Lena Ronge

Fiesta de Moros y Cristianos har vært feiret i La Vila Joiosa i over 250 år. Glem søvn og strand.Pakk ørepropper og den røde kjolen!

Det merkes flere uker på forhånd at noe er på gang. Vi hører korpsene øve i trange og varme lokaler rundt om i byen. Våkner om natten av spanske pasodobles, Abba, Gipsy Kings og låter fra Gudfaren, alt spilt med spansk tilsnitt. Fiskerne i landsbyen stenger fiskemottaket og den daglige auksjonen, og gjør båtene sine klare til forvandling. Den gamle bybroen pyntes med blomster og i hovedgaten settes det opp tribuner og lysbannere. Unge og gamle kjøper kinaputter og forbereder oss på hva vi har i vente; en uke med smell og farger, latter og søvnløshet, vidunderlig mat og vin fra tønner.

Hvert år braker det løs den siste uken i juli i den ellers fredelige byen La Vila Joiosa på Spanias østkyst, Costa Blanca. Hvert år har innbyggerne i byen spinket og spart for å ta del i festen. Hvert år pyntes byen med lys og bannere fra et ellers økonomisk presset bystyre. Hvert år tenker jeg at «dette året har de sikkert ikke råd til å gjøre det like storslagent som i fjor» Hvert år tar jeg feil.

Fiestaen har røtter tilbake til 1753, men siden 1963 har innbyggerne i den lille byen stengt butikker og banker, kjøpt inn ørepropper og kinaputter til hele familien, og nærmest levd for denne ene uken i juli; uken da små og store skal feste og feire byens seier over berberpirater for over 500 år siden.

Korpsenes inntog

Festen starter med korpsenes inntog i byen. Hvert korps har sitt «telt» eller «peña»som det heter på spansk. Peñaene er plassert i smug og nedlagte bygninger, godt gjemt bort fra hovedveien og turistenes strandpromenade. Det dufter av Paella og Arroz con banda, krutt og svette. Korpsene skal innta hverandres telt. De mest populære teltene, de med den beste maten og de søteste jentene, har ikke sjelden tre korps samtidig på besøk og alle spiller forskjellige låter. Latteren sitter løst og barna smeller kinaputter. Forventningene er til å ta og føle på. De gamle er passert på stoler med et glass i hånden. De smiler med tannløse munner. Fire generasjoner er samlet til fest.

Stranden er full av intetanende turister som smører seg med faktor 20 og spiser middagen sin på samme sted de har gjort de siste fem dagene. Mange aner ikke hva de går glipp av bare noen hundre meter unna.

Parader til å miste pusten av

Dag to og tre er de store paradedagene. Først ute er de kristne. I tusentall kommer de, representert av bønder og fiskere, soldater og geistlige. Med seg har de geiter og spanske dressurhester, korps som spiller fengende sanger fra åttitallet og sviskelåter fra all verdens grinefilmer. Sta esler og vogner bugnende av frukt og grønnsaker triller forbi et tusentalls tilskuere. Dansende drillpiker og lekende tryllekunstnere med baller følger musikkens rytmer. Til slutt kommer årets utvalgte konge. Den kristne kongen som skal redde byen fra berberne. Han blir mottatt med jubelrop.
Så er det berberparaden. Smektende arabiske rytmer, kostymer som får en til å måpe, dansende berberprinsesser, trommeband, kameler og hester pyntet til trengsel. Store, vakre utsmykkede vogner fullastet med røkelse og myrra og eksotiske, forførende kvinner og menn i glitrende gevanter. Tre timer til ende varer denne paraden og tiden flyr. Det er nesten så jeg tenker at karnevalet i Rio kan gå og legge seg.

En søvnløs natt

Natten til fjerde dagen er det store klimakset, sjøslaget. Fiskebåtene har fått sjørøverkostymer på. De er fullastet med festende «berberpirater» som skal innta byen. Hele stranden er opplyst av fakler og kanonene står oppstilt langs den to kilometer lange sandstranden. I mange timer står «slaget» med drønnende kanoner, dramatisk musikk og en fortellerstemme som messer ut historien om denne skjebnesvangre natten da den hellige Santa Marta til slutt viste seg på himmelen og reddet byen. Alle kaféer er åpne. De serverer Sangria og øl i plastglass og kaffe til de som strever med å holde seg våkne. Glade barn, som får «døgne» denne ene dagen i året, løper lykkelige omkring. De gamle tannløse har flyttet fra teltene og ned til stranden. Der sitter de og nyter denne forestillingen år etter år. Alt er som det pleier og de kristne vinner selvfølgelig til slutt. Dog etter nok et døgns «kamp» om det provisoriske slottet satt opp på strandpromenaden for anledningen.

Piknik og fyrverkeri

Seieren må selvfølgelig feires – og hva er vel bedre å feire med enn fyrverkeri? Mange turister, med øresus etter det siste døgns «kamper» har lagt seg tidlig med troen på en rolig ferienatt. Den gang ei. Klokken ett natten etter braker det løs igjen. Hundrevis av familier har pakket nistekurv og satt seg på tepper og stoler helt nede i vannkanten.

De eneste som fremdeles er våkne, er ungdommen. Og kokkene.

Festen avsluttes den siste dagen med en paellakonkurranse på byens markedsplass. De som har vært med i «krigen» sover fremdeles. Byen er delt inn i lokale paella-lag med egne farger og logoer på t-skjortene. De kjemper for hederstittelen: byens beste Paella. Den beste vinner etter nøye smaksdømming.

Så er det tid for ungdomsfest! Skumkanoner settes ut og hundrevis av ungdommer er utstyrt med mel og egg, bakepulver og sukker. Det skal ikke bakes kake. Mel og sukker fyller lommer og bukselinninger mens musikken spiller spanske ungdomsrytmer. Det danses og søles og en moden kvinne som meg tusler hjemover, godt fornøyd etter en ukes fest med hele familien. Ungdommen blir igjen.

På gjensyn til neste års «fiesta de Moros y Christianos» eller hasta la vista, La Vila Joiosa, gledens by!