Å vanne trær med tårer

By

DSC00651Kronikk i VG 12 desember 2013 og oppfølging i VG 13 desember 2013

Min sønn var et av de barna som ikke ble bedt i bursdager. Og jeg visste ikke om det.

Min sønn passet ikke inn i miljøet der vi bodde. Han likte hverken fotball eller ski. Allikevel meldte vi ham på kurs etter kurs. Vi tenkte det var viktig med fellesskapet. Han snørte på seg fotballsko to ganger i uken. Kom hjem to minutter etter treningen var over. De andre gutta på laget ble igjen på fotballbanen i time etter time. Men de ventet til min sønn hadde gått.

Han var mitt første barn. Som liten puslet han puslespill. Laget for barn langt over han aldersklasse. Mens han sang. Med sin klokkeklare stemme. Senere likte han best å sitte på rommet sitt å bygge lego. Etter avanserte bruksanvisninger. Når legoen var ferdigbygget, ble den satt på utstilling. Han organiserte sjakkturneringer på førskolen. Da han begynte i første klasse, stilte han med en syvende sans og en penn i sekken. Han kunne allerede skrive og lese, men «gledet seg til å lære å ta notater» som han svarte da frøken spurte sine nye elever hva de trodde de kom til å lære på skolen. Han var litt rar og annerledes. I mine øyne rar og vidunderlig. Og akkurat slik han skulle være.

Han var verdens beste storebror. Hadde lillesøster på rommet i vippestolen sin i time etter time. Mens han bygget lego og la puslespill. Og sang for henne. Med sin klokkeklare stemme. Han tegnet racerbiler og tapetserte både eget rom og lillesøsters rom med tegninger.

Vi deltok på foreldremøter og ble enige om felles kjøreregler; slike kjøreregler vi var vant til fra barnehage og førskole. På bursdager måtte alle guttene eller alle jentene bli bedt. Eller hele klassen for de som orket det.

De to første årene på skolen gikk fint. Vi hentet og bragte til treninger og bursdager og kampturneringer i fotball. Han gjorde det bra på skolen, men hatet å være på SFO. I tredje fikk han slippe. Jeg visste jo at han klarte seg bra hjemme alene. Vi arrangerte bursdager for ham. Og guttene i klassen kom. Han gikk ikke i andres bursdager lenger. Vi trodde det var fordi klassekamerater ville ha litt færre på bursdagene sine. Vi visste ikke det kun var vår sønn som ikke ble bedt. Jeg tror ikke de andre foreldrene visste det heller.

Han spurte om trær vokste fortere om man vannet dem med tårer. Flere år senere fortalte han meg hvorfor.

Jeg tenkte det var viktig at han skulle få være den han var. Jeg husket egen barndom. Jeg holdt alltid på med noe. Sammen med andre. Det samme gjorde datteren min da hun ble eldre. Jeg tenkte kanskje jenter og gutter var litt forskjellige der; at gutter ville være mer alene når de ikke var på fellestreninger. Og jeg ville ikke prakke på ham min måte å være på.

Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg oppdaget det. En syvende sans, den tiende i rekka, ble liggende åpen en dag etter min sønn hadde gått på skolen. Med en tegning som ikke var ment for mine øyne. En tegning om hvordan han hadde det inni seg. Jeg er glad jeg fant den. Det er han glad for i dag også. Han hadde vannet et tre nederst i skolegården i lang tid allerede. Med tårene sine.

Han var elleve år da jeg fant boken. Det ble satt igang tiltak på skolen. Hvordan inkludere et barn som hadde vært utestengt i flere år. Som ikke kunne de sosiale kodene for fellesskapet i klassen. Noen av foreldrene ble informert. Han fikk samtaler med helsesøster. Han prøvde å tilpasse seg. Prøvde å lære seg en annen måte å være på. Finne andre ting å snakke om. Ikke være så nerdete. Men han var den han var; rar og vidunderlig. Og han passet ikke inn i miljøet der vi bodde.

I sjette klasse byttet han skole. Vi skulle gjort det lenge før. Han kom hjem med to bursdagsinvitasjoner etter første skoledag. De hadde ligget på pulten hans. I den nye klassen var det andre som ham. Som ikke spilte hverken fotball eller gikk på ski. Som var litt nerdete.

Alt ble ikke rosenrødt. Mange års fravær av sosialt fellesskap hadde satt spor.

Jeg leser om de to åtteåringene som arrangerte bursdag der ingen kom. Det er brutalt. Som livet. Vårt ansvar som foreldre er å følge med. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt med bedre. Det var en tøff lekse. Tøffest for den lille gutten min som sto midt i det. Men tøft for oss rundt også. For oss som egentlig sviktet og ikke spurte om hvorfor han lurte på det med trær og tårer. Og om hvorfor han ikke ble bedt i bursdager lenger.

Min rare og vidunderlige sønn er fremdeles rar og vidunderlig. Og akkurat slik han skal være.