Det er Kieran Kolle som snakker. Han er mannen bak ideen om å sykle Norge på langs. Og leve på svinnmat. Fire store karer, 3000 kilometer på sykkelsetet. Resultatet av reisen skal bli en dokumentarfilm med tittelen ”Utgått på dato.”
– Illeluktende bakrom og søppelrom på kjøpesentre har vært våre stoppesteder. Vi har riktignok kompensert med vakker natur langs veien. Men vi hadde et dritstrengt regime. Vi peisa på fra rett etter frokost til vi kollapset i teltet rundt elleve på kvelden, fortsetter Kieran.

Etter å ha fulgt de fire gutta fra Nordkapp til Lindesnes på Facebook, skal Harvest møte to av dem, Even og Kieran. For begge startet bevisstheten rundt matsvinn for flere år siden.

– Dere har begge jobbet med matsvinn før dere tok denne sykkelturen?

Kieran: I Norge kaster vi mer enn 350 000 tonn mat hvert år. Jeg holdt på å lage en dokumentarfilm om dette enorme matsvinnet. Hadde holdt på i nesten tre år, og under den prosessen filmet jeg Even i et prosjekt han kalte ”Matgilde mot hungersnød”. Men jeg fant ikke strukturen på filmen min. I fjor sommer var jeg på sykkeltur med Frikk og Alex, de to andre som var med. Vi syklet fra Bergen til Oslo og da fikk jeg ideen: Hva med å sykle Norge på langs og kun leve på ‘boss’ eller svinn og lage film om det?

Even: Jeg jobbet i fem år med en kamerat, Elias, i forbindelse med sultkatastrofen på Afrikas horn. Elias lette ofte etter mat i søppelbøtter og containere, og den absurde kontrasten med overflod og mangel gjorde at vi bestemte oss for å sette i gang aksjonen ”Matgilde mot hungersnød”. Vi fant mat som skulle bli kasta og ga den til kokker som laget de deiligste retter. Så satte vi opp langbord, alle spiste mat med god samvittighet og donerte penger til forskjellige prosjekter.

– Har noe sjokkert dere på sykkelturen, eller har dere kun fått bekreftet det dere visste fra før?

Kieran: Jeg ble sjokkert over hvor mye kjøtt som kastes. Unnskyldningen var at det hadde vært dårlig grillsesong på grunn av været.

Even: Det var trist å se hvor utrolig kort kjedene har kommet for å unngå matsvinn. En og annen har en avtale med en lokal ildsjel, men det var ikke noe system på det overhodet. Mange virket frustrerte over alt de måtte kaste. De ansatte får jo heller ikke lov til å ta med noe hjem. Da er det bedre å kaste det, liksom?

Kieran: Ja, det virker nesten som om det er aktiv motstand mot å få til et sentralt system. Den enkelte butikksjef kan, etter å ha fått tillatelse fra kjeden, gi til den lokale bymisjonen for eksempel, men da må butikksjefen ordne all distribusjon, logistikk og rapportering. Det blir et skjemavelde, uorganisert sådan, for skjemaene må de lage selv. Det er et krav fra mattilsynet om at det rapporteres. Mange kvier seg for slikt etter en lang arbeidsdag.

Dag 1: Brekkasje-Kornblanding og kremfløte til frokost. Vinden i ryggen, solbrent i trynet. Det skulle ikke vært lov: Rema i Honningsvåg kaster mat verdt en million kroner I året. Butikksjef Idar retter først og fremst fingeren mot våres stadig høyere forventninger til bugnende hyller helt til stengetid. Deretter peker han på Mattilsynet, og dets regler som har gått ut på dato. Vi skal definitivt følge den saken! Og så: Vi endte opp med halvannen år gammel pils, ‘gammel’ bacalao til lunsj, og perfekt modnet entrecôte til middag. Hilsen fra fjæra i Kåfjord.

Dag 2: Egg og sylte og skinke og brød og tørka blåbær og kaffe til frokost. Langt strekk innover Porsanger-fjorden, og 7 km lang og 212 meter dypdykk i Nordkapp tunnelen. Even som sykler med tiltakende feber måtte svime i gresset en god stund etter å ha nådd lyset i enden. Bacalao til lunsj, pølsegryte og pasta til middag. Har gitt intervju til Klassekampen og Bergens Tidende angående galskapen. Vi har kun syklet 130 km på to dager, delvis grunnet deltakernes evne til å bruke 4 timer fra vi våkner til vi trår. Innstramming nødvendig, dag 3 (i dag) er det 110 km til Alta!

–Gjemmer butikksjefer seg bak et lovverk som ikke finnes?

– Hva gjør denne kunnskapen med hverdagen deres?

Kieran: Jeg går nok kanskje konen min litt på nervene. Jeg blir sur hvis hun kaster noe som har gått ut på dato, men som lukter og ser helt fint ut. Plutselig blir jeg en moraliserende drittsekk, liksom. Når jeg er på besøk hos folk, skjerper jeg meg. På den annen side merker jeg at folk rundt meg er blitt mer bevisste. De skjærer vekk den svarte flekken på paprikaen i stedet for å kaste hele. Det gir dem en god følelse. Selv om det egentlig burde vært motsatt; at vi fikk en skikkelig dårlig følelse ved å kaste mat. Jeg tror at det intuitivt kjennes feil å kaste mat.

Even: Vi kan godt føle oss bra når vi skjærer bort det svarte på paprikaen eller spiser opp alt på tallerkenen. Men som våre forfedre gjorde, da de brukte opp alt på dyret; de tenkte! Det var økonomi, de sparte på ressurser. Det var ikke ideologi. Det behovet mangler i Norge i dag. Det skremmer meg mest. Vi kan forankre endringer i kunnskap om kostnader eller i ideologi om en bedre verden, men det er så voldsomme masser og det gjør det litt abstrakt. Akkurat som klima- og miljøproblematikken.
I går var kjæresten og jeg på vei hjem i bilen etter en fest dagen før. Jeg husket at hun ikke hadde spist opp hele matpakka dagen før, og litt bakfull, kjente jeg at jeg bare måtte ha resten av den. Hun prøvde seg først med at hun hadde spist den opp, men skjønte fort hun ikke kom så langt. Hun ble ganske gretten da hun måtte grave i søpla etter den. Så ja, jeg er nok litt irriterende av og til. Vi vil egentlig prøve å gjøre det ukult å kaste mat. Ikke moralisere. Ikke gjøre det skammelig, da blir det noe religiøst over det. La det heller gå sport i at alt kan brukes!

Kieran: Alle fag i skolen kunne inneholdt emnet mat. Matte, naturfag, norsk, biologi. Når det viser seg at en av tidstyvene i barnehagen er matlaging, er det skremmende. Det burde være noe av det viktigste å innlemme barna i, og gi dem kunnskap om. I stedet lærer barna at det å lage mat er noe som bare stjeler tiden din.

Even: Muslimene har som tradisjon at de plukker ut en dårlig frukt for å hjelpe grønnsakhandleren med å få solgt sine dårlige varer. Slik gjør de en god gjerning. Før var det jo sånn at hvis en appelsin i en pose var dårlig, så rev de opp posen, kastet den dårlige og solgte de andre enkeltvis. Nå kaster grønnsakshandlere hele posen.

Kieran: All emballasje er kanskje smart for butikkene med tanke på transport og lagerlogistikk. Men da flytter man jo egentlig matsvinnet til forbrukeren som må kjøpe seks tomater i stedet for en. Bama hevder at emballasjen er nødvendig for å holde varene friske lengre og dessuten hindrer at varen blir ødelagt under transport. Jeg snakket med en butikksjef, som også var kokk, som hevdet det motsatte. Hvis en salat er pakket i plast og det blir temperaturforskjell, så vil det dannes kondens inni plasten og så starter forråtningsprosessen. Han mente holdbarheten dermed ble kortere. Jeg tror dessuten at man mister kontakten med maten ved at alt er pakket så godt inn.

Dag 7: Vi har tilbakelagt 539 kilometer fra Nordkapp til Tromsø. En uke har gått, fire uker og 2000 km gjenstår.
Kort oppsummert kan vi så langt si: – 9 grader (sommeren har tydeligvis hengt seg fast i sør) er nydelig sykkeltemperatur
– butikker nordpå kaster vanvittige mengder mat
– ingen sykkelekspedisjon krysser Norge på mer variert kosthold enn oss
– potetmel er vidundermiddel mot sår bak

Dag 8 og 9: God aften damer og herrer. Først må vi bare si at Andøya, her vi sitter nå, er tullete vakkert og vanvittig heftig å sykle på. Aldri har vi dundra av gårde så euforiske med vinden i ryggen, blant ingen biler, på flate veier, ytterst i havgapet. Midtnattsola titter snart frem under skyene, og magene er mette etter grillribber, fløtestuede poteter, dampende gulrøtter, bønnesalat og tzatsiki. Lurer nå på om vi er på vei opp i vekt. (Fra Facebook-siden deres.)

– Har turen endret dere?

Kieran: Jeg blir litt irritert hver gang jeg handler i butikken. Fordi jeg vet at det ligger mer enn nok fin mat både til meg og alle de jeg kjenner i søpla bak butikken. Det er ekstremt frustrerende.

Even: Jeg er ganske stolt over å ha vært med på dette. Jeg har ofret ferien min. Det samme har de andre to. Det føles godt og meningsfullt. Samtidig har det gitt meg energi til å fortsette dette arbeidet. Vi snakker om så store volum her i landet, at en pose bananer i søpla ikke spiller noen rolle. Bare se på brekkasjevarer. Fordi en kartong med makrell i tomat får seg en trøkk så noen av boksene får klemskader, så blir de kastet alle sammen. Trucken får problemer med skjeve kartonger og butikken med lagringen når ikke alt kan stables. Noen butikker selger jo både brekkasje og ting som snart går ut på dato, men det er unntaket, ikke regelen dessverre. Det krever en bevisst butikksjef.

Dag 13: Vi får si det som det er, at det er hothothot å sykle i Lofoten. Blåkveite og ris og dampede grønnsaker til middag, fruktsalat med moreller og jordbær og banan og guava og fyrstekake til dessert. Bacon og nudler til lunsj på Reine i dag, deretter ferje fra Moskenes til Bodø. Der var vi på bursdag hos Hanne(7), og fikk overskuddspølser, kaffe og pavlova. Nå har vi landa camp ved Saltstraumen, og raida et hotell for overskudds buffé-mat. Lasagne og hvalgryte til middag. Vi jobber nå som dere: vi sliter til dels med for mye mat, og må derfor gjøre en innsats for å ikke kaste mat. Hvalgryte til frokost.

Dag 14 og 15: Saltstraumen til Åskardet, 120 km. Restefrokost- og lunsj på hvalgryte og lasagne, pølsegryte og hvitløksmarinerte poteter til middag. Butikksjefen på Prix i Ørnes, fortalte oss at det ikke er lov å gi bort mat som er utgått på dato, og at den må kastes. Hvilken lov det var snakk om, visste hun ikke. Vi innvendte at datomerkinga uansett er villedende, og etter litt dragkamp, fikk vi noen pølser og leverpostei  i hende. Mattilsynet; kan dere svare på hvilken lov butikksjefen på Prix snakker om?

– Hva er planen videre med filmen ”Utgått på dato”?

Kieran: Den blir ferdig til våren. Eller høsten. Vi har ikke alle pengene på plass. Utstyret vårt ble sponset, men ikke filmen. Alle matkjedene ønsker å stå fram mer bevisste på matsvinn enn det de faktisk er, dessverre. Derfor vil jeg være helt uavhengig. Noen tenker at det blir en aksjonistisk film. Det er det ikke. Det handler om sunn fornuft, om å bli opplyst og å ta et standpunkt til noe det går an å gjøre noe med. Det er ikke en kamp som skal provoseres frem. Om tjue år håper jeg ikke det går an å sykle Norge på langs utelukkende på matsvinn.

– Hvor var det aller finest å sykle?

Even: Andøya var helt magisk. Men det er noe med Nord-Norge. Noe vilt og nesten uvirkelig. Vi hadde egentlig ingen forventninger til Andøya, men det er et sted jeg gjerne vil tilbake til. Strendene der, helt hvite og det turkise vannet, helt paddeflatt var det også, så vi bare suste avgårde med nordavinden i ryggen. Det beste jeg vet; å sitte ute i naturen, drikke en øl, ha en god spikkekniv og lage digg mat. En dag fikk vi tak i øl som var gått ut på dato. Det var stas. Men det ble med den ene gangen. Av og til kjøpte vi oss et par øl. Vi måtte hegne om det som var ren nytelse, herunder øl.

Kieran: Jæren er også vakkert. Og Agder-kysten de siste dagene. De siste dagene tillot vi oss å stoppe mer. Badet litt og tok en liten siesta. Det var deilig.

– Er det noe dere vil ha med, noe jeg har glemt å spørre om?

Kieran og Even: Oppfordre folk til å tenke litt mer på matsvinnet sitt. Og å sykle mer!! Sykling er fett. Spis bedre, sykle mer. Det er god samfunnsøkonomi.

Les intervjuet med Boyan Slat. Gutten som skal redde havet for søppel!
Vil du lese om da jeg var på vinsmaking, men først ville vite litt om hva vi egentlig drikker av eksperten Niels Christian Geelmuyden, trykk her.

Liker du det du har lest? Del det veldig gjerne!