Jeg har gått på kurs en uke. På kurset er hele verden representert. I alle fall nesten. Igjen slår det meg hvor like vi mennesker er. Tross kulturell bakgrunn, alder, kjønn og legning. Vi ønsker å høre til. Vi ønsker å bli sett. Og vi ønsker å ha det bra med dem rundt oss.
Jeg føler jeg både blir sett og at jeg hører til. Jeg har det bra med dem rundt meg. Og jeg ser med optimisme på fremtiden. I alle fall for mulighetene mine. Selv om jeg er 50 år. Selv om jeg er uten de rette papirene fra store universiteter i utlandet. Og selv om jeg for tiden jakter på ny jobb.
Men for Ali, som har et ansikt svart som natta, og et etternavn det er vanskelig å uttale, er fremtidsutsiktene annerledes. Ali har master i økonomi. Han har lang arbeidserfaring fra landet han kom fra. I Norge har han jobbet som drosjesjåfør. Nå har han vært arbeidsledig i mange år. Han sender inn søknader hver dag. Han kommer ikke engang til intervju.
Eller Zara fra Bangladesh. Lærerutdannet fra hjemlandet. I Norge jobbet hun som rengjøringshjelp i vikarbyrå. Mens hun lærte seg norsk. Og prøvde å finne tilhørighet i et nytt land. Hun sier hun gråt seg i søvn i to år. Mens de to små barna hennes lå i samme seng. Nå har hun vært arbeidsledig lenge. Hun blir aldri innkalt til intervju.
Mohammed kommer fra Iran. Han er politisk flyktning og har opplevd ting vi ikke engang kan forestille oss. Allikevel underholder han oss med sitt gode humør. Når jeg smugtitter på ham av og til, er han mørk i blikket. Han sier han har mareritt hver natt og at han ikke skjønner hvordan han skal klare livet sitt.
Jeg tar av meg hatten.
Og lurer på hvordan det må være for disse menneskene å komme hit. Forlate alt de har hjemme. Klare å etablere et slags liv her. Lære seg et nytt språk. Og en kultur de ikke skjønner noe av. Samtidig får de vite at de er snyltere på samfunnet. At de utnytter vårt velferdssystem. Bruker opp skattepengene vi har betalt inn. Når de egentlig ville gjort alt for å komme seg i jobb. Få et miljø og en grunn til å stå opp om morgen. Tjene sine egne penger. Leve et verdig liv. Det er det de vil. Akkurat som oss.
Kurslederene er veldig dyktige. De er inspirerende og lyttende. De oppmuntrer og deler erfaringer. Forteller suksesshistoriene. Om en som skiftet navn til Gunnar Olsen fordi han ikke fikk jobb med det rare navnet sitt. Uka etter var han i full jobb. Ingeniørutdannelsen hadde han hatt hele tiden. Det var navnet det var noe feil med.
Mohammed, den krigsskadde, kommer med morsomme kommentarer og forslag til navnebytte. Selv tenker han på Ola Bjørn. Det er det norskeste han kan tenke seg. Kanskje noen vil ansette ham da? Kanskje han kan få et liv der han slipper å sitte med de traumatiske minnene alene på hybelen? Han kikker på oss som er etnisk norske. Er redd for å såre.
Jeg snakker med bioingeniøren ved siden av meg. Han er femti og sier han har gitt opp annen jobb enn innen rengjøring. Hvis han får det, kan han i alle fall gå med hevet hode og si han har jobb.
Jeg kjenner bare avmakt. Og jeg skjønner hvor heldig jeg er. Og hvilke muligheter jeg har. Muligheter de bare kan drømme om.
Samtidig inspirerer de meg. De viser meg likhetene. De visker bort forskjellene. Jeg skjønner ikke alltid hva som blir sagt rundt lunchbordet, men vi ler sammen når vi ser en raring utenfor vinduet. Eller når nye norske navneforslag, som slett ikke er navn.. bare lyder, kommer på bordet. Eller når en forteller om barna sine. Eller kona si. Da kjenner jeg felleskapet. Det tror jeg de også gjør.
En uke har gått. Vi er tredve stykker. Målet med kurset er at flest mulig kommer seg i jobb. Jeg krysser fingrene. Jeg vet jeg kommer til å lykkes selv. Men jeg krysser fingrene for mine medmennesker fra alle verdenshjørner.
Og jeg håper de får seg jobb uten å måtte skifte navn.
Denne kronikken skrev jeg da jeg ble kalt inn på kurs. Her er en kronikk jeg skrev om de lengeværende asylbarna.
Lena Ronge 