Takk, Christine Koht

Publisert i Aftenposten.

I den første episoden i Aftenpostens podkast  ” Koht vil leve”, spør journalist Joachim Førsund henne om hun virkelig orker at han skal følge henne i hele sykdomsforløpet og hvorfor hun vil det.

Christine leter litt etter ordene, sier hun skjønner det kanskje høres rart ut. Men ved å gjøre dette, kjenner hun et styrket håp om at det skal gå bra.

Hun sier hun vil sette et slags spor. At ved å følge henne hele veien, hjelper han henne. Jeg  sitter i bilen og hører, må stoppe, gråten kommer fra dypet i magen.

Fem års skam er borte. Takk, Christine Koht

Sommeren 2014 fikk jeg en telefon. Stemmen hadde et navn som liknet på håp. Hun sa jeg hadde kreft og at prøvene var sendt videre til Radiumhospitalet.

I møtene med sykehuset i tiden som fulgte, satt jeg og tullet. Spurte om jeg nå endelig ville få den slanke kroppen jeg alltid har higet etter. En sykepleier ba oss bli sittende igjen etter at legen hadde gått. Hun spurte om jeg hadde oppfattet budskapet.

Jeg var alvorlig syk. Det var spredning. Vi burde kanskje gå ut og gjøre noe hyggelig i ventetiden, ikke google kreft. Aldri google kreft.

Tilfeldighetene ville det slik, at vi ble spurt om vi kunne tenke oss å være med på å lage en dokumentar for programserien ”Vårt lille land”. Om det å bli syk, om kjærligheten, om redselen. Vi ventet fremdeles på svar, visste ikke om jeg ville overleve.

Vi sa ja. Lente oss på kameraet. Snakket og filmet.

Jeg tenkte at ved å filme, måtte det gå bra. Da øynet jeg et slags håp,  jeg laget et spor etter meg.     Jeg skjønte det ikke hang på greip, at det var en absurd tanke. Men kameraet holdt oss fast, gjorde at vi ikke glapp, forhindret fallet.

Motstanden fra omgivelsene var stor. Hvorfor skulle vi filme dette private? Var ikke dette sosialpornografi? Vi hadde eksponert oss i media tidligere, hvorfor enda en gang? Jeg kjente på skammen, en klo i magen. Men jeg trengte håpet, trengte å lage spor.

Koht er mye. Hun utleverer seg, sier mange med forakt. Hennes fargerike gevanter, stemmen i det offentlige, jeg har ofte undret hva som skjuler seg bak. De vet ingenting om meg, sier Koht selv. Jeg er egentlig ganske privat, sier hun også. Det er forskjell på privat og personlig.

Jeg trengte de ordene også. Takk, Christine Koht

Christine snakker om det absurde, det som tar tid å akseptere. At hun våkner i sengen og plutselig har glemt det. Glemt at hun har kreft med spredning. Hun snakker om døden, om kjærligheten, om sorgen. Hun tør å gråte, ler også. Hun spør og graver, ber om det hun trenger. Vil helst være oppi sengen hjemme med Pernille, de to hundene, knekkebrød og Bamsemums.

Jeg hadde glemt hvor sliten jeg var, hvordan jeg trodde at jeg aldri ville orke å ha middagsgjester igjen. Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.

Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.

Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.

Takk, Christine Koht.Takk for at du minnet meg på dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: