Jeg var over 50 år og hadde en ny sult på livet, etter å ha overlevd egen kreftsykdom, da en venninne fortalte hun skulle til flyktningeleir i Hellas og gjøre en innsats som frivillig for Dråpen i Havet.
Jeg husker kulden, blikkene, køene, de barbeinte barna, lukten. Men mest av alt husker jeg kvinnen som hjalp meg å organisere køen for å få utdelt sanitærartikler. Hun hadde jobbet som engelsklærer på universitetet i Damaskus. Mannen hennes ble drept og hun var på flukt med tre barn, en av dem var en tenåringsjente, de to andre 6 og 8 år. Hun fortalte meg om livet de hadde levd, om kaffekoppen om morgenen, om tenåringen hun kranglet med, om mannen hun elsket. Det gikk opp for meg, at den kvinnen som sto foran meg, kunne vært meg. Det kunne vært mitt liv som gikk i grus.
Det var ikke dem- og oss. Det var oss.
Halvannet år etter denne turen, var jeg tilbake i en annen leir nord i Hellas. Jeg reiste sammen med min søster, samt to godt voksne damer jeg nesten ikke kjente. Den ene var pensjonist. Vi delte et firemannsrom. Og ja, det var utfordrende. Men langt mer utfordrende var det å møte flyktningene igjen.
Jeg husker kulden, de tomme blikkene, barna som ikke gikk på skolen. Men mest av alt husker jeg apatien, håpløsheten, ventingen. Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det bildet forfølger meg.
Jeg kunne dra tilbake til hotellet og diskutere hvem som skulle dusje først eller hvem som snorket om natta. Etter ti dager, dro jeg hjem og kunne dusje så mye jeg ville.
Søsteren min har vært tilbake flere ganger. Pensjonisten også. De forteller om den økende håpløsheten, ventingen på det ene asylintervjuet som kanskje kan gi dem håpet tilbake. Om barn som nesten ikke får skolegang. Om strømmen som går og iskaldt vann i den dusjen de deler med altfor mange.
De forteller om hvor avhengige leirene er av de frivilliges innsats.
I går brant det i skrekkleiren Moria på Lesvos. Noen mistet alt de hadde i den brannen. Viktige papirer, bilder av foreldrene, studiebevis, bamsen som trøstet. Jeg ser ingenting i dagens aviser om brannen. Heldigvis har jeg en som holder meg våken. Hun poster oppdateringer som «Budbringeren fra Helvete» på Facebook. Nå har hun satt i gang innsamling for å få kjøpt inn varme pledd og soveposer. Vipps til 92061186 eller på konto nummer: 12083447050 (Den heter donasjoner) Pengene blir fortløpende overført til The Hope Project og Team Humanity, begge står klar i Moria for å hjelpe akkurat nå.
Og hvis du tenker på å dra, gjør det! Ta kontakt med Dråpen i Havet og meld deg som frivillig. Du kan ikke redde verden, men du kan gjøre en forskjell. For den ene kvinnen med tenåringsdatteren. For kvinnen med de to små barna. For den fortvilte mannen, som ikke kan beskytte familien sin. Som har mistet håpet.
https://www.drapenihavet.no/frivillig/
Er du, som meg av det voksne slaget, gå inn her og les om Senior i felt, en gruppe startet av søsteren min: https://www.drapenihavet.no/bli-frivillig/seniorer-i-felt/
På facebookgruppen Dråpen i Havet- Senior, kan du dessuten finne noen å reise med. https://www.facebook.com/groups/1049390041889948/
(Alle bilder av barn, er godkjent av foreldrene)
Her kan du lese om de to turene jeg har hatt til Hellas. Begge publisert i magasinet Agenda:
Påsken i Pireus og Flystripen uten avgangstid
Lena Ronge 
Ett svar til “Tenker du på det? Gjør det!”
Flott, takk, Lena. Fint skrevet. Jeg er på todagers konferanse med jobben. Brukte en pause nå til å dele i seniorgruppa. Veldig fint at du hjelper til med rekrutteringen. Få melder seg til tjeneste for tiden, så dette kan være et viktig bidrag. Per nå ser det ut til at jeg drar «alene» 27/3 til Nea Kavala for å jobbe der i to uker. Venter litt med å etterlyse flere seniorer på FB-siden ettersom det trengs så veldig flere de andre lokasjonene også. Klem, Kari