Lena Ronge

Følgende kronikk ble publisert i Aftenposten 5. desember 2012

Få vet at på min jobb er vi unndratt arbeidsmiljøloven. Få vet at jeg tilbringer tre av fire helger på jobb i måneden. Få vet at i min jobb som flyvertinne har jeg reddet flere menneskeliv enn i mine år i helsesektoren. Få vet at jeg stort sett spiser mine måltider i dokøen når jeg er på jobb.

Få vet at min sommerferie ofte er avsluttet når barnas sommerferie starter, og at jeg jobber annenhver jul. Få vet at jeg får vite mitt arbeidsprogram bare én måned av gangen. Jeg vet ikke hvor jeg skal, ikke hvor mange dager jeg blir borte, ei heller når jeg har mine fridager.

Få vet at jeg ikke har helge-, kvelds- eller nattillegg. Ikke helligdagstillegg heller, for den saks skyld. Dette er min hverdag i dag. Nå skal alt bli mye verre.

Får fri for eget bryllup

Allikevel har jeg i 26 år elsket jobben min. Forstå det den som kan. Mine tre barn er vokst opp med at det er mer unntaket enn regelen at jeg har kunnet være med på bursdagsfeiringer og skoleavslutninger. Venner og familie vet at jeg ikke kan takke ja til noe før tidligst måneden før.

Jeg kan glemme å takke ja til å være fadder eller forlover. I mitt eget bryllup har jeg krav på fri til selve dagen, men slett ikke dagen etter. Er det begravelse for en nær tante eller en niese, er det ikke nært nok. Da er det bare å ta på seg uniformen og gå på jobb.

Skal redde liv

Til tross for alt dette, har jeg elsket jobben min. Jeg har elsket tanken på å gi det lille ekstra til passasjene, både de trofaste kundene våre, men også de som er ute og reiser for første gang. Jeg har vært stolt over å jobbe i en bedrift som aldri har veket fra det viktigste med jobben vår – sikkerheten.

Det er derfor vi er der, for de av dere som ikke vet. Vi skal redde liv, og det ligger godt forankret i ryggmargen hos oss alle. Vi skal slukke branner og starte opp hjerter og gi oksygen og roe ned passasjerer og evakuere et fly på 90 sekunder.

I tillegg skal vi være punktlige, helst Europas mest punktlige, vi skal yte service fra vi tar på oss uniformen og blir en SAS-representant, til den igjen blir tatt av etter en arbeidsdag på 14 timer (husk, vi er ikke medregnet i arbeidsmiljøloven). Vi skal smile, helst være slanke og pene og unge også.

«Kravstore, gamle hurper»

I mediene leser jeg stort sett at flyvertinnene i SAS er en gjeng kravstore, gamle hurper som ikke klarer å følge med på samfunnsutviklingen. At vi er lite fleksible, snobbete og at vi tjener altfor godt. Det siste er heldigvis dementert etter siste ukes dekning i mediene. Men hva med alt det andre?

Hva gjør det med et menneskes selvfølelse og egenverd, når man etter å ha viet sitt liv og ofret så mye, får beskjed om at man som betaling skal få knapper og glansbilder? At man skal være mye mer borte fra familien. At man skal kunne ha 14 timers arbeidsdager og 60 timers arbeidsuke. At sommerferien er i mai eller september. At vi skal være glad vi har en jobb å gå til. Er det en pris jeg orker å betale? Er SAS verdt min egenverd?

Sosial dumping

I politiske kretser snakkes det om sosial dumping med forakt. Det vil vi ikke ha noe av her i Norge, verdens beste land å bo i! De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i spissen, skal passe på oss. Men «oss» gjelder ikke i flybransjen, for der gjelder ikke arbeidsmiljøloven, vet du.

Der kan man ansette vikarer fra land som sliter, gi dem en knapper-og-glansbilde-lønn og arbeidsbetingelser som vi ikke har hatt i Norge siden arbeiderbevegelsen innførte 37,5 timers uke i 1986. Det er helt greit, bare billettene er billige.

Bare billettene er billige, lukker vi øynene for utslitt mannskap. Vi lukker øynene for en samfunnsutvikling vi helst ikke vil se. Helt til den dagen du selv ligger i midtgangen med hjertestans, eller i verste fall et fly ramler ned.

Da kommer granskningskommisjonene på banen, og det blir spennende å se unnskyldningene som kommer på hvorfor man lot det gå så langt.

Tenk på dette neste gang du velger en flyreise til 149,90. Eller en T-skjorte til 25,50. Eller en kyllingfilet til 14,90. Noen betaler prisen.

Til syvende og sist er det kanskje oss selv som bevisstløse forbrukere som betaler denne prisen og kanskje det er fortjent at vi til slutt må betale for vår holdning, eller mangel på sådan. Men ikke kom og si at du ikke visste.

Den opprinnelige artikkelen kan finnes hos Aftenposten