Lena Ronge

Foto: Knut Røthe

KNUT OG JEG FIKK I OPPDRAG av Røde Kors og skrive en sak om deres kampanje ‘Kan du snakke, kan du bidra’. Kampanjenfilmen som ble laget, lot små flyktningbarn lese hatmeldinger fra nettet. Den gjorde dypt inntrykk på oss. Vi bestemte oss for å snakke med Loveleen Brenna om ord. Særlig ordet ‘integrering’.

Deretter møtte vi noen av barna som var med i kampanjen. Intervjuet i sin helhet, er publisert i det siste Røde Kors-magasinet.  

Trykk her for å se kampanjefilmen.

Vi skal snakke med Loveleen Brenna om ord. Om ordenes betydning. Dagen før vi kommer, har Loveleen fått Fritt Ords Honnørpris for sitt ’insiktsfulle bidrag i norsk offentlighet i to tiår, ikke minst med innspill i innvandrings- og integreringsdiskusjoner. Hun har deltatt på sekulære (ikke-religiøse) premisser, og bidratt til nyansering og vitalisering av mangfoldsdebatten’, står det i NTB-meldingen.

Det er ikke lite.

-Når jeg sier ’bølge’, ser du for deg kraft, ikke sant? Men når jeg sier ’eldrebølge’, ser du for deg store kostnader, hjelpetrengende gamle mennesker og mangel på bidrag i arbeidslivet. Akkurat det samme bildet ser vi ved ordet ’flyktningbølgen’. Bølgen blir til slutt en tsunami som kan ødelegge samfunnet vårt.

Tenk hvis vi hadde byttet ut bildet og sett bølgekraft og bølgeenergi når noen sa ordet eldrebølge eller flyktningebølge. Tenk hvilken erfaring, kunnskap, klokskap og mangfold vi går glipp av ved å ikke gjøre det. Ordene vi bruker gjør den store forskjellen. Det skumle er at bildene dukker automatisk opp og at det dermed blir en slags sannhet; at disse bølgene truer velferdssamfunnet og demokratiet vårt. Vi har et enormt problemorientert språk i Norge, i stedet for ressursorientert. Og det er samfunnet som betaler prisen.

–Vi er her for å snakke om Røde Kors kampanje ’Kan du snakke, kan du bidra’. Hva tenker du om kampanjen?

-Filmen er veldig sterk og det første jeg tenkte var: Godt de ikke forstår hva de leser.

Deretter tenkte jeg at jeg håper det er en langsiktig plan med denne kampanjen, slik at de forskjellige barna som er med, blir ivaretatt over tid. Barna på filmen har foreløpig et positivt forhold til sitt nye land, de har fått være med på noe viktig gjennom Røde Kors og da må de blir fulgt opp videre. For hva vil de ellers tenke når de blir ungdommer og kan språket og hører seg selv si alt dette forferdelige noen har fått seg til å skrive. Det kan bli ganske dramatisk for dem. Det å kunne eller forstå er en styrke, men det gjør en også mye mer sårbar. De må ha et språk for hvordan de skal håndtere å høre dette senere også. Det vil jo ikke være siste gangen de hører eller ser slike utsagn, dessverre.

Jeg har vært opptatt av at jenter med minoritetsbakgrunn ikke går uanonymisert ut i media med sin sak om omskjæring, tvangsekteskap og andre overgrep. Fordi vernet om dem ikke er der. De blir ikke beskyttet når media er ’ferdig med dem’. Etnisk norske jenter blir skjermet, med mindre de er kjendiser. Men minoritetsjenter blir ikke det. Og det er ikke alltid de klarer å sette de grensene selv, fordi de brenner for saken og de ønsker å gjøre en forskjell. Det er ikke alltid de er klar over maktubalansen mellom det å være minoritet og majoritet. En jente som tilhører majoritet, vil representere en sak og en liten gruppe, mens en jente med minoritetsbakgrunn kan lett bli oppfattet som representant for hele gruppen . De jentene som nå om dagen står frem i SiD; tøffe jenter absolutt, og akkurat mens de er i vinden får de kanskje møte både statsråder og ordførere. Men hva skjer med dem senere? Hvem passer på dem da?

–Når er man egentlig ferdig integrert i et samfunn?

Hadde det vært opp til meg, hadde vi tatt ordet ’integrering’ og erstattet det med ordet ’sosialisering’. Sosialiseringsprosesser er universelt. Det gjelder alle. Og det er noe vi driver med hele livet. Når jeg slutter i en jobb og begynner i en annen, så må jeg lære meg kulturen på den nye arbeidsplassen. Eller kommunesammenslåing; tenk alle de følelsene det vekker i oss? Hvor forskjellige vi synes vi er og hvor vanskelig det vil bli? Vi kan gå helt inn i det bittelille; fra en skole til en annen, fra en del av byen til en annen. Vi må lære oss kulturen og alle de hemmelige kodene. Behovet for tilhørighet er universelt. Vi jobber hele livet for å høre til.

–Men hva er forskjellen på sosialisering og integrering?

Det finnes ikke en standard for når et menneske er ’integrert’. Det er et ord uten målestokk. Hver enkelt av majoritetsmedlemmene eier definisjonen. Tenk at vi har et ord som utløser milliarder av kroner for å sette i gang tiltak og som ikke er målbart!

Hvis det utvikles en standard, må den gjelde alle innbyggere. Det har jeg sjekket ut med Standard Norge. Vi har til og med en minister som skal levere på noe som ikke er målbart. Da er det ikke rart at det skytes i alle retninger.

– Retorikken rundt flyktningene har tilspisset seg på kort tid. Grensene for hva som er akseptabelt å si, blir stadig flyttet og kommentarfeltet på sosiale medier flommes over av både ufine og feilaktige påstander. Hva kan du og jeg gjøre?

– Vi må være brobyggere. Ikke mellom kulturer, men mellom mennesker. Vi må finne alle likhetstrekkene mellom oss og møtes gjennom alle de universelle behovene vi har.

Vi må begynne å bygge en vi- eller oss-kultur i barnehagen, klassen, skolen, arbeidsplassen, lokalsamfunnet, kommunen og nasjonen. I den kulturen må det menneskelige fellesskap ligge i bunn:

• Primærbehovene våre (mat, klær, omsorg, trygghet, forutsigbarhet osv.)
• Behovet for å bli sett (for den vi er, at vi får mulighet til å definere oss selv)
• Behovet for tilhørighet (til en familie, gruppe, land)
• Gyldne regler (det finnes noen like gyldne regler i alle verdens religioner)
• Kjønnsidentitet (vi er kvinner og menn i alle verdens land, forskjellene ligger i det sosiale kjønnet)
• Rolleidentitet (som mor, far, søster, bror, nabo, venn, kollega osv.)
• Situasjonsidentitet (lærer – elev, helsearbeider – pasient)
• Mestring (alle har behov for å oppleve mestring)
• Individ (hvert menneske er et unikt individ, ikke representant for en gruppe)
• Loven og menneskerettigheter i Norge.
• Likeverd, åpenhet og respekt (møt alle med dette som ledetråd)

Når disse ti punktene er på plass, er det etablert en forbindelse mellom deg og den andre basert på menneskets universelle behov.

Med dette som utgangspunkt I hvert møte, blir det enklere å håndtere kulturforskjeller, språkforskjeller og den andres annerledeshet.

Det handler om møter mellom mennesker, om likeverd og evnen til å ta en annens perspektiv. Hvis politikere og ledere ikke klarer å se mennesket bak alle lagene som skiller oss, har vi en stor utfordring. Legg heller vekt å binde mennesker sammen, bygge gode og trygge fellesskap og gi folk mulighet til å finne sin plass i fellesskapet.Det heter å ’inkludere’ mennesker og se dem for den de er. Det heter ikke ’integrering’ – eller se på mennesker, og fange dem i sine forestillinger om dem.

Det er ikke kulturer som møtes, det er mennesker.

Knut og jeg møtte også fire av barna som var med i kampanjefilmen «Kan du snakke, kan du bidra’. Det ble et sterkt møte. Ikke bare med barna, men også foreldrene. De hadde en dramatisk historie å fortelle.

Denne gangen ville vi ikke fokusere på de dramatiske historiene. Vi ville snakke om likheter og hva som binder oss sammen.

Og barna var som barn flest. De kunne vært mine og dine barn.

Hva er det fineste ordet du vet?
Jwan (8) : Du er snill. Jeg blir glad når noen sier det.
Dilisia (11): Du er pen. Det er fint når noen sier.
Avian (10): Snill er det aller fineste ordet jeg vet.
Mohamad (8): Syria.

Hva var det første norske ordet du lærte deg?
Jwan: Hei, hva heter du? Det var litt vanskelig først fordi jeg glemte det hele tiden.
Men nå glemmer jeg det ikke.
Dilissia: Hei, lærte jeg først. Det vanskeligste var bokstaven Ø ,men nå har jeg lært det.
Avian : Hei, var det første ordet jeg lærte og det sa jeg til alle. De fleste sa hei tilbake.
Mohamad: Jeg husker ikke helt, men jeg tror det var hei.

Hva er det dummeste norske ordet?
Avian: Feit synes jeg er et ekkelt ord.
Mohamad: Jeg liker ikke f-ordene. Noen i klassen min sier det hele tiden. Det synes jeg er dumt.

Har du en bestevenn?
Jwan: Ja, bestevennen min heter Birk.
Dilissia: Har mange venner men ikke en bestevenn ennå. Men jeg hadde en bestevenninne da jeg gikk på skole på Hønefoss. Shahed var også fra Syria sånn som meg. Hun har også flyttet fra Hønefoss. De som er vennene mine nå heter Annette, Natalie og Matteo.
Avian: Mia heter bestevenninnen min.
Mohamad: Ja, jeg har en bestevenn som heter Vemund

Hva liker du aller best å gjøre?
Jwan: Jeg liker aller best å tegne.. Jeg er ganske god til å tegne portretter. Jeg kan tegne deg, hvis du vil? Jeg liker best å være politi når vi leger politi og røver, for da kan jeg løpe og fange tyvene. Jeg går på kickboksing på mandager. Da gleder jeg meg.
Dilissia: Jeg liker og tegne jeg også, men jeg liker aller best å spille basketball. Noen ganger tegner vi i friminuttet. Noen ganger danser vi inne i klasserommet. Og noen ganger leker vi gjemsel eller politi og tyv. Jeg liker best å være tyv, for politiet må løpe etter alle, mens tyven kan gjemme seg. Helger er deilig. Men når jeg har fri, lengter jeg etter skolen og omvendt. Sommerferien er noen ganger litt lang, synes jeg.
Avian: Vi pleier å spille håndball og fotball. Begge deler er like morsomt. Noen ganger leker Mia og jeg detektiver. Da lager vi spennende historier sammen eller skriver eventyr om sånne litt skumle ting. Og kanskje litt om kjærlighet.
Mohamad: Jeg liker å leke og å spille. Jeg er ikke så god til å tegne.

Hvilke filmer liker du best?
Iwan: Kung Fu Panda. Karatefilmer og mister Bean. Jeg ser på mister Bean hver dag. Jeg liker å se på barne-TV.
Dilissia: Frost og Rapunzel. Også ser jeg på barne-TV hver dag.

Hva tenkte du første gangen du så snø?
Dilissia: Jeg hadde sett snø i Syria, men ikke så mye som i Norge. Og da det kom masse snø, ble jeg kjempeglad og gikk ut og bygget snømann. Men etter en uke, så lengtet jeg litt tilbake til sommeren. Men jeg synes det er gøy på ski og jeg har vunnet to medaljer på skolen. De er jeg stolt av.
Jwan: Det er gøy å falle på snø, for man får ikke vondt. Det er helt mykt. Men ikke hvis det er is da. En gang i nedoverbakke på ski, så vrikket jeg foten, for skien var så veldig lang. Noen ganger når det er snø hele tiden, da vil jeg tilbake til Syria.

Hvilke fag liker du best på skolen?
Avian: Matte er kjempegøy. Jeg synes alle fagene er gøy, jeg!
Mohamad: Jeg elsker matte. Men det er litt dumt, fordi jeg skulle egentlig begynt i fjerde klasse nå, men fordi jeg snakker dårligere norsk enn de andre, så skal jeg bare opp i tredje. Matteboken i andre og tredjeklasse er altfor lett for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne få prøve matte for fjerde klasse. Jeg tror jeg hadde klart det.
 Jwan: Vi lærer så fort når vi er barn, men når man blir gammel så tenker man veldig sakte. Da blir det mye vanskeligere. Derfor må jeg noen ganger hjelpe mamma og pappa med norsken.

Hva vil du bli når du blir stor?
 Jwan: Jeg vil bli soldat. For det ser så spennende ut.
Eller så vil jeg bli politi. For da kan jeg fange de dumme tyvene.
Dilissia: Jeg vil bli filmstjerne eller tannlege.
Det var veldig spennende å være med på filmen.
Avian: Jeg vil bli lege og hjelpe andre mennesker. Og hvis jeg ikke kan bli det, så vil jeg bli dyrlege og hjelpe dyr. Jeg er veldig glad i dyr og snart skal vi kanskje få en katt. Men først trenger familien en bil.
Mohamad: Det vet jeg ikke. Det har jeg ikke tenkt på.