Lena Ronge

Jeg kan fremdeles huske følelsen av å kjenne på alle mulighetene som lå foran meg. De var ubegrensede. Husker også følelsen da en venn fortalte at jeg faktisk ikke kunne bli president i USA. Litt kjipt og irriterende. Men til å leve med.
Jeg begynte som flyvertinne. Egentlig som følge av et veddemål en sen natt på åttitallet.

Som flyvertinne er du også lege, renholdsarbeider, sykepleier, pedagog, sikkerhetsansvarlig, barnevakt og sjauer. For å nevne noe. Som flyvertinne holder du politikere, musikere, skuespillere, advokater, journalister, forfattere, leger og kongelige i hånden. Forsikrer dem om at livet deres ikke henger i en tynn tråd selv om de er ute og flyr, har drukket for mye eller signert en dårlig avtale for firmaet.

Som flyvertinne tørker du spy. Av og til redder du liv.

Jeg var ansatt i SAS i 28 år. Det er få forunt å elske jobben slik jeg gjorde. Jeg gledet meg til hver arbeidsdag. Helt til den forferdelige sommeren 2014.
Den sommeren livet mitt ble snudd på hodet. Jeg måtte igjennom en stor kreftoperasjon og helsa mi etterpå gjorde at jeg måtte slutte i jobben jeg elsket.

Så sto jeg der da, 52 år, uten utdannelse og tenkte tilbake da president i USA var det eneste jeg ikke kunne bli.

Jeg kastet meg inn i mediebransjen med stort mot. I en tid der journalister mister jobben, river seg i håret og lurer på hvordan fremtiden ser ut. I en tid der det finnes hundrevis av sultne, effektive og dyktige frilansere uten jobb.
Dem skulle liksom jeg konkurrere med.

Verdens største heiagjeng blant tidligere kollegaer, gjorde det lettere. Flyvertinner en nemlig også utrolig bra på å heie hverandre frem!
Jeg skrev så blekket sprutet. For Harvest, Norsk Ukeblad, Kamille, Agenda, Kvinneguiden, Vi Menn, Infinitum, Hjemmet, Hauste, Familien, VG, Dagbladet, nrk.no og Røde Kors. Leverte og leverte, men ikke raskt nok. Ikke så jeg kunne leve av det.

– Du må ha flere bein å stå på i dag som journalist, sa de som visste sånt.
– Flere bein? Hallo, jeg har jo akkurat begynt?

For å gjøre en lang historie kort. Jeg har vært heldig. Møtt så mye bra folk. Men jeg skjønner at journalist skal jeg nok ikke bli. Jeg må videre. Jeg må finne det andre beinet å stå på.

Jeg hiver meg på Civita- og Agendas frokostmøter, Taleforums gratisforedrag, språkkafé på Røa og Women’s March Norway. To ganger til Hellas som frivillig for Dråpen i Havet har gitt meg en innsikt jeg også vil videre med.

Jeg kjenner sulten. Og mener mange burde løpe etter en kompetanse som min. Ta en telefon eller send meg en mail da vel!