En klagesang


Kronikk i Dagladet,  23/1-14

Det verste som finnes er folk som klager. Sutrer og klager. I verdens beste land å bo. Sutre- og klagepolitiet er ganske ille de også; de som straks rykker ut og arresterer deg dersom du kommer med en mishagsytring.

I verdens beste land å bo i har vi nemlig ikke lov til å klage. Vi skal være takknemlige. Over nettopp at vi bor i det landet vi gjør. Det som er verdens beste. Vi har til smør på brødet. Det er fred. Vi har ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi er heldige. Heldigere enn de fleste.

Alt dette er sant. Men, det at det ikke er lov å klage… at det ikke er lov å komme med mishagsytringer. Knebler ikke det en debatt om verdier? Gjør ikke det at vi slutter å stille kritiske spørsmål der vi ser at disse kanskje er på sin plass? Hvis vi ser et system som ikke virker. Et system som egentlig skal hjelpe oss som av forskjellige årsaker har falt utenfor. Et system i verdens rikeste land. Der pengene flyr ut av vinduet til byråkrater som skal flytte papirer. Er det da fremdeles ikke lov til å stille et kritisk spørsmål? Eller klage, som noen også kaller det?

Jeg har tenkt å la det stå til. Og kommer derfor med et helt konkret eksempel. Så får heller klagepolitiet komme.

Jeg har jobbet hardt siden jeg var fjorten år. Stuepike, servitør, bartender, sjokoladeselger, rengjører, drueplukker, psykiatrisk pleiemedhjelper, pleier av døende, frokostvertinne, hovmester , reiseleder og flyvertinne. Det siste i 26 år. I 26 år har jeg fløyet verden rundt, tørket spy og holdt hender. Trøstet og startet hjerter. Servert konglige, verdensstjerner, sørgende, nygifte, og de papirløse som blir kastet ut av landet vårt. Og jeg har elsket det. En slitsom jobb. Men utrolig givende på alle medmennesklige plan. Dessverre holdt ikke helsa.

Når helsa ikke holder, er Norge verdens beste land å bo i. En stund. Vi får betalt selv om vi blir syke. Samtidig tenker jeg at jeg har betalt ganske mye skatt i disse 37 årene jeg har vært i arbeid. Så jeg har tatt imot pengene med takknemlighet over et system som fungerer. Men ikke med bøyd hode.

Det er når året med sykemelding er over at de kritiske spørsmålene kommer. De som man ikke skal stille. For da sutrer man.

For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billetene kostet. Konkurransen er blitt så rå, at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke gråte over spilt melk.

Når et år er gått, er det NAV som overtar. NAV får mye tyn og jeg er sikker på det må være en stor belastning å være saksbehandler i et system de ofte ser ikke fungerer. Et system der skjemaer og rapporter vokser både bruker og saksbehandler over hodet. Og resulterer i et dårlig arbeidsmiljø og misfornøyde brukere. Og store oppslag i media. Der de som klager får passet sitt påskrevet. Der de får beskjed om at de får slutte å sutre og sette pris på at de lever i verdens beste land. At de får klippe håret og skaffe seg en jobb.

Vel, det er akkurat det jeg gjerne vil; jobbe! Jeg vil tilbake dit hvor føllesen av å bidra med noe kommer tilbake. Jeg skriver så blekket spruter. Søknader, kronikker, reportasjer og blogginnlegg. Jeg saumfarer finn.no og vet at der ute er det til slutt noen som tenker de vil ha akkurat meg. Og min kompetanse.

Underveis i dette, må jeg forholde meg til meldekort og søknadsfrister. For å få penger til smør på brødet. Og jeg forstår det må være et system der meldekort må sendes inn og søknader må sendes innen fristen. Jeg forstår at for å få denne støtten i verdens beste land å bo i, må jeg bidra med mitt. Men så kommer det kritiske spørsmålet: Hva bidrar NAV med? Eller min saksbehandler?  Jeg skriver side opp og side ned med forslag om hva jeg kanskje kan gjøre for å komme meg tilbake i jobb. Jeg melder meg på kurs og sender anbefalinger til min saksbehandler. Den siste sendte jeg første november i fjor. En elleve sider gjennomarbeidet søknad om videreutdannelse. Snart tre måneder har gått. Kurset jeg søkte på er begynt. Jeg ringer min saksbehandler og kommer i skrivende stund fra mitt andre møte med den mannen som har min skjebne i sine hender. Det forrige møtet med ham varte i ett minutt. Dagens møte i fire minutter. Han vet ingenting om meg. Spør heller ikke. Han er sikkert en hyggelig fyr. Som har jobbet lenge i systemet. Han gir meg muntlig avslag på kurset som allerede har begynt. Han mener jeg ville ha godt av et jobbsøkekurs.

Her er hva som skjedde da jeg dro på jobbsøkekurs.

Mannen, med min skjebne i sine hender gir meg en side med informasjon om jobbsøkekurset. Det er et fulltidskurs som varer i et halvt år. Jeg sier jeg allerede har vært på karriereveiledning og vet hva jeg har lyst til. Og hva jeg faktisk har evner til. Men han er ikke særlig opptatt av det. Han spør heller ikke hva det er jeg har evner til. Han vil bare ha meg ut av døren og borte et halvt år på kurs.

Jeg leser informasjonen om hva kurset skal inneholde. Det faglige inneholdet er som følger: Introduksjon/avklaring, veiledning/coaching/opplæring, jobbsøk/ helse og livsstil. Og til slutt: veiledning i jobb. Et halvt år skal jeg gå på dette kurset. Etter å ha vært i arbeidslivet i 37 år. Etter å ha vært på samme arbeidsplass i 26 år av disse årene.

Og her kommer det kritiske spørsmålet: Hvor mye koster det å sende meg et halvt år på kurs? Et kurs jeg ikke trenger, men som gjør at min saksbehandler kan krysse meg ut av sitt rapportsystem et halvt år. Hvor mye koster det samfunnet å ha meg nok et halvt år på arbeidsavklaringspenger? I stedet for å gi meg en mulighet til å bruke mine ressurser. Ressurser jeg faktisk har. Og ønsker å bruke.

Jobbsøkekurset må jeg si ja til. I frykt av at stønaden jeg rettmessig mottar skal bli meg fratatt. Jeg ber til høyere makter, om de finnes, at noen der ute finner ut at de trenger meg før kursstart i februar.

Kategorier:Kronikk, Sykdom/KreftStikkord:, , , , , , ,

9 kommentarer

  1. Dette kunne jeg skrevet selv, etter å ha opplevd det samme. To ganger!! Men nå er jeg så «heldig» å være pensjonist. Mvh Eva

    > Den 23. jan. 2014 kl. 15:29 skrev Tenk Tanken : > > >

    • Og ut fra kommentarer jeg har fått i dag, er det heller regelen enn unntaket dessverre! Jeg ser fremdeles for meg mange fine år med arbeidsglede. Nyt dagene som pensjonist!

  2. de driter fullstendig i hvem du er eller hva du er og hva du mener og synser seg frem til et resultat DE er meget fornøyd med ha ha ha ha ha

  3. Har bare vært innom systemet en liten periode da jeg sa opp jobben min i 2011, men har nok dessverre inntrykk av at NAV ikke har så lang erfaring med ressursmennesker med lang bakgrunn, selv om det i dag også er mange ressurser som gjerne vil i jobb, som er arbeidssøkere. Og de innrømmer det også. Her kommer noen tips (som du kanskje allerede har prøvd): I den bransjen du gjerne vil inn i så er det jo helt sikkert både sykemeldinger og barselpermisjoner. De vil trenge vikar?
    Selv om mange skribenter er selvstendig næringsdrivende, og får oppdrag via kontakter og bekjente eller er tilknyttet

    1. Det finnes en ordning i NAV, som gir deg oppstartstøtte hvis du vil forsøke å starte eget selskap (enkeltmannselskap) som selger skrivetjenester. Du må lage en form for forretningsplan, som du sikker kjenner noen som kan hjelpe deg med. Du vi da få utvidet støtte etter 1 årsperioden har gått ut, som hjelp til oppstart. Enten er det 6 måneder eller 12, husker ikke helt. Men det kan være verd å undersøke. Tror du må søke før 1 årsperioden går ut.

    2. Legg ut en god CV på alle vikarbyråenes hjemmeside, og be om møte. Hvis du i tillegg finner ut hvor de selskapene du ønsker å jobbe i henvender seg når de trenger vikarer, kan du jo spisse ekstra her. Hvis de har tro på deg (og det går nok bra Lena) så vil de selge deg inn når de får henvendelser. Mange dyktige mennesker som jobber i vikarbyråene med store kontaktnett. Kan kanskje også være andre korte oppdrag du kan gjøre, mens du søker «drømmejobben» ?

    3. Søke omskolering og få støtte til kurs/utdanning som gir deg mer formell bakgrunn for den retningen du ønsker å gå. Enten innen skriving eller temaer du ønsker å belyse med skrivingen din.

    Det som gjelder er jo å få et bein innenfor et sted, slik at snøballen kan begynne å rulle igjen.:)

    Lykke til!

    • Gode Heidi, tusen takk for løsningsorientert kommentar. Jeg var på møte i går hos en bekjent som underviser på disse kursene og hun sa at jeg kanskje kunne ha litt større lykke der med å få noen som skjønte mer hva jeg trengte støtte til. Jeg skal printe ut svaret ditt og ha det foran meg til inspirasjon. Er fremdeles full av optimisme. Det kan av og til være en hemsko. Men akkurat i det nåværende tilfelle, er det en styrke uten like. Takk igjen!

  4. Anbefaler http://www.dagpengeland.dk. Lystelig lesning om traurig og pålagt jobbsøkerkurs :-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: