Min mor skrev et bokmanus, «Et kvinneliv». Den skulle gis ut etter hennes død.
Mange av kapitlene var skrevet med store bokstaver.
Det første kapittelet fikk jeg tilsendt da jeg var tretti år og nybakt tobarnsmor. Kapittelet het «Sannheten om Arne Kjell» (min far). Jeg svarte henne vennlig, sa jeg forsto det hadde vært vanskelig, at han nok ikke var verdens beste ektemann, men at jeg helst ikke ville vite hvem han hadde ligget med den natten jeg ble født.
Siden den gang kom det jevnlig kapitler tilsendt. De handlet om familien hennes, om vennene hennes, om søstrene mine, etter hvert også om mine barn. De handlet om svik, om hvor snill hun var og hvor slemme alle andre var. En gang fikk jeg også et kapittel om meg.
Lena er ikke akkurat av det følsomme slaget, sto det med store bokstaver.
Mange av setningene i «Et kvinneliv» hadde flere utropstegn.
Min mor hadde en fæl barndom, skikkelig fæl. Jeg har vondt av henne, de som skulle vært der for henne, sviktet. Hun burde ha blitt ivaretatt, passet på, elsket.
JEG ER SÅ SKUFFET!!!!!!!, sto det i bokmanuset hennes.
Det var vondt, jeg kjente hennes fortvilelse i hele meg.
Min mor fortalte meg gjennom barndommen at hun var verdens beste mamma. Det syntes jeg også at hun var, selvfølgelig syntes jeg det. Det var meg det var noe galt med. Ikke henne.
Det var først da jeg tilbragte tre måneder på Modum Bad, jeg forsto hvorfor jeg var så redd hele tiden. Hvorfor jeg satt i sengen med lyset på hele natten da jeg var liten, hvorfor jeg gjemte meg i oppganger på vei hjem fra skolen hver gang jeg hadde panikkanfall, hvorfor jeg sluttet å spise som trettenåring.
Min mor kunne være god til å skrive. Noen ganger fikk hun også ting på trykk. Jeg skriver selv. Noen ganger får jeg ting på trykk. Den evnen har du arvet fra meg, sa min mor.
Da tok jeg en pause i skrivingen. Alle ord satt fast.
Det var Knausgårds «Min Kamp» som endret noe. Hans måte å hele tiden minne leseren på at dette var slik han opplevde det, husket det. At én subjektiv sannhet ikke fantes, at vi opplever verdenen ut fra oss selv, ut fra vårt lille perspektiv. Jeg hadde vært redd manuset til min mor i over tjue år. Redd hver gang det kom en tykk konvolutt med hennes skrift utenpå. Redd hver gang det kom en e-post fra henne. Da jeg la fra meg Knausgårds sjette bind, la jeg også fra meg redselen for hennes historie. Hennes definisjon av meg som den ufølsomme, var hennes opplevelse. Det samme med alle de andre hun syntes var slemme, de menneskene jeg var og er aller mest glad i.
Det var hennes, ikke mitt.
Slik kunne jeg også fortsette å skrive.
Nå leser jeg Linn Ullmanns siste bok «Jente, 1983» Måten hun skriver om minner og opplevelser, er noe helt nytt for meg. I små glimt følger vi henne, den unge sekstenåringen, hun er usikker på om minnene er sanne. Vi følger henne også i nåtid, som mor, hvordan hendelser har preget henne, plaget henne. Og selv om hun er usikker på om det som hendte faktisk hendte slik hun husker det, er følelsene hennes er sanne, det kjennes i hele kroppen.
Takk, Linn Ullmann. Nå kan jeg fortsette å skrive små glimt fra mine egne minner, uten å være min mor.
Lena Ronge 
6 svar til “Skrivesperre”
Skikkelig fint!
Tusen takk!
Så sterkt – og fint, å lese. Alt godt til deg og skrivingen din nå 💜
Tusen takk for at du lot deg berøre. Og ja, jeg håper det blir fart i skrivingen nå.
Flott skrevet, Lena! Skulle gjerne ha sittet ved et lite bord, kanskje med to glass vin mellom oss, og pratet. Jeg har også noen merkelige følelser mht mamma. Ikke like voldsomme som dine, men limevel slik at jeg drømmer om natten. Ikke mareritt, akkurat, men jeg er rasende! Kanskje bidrar drømmene til at kroppen får ventilert? Det er så mye vi fortrenger som barn av de forhold vi har, spesielt til våre foreldre. Min mor var av alle betraktet som det mest fantastiske! Hun kunne alt! Hun strikket, sydde klær, laget mat, mor til fire, var flott og sjarmerte de fleste. Men hun var der ikke for meg når jeg aller mest trengte henne! Jeg ville aldri ha følt det samme overfor et annet menneske, men hun var min mor! Først på hennes siste dager, da hun var 96, og et halvt år før hun døde, eksploderte jeg. Jeg sprakk fullstendig og sjelte henne ut. Beskylte henne for aldri å ha vært tilstede, aldri ha spurt meg hvordan jeg hadde det, ALDRI! Jeg tror hun fikk sitt livs sjokk! «Hvordan er det du snakker til meg?» I ettertid bar jeg tenkt at det var jo helt vilt! Over 96 år og få den salven! Men jeg tror det var bra! Det var jeg som var der da hun døde et halvt år senere, og hun ga utteykk for at jeg var det kjæreste. Dessverre var det litt for sent, og jeg sliter fremdeles. Hvorfor plager jeg deg med det, da? Ikke for å plage deg, men fordi det kanskje kan være en trøst i det å dele. Jeg er ikke så tøff og flink som du er, så det blir nok ikke publisert! Ha en fortsatt god adventstid, Lena! Det beste ønsker jeg dere❤️
Sendt fra min iPad
Takk for at du delte den historien. Det hjelper å ikke føle man er alene. Jeg er glad du fikk sagt fra og at dere på en eller annen måte ble forsont før hun døde. Ha en fin adventstid du også og takk igjen! 😘