Å vanne trær med tårer


DSC00651Kronikk i VG 12 desember 2013 og oppfølging i VG 13 desember 2013

Min sønn var et av de barna som ikke ble bedt i bursdager. Og jeg visste ikke om det.

Min sønn passet ikke inn i miljøet der vi bodde. Han likte hverken fotball eller ski. Allikevel meldte vi ham på kurs etter kurs. Vi tenkte det var viktig med fellesskapet. Han snørte på seg fotballsko to ganger i uken. Kom hjem to minutter etter treningen var over. De andre gutta på laget ble igjen på fotballbanen i time etter time. Men de ventet til min sønn hadde gått.

Han var mitt første barn. Som liten puslet han puslespill. Laget for barn langt over han aldersklasse. Mens han sang. Med sin klokkeklare stemme. Senere likte han best å sitte på rommet sitt å bygge lego. Etter avanserte bruksanvisninger. Når legoen var ferdigbygget, ble den satt på utstilling. Han organiserte sjakkturneringer på førskolen. Da han begynte i første klasse, stilte han med en syvende sans og en penn i sekken. Han kunne allerede skrive og lese, men «gledet seg til å lære å ta notater» som han svarte da frøken spurte sine nye elever hva de trodde de kom til å lære på skolen. Han var litt rar og annerledes. I mine øyne rar og vidunderlig. Og akkurat slik han skulle være.

Han var verdens beste storebror. Hadde lillesøster på rommet i vippestolen sin i time etter time. Mens han bygget lego og la puslespill. Og sang for henne. Med sin klokkeklare stemme. Han tegnet racerbiler og tapetserte både eget rom og lillesøsters rom med tegninger.

Vi deltok på foreldremøter og ble enige om felles kjøreregler; slike kjøreregler vi var vant til fra barnehage og førskole. På bursdager måtte alle guttene eller alle jentene bli bedt. Eller hele klassen for de som orket det.

De to første årene på skolen gikk fint. Vi hentet og bragte til treninger og bursdager og kampturneringer i fotball. Han gjorde det bra på skolen, men hatet å være på SFO. I tredje fikk han slippe. Jeg visste jo at han klarte seg bra hjemme alene. Vi arrangerte bursdager for ham. Og guttene i klassen kom. Han gikk ikke i andres bursdager lenger. Vi trodde det var fordi klassekamerater ville ha litt færre på bursdagene sine. Vi visste ikke det kun var vår sønn som ikke ble bedt. Jeg tror ikke de andre foreldrene visste det heller.

Han spurte om trær vokste fortere om man vannet dem med tårer. Flere år senere fortalte han meg hvorfor.

Jeg tenkte det var viktig at han skulle få være den han var. Jeg husket egen barndom. Jeg holdt alltid på med noe. Sammen med andre. Det samme gjorde datteren min da hun ble eldre. Jeg tenkte kanskje jenter og gutter var litt forskjellige der; at gutter ville være mer alene når de ikke var på fellestreninger. Og jeg ville ikke prakke på ham min måte å være på.

Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg oppdaget det. En syvende sans, den tiende i rekka, ble liggende åpen en dag etter min sønn hadde gått på skolen. Med en tegning som ikke var ment for mine øyne. En tegning om hvordan han hadde det inni seg. Jeg er glad jeg fant den. Det er han glad for i dag også. Han hadde vannet et tre nederst i skolegården i lang tid allerede. Med tårene sine.

Han var elleve år da jeg fant boken. Det ble satt igang tiltak på skolen. Hvordan inkludere et barn som hadde vært utestengt i flere år. Som ikke kunne de sosiale kodene for fellesskapet i klassen. Noen av foreldrene ble informert. Han fikk samtaler med helsesøster. Han prøvde å tilpasse seg. Prøvde å lære seg en annen måte å være på. Finne andre ting å snakke om. Ikke være så nerdete. Men han var den han var; rar og vidunderlig. Og han passet ikke inn i miljøet der vi bodde.

I sjette klasse byttet han skole. Vi skulle gjort det lenge før. Han kom hjem med to bursdagsinvitasjoner etter første skoledag. De hadde ligget på pulten hans. I den nye klassen var det andre som ham. Som ikke spilte hverken fotball eller gikk på ski. Som var litt nerdete.

Alt ble ikke rosenrødt. Mange års fravær av sosialt fellesskap hadde satt spor.

Jeg leser om de to åtteåringene som arrangerte bursdag der ingen kom. Det er brutalt. Som livet. Vårt ansvar som foreldre er å følge med. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt med bedre. Det var en tøff lekse. Tøffest for den lille gutten min som sto midt i det. Men tøft for oss rundt også. For oss som egentlig sviktet og ikke spurte om hvorfor han lurte på det med trær og tårer. Og om hvorfor han ikke ble bedt i bursdager lenger.

Min rare og vidunderlige sønn er fremdeles rar og vidunderlig. Og akkurat slik han skal være.

Kategorier:Artikler/Intervjuer, FamilieStikkord:, , , , , , , ,

37 kommentarer

  1. kjre Lena, – jeg grter med deg, klem M

    • Historien har jo egentlig en lykkelig slutt. Til tross for en brutal start på skolehverdagen. Han er i dag en meget velfungerenede mann på alle måter. Og med den bagasjen han bærer med seg har han også en god posjon empati.

  2. Satt nettopp med dagens VG og lunsj på kjøkkenet, og vil takke deg for det du delte.

  3. Ærlig og tankevekkende som alltid fra din hånd, Lena.

  4. Din historie minner meg om da jeg skrev min datter inn til konfirmasjonsundervisning. Mitt vakre barn i rullestol, ut av stand til å snakke, ut av stand til å gjøre noe som helst alene. Der satt hun og jeg på den ene siden av midtgangen i kirken og alle de andre på andre siden av midtgangen og midtgangen kjentes som et hav..

  5. Men selve konfirmasjonsdagen var i hvert fall fantastisk !

  6. Nydelig skrevet!:) Jeg har også en fin og rar sønn, smart og morsom, elsker lego og det å bygge de merkeligste ting av skrap og rot:) Han hater fotball og ski slik din gutt:). Men heldigvis har vi funnet ut at det er mange gutter som ikke liker fotball og ski, det er faktisk det! Bra dere fant ut av det:) Uff, det er ikke greit å være hverken liten eller stor.

  7. Fantastikk skrevet. Hjertet mitt blør hver gang jeg leser en slik historie om barn. Alle barn er unike.

  8. Dette var nydelig, Lena. Så godt beskrevet, det som er vår største skrekk når barna nærmer seg skolelader. Min gutt begynner på skolen til høsten. Kjenner jeg er spent og nervøs.

    • Takk, Eva! Det går jo helst bra, men jeg tror vi foreldre må være litt mer årvåkne og tørre gå litt mer i dybden både når det virker som om barna ikke har det bra. Men også dersom man opplever at barna utestenger noen.Lykke til med skolestart…helt utrolig at arene har gått så fort!

  9. Nydelig skrevet, veldig rørende, veldig skremmende og veldig godt å høre at dere fikk hjelp i tide <3

  10. Dette føltes veldig som vår historie og det ble en del tårer her nå ja.
    Jeg har også en sønn som heldigvis fikk et nytt liv etter vi flyttet. Han er og har alltid vært en nydelig godhjertet og dyktig gutt men som dessverre ikke var noe potensiell fotballproff, dermed falt han helt utenfor og ble mye mobbet på fæle måter. Han sier også at han ikke husker noe av alt dette og det håper jeg virkelig er sant.
    Jeg husker i alle fall svært godt den dagen jeg bestemte at nå var det nok.
    Det var etter en periode med mange episoder og sønnen min på 11 år sa: «mamma, ser du det åpne vinduet der?» (rommet hans i 2.etg) «ja», sa jeg. «Noen ganger har jeg bare lyst til å hoppe ut…»
    Da var saken klar.
    Etter å ha forsøkt få hjelp fra skolen i ca 6 mnd, men hele veien møtt en rektor som syntes gode mobbestatistikker (feie under teppet) var viktigere enn å ta tak i problemene, var det kun flytting som var et reelt alternativ.

    Sønnen min var også med på fotballaget der vi bodde før, men da kun for å være en av gjengen. Det hjalp ikke særlig at enkelte fedre hadde overdimensjonerte ambisjoner for sønnene sine og toppet laget fra de var 10 år gamle. En gang satt han på benken en hel turnering og fikk beskjed etterpå av treneren (en klassefar) at de dårligste ikke alltid fikk spille. Altså en 11 år gammel gutt…
    Etter vi flyttet fortsatte han faktisk å spille fotball, men denne gangen i en klubb med ledere som lot alle barna spille. De beste fikk spille litt mer men alle fikk spille. Han havnet inn i en fantastisk god vennegjeng med både jenter og gutter og har det nå veldig bra. For oss også var det en fantastisk lettelse å se rommet hans fullt av glade ungdommer. Vi visste jo ikke om det kom til å bli bedre på den nye skolen, det var jo en sjanse å ta, men vi traff blink med både fantastiske elever, fantastiske lærere og en god skoleledelse! :)
    Etter første uken på den nye skolen fikk jeg en bekymringstelefon fra hans nye lærer (som ikke visste noe om hans historie). Hun syntes han tøyset mye og var veldig urolig i klassen. Da fortalte jeg rett ut hva som var grunnen til at vi flyttet og hun tok utfordringen på strak arm. Hun fortalte meg at da trodde hun han var slik fordi han kanskje var litt nervøs for hvordan hans plass skulle være i klassen, og hun ville gi han litt tid, noe som var helt riktig.
    Med ny skole og nye venner fikk vi tilbake den fantastiske gode sønnen vår, med tro på seg selv og med et enormt stort hjerte for alle rundt.
    På diplomet hans fra denne klassen (lærerne ga elevene diplomer med gode ord på slutten av skoleåret) står det at hans diplom gjelder hans arbeid for rettferdighet for felleskapet. Og det er 100% riktig. Han bryr seg om alle.

    Jeg er veldig imponert over hvor godt han har taklet alt og er egentlig ganske redd for å snakke med han om dette nå for å ikke rippe opp i gamle sår. Det er jo bare fantastisk hvis de som har blitt mobbet klarer å heve seg over det og gå videre. Det er et ordtak som sier man skal tilgi, ikke fordi de fortjener det, men fordi du fortjener å gå videre. Dette ordtaket forsøker jeg minne meg selv om når jeg tenker på disse menneskene som gjorde livet hans så vanskelig den tiden. Hvis han klarer det så skal jeg også.
    Men må innrømme det sitter en del sinne i kroppen ennå etter de opplevelsene vi hadde. Som forelder er man fanget i en vondt sirkel. Sier man fra til skolen sladrer man, sier man fra til mobbernes foreldre så er ikke alle disse så voksne at de ikke lar det gå tilbake til barnas verden, og man skal heller ikke be barna sine ta igjen (f.eks. slå tilbake).
    Mannen min reiste opp til en av mobbernes mamma for å fortelle hva sønnen drev på med, og fikk dette tilbake: «du vet, det er noen barn som ønsker å bli mobbet for å få oppmerksomhet». Hun er legesekretær, mannen er lege. En skulle tro de ikke var dumme…
    Som forelder stanger man hodet i alle vegger. Så mitt råd til de som sitter i lignende situasjoner er: Flytt!

    Kjenner jeg kunne skrevet en hel bok om dette temaet og alt vi opplevde men dette ble vel langt nok.
    Takk for at du delte!

  11. Så bra at du deler, mitt barn opplevde det samme( men hun ble invitert i de fleste bursdager,men alltid med bordkort der hun ble plassert lengst unna bursdagsbarnet) .Mamma jeg orker ikke dette livet lenger sa hun da hun var 11, det er akkurat som om jeg ikke er der, ingen svarer når jeg snakker til dem, flytter seg, eller sa at plassen var holdt av når hun satt seg ved siden av noen, himler med øynene, valgte henne sist på laget. Usynliggjøring og utestenging er en fæl og sjult form for mobbing. Smerten man føler som foreldre når barnet ditt ikke blir inkludert er uutholdelig , og jeg tror umulig å forstå for dem som selv ikke har opplevd det. Flott at det gikk bra med din sønn, og håp for oss som bekymrer oss syke for noen vi elsker.

  12. Det var sterkt å lese historia fra ditt perspektiv som en omsorgsfull mor. Det å sjå eit flott barn ha det tungt, virker utrulig tøft. Fantastisk at sønnen din har ei mor som tar tak og som bryr seg så tydelig. Barn kan dessverre mangle denne medfølelsen, men vi får fortsette å gjere så godt vi kan:)

  13. Skulle ønske det var like mye fokus på dette den gang jeg gikk på skolen og ble mobbet. Skulle ønske jeg kunne oppleve den omtanken fra andre som vises her. Selv om jeg har reist meg igjen siden, er det først nå når jeg er voksen at jeg ser hvor mye de vonde opplevelsene har hatt å si for meg i forhold til hvordan jeg har utviklet meg som person og hvordan jeg forholder meg til andre. Man blir sterk, men samtidig vil nok såret i hjertet aldri gro. Det er spesielt vanskelig nå som jeg har barn selv. Jeg er så redd for at hun skal oppleve det samme som meg. Jeg er glad for å høre at det går bedre med dere nå. Vi må aldri slutte å bry oss om hvordan andre har det!

  14. Åhhhh, dette er jo min egen historie!!! Samme alder, lego, mangel på bursdagsinvitasjoner, vil ikke være med på fotball, omsorgsfull og kjærlig… Det du beskriver er akkurat hva vi har opplevd! I min situasjon ble det samlivsbrudd for å få bytte skole… En tilfeldig telefon til skolen hvor lærer sa: Nei, han har nå gått alene i et halvt år nå… Alt begynte med en omgang juling av en i 7. klasse… Da min sønn gikk i 3.! Ganske alvorlig. Men skolen i mitt tilfelle skjøv alt under teppet. Alt ble min feil tilslutt… Valget ble da å forlate «bygda» og flytte inn i det folk kaller «ghetto». Men for en fantastisk hjelp vi får!!! Men er så redd det er for sent :( Min sønn fyller 12 i januar, er fortsatt snill, sosial, omtenksom og alt, men tror han har mistet mye av det «sosiale grep»…. I mitt tilfelle vil jeg dessverre skylde på skolen ene og alene, mye av det som har skjedd hadde du nok ikke trodd hvis jeg hadde fortalt det… Har i dag assistent på skolen, og bare det gjør jo at han faller utenfor… BUP ble koblet inn, hvor vi fikk en student som spurte MEG om hva vi skulle gjøre… Assistenten på skolen, en fantastisk svensk gutt på rundt de 20, stilte faktisk også spørsmålstegn ved dette… Så godt å høre at ting går bra for dere! Håper virkelig det kan gjøre det for oss også. Selv om det ser mørkt ut nå :( Håper bare ungdomsskole om 1,5 år vil gi «en ny sjangse»…..

  15. utrolig fint att du deler dette med andre. Det er nok mange som har og fremdeles opplever dette. Men alle er ikke sterke nok til å stå frem som du.Det jeg også er forundret over er att diverse sørgelige historier skal komme frem på denne årstiden?Har både barn og barnebarn, men ikkemerket noe av dette,men noen barn er flinke til å skjule ting.så en får vel aldri greie på om dette har hendt egne .Håper å kunne lese dette i andre sammenheng.

  16. Det er vel kanskje noe med denne årstiden med forventninger til en fredelig og fin jul, at det dukker opp slike historier? For meg var det tilfeldig denne gangen og som et bidrag i debatten rundt de to åtteåringene der ingen kom i bursdagen deres. Det vekket til live noen minner jeg selv hadde.
    Du har rett i at mange barn skjuler det de opplever. Det føles skamfullt å ikke være inkludert i fellesskapet. For mange så skamfullt at de velger å holde det for seg selv. Da er det vår plikt som voksne å holde øyne og ører åpne. Og hjertet.
    God jul og takk for tilbakemeldingen!

  17. Min sønn hadde akkurat samme problemet når han gikk på barneskolen, og det var forferdelig for oss foreldre å vite at han gikk alene i alle friminutt og de fleste ettermiddager når de andre var sammen. Han likte ikke fotball og sånne lagidretter, vi meldte han på forskjellige ting i håp om at han skulle få venner, men det hjalp lite. Det han likte var musikk og forskningfag. Univers og planeter, kvarker og andre spesielle ting. Ingen klarte å ta tak i det på barneskolen, så det var noen tunge år for han.
    Heldigvis så begynte han på en stor ungdomsskole der han traff flere som skilte seg ut, og som hadde felles interesser som han. Nå går han på videregående,har langt hår, gode karakterer, spiller i band, har masse venner og trives godt :) Han er også den første som passer på at andre ikke føler seg uønsket eller tilsidesatt.
    Håper foreldre blir flinkere til å følge med barna sine, for mange av dem er eksperter på å holde andre barn utenfor. Vi må lære barna våre å bli inkluderende helt fra de er små :)

  18. Tusen hjertelig takk for at du deler! :-) Jeg er veldig glad for at det blir fokus på dette med barn som individer og utfordringer med inkludering! Min vidunderlige og underfundige søster opplevde mange av de tingene som du beskriver så godt her, gjennom altfor mye av sin barndoms- og ungdomstid. At hun hadde en diagnose unnskylder etter mitt skjønn lite og ingenting av hva hun ble utsatt for. Hun fikk heller ikke noen god avslutning på sin skolekarriere, og det ene tok det andre, før hun i dag – som uføretrygdet noen-og-trettiåring – endelig kan ta fatt på å meisle seg ut en bedre tilværelse.

    Jeg håper historier som den du modig og stolt forteller her, kan gjøre det lettere for de som kommer etter. Mine egne barn inkludert. Hvem vet om de vil passe inn, eller hvilke utfordringer de – og vi foreldre – sammen vil få oss servert?

    Som lærer ligger hele dette saksområdet mitt hjerte nært. Jeg håper vi kan lære, og sammen se til at alle skal være med. Ingen skal gå alene.

    • Tusen takk for tilbakemelding. Responsen har vært stor. Både her på bloggen og på min private mail/telefon. Det er fint å oppleve så mange engasjerte mennesker der ute. Mennesker som prøver å gjøre en forskjell.
      Haper søsteren din får en bedre tilværelse. Det gjør vondt å høre hvordan hun har slitt. Slik mange andre sliter både med og uten diagnoser. Jeg er sikker på du er en fin lærer som «ser» dine elever. Du gjør en forskjell.

  19. Tusen takk for at du deler. På tross av at tårene renner, så var det virkelig utrolig pent skrevet. Jeg setter virkelig pris på at du deler denne historien, for jeg tror og håper det kan bli en bedre hverdag for andre barn. Og i mine øyne er denne artikkelen verdt alt, om den kan gjøre forskjellen for ett eneste barn <3
    Tusen takk for tårene, for tankene og kjærligheten

    Du er fantastisk god, og din kjære sønn er enestående, unik og uvurdeelig, med utallige potensialer og evner ^^ Jeg ønsker dere begge to en riktig strålende framtid, gå ut, ta verden til dens fulle verdi og nyt livet – Det er deres ^^

    ~Ola

  20. Selvsagt skal vi følge med og følge opp ungene våre, men det er ikke så lett å få med seg alt selv om en går inn for det.

    Skrekken er å gå glipp av slike vesentligheter som du skriver om her, å ikke kunne hjelpe når det trengs mest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: