Lena Ronge

I natt har jeg sovet dårlig. Fordi tankene har kvernet. Jeg savner en jobb å gå til. Jeg savner å tilhøre noe som bare er mitt. Jeg savner følelsen av å ha gjort en god jobb. At det er bruk for meg. Av og til savner jeg til og med å stå i uniform klokken fire om morgenen og vente på flybussen. Eller å holde en livredd flypassasjer i hånden.

For flere år siden hadde jeg en samtale med en psykiater som holdt forelesninger for leger som skulle pensjoneres. De måtte forbredes til livet som «folk flest». Mange hadde hele sin yrkeskarriere blitt sett opp til gjennom sin legegjerning. Ikke nødvendigvis for hvem de var som person. For mange ble fallet stort. Forståelig nok. Plutselig skulle de måles etter hvem de var. Ikke hva de gjorde.

Les en hyllest til mine kollegaer.

Omtrent samtidig var jeg med på en siste tur med en kaptein som skulle pensjoneres. Etter 30 år som kaptein over alle verdenshav, skulle han nå spille golf og tilbringe mer tid med kone og barnebarn. Vi satt i Bangkok og glippet med øynene. Vi hadde jobbet hele natten og skulle tilbake over tidssonene neste natt. Slik jetlagen herjet i kroppen, visste vi ikke helt om vi var sultne eller kvalme. Kapteinen, som skulle slutte, holdt en rørende tale om hvor mye han kom til å savne det å jobbe med så forskjellige mennesker i alle aldre. For som han sa: «Nå skal jeg hjem og tilbringe tid med bare gamlinger som meg selv. Barna er voksne og har sine egne liv. Gjennom jobben min har alderen blitt visket ut. Dere har gitt meg mer vidsyn på livet. Og andre perspektiver der jeg kanskje som middelaldrende ville reagert annerledes. Det vil jeg takke dere for» Vi syntes det var fint sagt. Jeg var fremdeles ung, hadde alle barna boende hjemme og pensjonsalderen var en evighet frem i tid.

Jeg har aldri vært opptatt av stillingsgrader og titler. For meg har det lite med din identitet å gjøre. Hvem du er i møtet med andre har vært det esensielle. Ikke om du er direktør eller lege. Derimot synes jeg det er spennende å høre om alle de rare yrkene folk har. Yrker man aldri har hørt om. Jeg leser ofte nekrologene i avisen. En uvane etter at jeg jobbet med døende i Fransiskushjelpen. Men en uvane som har gjort meg oppmerksom på alle de spennende menneskemøtene som tar plass på arbeidsplasser man ikke visste eksisterte. Av og til skrives det til og med om «nestorer innen faget» som har gått bort. I et fag få har hørt om. Da lurer jeg på om personen så sin identitet som «nestor i faget.» Eller som «Per Hansen», den omtenksomme familiefaren. Eller om det bare er jeg som tenker slik. At de fleste faktisk knytter sin identitet opp mot hva de gjør. Ikke hvem de er.

Les om da jeg ble sendt på NAV-kurs her

Det siste halvannet årene har jeg, ufrivillig og på grunn av belastningsskader, vært ute av arbeidslivet. I begynnelsen var det, med en viss skam å melde, ganske deilig å slippe skiftarbeid, helger uten familien og ferie når ingen andre har ferie. Dessuten er jo ikke min identitet knyttet opp mot mitt yrke som flyvertinne, så jeg følte ikke plassen min på jorden truet. Jeg gikk turer, skrev litt, hjalp til med lekser og gledet meg til fredagen. Som «folk flest». Jeg grøsset ved tanken på de uendelige timene i den trange tuben med måltidene inntatt i dokøen.

Jeg synes fremdeles det er deilig å ha fri hver helg. Og slippe ødelagt nattesøvn og vonde skuldre. Barna er store. De har sine egne liv. Jeg begynner å skjønne lottomillionærer som sier de vil fortsette livet som før. Bare fikse litt på taket og ta seg en sydentur. De lottomillionærene jeg alltid har irritert meg over. For det er ikke nødvendigvis tittelen som er viktig for hvem du er, men at du føler samhørighet. Jeg savner å høre til. Være en som trengs for å få kabalen til å gå opp. Av og til savner jeg til og med måltidene i dokøen.

Her kan du lese mer om hva jobben som flyvertinne egentlig handler om!

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!