Mens vi venter på Godot


« Når jeg tigger på gata, ser jeg aldri folk i øya, men det gjør jeg når jeg selger bladet. Da ser folk at jeg er et vanlig menneske. Litt skitten og fillete, men ellers akkurat som dem sjøl. Da skjer det noe i huet dems, og i huet mitt. Det er kanskje like viktig som penga».

Sitatet er hentet fra en av selgerene av =Oslo. I en tid der nordmenn roper på mer politi og strengere straffer, treffer utsagn som dette meg midt i magen. Skikkelig. Mulig en smule naivt, men, hva om vi hadde blitt ropt på mer empati og nestekjærliget. På mer innkludering og tillitt. For er det ikke egentlig det vi alle higer etter; at noen skal elske oss og ha tillitt til oss?

Da jeg var ung studerte jeg i en periode krimonologi ved siden av jobben. Det er 25 år siden, men rapportene og statestikkene var entydige allerede den gang:

For unge, førstegangs lovbrytere er fengselsstraff kun samfunnets behov for å fjerne den kriminelle fra gata. Fra oss. For den unge, er det nærmest en garantert tilbakekomst til grovere kriminelle handlinger og ny fengselsstraff. I radioen i dag hørte jeg at slik er det fremdeles.

Når man vet dette, og har visst det i snart 30 år, hvorfor endrer vi så ikke vårt straffesystem? Når man vet at selgere av blader som =oslo får tilbake selvrespekten. Og gjensidige blikk føles likeverdig. Hvorfor flytter man ikke over denne erfaringen og kunnskapen til behandlingen av unge lovbrytere?

For noen år siden var jeg så heldig å få høre den svenske skuespilleren og instruktøren Jan Jønson fortelle om sin oppsetning av Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» i San Quentin-fengselet i USA i 1998. Jan Jønson sto alene på scenen i seks timer og fortalte. Til et måpende og berørt publikum. Om hvordan han  fikk livstidsfanger til å bekle rollene. Om usikkerheten til fangene som i mange tiår kun var blitt møtt med forrakt og som tilslutt trodde forrakt var alt de fortjente. Om hardbarka kriminelle som fikk selvrespekten tilbake og endelig kunne være stolte av noe.

Jønson fortalte at det under alle prøvene sto vakter med fingeren på avtrekkeren og siktet på fangene som øvde inn rollene sine sammen med ham. Over alt sto det malt: «No warning shots». Vaktene skulle beskytte Jønson ble det sagt. Men det var vaktene han fryktet.

«I San Quentin sitter folk som skal henrettes. Det er et arsenal av våpen. Ingen overvåkningskameraer, bare levende vakter med våpen som ikke viser barmhjertighet. Stemningen er ladet av angst. De jeg traff sitter der for alltid, fengselet er deres liv. Happy, som spilte Estragon, traff jeg da han hadde sittet inne i 30 år, nå har han sittet i 38. Happys mor så sønnen sin gå i fengsel da han var 14 år. Han kommer aldri hjem igjen. De kommer inn unge og formes av forferdelige forhold.

Her hjemme sitter man relativt lenge, men det finnes visse rettigheter. Ingen dødsstraff, ikke våpen og ikke den evige angsten. Men samtidig like nattsvart. Man er berøvet sin frihet, man mister sitt språk, man brytes ned uansett om man senere skal ut. De fleste kommer ut og er brutt ned. De er i dårligere befatning enn da de kom inn.- Intet menneske blir bedre av å berøves sin frihet. Uansett hva man har begått, er ikke fengsel svaret. Man må ta tak i folk som har det dårlig og begår ugjerninger på en annen måte.»

Jønson hadde med hardbarka kriminelle å gjøre. I radioen i dag ble det diskutert hva man kunne gjøre med den økende ungdomskriminaliteten; de som begår små, men også voldelige lovbrudd, igjen og igjen. Som starter mens de ennå kan betegnes som barn. Uten ferdig utviklete hjerner. De unge lovbryterene som, til tross for sin unge alder, gjør at du og jeg ikke kan gå alene hjem på kvelden.

Mens folket roper på mer politi og økte straffer, var det i radioen i dag flere kloke innspill fra dem som faktisk jobber med de unge kriminelle. Både innenfor politi og barnevern. Det ble foreslått en gruppe som raskt kunne trå til når en ung lovbryter ble tatt; at de måtte innvolvere hele familien, skole og evt arbeidsplass. At man måtte finne ut hva som gjorde nettopp denne lovbryteren til en lovbryter. Og gi fornyet tillitt gjennom bindende avtaler og oppfølging av hele familien. De snakket om et større samarbeid mellom politi og barnevern. Og gjerne flere politi i gatene, men med fokus på forebygging. Slik de til en viss grad allerede prøver å gjøre, men med manglende ressurser.

«Hva med offeret?»  er et naturlig og påkrevet spørsmål i denne debatten. Men på samme måte som at jeg er lite glad i at svake grupper settes opp mot hverandre i politiske debatter, mener jeg at det ikke finnes motsetninger her som gjør at offeret ikke skal følges opp. Og hjelpes. Og vernes. 

Hvis man ser på hva historien viser. Og hvis man tror på alle rapportene. Så viser den at offeret vernes best ved at unge kriminelle blir hjulpet ut av sin kriminelle løpebane. Den viser også at dette ikke skjer i fengsel, men ved å få hjelp; ut av en dysfunksjonell tilværelse, bort fra det kriminelle miljøet, bort fra gata. Og at man gis fornyet tillitt. Og omsorg.

Slik =Oslo selgeren sa det så klokt og treffende » Da ser folk at jeg er et vanlig menneske. Litt skitten og fillete, men ellers akkurat som dem sjøl. Da skjer det noe i huet dems, og i huet mitt.»

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Integrering/FrivillighetTags: , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: