Om en gryende politikerforrakt


Debattinnlegg i Dagbladet 6/9-13

Jeg liker godt å lese små korte intervjuer i lørdagsavisene. Slike intervjuer som avsluttes med spørsmålet om hvem man helst ville sitte fast i heisen med. Eller hvilket forhold man har til bruksanvisninger. Hvis spørsmålet om politikerforakt kommer, da spisser jeg ørene litt ekstra. For kan man egentlig ha politikerforakt?

Jeg er full av beundring for politikere. De som kanskje startet allerede på ungdomsskolen med sitt heftige engasjement. For miljøet. Eller skolen. Jeg tar av meg hatten. Når jeg lukker øynene og tenker på en politiker, så tenker jeg at slik er det; de vil vårt aller beste og de er villige til å bruke hele sin karriere for å oppnå akkurat disse fine tingene for samfunnet vårt.

Fred og ren natur og velferdsordninger og friske, røde eplekinn på glade barn født med ski på beina. Det vil de ha.

Jeg er ikke født i går. Jeg skjønner at politikere, akkurat som alle oss andre, også har dager da troen på de gode løsningene og kanskje også troen på de gode menneskene får seg en knekk. At tvilen kommer snikende. Og at man kanskje akkurat da er i valgkamp. Alles blikk er rettet mot dette politikermennesket, som kanskje akkurat da tviler på alt. Det må være et mareritt.

Jeg har det sånn nå. Uten å være politiker. Jeg har begynt å tvile. Tvile på troen på de gode løsningene. Og på de menneskene som styrer og bestemmer og har vår skjebne i sine hender. For min familie er avhengig av at vi har et samfunn styrt av noen som ser oss og de behovene vi har. Og som kan hjelpe oss når vi trenger det som mest. Og som tror på oss når vi en sjelden gang ber om hjelp.

Vi har et barn som trenger mye ekstra. Hele døgnet. Han er selvfølgelig verdens skjønneste. Men han krever mye. Han kan ikke noe for det. Ikke vi heller. Grunnen til dette innlegget og denne tvilen, og hvorfor jeg blander politikerene inn i dette, er som følger:

De siste dagene har flere medier skrevet reportasjer om hvor dårlig stilt det er for familier med sånne barn som oss. Når de skal flytte hjemmefra, finnes det ikke noe tilbud til dem. Noen heldige har funnet bolig der ungdommen sitter med samme bleie hele dagen, knapt får frisk luft og lever et liv så uverdig at man knapt orker lese om det. De som kommunen ikke finner plass til, setter seg i milliongjeld. Selv om de altså et langt liv allerede kanskje har spart samfunnet for det dobbelte. Jeg orker nesten ikke lese om det. Samtidig må jeg. For hva skal vi gjøre den dagen vår gutt må flytte hjemmefra? Han vil fremdeles trenge hjelp til alt. Hele døgnet. Milliongjelden har vi allerede.

Les mer om vår familie her.

Min mann og jeg twittrer og skriver på flere Facebooksidene til Høyre og Venstre og Rødt og FRP. Hva vil de gjøre med dette? Men stillheten er øredøvende. Jeg forstår hva det betyr. Hjelpen kommer ikke til å være der.

Så sitter jeg her da, dag ut og dag inn og lytter til partilederdebatter og ser på store plakater av en smilende Erna som ber oss stemme blått. Og jeg kjenner for første gang i livet politikerforakt. Og jeg tenker at mange av de idealene og tankene om et bedre samfunn som de engasjerte politikerene kanskje hadde da de gikk på ungdomsskolen, må ha gått tapt et sted på veien.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Familie, KronikkStikkord:, , , , , ,

2 kommentarer

  1. Som mor til 2 barn med spesielle behov deler jeg din frustrasjon om mangel på hjelp fra det offentlige for å klare hverdagen. Det er kjempeslitsomt å klare hverdagen hjemme uten noe avlastning fra bydelen vår. Men noe som tar veldig mye energi er å skrive til bydelen et utall ganger gjennom uker, måneder og år, og jeg opplever at bydelen vår bare prøver å trenere bistand og avlastning til barna. Dessuten så er det jo både slitsomt og krevende med ansvarsgruppemøter, den ene utredningen etter den andre, kontroller på sykehus, behandlingstimer etc., – og hadde ikke jeg hatt en forståelsesfull arbeidsgiver, så hadde ikke jeg kunnet arbeide! Med barn som krever all våken tid hjemme og ingen avlastning så vil jeg også påpeke at det er et under at vi foreldre har greid å holde sammen for det er alltid en som må være hjemme.

    Jeg har stor glede av å lese dine kloke ord, Lena! Fortsett med skrivingen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: