Lena Ronge

Da barna var små, manglet det ikke på råd om å ta vare på den dyrebare tiden med dem. Før du vet ordet av det, flytter de ut, sa de som visste.

Jeg var sjåfør og rengjøringshjelp, plaster og klagemur og gledet meg til de skulle bli store. Gledet meg til å leve et liv som meg igjen. Bare meg, uten alle hensynene. Uten lyden av sutrende unger og hauger med våte håndklær på gulvet. Uten logistikkproblemene og nattevåken. Uten den desperate jakten etter bra barnevakter og bekymringen over feber og røde prikker. Uten å bære bøtter med spy og hjelpe til med pugging av meningsløse tekster til juleforestillinger.

Nå er jeg en av dem som vet. Og nå savner jeg alt.

Jeg savner å høre dem småkranglende i baksetet. Jeg savner at de trenger plaster og blås på skrubbsår. Jeg savner sutringen ved middagsbordet over fisk på tallerken.

Av og til savner jeg til og med å ikke få tak i barnevakt. Eller de våte håndklærne. Eller diskusjonene om hvem som skal rydde av bordet, hvem som gjorde det sist, eller hvem som gjorde det best. Av og til savner jeg den høye musikken fra rommene. Eller trommingen fra den blinde stesønnen. Den trommingen jeg holdt på å bli gal av. Selv den savner jeg.

Jeg savner de uskyldige, kloke, gode hodene.

Hoder som syntes at alle burde dele likt. At man måtte bli venner når man hadde kranglet. At det var urettferdig dersom en fikk mye mer enn en annen. Som mente alle burde ha like muligheter. Som syntes at det var en selvfølge å hjelpe dem som ikke klarte seg selv. Som ikke så forskjell på hvit eller svart, gutt eller jente, rik eller fattig.

Jeg skulle hørt mer på dem. Jeg skulle snakket oftere med dem. Sugd til meg av deres klokskap og tanker om likeverd. Ikke trodd på alle dem som sier det ikke nytter. Alle dem som sier det er naivt å tenke at man burde dele på godene. Som sier at det ikke er mulig. Som omtaler mennesker som tall og statistikker. Som har lært seg en setning de repeterer igjen og igjen: At man må hjelpe mennesker der de er.  Eller: i de nærliggende områdene. De snakker om desperate mennesker på flukt. De snakker om de nærliggende områdene som allerede har mottatt millioner av redde medmennesker. Våre medmennesker.

Det er vi som må dele nå. Det er vi som må ta imot medmennesker på flukt. Samtidig må vi sende midler til de nærliggende områdene. Slik at de som blir igjen der kan få skolegang og helsehjelp. Og en mulighet til å stable sitt eget område, sitt eget land, på beina. Tar vi midler fra bistanden vi sender ut, for å gi til de som kommer hit, tar vi samtidig bort mulighetene for å gjøre endringer der de er. Vi tar fra dem mulighetene til å utdanne kloke hoder som kan tenke nye tanker.

Jeg er glad mine barn ikke er små lenger. At jeg hadde måttet forklare dem at vi sender foreldreløse unger ut av landet. Fordi vi synes de må hjelpes et annet sted. Ikke her.

Jeg hadde ikke holdt ut deres spørrende blikk.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!