døende annens pappa. At det av og til holdt med en barbering med høvel eller litt leppestift på munnen. Eller lyden av fuglekvitter. At det kan bli for mye prat.

Noen ganger var det et enormt sinne som skulle ut. Et sinne over urettferdigheten i å måtte forlate. Et sinne som kanskje ikke de nærmeste tok del i, men som jeg måtte tåle. Noen ganger var det en hemmelighet som måtte ut, om et svik som var gjort for lenge siden. Et svik ikke de nærmeste skulle få vite. Eller omvendt; de nærmeste hadde en svikefull historie å fortelle og lurte på om de skulle fortelle den døende det før han forlot verden. Det ble ti måneder med intens livslærdom. Om hvor privat døden er. Og om hvor fjern den er for oss i den vestlige verden. Og om kjærlighet.

Jeg tilga meg selv.

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieTags: , , , , , ,

17 comments

  1. Om det går ann å si: «Godt sagt om døden!» Så er det nettopp det Lena har skrevet!

  2. Jeg har en lignende opplevelse. Men likevel vidt forskjellig. Min yngste sønn døde i desember 1974. Han ble nesten to år. Sykdomsforløpet er ikke interessant i denne sammenheng, men jeg har mye ondt å si om Rikshospitalets barneavdeling på den tiden. I nesten to måneder påstod legene at de nok skulle få ham frisk, mens det var åpenbart for oss som satt ved sykesengen at han lå og døde langsomt. Det hadde vi en fortløpende diskusjon med legene om. De opptrådte meget arrogant.
    Dødsdagen kom de og sa at de skulle hjelpe ham å dø. Vi visste altså at det nå bare var noen timer igjen. Jeg la min venstre hånd på hjertet hans og kjente da det sluttet å slå.
    Jeg tror ikke vi kunne gjort noe mer for ham, så jeg har aldri bebreidet meg selv. Men min egen reaksjon har jeg ofte reflektert over. Jeg tenkte at etter dette, er jeg ikke redd for noe, heller ikke døden. 
    Det var rett da, men er det selvsagt ikke lenger.

    • Takk for at du delte, Øyvind.Forferdelig at dere ikke ble møtt eller sett på sykehuset. Man er så sårbar i en slik situasjon og helt avhengig av å få den støtten man trenger. Vi hadde veldig god oppfølging fra Ullevål. I allefall slik jeg husker det i dag. Sender deg gode tanker!

  3. Hei Lena, jeg tror du har vaert hos oss i Frankrike med Ann Kristin. Dette var bra skrevet !

  4. Jeg tror ogsaa at man kan legge seg ned aa dö og önske det saa hardt at det skjer. Bare se paa Indianerene som i filmen «Little Big Man»… Budhistene mener ogsaa det. Du er enestaaende som hjelper andre. Fortsett med det og du faar en god karma.

  5. Nydelig skrevet Lena <3

  6. Fantastisk skrevet, Lena. Setter i gang mange tanker i ens eget hode. Tusen takk

  7. Hei Lena :)
    Døden kommer ofte for bardust på en 20 åring. Husker selv da mormor døde og jeg var 18. Min gode mommo, verdens snilleste men som ikke gikk til legen før det var for sent. Det åpnet seg et stort sort hull, med tanker og følelser jeg var altfor ung til å ta stilling til. I begynnelsen av livet er man på full fart fremover og livet er nærmest evig.
    Døden er en bråstopp i en mørk bakgate da. Nå er vi midt i livet, og mye å se tilbake på. Men også mye å se frem til. Når jeg pleier døende blir jeg alltid fylt av en ydmyk respekt for livet. Livet de har levd, men også refleksjonen over det de ikke fikk gjort. Det er så kort mellom liv og død. Og livsviljen er den sterkest av alle. Et lys blåser ut og det blir stille, så stille. Jeg går hjem og legger meg i min varme seng og lager liste. Liste over alle de ting som det er viktig å holde fokus på. Forhold det er viktig å opprettholde, over ting som bør sies. En dag er det slutt, og håpet er at man innen den tid har levd et fullt liv. At man hele tiden er på reise, mot den beste utgaven av seg selv :)

    • Ja, akkurat det med den sterke livsviljen husker jeg godt at jeg fikk gjennom de jeg pleide. Aldri har våren føltes så intens, aldri har jordbær luktet så godt og fuglesang vært så vakkert som i den tiden…Jeg kan spesielt huske en gang jeg gikk oppover den strekt trafikkerte Kirkeveien, på vei hjem etter et besøk hos en jente på min egen alder som hadde sine aller siste dager i denne verden. Det regnet og trærne var så grønne og bilene spøy ut eksos, men jeg gikk og jublet høyt over livet, strakte armene opp og lot regnet gjøre meg gjennomvåt og ropte høyt opp mot himmelen! Jeg må ha sett ut som en nyfrelst…og på en måte var jeg det også!

  8. Hei Lena! Du har skrevet så vakkert om noe veldig sårt. Dette er noe de fleste av oss må igjennom ,og at du deler noe så privat er fint.

  9. Hei Lena. Du skriver så innsiktfullt og klokt om døden. Jeg mistet hele min familie i løpet av 2 år. Og jeg var akkurat blitt alenemor til en 2 åring. Det spilte ikke så stor rolle om jeg var knust av sorg, den lille skulle spise, leke, kjøres, bades etc. I ettertid har tenkt at kanskje jeg var heldig som hadde dette ansvaret, jeg kunne ikke fokusere på meg selv.. Når man må være sterk så blir man sterk. Underlig rase vi mennesker, vi tåler mer enn vi tror.

    • Heldigvis vet vi ikke hva vi skal igjennom her i livet. Det hadde tatt motet fra de fleste tror jeg. Men det er sant som du sier. Vi er sterke når vi må. Av og til kommer reaksjonene i ettertid og ofte da kanskje på litt overraskende måter, gjennom en lyd eller lukt f.eks. Jeg kan selv i dag plutselig begynne å gråte hvis jeg kjenner igjen noe fra de tre månedene og tiden etterpå… Takk for at du delte din historie Liv Toril.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: