Å ta livet av en edderkopp


«Gutter trenger å sloss» står det i Aftenposten i dag. En psykolog er bekymret over feminiseringen av gutter, og mener det er viktig at gutter få ha sine uttrykksformer som er annerledes enn jenter sine. Han avslutter med å si at «feminiseringen av et samfunn mye er av det gode, men at det også er en balansekunst». Jeg er langt på vei enig og synes tematikken er vedig interessant. Samtidig har jeg en bakgrunn som har gjort min toleranse for gutters noe utagerende adferd veldig lav. Vil det si at jeg har fratatt mine gutter retten å være gutter? Og vil det på sikt vise seg at det ikke var særlig lurt?

Jeg vokste opp med flest jenter rundt meg, og i mitt barndomsunivers hadde hverken gutter eller menn noen rolle. Jeg lekte med dukker, hørte på Anita Hegerland, satt barnevakt og hoppet paradis. Gutter var fremmede. Jeg skjønte ikke hva man snakket med dem om. Langt mindre visste jeg hva gutter holdt på med når jeg lekte med dukker og hoppet paradis.

De voksne var fjerne skapninger. Damene gikk til frisøren og fikk lagt håret, de røkte tynne sigaretter og hadde røde negler. I mitt hode klarte de seg rimelig godt selv. Jeg tenkte aldri at damene var avhengige av mennenes inntekt for å klare seg. Mennene var fraværende og i mitt liv kun tilstede ved store anledninger. Selv hadde jeg en far som var som en amerikansk filmskuespiller. Høy, mørk og velduftende. Men jeg kjente ham ikke. Ante ikke hva han tenkte eller følte. Visste vel egentlig ikke så mye om hva damene tenkte eller følte heller forresten.

Men jeg visste at jeg skulle bli dame når jeg ble stor. Og jeg husker jeg var glad for det skulle være veldig lenge til. Jeg børstet bare håret når det var jul eller bursdag. Jeg bet negler og hatet lukten av røyk. Særlig i bil med fire barn i baksetet og en bilsyk hund. Og to røykende foreldre i forsetet.

Så fikk jeg barn og det ble en gutt. En fremmed og allikevel det nærmeste. Fylt til randen av kjærlighet. Og en enorm usikkerhet. For hva gjør man med gutter? Hva skal jeg lære ham?  Jeg gjorde som best jeg kunne. Tenkte at kanskje det var riktig som mange hevdet; at det ikke var forskjell på jenter og gutter. Men lærte fort at det var det. I allefall slik jeg opplevde det. At gutter i bursdagsselskap f.eks løp og ropte og rullet rundt på gulvet. Helt til en begynte å gråte og måtte ha plaster på oppskrapte knær. Eller at barnevognen alltid måtte stoppes når det var store kjøretøy i sving. Min verden ble utvidet, om enn med meg noe uinteressert og påtvunget engasjert, til et univers der traktorer, gravemaskiner og lastebiler var det gjeveste på jord. Og alt annet som var stort og bråkte for den saks skyld.

Neste barn jeg fikk var en jente. Fylt til randen av kjærlighet nok engang. Men så mye tryggere. For hun visste jeg jo hvem var og rollen syntes lettere å fylle. Allikevel stoppet jeg naturlig opp ved alle store kjøretøy. Hun så på meg med tallerkenrunde øyne, og lurte på hva i alle dager jeg holdt på med. Store tårevåte øyne dersom de bråkte for mye. For ikke å snakke om den første bursdagsfesten hennes. Vi hadde stålsatt oss. Og skjønte ingenting da ti småjenter satt rolig ved bordet og sang bursdagssang. Ingen gele føyk veggemellom og ingen oppskrapte knær.

Da min eldste sønn var fem år, var vi på et hotel i Spania. På gulvet så han en edderkopp som han straks tråkket på og tok livet av. Jeg tenkte med en gang at dette måtte slås hardt ned på; man dreper jo ikke uskyldige. Jeg laget en lang historie om den edderkoppen; at den kanskje var på vei hjem for å spise middag med familien sin. At foreldrene og søskenene hans ville bli helt knust når de fikk vite at en stor kjempe på fem år hadde drept den lille, søte broren deres. Sønnen min knakk selvfølgelig helt sammen. Han skjønte poenget. Og jeg har hatt dårlig samvittighet for den historien siden. Det må ha vært en traumatiserende reprimande. Han husker den ikke lenger selv og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Noen år senere leste jeg en dansk rapport der man hadde kommet frem til at barn trengte å få ut denne type makthandlinger. Man skulle selvfølgelig ikke oppfordre til vold på uskyldige skapninger, men kanskje se litt gjennom fingrene da dette var endel av det å vokse opp. Jeg husket med gru min egen «torturering» av maur i maurtua utenfor hytta vår da jeg var liten. Og historien om min sønn og edderkoppen kom tilbake som en klump i magen.

Jada, jeg skjønner jeg nå kaster meg inn i en betent debatt om kjønnsrollemønstre, og jeg vet også at begynnelsen av denne historien bygger oppunder stigmatiseringen av typiske mann- og kvinnemønstre. Men det er nå jeg kommer tilbake til innslaget i Aftenposten i dag og spør meg selv om mine gutter vil være preget av at de tidlig barndom ikke fikk anledning til å lekesloss og drepe edderkopper.

For å gjøre en lang historie kort, så flyttet vi senere sammen med en typisk «guttefamilie». Der geleen gjerne gikk veggemellom rett som det var, der det alltid endte med grining og oppskrapte knær ved lek og der jeg fikk beskjed om å la være å blande meg i deres voldsomme lek. For de skulle bli menn må vite. Mine gutter fikk noen år med rulling, grining og oppskrapte knær, og jeg ser det har gjort dem godt. Datteren min puttet musikk i ørene og lukket døren hardt igjen.

I barnehagen og på småskolen blir de kvinnelige verdiene sett på som de «riktige». Det var den verdenen jeg kjente og tenkte jeg skulle lære videre også. Men jeg tror gutter trenger noe annet å identifisere seg med. De trenger oppskrapte knær. De trenger å vite at handling gjort av kjærlighet er like viktig som ord. Og at menns verdier er like viktige som kvinners.

Jeg ønsker meg at menn kommer mer på banen når det gjelder disse spørsmålene. At de kommuniserer ut til oss kvinner hva de tror på og står for. Og at de viser gutta våre noe om det å være gutter.

I dag er mine gutter på vei til å bli menn, med både hjerte på rett plass og en trygghet som menn. Og jeg er sikker på at om de en dag er så heldige at de får barn, vil de tillate lekeslossing, grining og oppskrapte knær. Og de vil elske å igjen få stoppe ved alle store og bråkete kjøretøy.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieTags: , , , , , , ,

12 comments

  1. Kjære Lena Ronge.
    Jeg har vært din sønns lærer, bl.a. under et lengre opphold i England. Han var, og sikkert også er, et prakteksemplar. Om du har gjort noen feil, kan det ikke merkes. En lærer har taushetsplikt om sine elever, men jeg tillater meg likevel å gi deg et kompliment når det gjelder (gutte)oppdragelse. Hils Jon.
    Hilsen
    Øyvind Skarlund

    • Tusen takk, Øyvind! Det var en usedvanlig hyggelig og oppmuntrende kommentar å få! Jeg husker deg godt og du var en god lærer for Jon. Han er fremdeles en fantastisk gutt (og det sett fra et heeelt nøytralt perspektiv, selvfølgelig)og det viser at bare man får kjærlighet og omsorg, blir det folk av oss, selv om man går på noen feilskjær i oppdragelsen!

  2. Kjære Lena.
    Vi er nok i en slags «mellomgenerasjon», og som mor til 2 gutter og 1 jente har jeg mange ganger i årenes løp tenkt tanken at nå er det på tide at Mennene kommer på banen. Slik at det kan bli litt mer likevekt mellom feminine og maskuline siden av både skolepedagogikk og oppdragelse. Ikke ønsker vi å gå tilbake til 60- og 70 tallet, men har med bekymring lurt på om ikke gutter snart skal få en større aksept for sine «gutte egenskaper». Skolen har blitt veldig tilpasset jenter, og guttene får lite veiledning for sine måter å håndtere utfordringer. Gutter er fysiske, de konkurrerer og har helt andre måter å agere på. Små gutter sitter ikke stille på stolen og tegner blomster, i alle fall ikke lenge av gangen. Det kan virke som læreplan og sosial trening i skolen lenge har vært skrevet av den kvinnelige delen av pedagoger. Resultatet har blitt at gutter faller ut av skolen, ikke fullfører videregående og jentene er nå i flertall på Universiteter og Høyskoler. Guttenes selvbilde og selvtillit skal baseres på hvor gode «jenter» de er. Ikke bra! Og vi kan jo bare tenke oss hvilke andre effekter dette har senere i livet deres. Har vært alene om oppdragelsen av mine gutter og ofte bekymret over om de får for stor feminin dose. Lykken har vært stor når de i skolen har fått gode mannlige lærere som rollemodell og forsøkt å motivere til alle gutte-aktiviteter på fritiden.
    «Det beste fra begge sider» bør kanskje være et motto fremover! Vi trenger menn inn i barnehage- og skole planlegging slik at begge kjønns egenskaper og ressurser blir ivaretatt.

    • Ja, det er akkurat det jeg også etterlyser; flere sterke, kloke menn på banen! Og de finnes det mange av. Jeg behøver ikke se lenger enn til min nærmeste vennekrets for å finne dem. De har så mange meninger om mannsrollen, men jeg tror, som du også sier, at de har blitt «trykket» ned av kvinnelig velmenende pedagoger. Resultatet blir at gutta våre, i allefall om de er vokst opp alene hos mor, ikke får noen rollemodeller de identifiserer seg med. Jeg håper denne debatten gjør at de dukker opp som de viktige omsorgspersonene de er!

  3. Det ser ut til at du har truffet blink med et aktuelt tema. I dag deltok Håkon Bull Hansen (tidligere forsvarssjef?) i et program i NRK2 om det å være alvorlig syk med kvinnelige sykepleiere. Han fremhevet bl.a. kulturforskjellen mellom dem og menn. I dag, torsdag, står det en artikkel om et beslektet emne i Aftenposten.
    Jeg vil foreløpig gratulere deg med valg av emne, og vil senere komme tilbake til saken, sett fra en lærers synspunkt.

    • Ja, det er gøy når det treffer slik, og jeg håper det fører til en litt mer nyansert debatt enn det vi tidligere har sett.Håper på mange kloke og gode innspill fra menn med meninger og gleder meg til dine synspunkter fremover. Spre gjerne bloggen, Øyvind. Det trenger jeg!

  4. Kjære Lena
    Jeg har stor sans for din bekymring for guttene i forbindelse med den økende feminisering av samfunnet. Menn skal få være nettopp det. Menn!
    Mine observasjoner i klasserom og i nærkontakt med elever under til dels lange utenlandsopphold sammen med dem går imidlertid i en annen retning. Jeg er venn med flere av dem på facebook, og får mine observasjoner bekreftet, også etter hvert som de vokser til.
    Jentene er flinke. I en gjennomsnittsklasse er de gjennomgående flinkere enn guttene. Men det er nesten alltid den ene gutten, eller to av dem, som er best. Og grunnen er alltid at de tør ta sjansen på det selvstendige og dristige resonnement. Her slår nok genene igjennom, til tross for (?) oppdragelsen og påvirkningen fra samfunnet ellers. 
    Selv om kvinner heldigvis i økende grad gjør seg gjeldende i jobbsammenheng og i akademia, er de påfallende konforme. Det har skjedd en seksualisering av deres selvoppfatning, selv i forholdsvis høy alder (langt opp i tredveårene), som er oppsiktsvekkende. Se hva de legger ut på facebook og lignende steder. Festbilder av seg selv og venninnene i til dels spesielle antrekk, for å si det forsiktig. De har ingen meninger. Det har ofte guttene, og deres selvpresentasjon går oftest mer i retning av aktiviteter som sport eller spesielle interesser. Din egen sønn er et eksempel på det siste.

    • Jeg har stor sans for dine betraktninger og observasjoner også, Øyvind! Tusen takk for at du tar deg tid til å dele dem. Dette er akkurat sånn jeg ønsker at denne bloggen skal være. Håper flere kommer på banen!

  5. Jeg føler meg nesten påtrengende når jeg melder meg på igjen. Saken er den at dette tema stadig tas opp. I Dagens Næringslivs magasin for fredag 27. september, som jeg først leste i dag, er det ti digre sider med liten skrift om spørsmålet mannen i dagens samfunn.
    Om du har lyst til å lese det og ikke får tak i det, har jeg tatt vare på det og kan sende deg det.
    Gratulerer igjen med å ta tidsånden på pulsen.

  6. Hei, takk for bra blogg – har aldri lesi deg før det eg minnest, men sit her og blar bakover gjennom gamle innlegg i kveld. Her går vi nok alt for raskt inn i det villnisset som «født sånn/vært sånn/blitt sånn»-debatt gjerne førar ut i..men skal likevel driste meg til å kommentere..

    Eg er ein mann som både var flink på skulen, glad i både konsentrert ro og å klatre i tre, var genuin bokorm, hata fotball og slåssing men vart etterkvart oppslukt av dans – inkludert ballett – som du sikkert aner var eg altså ein person som ikkje nødvendigvis gjorde konforme «gute-val» og retta meg etter «gute-roller». Det kosta sosialt. Kostnaden eg fortsatt har på «nedbetaling» er at eg knapt har vener på eigen alder – og i alle fall ingen menn (utanom familien).

    Som far til ein gut og ei jente, har eg opplevd noko av det same som deg – at skilnader som eg til ein viss grad trudde var tillærte ser særs spontane ut – at eg må revurdere somme ting eg trudde eg hadde lært av kjønnsforskning o.l. (utan at eg nokongong har studert slikt grundig – det held lenge at eg som «mindre konform mann» har hatt generell interesse for kjønnsroller og -identitet.) Men.. likevel: det at konformitet kan hende var mindre forventa i mitt heimemiljø enn i andres, gav meg ein slags fridom – til å vekse til å bli eit menneske eg i grunnen er særs komfortabel med å vera.

    Mellom mange interessante poeng som antropolog og historikar Jared Diamond gjerne kjem tilbake til i bøkene sine, er dette: i naturlege samfunn (han har mellom anna forska på stammefolk i Papua New Guinea) har menneska fantastisk kunnskap om naturen – og menneskeliva er gjennomsyra av vald og brutalitet. Det var vanleg å treffe kvinner som var saman med sin andre eller tredje mann – etter at dei førre var drepne. Sjalusi, blodig maktkamp, valdtekt og overgrep – det er nok naturlege deler av psyken vår, og det er kan hende nettopp derfor tillært erfaring om livsform («kultur» om du vil) opp gjennom tida har brukt så store krefter på å motarbeide nettopp slike naturlege kjensler. Tydelegvis med ganske godt resultat ettersom valdsnivået i eit moderne samfunn ligg langt under det i meir primitive?

    Og om eg har eit poeng er det dette: vi set i våre tankesett ordet «naturleg» særs høgt. Vi har lett for å slutte at det som er «naturleg» må få utvikle seg. Pedagogikk og psykologi er så og seie farga av den (særs nødvendige) miljøvernfilosofien i tida – det «naturlege» får eit slags heilag stempel.. Derfor sit du der med dårleg samvit over å ha gjevi sonen din ein lærepenge om å ha respekt for andre levande vesen!?!

    Så OK – greit nok – eg trur (og har erfart) at stereotypi ikkje er sosial konstruksjon – at kjønna har ulike anlegg (men med stor individuell variasjon). Men kva om styrken til mennesket NETTOPP er å kunne gå utover sine «naturlege» anlegg og finne ein fridom bortanfor? Kva om det å oppleve ting som ikkje fell «naturleg» for deg er nettopp det som får deg til å tenkje og vekse?

    Eller – for å snu på flisa: i dag hadde vi fødselsdags-fest for ei jente på 7. Vi valde å ha separat gute- og jente-fest. Gute-gruppa fungerte, jente-gruppa opplevde eg som full av intriger og drama. Ja – mange seier seg samde i at det er «naturleg» for jenter med meir intrikat sosial aktivitet – men tenkj så langt betre dei kunne ha samarbeida og leikt om ein hadde sett seg ned og teki tak i dette: Du DER! Du blåste opp den bagatellen til ei stor sak – det var ingenting! Du DER! Du var lunefull og sette den andre jenta der utanfor leiken – fiks det!

    Det er ikkje å krevje at jentene skal «bli guttete» – det er rett og slett å prøve å innprente dei litt normal høfleg og respektfull framferd. Om det går imot det som er «naturleg» for dei – SÅ FLOTT! Dei kan jo dermed få sjansen til å bli betre og fungere betre i *vårt* samfunn og samvær enn det er «naturleg» for dei å gjera?!

    Så: eg legg med glede til rette for røff gute-leik (og om den stillaste jenta kan slenge seg på, var det kan hende nettopp denne utfordringa som var rett for henne?), men spør likevel etter å ha lesi teksta di: Når bør og skal det «naturlege» få lov til å styre ungane våre og måten vi skal oppdra dei på? Kvar går den utydelege grensa mellom at vi (kollektivt) ser ungene som dei er og kva dei har evner til – og at vi (kollektivt) knyter dei til handlingsmønster vil ventar av dei?

    • Så utrolig fin tilbakemelding å få, Hallvord! Spennende og utfordrende, både det du deler av egen historie og dine betraktninger i dag med dine egne barn.
      Jeg er vokst opp i en familie med nesten bare damer. Og mye dramatikk. Tror dine observasjoner rundt din datters bursdag stemmer helt. Samtidig er nok vi damer ganske vant med dette «spillet» og kan «reglene» bedre for hva man sier/gjør i gitte situasjoner. Men jeg sier ikke at det er et pent syn. Og jeg tror mannlig innblanding, der man blir stilt litt til veggs, hadde vært en fin erfaring for disse små som skal gå videre i livet og danne seg noen egne meninger og oppfatninger om hvem de er. På samme måte som jeg, som kvinne, kan gå inn når gutter lekesloss, og jeg ser at det kanskje ikke er bare lek lenger, og «roe gemyttene» og be dem skvære opp. Det er ikke bare en myte at gutter blir fortere ferdig med ting. Jenter bruker lengre tid med surmuling og intriger. Men det er der vår rolle som forelder/voksenpersoner i våre barns liv kommer inn. Ikke alltid så lett å vite hva man skal gjøre/si, for vi har jo også vår egen bagasje. Den kan av og til være belastende i forhold til å ta styringen og være gode forbilder. Et spennende tema dette. Og aldri ferdig diskutert!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: