Flystripen uten avgangstid


Publisert i Agenda 27 desember 2016  

Foto: Nina Kaaresdatter Staff

Avtalen mellom EU og Tyrkia om at alle flyktninger som kom til Hellas etter 20. mars 2016 i utgangspunktet skulle returneres, dersom de ikke var definert som «sårbare», har fått enorme konsekvenser for tusenvis av mennesker på flukt.

Motvilje i Tyrkia til å følge opp avtalen fordi EU ikke har holdt løftet om å gi tyrkere visumfrihet i motytelse, har ført til at Tyrkia-returene mer eller mindre har stoppet opp.

Offisielle tall anslår at det i dag finnes 63.000 registrerte flyktninger strandet i Hellas. 63 000 menneskeskjebner som venter på de tre asylintervjuene man må ha, før man får utdelt et trygt land å reise til.

Å jobbe som frivillig for Dråpen i Havet i den illegale leiren Pireus i påsken 2016, var opprørende. Det hersket kaos, med sykdom og store sanitære problemer. Folk bodde i telt rett på bakken. Men det fantes også håp. Verden ønsket flyktningene velkommen. Og selv om Tyrkia og EU hadde signert avtalen om retur, rådet optimismen blant beboerne i leiren.

Da grensen mot Makedonia ble stengt for ni måneder siden, flyttet over 30 000 mennesker fra Idomeni til blant annet de to leirene Cherso og Nea Kavala. Jeg reiser også denne gangen med Dråpen i Havet og skal jobbe frivillig i begge.

ett_aar_i_leir_cherzo

Cherso, i minus to grader og nordavind.

I Cherso bor flyktningene i telt. Leiren er strengt bevoktet av det greske militæret. De skal passe på sikkerheten, men virker mest opptatt av å skrive navnelister over hjelpearbeidere som skal inn. Ser de noen med kamera, må alle bilder slettes. Flyktningene selv vil gjerne verden skal vite. Vi smugler kamera inn under jakken.

Det lukter bål og luften er tett av røyk langs stiene mellom teltene. Klesvasken henger ute. Det finnes ingen strøm. Bare kaldt vann.

På grunn av den bitende kulden, er behovet for varme klær prekær. Vi skal være med på klesdistribusjon. Mange av flyktningene er vant til å få en pose i hånden med ferdig utvalgte klær uti fra kjønn og alder. Denne gangen settes det gjerder opp rundt klesstativer fulle av brukte klær. De skal få velge selv: én genser og én jakke til hver. En og en teltrekke ropes opp over høytaleren. De får en halv time.

Vinden går gjennom marg og bein. Det er snø i lufta. De fleste er barbeinte i plastikksandaler.

klessalg2-cherso

Han kommer med kone og to tenåringer. Mannen og sønnen plukker raskt ut noe varmt. Mor og datter bruker tid. De har vært i leiren i ni måneder og skal ingen steder. De snakker godt engelsk og smiler høflig når vi tilbyr hjelp. Blikket er dødt.

Moren finner en jakke hun tror vil passe datteren. En rød, tjukk boblejakke. Datteren har funnet en tynn, kort jakke, innsvinget i livet. Datteren prøver jakken og den sitter som et skudd. Smilet når øynene. Moren henger den røde jakken på plass. Tenåringer, sier hun til oss og rister på hodet. Noe normalt i alt det unormale – en tenåring, som ikke bryr seg om kulden, svinser glad bort til teltet i rosa crocks uten sokker. Hun holder stivfrosne fingre over bålet.

To små jenter vil vise oss rundt etter klesutdelingen. Fem og syv år gamle venninner. Hånd i hånd. Musefletter og genser med prinsessetrykk. ’Not good’ sier de og peker på fraflyttede telt. Søpla flyter. Det lukter plastikk av røyken fra bålet vi går forbi. Alt av tre er brent opp. Folk roper på oss: ta bilde, ta bilde! Fortell hvordan vi har det! Militæret spiller kort i den varme kontrollbua.

Det har bodd flere tusen mennesker her i Cherso. Nå er det to hundre igjen. De fleste er barnefamilier. Ryktet sier leiren skal legges ned snart. Ingen vet hvor de blir flyttet. Alle snakker om det andre intervjuet – da det bare er ett intervju igjen før man får utdelt et land og en ny fremtid. På det andre intervjuet kan man krysse av åtte land av 24 man gjerne vil til. Listen over hvem som skulle på annnen gangs intervju ble hengt opp i september. De som ikke sto oppført der, fikk vite at neste liste henges opp i april 2017. En ny iskald vinter i leir venter.

De leser nyheter på nett og vet ingen vil ha dem.

to_smaa_guider_i_cherzoDe to små jentene vil vise oss skolen. Veggen er malt med hjerter og regnbuer. Peace og love, står det. Vi går inn og ser barna male smilende ansikter, fjell med solnedganger og røde blomster. Noen synger barnesanger. Skolen er egentlig et telt med blikk rundt. Det kommer frostrøyk av munnen i det de kaller klasserommet.

Sharvan, helt alene.

De seks unge guttene bor sammen i en konteiner. Noen av dem er muslimer, noen ikke. På spørsmål om det er et problem, skjønner de ikke hva jeg mener. De prøver å se fremover. Prøver å holde motet oppe. De har bare hverandre.

-Vil du høre min historie? spør den ene.

Sharvan er en 19 år gammel kurder fra Aleppo. Har levd et liv som oss, med skolegang og studier. Søsteren hans er tolv år eldre og gift i England. Broren er ti år eldre og måtte flykte for to år siden.

Sharvan er attpåklatten i familien. Han skjønner det snart er hans tur når han ser foreldrenes alvorstunge ansikter. Når universitet Sharvan går på blir bombet, er tiden inne. Foreldrene har ikke penger til å bli med.

Sharvan snakker med dem på Skype så ofte han kan. Den siste uken har han ikke kommet frem.

Sharvan spør og graver. Lurer på hvordan vi feirer jul. Sier han har lyst til å lære seg å gå på ski. Han håper å komme til et land der det er snø. Et land der han kan leve det livet foreldrene ønsker for ham.

-De har ofret eget liv for at jeg skal kunne ha det bra, sier han.

Han forteller om flukten. Om redselen og ensomheten i et iskaldt telt. Helt alene. Når minnene blir for påtrengende, spør han om påsken i Norge. Maler vi egg? Det pleier de å gjøre i Syria. Til jul baker moren til Sharvan kake og inviterer familie og venner. Barna får gaver. Sharvan smiler. Så fortsetter han, nesten mekanisk:

– Vi var over 4 500 mennesker her i Nea Kavala. Særlig på nettene var jeg redd. Jeg kjente ingen. Selv om jeg var 18 år, følte jeg meg som et barn. Er man voksen når man er 18 i Norge? Leiren var full av slanger og rotter. Mafiaen herjet og mange var desperate. Vi hadde ikke strøm og de sanitære forholdene var forferdelige. Heldigvis bodde det en familie i teltet ved siden av meg. Moren der var så snill. Hun gjorde at jeg følte meg litt mindre alene.

Nea Kavala, flystripen uten avgangstid.

Nea Kavala ligger på en flystripe. Den nedlagte flyplassen er omgitt av snødekte fjell. Kulda er annerledes enn i Norge. En middeladrende skredder vi snakker med, forteller han er fra et fjellfolk i Syria og vant til snø og minusgrader.

– Jeg har aldri i hele mitt liv frosset slik som her, sier han. Vi forstår godt hva han mener. Den vakre utsikten hjelper lite.

Teltene i Nea Kavala er byttet ut med konteinere. Flere har flyttet til andre leire lenger sør og nå bor det 850 mennesker her. 50 % av beboerene er barn. 80% under 15 år.

endelos_rekke_av_containere-nea_kavala

Strømnettet er en vits. Selv om konteinerne er utstyrt med aircondition med varmepumpe, er det sjelden det kan brukes. Noen stjeler strøm fra militæret, som også her har ansvaret for sikkerheten. Ledninger ligger uisolerte på bakken mellom de hvite boksene. Regner det, risikerer man livet når man beveger seg langs flystripen. En av hjelpeorganisasjonene deler ut varmeovner med en væske man skal fylle på som en alternativ varmekilde til den manglende elektrisiteten – keronise, en illeluktende parafinvariant. Dunken med væsken er full av advarsler. Få av Nea Kavalas innbyggere tør å ta dem inn i de små konteinerne de bor i.

Etter hver tiende konteiner, finnes dusjer og toaletter. Dusjene har bare kaldt vann, med mindre solen varmer vannledningene, som ligger oppå bakken.

Sharvan forteller at konteinere tross alt er bedre enn telt, men at dagene blir lange. Jobben som oversetter hos Dråpen i Havet hjelper ham. Han får betalt i dråper, en slags monopolpenger, som kan brukes i den nystartede innendørs butikken organisasjonen har startet. Leirens beboere får utdelt digitale dråper hver fjortende dag som de kan handle for. I butikken kan de velge hva de trenger av klær og utstyr. Etter at vi reiser hjem, har butikken også fått inn olje og salt, takket være donasjoner. Listene over hvilken konteiner som får en halvtimes handletid, henges opp én gang i uken.

Det nærmer seg avreise for oss og Sharvan og vennene fra konteineren vil invitere på middag. De bruker en halv dag på forberedelser.

-Vil du komme mamma? spør han. Jeg må klarne halsen før jeg takker ja.

Politimannen og hans familie

Han kalles politimannen og hjelper med sikkerheten for Dråpen i Havet. Han får betalt med dråper slik alle hjelpere gjør. Politimannen har bodd med sin familie i Nea Kavala i snart ett år. Ansiktet er alvorlig. Han rister ofte på hodet. Etter to dager i leiren, inviterer han oss på te. Kona til politimannen er mild og smilende. Hun serverer te og lager små tyrkiske brød med ost, spisskummen og mynte, stekt over en liten primus inne i konteineren. Hun synes det er flaut ikke å kunne servere oss mer. Noen ganger, sparer de noen godsaker og inviterer til skikkelig middag. De elsker å lage mat sammen. Vi sitter på gulvet inne i konteineren.

Familien har fått utdelt en pose epler tidligere på dagen. Politimannens kone skreller dem og legger båter foran oss. Gulvet er dekket av militærtepper. De to barna sitter apatiske foran en pc-skjerm. Den ene sønnen var tre måneder da de måtte flykte fra Aleppo. Han kjenner ikke til noe annet liv. Han ser med tomt blikk på skjermen når vi blir vist filmen fra familiens flukt over havet. Politimannen forteller hvor lykkelige de var da de kom i land i Hellas. Han hadde ikke trodd han skulle sitte i en konteinerboks, ett år senere, med en like usikker fremtid. Han rister på hodet. Så forteller han hvorfor de måtte flykte:

– Kona mi satt hjemme med sine fire brødre da to menn fra Assad-regimet kom inn og skøyt dem. Vi vet fremdeles ikke hvorfor. Min kone ble spart.

To av mine nære venner ble senere drept av IS. De halshugget hele familien. Yngste barnet var fire.

Selv var jeg politimann og derfor svært utsatt. Vi måtte ta med oss barna og flykte. Vår eldste var to år. Den yngste bare et spebarn. Etter en farefull ferd endte vi i en leir i Tyrkia. Det var uverdige forhold der. Tenk deg selv, to små barn i telt i tre år. Ikke kunne jeg jobbe, barna fikk ikke gå på skole. Drømmen om Europa var det enste som holdt oss oppe.

Ansiktet til kona blir grått mens han forteller. Den eldste sønnen på syv, finner frem en app på telefonen som lager ’funny faces’. Han viser hvordan vi ser ut med hareører og tyrolerhatter. Alle ler høyt. Den yngste ser tomt ut i lufta.

Vi lover å fortelle historien til familien. De er ferdig med tredje intervju og sånn sett klare til å kunne få tildelt et land. Men bakgrunnen som politi er vanskelig. FN har foreslått at bare kona og barna skal dra.

– Vi er familie, sier politimannen.

Han rister på hodet. Kona legger ansiktet i henda. Hun takker oss for at vi hører på dem.

– Akkurat nå virker det som om Tyrkia er eneste alternativ. Da drar vi heller tilbake til Syria, så får de drepe oss der.

noen_vil_gjore_det_fint_rundt_seg_nea_kavala

Det greske folk.

 -De kom langsmed jernbanelinjen utenfor pensjonatet. Mange tusen mennesker hver dag. Målet var grenseovergangen til Makedonia som ligger omtrent én mil herfra. Vi visste aldri hva som møtte oss på jobb. Det hendte hele gulvet i resepsjonen og kafeen var fylt med barnefamilier, utslitte etter mange dagers ferd til fots.

Flyktningene fikk ikke lov til å bruke offentlig kommunikasjon. Det spilte ingen rolle om de hadde penger å betale for transporten. Taxier eller busser som allikevel tok med noen, ble bøtelagt. Det var hjerteskjærende.

Vi snakker med ekteparet som driver pensjonatet vi bor på. De forteller om måneder med kaos før hjelpeorganisasjonene kom på banen. Naboer og restauranter, bakerier og supermarkeder stilte med det de hadde. Ekteparet la hotelldriften på is. Nå handlet det om den greske gjestfriheten, om å dele det lille man har. De forteller om takknemlige mottakere av hjelpen de ga. Ikke én kriminell handling er rapportert inn som flyktningene har gjort. Ikke én etter at de første fulgte jernbanesporet mot nord. Derimot gjorde forbudet om offentlig transport det mulig for kriminelle bakmenn å drive stor smuglervirksomhet. Ekteparet nektet smuglerne overnatting i pensjonatet.

 

———-

Jeg reiser hjem med større motløshet. Fylt av disse menneskenes historier. Denne gangen møtte jeg så stor resignasjon og håpløshet. Smil som ikke nådde øynene. Egentlig så vi klassiske tegn på traumatisering hos både voksne og barn.

Cherso ble lagt ned samme dagen vi dro hjem. Ingen vet hvor de 200 menneskene ble sendt.

nedlagt_skole_ord_om_haap_cherzo

 

 

 

 

Kategorier:Artikler/Intervjuer, Integrering/FrivillighetStikkord:, , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: