Lena Ronge

Debattinnlegg i Dagbladet i dag  26 mars-14.

Jeg forstår ikke hvorfor det er slik, at vi i verdens rikeste land, aksepterer at mange hundre barn lever med barndommen sin på vent. Noen i mange år. Hvorfor er det slik, at vi, som er opplært til å ikke stjele, med åpne øyne stjeler barns barndom. Uten å foreta oss noe.

Hvorfor er det slik, at vi som nasjon, har akseptert alle forklaringer og tolkning av lover som rammer barn. Barn som ikke har gjort noe galt. Barn som er som mine og dine barn. Som ønsker seg en barndom uten krig og forfølgelse. Jeg forstår det ikke.

På lørdag var jeg med i et demonstrasjonstog, arrangert av «Foreningen av tolvte januar» og støttet av mange av våre store hjelpeorganisasjoner, samt to politiske partier. Samtidig var det markeringer i flere byer i Norge. I Oslo var vi noen hundre som trosset regn og vind for å si hva vi mener om norsk asylpolitikk. Denne gangen handlet det utelukkende om barn. I min naivitet var jeg sikker på at det ville samle mange tusen mennesker. I byen med det store hjertet.

Kari Slaatsveen presenterte, Per Fugelli, Sturla Stålsett og flere av hjelpeorganisasjonene holdt appeller. Appeller som traff akkurat der de skulle.
Jeg skammer meg over at jeg ikke roper høyere, over at jeg ikke gjør mer og over at jeg bor i et land som er et av Europas kaldeste. Der vi behandler barn som kriminelle. Med åpne øyne. Og der vi forsvarer vår rett til å gjøre det.

Det er under en måned siden vi samlet oss i solidaritet mot reservasjonsretten. Ti tusener av oss sa nei og gikk i tog for å protestere. Med fare for å blande snørr og barter: hva med de barna som allerede er født? De barna som har tilbragt store deler av sin barndom i Norge. De barna som kanskje startet sitt liv på flukt. Og som trodde de kom til et land som kunne gi dem trygghet. Hvorfor samler dette klare bruddet på menneskerettigheter kun noen hundre mennesker? Jeg forstår det ikke.

Det er ikke bare barna som strever. Les her om da jeg var på NAV-kurs.

FN’s barnekonvensjonen er helt klar på hva vi har en plikt til å gi. Det er lite rom for tolkning i konvensjonens lover. Det handler om plikten vi har for å gi barn trygghet. Plikt vi har som medmenneske og som nasjon. Her er to av konvensjonens punkter:

2. INGEN DISKRIMINERING Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.

22. FLYKTNINGEBARN Barn som søker flyktningestatus eller som anses som flyktninger, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp. Staten skal i samarbeid med internasjonale organer hjelpe et barn som er alene til å bli gjenforent med sine foreldre

Det finnes ildsjeler som har jobbet for disse barna i mange år. De mottar trusler og hån fra nordmenn som synes vi skal ha rikdommen for oss selv; som setter de svake gruppene i samfunnet opp mot hverandre i et skittent retorisk grep og snakker om eldreomsorg og helsevesen som ikke fungerer. Det er lett å la seg vippe av pinnen. Det er jo typisk norsk å være god. Vi ønsker å være gode. Vi ønsker å være solidariske. Hvorfor lukker vi da øynene for de lengeværende asylbarna?

Den rødgrønne regjeringen lot det skure og gå. Det samme gjør den blåblå. Det er vi som må gi disse barna en stemme. En stemme som krever å bli hørt. Som krever at FN’s barnekonvensjon følges.
Norge er en fredsnasjon. Nasjonen som reagerer mot terrorisme med rosetog. Vi er en nasjon med dugnadsånd. Vi står sammen i nasjonale katastrofer. Viser mot og kjærlighet. Men når det gjelder barn som lever i landet vårt med trusler om tilbakesendelse til et liv med sult, krig og forfølgelse:

Hvor er dugnadsånden, motet og kjærligheten?

Jeg forstår det ikke.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!