Ferie for den profesjonelle amatørreiseren

Elsker du å reise og trenger ny inspirasjon?

Da har du kommet helt rett, faktisk. Reisepodden er en podcast for den som vil reise til litt andre steder, møte litt andre folk, smake litt annen mat. I det hele tatt; få en annerledes opplevelse.

Vi er tre stykker i studio som hver av oss representerer helt forskjellige typer reisere, i helt forskjellige stadier i livet. Det betyr at her kan du finne alt, om du skal på ferie alene, med barn, med bestemor, bikkja, naboen eller med kjæresten.

La deg inspirere hver eneste uke! Vi stiller med gjester eller alene. Gå inn og abonner på Itunes eller podcastsymbolet dersom du har Iphone

Trykk her, så finner du alle episodene du kanskje har gått glipp av!

Og har du barn, er jeg programleder i en annen podcast om barn og oppvekst. Gå inn her og hør på Foreldremøtet, da vel!

 

Dag 4. Kapteinen som ble kokk

Og her kan du lese om en reise til Thailand som Knut og jeg vant i 2014.

 

Hvem er vi som driver podcasten om reiser?

Norges første Reisepodcast, episode en, hører du her. Og vil du se oss på God Morgen Norge, klikk her!

Ja, du leste riktig! Nå er første episode av Reisepodden ute. Og på fredag 4 mars, stiller vi i studio til God Morgen Norge for å fortelle litt om oss. (Slik det ser ut nå, er vi på lufta 07.45.)

Hvem vi er?

Les og lytt her da vel!

Caroline Korsvoll , snart førr, ti års erfaring som reisejournalist:

– Min familie drev ikke med charter og sydenturer. Vi dro på bilturer gjennom Europa, så mens jentene i klassen dro til Mallorca og fikk med fletter og fin brunfarge, dro vi til Øst -Tyskland. Men så ble det heldigvis litt mer fargerikt etterhvert og jeg kjøpte meg en knallblå sekk som ble meg på lange turer gjennom Europa, Asia, Sør- Amerika og Asia i 20-30-årene. Og så fikk jeg barn… 

Nå er jeg den dama som  alle hater å ha foran seg i innsjekk, med unger, , altfor mange kofferter, paraplytrille og kjempestore svetteringer under armene… 

Gjermund Glesnes, globetrotteren med nyinnkjøpt rekkehus i Asker. Mange års erfaring som reisejournalist, først i VG og så i Magasinet Reiselyst:

– Veldig mye av reisinga mi har skjedd alene. Både fordi jeg liker det, fordi andre folk liksom aldri har ferie, og fordi jeg har gjort mye reising med jobben som reisejournalist. Da er det lettere å følge innskytelser, takke ja til invitasjoner, og å plumpe uti den verste gjørma jeg finner. Reiser jeg sammen med noen, føler jeg jo et visst ansvar for at de også har det bra. Er jeg alene, går det bare utover meg. 

Nå har jeg samboer og rekkehus og greier. Hun er heldigvis veldig kul å reise med, så vi ser og opplever veldig mye og snakker med masse folk og ja, alt sånt. Men det blir jo litt bedre senger, og bedre mat og sånn. Ikke så mye sånn mat du kjøper på busstasjonen ved å stikke en seddel ut gjennom bussvinduet og se hva du får. Greit det altså: at ikke hver reise er en slankekur lenger.

Lena Ronge, akkurat sluttet som flyvertinne etter 28 år i SAS:

De siste 26 årene har jeg tilrettelagt de fleste ferier til å passe med en stadig voksende ungeflokk som stoppet på tre egenproduserte og to bonusbarn.

Nå har to av de egenproduserte skjegg. Heldigvis ikke hun i midten.

Det vil si at ferien fra og med i år, skjer uten barn. Og jeg må tenke nytt. Tidligere har jeg tenkt at når barna flytter hjemmefra, og jeg endelig skal ut og reise etter egne ønsker, så skal jeg:

Dra dritlangt uten tanke på slitne unger med jetlag, være oppe hele natta uten å tenke på tidlige morgener og sitte i timevis på restauranter

Det jeg ikke har tenkt på er:

Jeg våkner tidligere og tidligere. Sovner som en stein i ellevetiden på kvelden. Tåler ikke de lange restaurantbesøkene med mye rødvin lenger. Savner barna. (Til og med kranglingen ved bordet).

Jeg blir egentlig mer og mer glad i naturen. Har mest lyst til å gå en fjelltur.

Da jeg sa ja til å være med, må jeg innrømme at jeg ikke visste helt hvorfor.

Jeg vet jo at jeg elsker å reise, at jeg har sjømannsblod i årene. Jeg vet også at jeg liker å prate, noen ganger kanskje litt vel mye. Og at jeg digger å anbefale steder jeg har forelsket meg i. Av og til kanskje litt vel overbevisende.

Men jeg hadde ikke peiling på hva en podcast var! Og plutselig skulle jeg være med i en?

Derfor har jeg lyttet og lyttet og jeg lover dere; når gleden ved podcast først er oppdaget, blir man hekta!

Du slipper avbrytelser med musikk du ikke liker eller irriterende reklameavbrytelser.

Du kan høre en del av en episode på vei til jobben, sette på stopp når du er fremme, og fortsette på veien hjem.

Du kan abonnere på en podcast du liker, rett og slett ved å trykke ’abonner’. Da kommer nye episoder automatisk og du kan høre på dem når du har tid og lyst.

Reisepodden blir lastet ned i Soundcloude, som linken over. Den blir også lastet ned i Itunes og etter hvert i på den app’en alle med Iphone har på telefonen sin når den kjøpes. Søk etter Reisepodden, og vipps, så er den der!

Vi er jo glade amatører alle tre, i alle fall når det gjelder radio, så mye blir nok til etterhvert. Men vi har det gøy og vi håper at vår lidenskap smitter!

Hvis du liker det du hører, og du gjerne skulle hatt litt mer kunnskap, eller navn på steder vi nevner, vil Facebooksiden vår Reisepodden holdes oppdatert etter hver episode. Tilbakemeldinger? Ja, takk, det vil vi veldig gjerne ha!

Reisepodden, episode 1:  https://soundcloud.com/reisepodden/reisepodden-episode-1

Og her er vi på God Morgen Norge! 

I søppelbøtta når du er over 50 og arbeidsledig, sa du? Ikke faen

Det er lett å miste motet når man leser avisa.

Det er enda lettere å miste motet når man leser avisa, er over 50 år og arbeidsledig.

Da sies det nemlig, som en opplest og vedtatt sannhet, at det bare er å glemme å få seg ny jobb. At man verken blir kalt inn til intervju eller i tatt med i betraktningen. Man har gått ut på dato, rett og slett. Rett i søpla, liksom.

Da jeg ble sendt på NAV-kurs, les her.

Ikke faen. Unnskyld språkbruken.

Moren min startet eget firma da hun var 53. Norges første eventbyrå. Jeg syntes overhodet ikke det var noe rart med det. Ikke andre rundt oss heller. Hun hadde fått en idé, hadde trua og gjennomførte. Etter få år solgte hun firmaet med stor gevinst. Hun hadde fått en ny idé. Malerskole i Frankrike. Ikke noe rart med det heller, syntes jeg.

I 26 år har jeg mottatt lønn på den samme datoen hver måned. Jeg har fått et skjema som sier akkurat hva jeg skal gjøre. Selv om arbeidsoppgavene har vært varierte og vær og vind har ført til store endringer, har forutsigbarheten allikevel vært der. Tryggheten likeså.

Helsa har satt meg på prøve. Gjort at tryggheten er borte. Samtidig har den åpnet for noe nytt. Noe jeg hadde glemt.

Da oppsigelsen kom, les her.

Jeg har måttet lete inni meg for å finne. Husket plutselig at jeg hadde helt panikk da jeg signerte kontrakten om fast stilling i SAS. Kjente den gang hvordan friheten min ble innskrenket. Det var henne jeg måtte finne tilbake til da tryggheten forsvant; hun som elsket friheten i livet. Så høyt at det å signere en arbeidskontrakt var helt krise.

Det er en forskjell på å være 53 og 25 år. Jeg forstår det. Det er forventet at gjeld skal nedbetales og hytter skal kjøpes. Pensjonssparing. Golf. Alle de tingene der. Barna er voksne og nå skal livet nytes. Weekendturer til London eller Paris. Eller på ski-in-ski-outhytta på Hafjell. Men hvem er det egentlig som sier det? De samme som sier at livet er over for arbeidsløse femtiåringer?

Ikke faen. Unnskyld språkbruken.

Jeg har mange år igjen i arbeidslivet. Og jeg skal ha det gøy i de årene. Leke. Le. Oppleve. Jeg må ha til smør på bordet, det skjønner jeg. Men jeg trenger heller ikke mer. Friheten er gratis (i alle fall i Norge) Latter og glede også.

Det første jeg skal leke med er podkasting. Ante ikke hva det var for jeg sa ja til å være programleder i to stykker. Egentlig fungerer podkaster som en slags samtale uten avbrytelser. Noe du kan høre på tur med bikkja, på reise, når du pendler eller i stedet for å få firkanta øyne.

For meg har en helt ny verden åpnet seg. Og jeg kjenner jeg lever litt mer.

Nye tanker etter 40. Les her.

Tjener selvfølgelig ikke noe penger på dette ennå. Først må vi på lufta. Så må vi ha lyttere. Men jeg har trua. Og jeg kjenner friheten.

Det blir litt lettere å puste.

I søppelbøtta når du er over 50 og arbeidsledig, sa du? Ikke faen.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Her er første episode av Foreldremøtet. I hver episode av Foreldremøtet, svarer spesialpedagog Torill Øyre Westby og jeg på innsendte spørsmål om alt fra tenåringsutfordringer til startvansker i første klasse. Foreldremøtet ønsker å gå i dybden, og er mer opptatt av raushet og ærlige, velfunderte svar, enn lettvinte tips.

GRY_1561

Den andre podkasten er Norges første Reisepodcast! Jeg sitter i studio med to av Norges mest erfarne reisejournalister og øser ut  informasjon om hvor du burde dra og hvorfor!Og kanskje også hvor du slett ikke burde dra? Dette er virkelig noe å glede seg til!

Her finner du den første episoden av Reisepodden. Enjoy! Og har du lyst til å se vår lille opptreden på God Morgen Norge, se her!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sexkjøpsloven

Av og til deltar jeg på Civitas frokostmøter i Oslo. Det kan være en forfriskende start på dagen. En tidlig morgen i mars 2014 var en slik forfriskende morgen. Selv om jeg møtte meg selv i døra.

Jeg skal fortelle hvorfor.

En fersk rapport, utarbeidet av den liberale tenketanken Civita, konkluderer med at sexkjøpsloven ikke fungerer; at den ikke hjelper dem den skal hjelpe. Men tvert imot gjør livet vanskeligere. Konklusjonen er altså at den rammer sterkest der den ikke skal ramme; nemlig de som selger sexuelle tjenester. Den norske tilnærmingen til prostitusjon er ment å skulle skjerme sexarbeidere fra kriminalisering, mens det er sexkjøperen, bakmenn og andre faktorer som skal begrenses og bekjempes. Men mange mener at det er de prostituerte som rammes hardest av lovverket.

Trenger vi en ny tilnærming til prostitusjon? Har kriminaliseringslinjen feilet? Hvilke tiltak bør iverksettes for å bedre forholdene for prostituerte?

Civita inviterer til frokostdebatt og stiller med et panel bestående av stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H), stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Ph.D-stipendiat ved UiB og forsker på Politihøgskolen, Synnøve Økland Jahnsen, og sosionom og humanitærarbeider med 30 års erfaring fra Pro Sentret, Liv Jessen.

Jeg stiller med ferdige holdninger. Og møter meg selv i døra.

Debatten åpner med innlegg fra de fire i panelet. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg er glad jeg ikke er politiker. Og at jeg har friheten til å endre mening. I alle saker. Også denne. Selv om mine tanker om prostitusjon i mitt hode er «de riktige»; de riktige tankene som vil de prostituerte vel.

De tankene er «riktige» i to minutter. Og etter det er da jeg er glad jeg ikke er politiker.

Heidi Nordby Lunde presenterer rapporten som er utarbeidet av Kristian Tonning Riise. Hun er i overkant tøff etter min smak. Men hun er klar og troverdig i sin fremstilling. Det samme er forsker på Politihøyskolen Synnøve Økland Jahnsen. Egentlig stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad også. Men det er da Liv Jessen kommer på talestolen, at døren jeg snart skal møte nærmer seg. Den lille, tøffe dama med sterk stemme har 30 års erfaring ved Pro Senteret. Hun forteller at hun startet som en noe aggressiv Akp ml-er og kvinneforkjemper. Hun var overbevist om at alle prostituerte var ofre. Og alle sexkjøpkunder kriminelle griser. Hun startet med en hyttende neve. Jeg ser det for meg.

Hvem har størst tyngde til å uttale seg om konsekvensene av sexkjøpsloven?
-Er det de som har jobbet med de prostituerte i mange år? Som nettopp Liv Jessen eller noen i salen som jobber for Kirkens bymisjon eller Krisesenterene.
-Eller er det de som mener de riktige tingene av prinsipielle årsaker? Som kanskje ikke har satt seg ordentlig inn i hva loven innebærer. Som tror at politiet er de prostituertes beste venn. Som meg. Og kanskje politikeren fra KRF.
-Er det de som har de etisk prinsipielle meningene om at prostitusjon ikke burde eksistere og at det burde forbys.
-Eller er det de som sier at prostitusjon er noe som alltid har eksistert og kommer til å fortsette å eksistere så lenge vi har fattigdom i verden. At vi heller må gjøre det best mulig for dem det gjelder og gi dem rettigheter. I stedet for trusler om å bli kastet ut og tilbake til endeløs fattigdom. At det å gi de prostituerte rettigheter ikke betyr at menneskesmuglere og andre kriminelle ikke skal forfølges og straffes hardt.

Vel, jeg kjenner jeg vakler i min overbevisning.

Jeg tror debatten stopper opp fordi vi ikke orker å se. Fordi vi har gjort oss opp noen tanker vi ikke vil endre. Fordi de føles riktige utfra et snevert perspektiv. Og fordi vi mangler kunnskapen.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kunnskapen om konsekvensene av våre meninger. Konsekvenser som rammer dem vi, med våre «riktige meninger», egentlig vil beskytte.

En fra salen kommer med en sammenligning. Han sier at hvis man er prinsipielt/etisk motstander av abort, men samtidig ser at et forbud av abort får svært uheldige/helseskadelige konsekvenser og dermed er enig i at abort burde være selvbestemt. Kan man ikke da også være prinsipielt/etisk motstander av prostitusjon, men allikevel se at konsekvensene av et forbud gjør at menneskesmuglere og/eller hallikvirksomhet vil øke, og den prostituerte vil miste alle rettigheter som menneske, og dermed endre synet på et forbud?Jeg kjenner at jeg savner en tilsvarende debatt fra venstesiden; den siden jeg føler meg mest hjemme i. Jeg vil ha en debatt der de som har den praktiske erfaringen og kunnskapen slippes til. Selv om denne kunnskapen ikke passer inn i vårt syn på hva som er politisk korrekt å mene. Eller etisk riktig for den sakens skyld. Jeg savner å sitte i et debattfora der det er høyt under taket for meninger som er annerledes og som setter spørsmålstegn ved etablerte og velmenende sannheter.

En ny rapport kommer visstnok i juni. En rapport bestilt fra den tidligere rødgrønne regjeringen. Jeg håper de inviterer til tilsvarende debatt. Gjerne under åpen himmel.

Linker om saken fra Aftenposten ,  Dagbladet  og en litt eldre fra Aftenposten

Spørsmål man burde stille oftere

For noen år siden fikk familien en lekker innpakket eske med konversasjonskort i gave. Kjøpt på Guggenheim museum i New York, så lekker var den. Vi lo rått, syntes presangen var festlig, og brukte den for å tulle med middagsgjester vi hadde på besøk. Midt i en samtale, kunne en av oss spørre om det var noe gjestene hadde gjort som tenåringer som de angret på. Eller om de ville valgt et annet yrke i dag, dersom de kunne velge om igjen. Gjestene svarte entusiastisk. Spørsmålene åpnet for noen viktige refleksjoner. Refleksjoner vi vanligvis ikke hadde når vi møttes rundt bordet med god mat og drikke.

Da vi ble mer og mer intense, avbrøt og stilte nye, nærgående spørsmål, skjønte gjestene det var noe muffens og de lekre kortene mannen min og jeg hadde gjemt under bordet, ble avslørt.

Kortene ble lagt på hylla under det runde bordet vårt i stua. Bordet ved siden av lenestolen. Der har de ligget siden spøken rundt bordet. Helt til julen i år.

Vi burde definitivt tatt dem frem oftere.

En slapp romjulskveld, med magen full av ribbefett og gode forsetter om et magrere liv, spurte en av ungdommene i huset om vi ikke kunne sitte med kortene og stille fem spørsmål til hver som vi måtte svare ærlig på. Igjen åpnet kortene og spørsmålene for refleksjoner rundt livene våre. Refleksjoner vi vanligvis ikke tar oss tid til. Refleksjoner vi definitivt burde hatt oftere. Ikke bare tenkte jeg gjennom egne valg og mangel på sådanne. Jeg fikk også innblikk i min datters tanker rundt temaer vi ikke snakker så ofte om. Temaer vi burde snakket oftere om. Om livet og kjærligheten. Om drømmer og håp. Om anger og forsoning.

Alle burde egentlig hatt konversasjonskort.

Da jeg var liten, holdt jeg det meste for meg selv. Jeg vokste opp i en utadvendt familie. Det var mange på besøk og huset var alltid åpent for venner og familie. Allikevel holdt jeg inne med tankene mine. Jeg syntes alle så så glade ut, så bekymringsløse. Jeg holdt inne med alt jeg bekymret meg over. Det var ikke lite.

Hvorfor var jeg så mye redd? Hvorfor skalv jeg i beina og svettet i håndflaten så ofte? Ville det bli krig i Norge? Når skulle jeg til tannlegen neste gang? Måtte vi flytte igjen? Hva snakket man med gutter om?

Jeg skulle ønske jeg bare hadde spurt noen. Turt å kaste meg ut i det. I følge min datter, gjør ungdommen det i dag. De prater om alt, sier hun. Også de kjipe tingene. Hun mener det er en av forskjellene mellom hennes og min generasjon. Hun synes vi holder for mye inne. At vi er for redde. Jeg kjenner jeg blir svett i håndflaten.

Jeg har vært svært åpen i denne bloggen jeg startet for tre år siden. Noen kaller meg modig og synes vi trenger flere av sånne som meg; som tør å eksponere seg, tør å være personlig. Det er viktig for meg å presisere at det er stor forskjell på å være personlig og privat. Å være personlig er  et valg jeg har tatt. Et valg jeg er så glad for. Det har gjort meg mindre ensom. Det har gjort meg mindre redd. Jeg har skjønt at vi er mange der ute som tenker det samme. Og som ofte blir svette i håndflaten.

Da jeg var syk i fjor, tenkte jeg mye på hvor viktig aksepten var for meg for å klare å gå videre. Aksepten over at livet er som det er, med alt det innebærer. Det går ikke å dvele over alt som burde vært gjort annerledes, hvis man bare kunne få velge på nytt. For å bevege seg videre, må man godta livet slik det er her og nå. Samtidig er valgene vi tar, hver eneste dag, så uendelig viktige for hvordan vi skal takle her- og nåsituasjonen.Og da er det ikke så dumt å reflektere litt over nettopp de valgene vi har tatt. Hva vi kanskje ville gjort annerledes, og hvorfor.

Jeg tror det må være mitt nyttårsforsett, bortsett fra en magrere hverdag; jeg skal fortsette å tørre å dele det personlige. Utfordre mine nære til det samme. Om jeg så må ha hjelp til det ved å medbringe noen små kort i lomma.

Hvis du kunne endret på en sårende ting du sa til en nær venn en gang; hva ville du sagt?

Godt nytt år!

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Oppsigelsen

SAS

Jeg visste det jo; at oppsigelsen ville komme. Allikevel var det som et knyttneveslag i magen. Hardt. Kaldt. Ingen følelser. Et yrkesliv oppsummert på noen linjer.

Et yrkesliv jeg vil takke dere for.

Jeg visste det jo; at jeg ville få en reaksjon. Allikevel er klumpen i halsen vanskelig å svelge. Jeg har elsket den jobben fra den dagen jeg begynte. Selv om jeg har vært opprørt og oppgitt, skrevet sinte kronikker og kjeftet på ledelsen.

Nå sitter jeg igjen med det gode. Alle de fine samtalene på andre siden av jorda. Kanskje med mennesker jeg aldri har sett igjen. Men som allikevel har spilt en rolle. Sagt noe viktig. Delt noe av seg selv. Vi har ledd og grått og jobbet som piska skinn, trøtte og fnisete. Vi har trøstet hverandre og gitt oppmuntrende ord i tøffe tider. Holdt rundt hverandre når det har stormet som verst.

Da jeg ble sendt på NAV-kurs. Les her.

Det vil jeg takke dere for.

Jeg visste det jo; at SAS ville klare seg fint uten meg. Men det er litt rart allikevel. Jeg føler jeg sitter i veggene. Jeg kan kjenne lukta av fly på huden og i håret. Lukta av kaffe på grytidlige morgener. Lydene av flyplass og trøtte morgenstemmer. Lyden av smell fra skap og traller i hardt metall. Følelsen av fellesskap når man starter arbeidsdagen midt på natta. Jeg har følt meg som en brikke i et puslespill. En nødvendig brikke for å få alt til å gå opp. Det har vært en fin følelse. Følelsen av å være inkludert.

Livet mitt videre, les her.

Det vil jeg takke dere for.

Når jeg er ute og flyr som passasjer, kjenner jeg at det er mye jeg ikke savner. Jeg savner ikke de sure kommentarene om den manglende plassen til håndbagasje, eller benplass eller om den dårlige maten eller nettsiden. Jeg savner ikke jetlagen. Jeg savner ikke måltidene i dokøen.

Men i dag er det ikke dette jeg vil huske. Jeg vil huske de fine passasjerene og gode samtalene. Alle de som har tatt hånden min på slutten av flyvningen og takket. Alle de som har vist takknemlighet når jeg har tørket spy eller gitt oksygen eller holdt flyredde i hånda. Jeg skal tenke på alle som har sett meg i øynene og sagt at de får en følelse av å komme hjem. Jeg har vært så stolt over selskapet mitt. Over den blå uniformen med en vinge på. Over kollegaer som har evnet å gjøre en forskjell. Av og til under vanskelige forhold med passasjerer som har det tungt.

Det vil jeg takke dere for.

Jeg har skrevet mange bloggposter om dere før. Har til og med takket for meg. Men da har døren vært på gløtt. I dag ble den lukket. Og med det starter et nytt liv. Jeg tror det blir fint.

Her er en kronikk jeg skrev om jobben min i SAS.

Jeg vet jeg vil kjenne jeg kommer hjem hver gang jeg går inn i et SAS-fly.

Det vil jeg takke dere for.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!