Neste stopp Grønland

@Knut Røthe

Publisert i Harvest.

1._Nye_og_gamle_Litloy_fyr_(1)_1500_1000_80

Den nordnorske naturen er så vakker at fotografen gråter under landing.
Det kommer helt uforberedt og han synes det er litt flaut. Han er riktignok en lettrørt mann. Men, allikevel. Kjenner jeg må svelge litt hardt selv. Den nordnorske naturen er så vakker at det er til å grine av. Faktisk.

Vi vet vi skal reise langt. Men så har vi også vært ute etter en øde øy. Og et fyr. Søker du etter en øde øy og et fyr, kommer Litløy raskt opp som et alternativ. Det er dit vi skal. En naturopplevelse av en reise med buss til Bø.
Og der, på bussholdeplassen, står hun, Ellen Marie Hansteensen. Hun skal ta oss med båt ut til Litløy. Klumpen i halsen ble svelget ned med et stykke pizza på bussholdeplassen på Sortland. Eller nesten. Nå er den tilbake.

Blikkstille hav, måkeskrik, lofotveggen og horisonten der ute. Drar du rett ut, uten å stoppe på Litløy fyr, havner du midt på Grønland.

-Er det greit vi stopper ved fiskemottaket der borte? Det er skreisesong nå og jeg tenkte dere sikkert hadde lyst å smake?
Ellen Marie legger båten til brygga, og en fisker kommer ut med en isoporkasse full av skrei og rogn. Det lukter salt hav. Måkene ser velfødde ut. Alle verdens måker burde henge rundt her under skreifiskesesongen.

Båtturen ut til øya tar under en halv time. Jeg svelger og svelger. Prøver å konsentrere meg om å variere litt på ordbruken. Herregud, så vakkert. Å, herreguuud så vakkert. Skjerp deg, Lena, tenker jeg. Ellen Marie manøvrer båten som om hun aldri skulle gjort annet. Hun forteller senere at hun knapt hadde vært i båt før hun flyttet ut til fyret.
Hun er eneste fastboende. Bortsett fra de to frivillige ungdommene som hjelper henne akkurat nå. Vi blir møtt av den ene, Dale, en engelskmann fra Leeds. Rørlegger av yrke, med kunnskap i elektrofag og snekring. Det viser seg senere at han er god på baking og sikkert en mengde andre ting også. Han har vært her i tre uker. Har permisjon fra jobben til oktober. Kan ikke forestille seg et annet liv etter dette.

Over oss seiler en havørn. Den er også fastboende. Jeg klyper meg i armen.

300 trappetrinn opp, så er vi i den gamle fyrvokterboligen. Betjent frem til 2003. Da tok elektronikken over fyrbøternes jobb. Boligen ble stående tom. Helt til Ellen Marie kjøpte det i 2006.

Anika sier suppen er klar i spisestuen. Øyas egne gulerøtter, lettsaltet torsk, krydret med karve. Jada, fra øya den også. Te av tørket kvann, nesle og mynte. Enkelt pyntet bord, nystrøkne servietter, et lite skjell på hver serviett. Havørnen seiler forbi med sin kone. De bor rett ved siden av, forteller Ellen Marie. Holder sammen hele livet og får en til to unger i året. De har vært her like lenge som meg. Sikkert lenger, sier hun.
Herregud, mumler jeg.

En liten snaks på rommet før middag, fersk rogn på en seng av øyas rødbeter. Rødvin. Inn i spisestuen, ny serviett, hjerteskjell oppå, stjernehimmel ute. Vi sover som to barn i Statens Havnevesensengetøy. Vekkerklokken på åtte. Vi vil ha med oss soloppgangen. Når klokken ringer, står nykokt kaffe på et brett. Det brenner i ovnen. Knut går ut. Jeg ser ut av vinduet. I en time. Nybakt brød med tang og tare, syltetøy fra Litløy, solbær eller rabarbra, hvit geitost fra fastlandet. Hjemmelaget kreklingjuice, ny serviett, nytt skjell.

Litløy har hatt bosetting siden Steinalderen, forteller Ellen Marie. For 6000 år siden kom de seg ut hit og bodde midt i matfatet deler av året. Frem til femtitallet var øya så bebodd året rundt. To hundre fastboende til sammen på Litløya og naboøya, Gaukværøy. Kirke og skole på naboøya. Postkontor på Litløya. Torsk var Norges viktigste handlesvare og Litløy lå rett og slett midt i hovedveien. Den lille øya var et travelt fiskevær fram til 2. verdenskrig, og fra 1890 rapporteres det at 890 sesongfiskere var innom. Etter krigen gikk det imidlertid tilbake med været, og på 1950-tallet flyttet de siste. I dag kan man se tuftene av husene, en jernaldergrav og noen røyser fra steinalderen på den lille kulturvandringen Ellen Marie tar oss med på. Vi ser oterspor og minkspor. Og selvfølgelig ser vi havørnene.
Inni meg er det helt stille.

7._Rester_av_gammel_bosetting_paa_Litloy_1211_600_90_s_c1

Jeg våkner opp midt på natta. Hele horisonten, den ut mot Grønland, ligger badet i lys. Jeg vekker Knut, for jeg kan ikke tro det jeg ser. Himmel og hav, sier han, takk for at du vekket meg. Det er sikkert hundre fiskebåter der ute. På rekke og rad langs horisonten.
– Det betyr at silda har kommet, forteller Ellen Marie ved frokosten.

Vi spiser Dales nybakte scones. Sneglehus på servietten i dag.
– Nå må dere følge med før dere drar. Etter silda kommer spekkhoggerne.

Søndager går bussen fra Bø en gang i døgnet . Men først er det fiskesuppe til lunsj. Varmt nybakt surdeigsbrød. Båttur med saltvann i ansikt og hår. Bussen til Sortland. Minibuss fra Sortland til flyplassen der Knut begynte å grine under landingen to dager tidligere.

Vi legger oss i sengen, i huset vårt ved et av Oslos største veikryss. Bilene suser forbi. To brannbiler uler. På Litløy er det nordlys samme kveld. Spekkhoggerne danser i havet. I hodet mitt er det stille.

Her er historien fra da Knut og jeg kjørte Trollstigen og endte opp på Juvet landskapshotell!
Vil du lese om da Knut og jeg overnattet i toppen av et tre, trykk her!

Vår indre villmark

Publisert i Harvest.

Villmarka på jorden skrumper. Det gjør også vår indre villmark.

Det er ordene som kommer til meg når jeg ser kunsten til Tom Kosmo. Jeg sitter med katalogen til kunstnerens neste utstilling i Bergen, i hånda. Har lyst til å legge den fra meg. På forsiden, et mannshode, der blomster vokser vilt ut fra ansiktet. En bille klatrer, med den største selvfølge oppover mannens panne. Det er noe ukontrollert og klaustrofobisk over bildet. Ekkelt, og samtidig så vakkert å se på. Jeg tenker at reaksjonen min på det jeg ser, handler om min indre villmark. Den som er truet.
Field_trip_(1)_1500_1089_80

– Jeg får lyst til å stikke av og står samtidig fjetret over skjønnheten i verkene dine. Er det en forventet reaksjon fra en betrakter?
– Det er i alle fall en bra kompliment til kunsten! Du peker på et grunnleggende grep i arbeidene mine; en tiltrekning som bærer i seg noe forstyrrende. Jeg tenker at skjønnhet på ett plan ikke er mulig uten et element av noe frastøtende. Maleren Francis Bacon sier: «There is no beauty without the wound.» Arbeidene mine henter mye næring fra klassisk europeisk kunst og refererer til tradisjonelle estetiske konvensjoner. Disse konvensjonene ligger til grunn for mye av det vi i dag intuitivt oppfatter som vakkert. Jeg liker dette utgangspunktet; noe som alle vil gjenkjenne som kunst og som har i seg klisjeen om kunstnerens søken etter det skjønne, men som leder betrakteren ut på utrygg grunn.

– Vil du si at du er en misantrop med en humoristisk side, eller en humoristisk mann med en misantropisk side?
– Jeg er en ganske humoristisk mann, så jeg går for det første alternativet. Jeg er ingen misantrop. Ikke kunsten min heller egentlig. Men en melankoliker, kanskje. Igjen handler det om motsetninger, et eksistensielt alvor som ikke får ta helt over. Alvoret utfordres av humor og en barnlig lek med språket. Barn er noe som går igjen som motiver, som for å understreke dette. Jeg tror den nye utstillingen min underspiller det humoristiske elementet mer enn tidligere, og fremstår kanskje som mer misantropisk. Om man leser arbeidene i et miljøvern-perspektiv så er det jo heller ingen grunn til optimisme. Men jeg er mest opptatt av hva som får arbeidene til å fungere. Det er jo det som driver meg, å få arbeidene til å fungere. Jeg misjonerer ikke.

– I både skjønnheten og i panikken ligger det mye ensomhet. Et slags symbiotisk og allikevel distansert forhold til naturen. Hva er det du vil si?
– Det synes jeg er en treffende oppsummering av vår tid i vår del av verden. Vi har som individer og som kollektiv et symbiotisk og allikevel distansert forhold til naturen. Det fremstår som et paradoks for meg at i et verdensbilde uten Gud, der mennesket har blitt redusert til natur, er vi som mest fremmede for vår biotop. Industrialiseringen av jordbruk og dyrehold har brakt oss til en situasjon der vi ser på naturen som et objekt og en ressurs. Noe utenfor byene, som vi bare oppsøker for å koble av eller realisere oss selv. Nordmenn har en sterk identitet knyttet til natur, men de færreste kan dyrke poteter eller fange fisk. Min generasjon opplever natur først og fremst som et kulturelt fenomen, ikke som en førstehånds livsbetingelse. Dette er et bakteppe for arbeidet mitt, men hovedfokuset er psykologisk. Jeg har laget en utstilling der motivet gjennomgående er enkeltindividets møte med natur.

– Hvordan viser du det møtet?
– Naturskildringene er hele veien en kunstig fremstilling. Menneskene forholder seg til modeller, fotografier og projeksjoner av natur, altså til kultur. Jeg jobber på den måten også. Aldri direkte fra naturen, men fra modeller, pyntegjenstander, utstoppede dyr, google-søk og egne fotografier. Sånn sett er naturskildringene mine alltid stilleben. På sett og vis er alle bildene mine stilleben; død natur i en estetisk komposisjon. Et annet grep som jeg alltid har holdt på, er å prioritere en enkelt modell fremfor grupper. Det skaper identifikasjon, som betrakter opplever man scenen sammen med karakteren i bildet, men også en følelse av introspeksjon. Og det er jo en form for ensomhet.

– Har du startet med en tanke som så underveis har ‘levd sitt eget liv’ og blitt til noe annet?
– Det varierer. Tror det er åpenbart, når man ser bildene, at jeg ikke akkurat kaster meg ut i orgier av ukontrollert selvutfoldelse, men enkelte verk har gått gjennom mange transformasjoner før det gir mening. Andre baserer seg på en klarere ide som jeg realiserer mer lineært. Fremgangsmåten har også forandret seg mye gjennom kunstnerskapet. Tidligere kunne jeg gjerne begynne et sted på arket uten å ane hvor jeg skulle ende opp, brukte sjeldent skisser.

– Har du en plan/idé før du begynner med et verk, eller blir det til underveis?
– Nå om dagen har jeg ofte en klar idé som utgangspunkt, men som allikevel begynner  «å leve sitt eget liv» etter flere skissestadier. Når jeg henter inn modeller og annet referansemateriale har det også en tendens til å påvirke ideen. Ofte ender verket på et helt annet sted en det jeg hadde sett for meg. Sånn må det nesten være. Kunsten ligger ikke i å unngå eller oppsøke tilfeldigheter, men i å vite hvilke tilfeldigheter man skal ta vare på når de inntreffer.

 

Sannheten i glasset

Publisert i Harvest

Det er jo i harvestånd; å velge noe som verken skader naturen eller egen kropp. Men i mylderet av informasjon om hva som er bra- eller ikke, besøker vi mannen som nå vet det meste om hva vi putter i oss av både mat og drikke. Sett fra både naturen og kroppens side. Han har tidligere utgitt boka «Sannheten på bordet», og i dag kommer oppfølgeren «Sannheten i glasset». Mannen med ni og en halv fungerende hatter og bare en fungerende nyre: Niels Christian Geelmuyden.
Dagen da Harvest skal lære om vin av Geelmuyden, er en av de få varme på Østlandet denne sommeren. Raskt blir det derfor bestemt at vi tar intervjuet på hytta.

Snekke på vannet, rørte bringebær, måkeskrik på brygga og en smilende Niels Christian Geelmuyden. Dette blir bra. Seks timer senere vet jeg veldig mye mer om kaffe, te, valnøtter, barneoppdragelse, måkekjærlighet, RedBull, vann, padling om morgenen og kakaobønner. Jeg vet dessuten at leveren til isbjørnen er spesialavfall. Og så vet jeg litt mer om vin.

– Vi må begynne med kaffen, roper Niels Christian inne fra det lille hyttekjøkkenet. Kaffe er overraskende bra, vil du ha en kopp? fortsetter han.
Vi setter oss ute på det som kalles ‘plattingen’. Hyttas to fastboende måker gir straks beskjed fra taket om at vi er iakttatt.
De har vært her i snart ti år, det samme paret, forteller Geelmuyden.
Bare vent, nå kommer de snart ned for å få mat. Her hater vi slett ikke måker.
Hatten på snei, varm kaffe, bølgebrus og måkeskrik. Intervjuet kan begynne.
– Jeg tror jeg må fortelle om kaffen først, sier Geelmuyden ivrig. Kaffe er den store overraskelsen, den er mye bedre enn jeg visste. Det er jo en nøtt, så den er så godt beskyttet. 60 prosent av antioksidanter i det norske kostholdet kommer fra kaffe! De som forsket på det, trodde de hadde regnet feil. Kaffekapslene er riktignok et miljøproblem. Elleve ganger rundt ekvator hvis de blir lagt etter hverandre. Elleve ganger rundt hvert år. Dessuten er det 20 ganger mer av det kreftfremkallende stoffet furan i kapselkaffe.
– Det var jo egentlig vinen jeg lurte på. Jeg skal på vinsmaking.
– Teblader er vesentlig dårligere beskyttet mot sprøytegift og andre fremmedstoffer, fortsetter Geeumuyden, like ivrig. Det meste av teen i verden dyrkes i Kina. Teplanten tar dessverre lett opp i seg bly. I Kina med kulldrevne kraftverk og omfattende luftforurensning, er det en uheldig egenskap. Det kan være lurt å velge te fra andre land. Uansett er det klokt å begrense trekketiden til tre minutter.  Da blir  det mindre bly og andre fremmedstoffer i koppen. Verdens ledende tedrikkere, indere og engelskmenn spiser ikke mat sammen med teen sin. Det har en grunn, slik tradisjoner gjerne har: Te reduserer jernopptaket av maten du spiser, skjønner du. (Artikkelen forts under bildet).

 

– Men det var jo egentlig vin vi skulle snakke om? Unnskyld, altså.
– Jeg har vært i en tunell veldig lenge nå i forbindelse med boka. Det fyller hodet mitt fra morgen til kveld. Charlotte, kona mi, mener jeg nå trenger å samarbeide med folk. Jeg tror kanskje hun er litt lei av å høre meg fortelle at for eksempel 67 prosent av den teen som dyrkes i dagens India inneholder rester av DDT. Det har jeg forståelse for.
– Vin, Geelmuyden?
– Vin var det vi skulle snakke om, ja. Jeg har tematisert økologiske- biodynamiske- og naturviner i samme underkapittel. Alle har det til felles at de er basert på druer som ikke er tilført kjemiske sprøytemidler eller kunstgjødsel. De har også det til felles at produsentene bruker svært få av de 59 tilsetningsstoffene EU har tillatt blant konvensjonelle vinprodusenter.
– I biodynamisk vin, da? På polet, sist jeg var der, sa de at den eneste forskjellen på økologisk og biodynamisk vin, var noen månefasegreier.
– Ved økologisk og biodynamisk vinproduksjon kan det tilsettes syrer, tanniner og andre naturlige stoffer for å justere vinen. I biodynamisk produksjon stilles det enda høyere krav enn i økologisk. I naturvin tilsettes ikke annet enn små mengder svovel ved tapping for holdbarhetens skyld. Enkelte lager også naturvin helt uten svovel – dvs. vin som kun inneholder druer. Naturvin er fortsatt såpass nytt at produsentene ikke er blitt enige om hvilke krav som skal stilles. Internasjonalt ser naturvin ut til å være den vintypen som for tiden har mest, jeg holdt på å si vin i seilene. Godt hjulpet av ledende gourmetrestauranter rundt om i verden. Det er noen vinprodusenter som driver økologisk, men som ikke vil sertifisere seg. Hvis det først kommer sopp eller skadedyr, vil de ikke frata seg selv retten til å beskytte vinrankene. Dessuten vil de ikke at folk skal kjøpe vinen deres fordi den er økologisk, men fordi den er god. Men det er en annen grunn til at mange vinbønder allikevel nå velger å gå over til økologisk. Og det er en viktig historie.
– Fortell! Viktige historier liker vi.
– Siden grunnvannet i Europa er i ferd med å forsvinne, er det forbud i en rekke land mot å vanne druer. Vanningsrestriksjoner eller forbud gjør at bøndene går over til økologisk fordi de vet at de plantene har mer enn dobbelt så lange røtter. De er dermed mindre sårbare for tørke. Da blir motivasjonen hos bøndene selvfølgelig en helt annen. De får avling. Jeg har sett røtter fra konvensjonelle druer. De ser ut som røtter på furutrær. Får det meste av sin næring fra oven. Mens de økologiske går dypt ned, de må jo finne næring selv. Meitemark og mikroorganismer, som dør av sprøytemidler, gjør den økologiske jorden porøs. Dermed blir det lettere for røttene å finne veien ned…Det er jo rart at man begynte å sprøyte plantene med nervegass etter krigen. Selv om man slipper å luke da og motvirke sopp på andre måter. I alle fall en stund. Det er interessant å konstatere at ugresset, soppen og insektene etter hvert utvikler resistens mot sprøytemidlene. Med den følge at man må sprøyte mer og oftere, med stadig flere preparater. Det er en ond sirkel.
– Var det noe du ble spesielt opprørt av da du skrev boka «Sannheten i glasset?»
– Kapitlet om vann. Mange vet at grunnvannet er i ferd med å ta slutt. Vi kommer ikke til å merke det først i Norge. Men det kommer en vannmangel. Det brukes mer enn det lages. Dessverre. Menneskene bruker bare 5 prosent. Mesteparten går til produksjon av kjøtt, 70 prosent av alt vann. Nestlé for eksempel, vet jo dette og kjøper opp grunnvann og innsjøer rundt om i verden for å tappe på flaske. Det er den nye oljen, sies det. Slik sett avkrever det interesse at det norske oljefondet ved utgangen av 2014 eide aksjer i Nestlé for 48 milliarder kroner. Det er jo allerede dyrere å kjøpe en liter vann enn en liter olje. Det er en ubehagelig tanke; som at noen tar luften fra deg og selger den dyrt.
– Så var det tilbake til vinen, da. Det var jo den jeg skulle lære om.
– Vindruer legger beslag på litt over tre prosent av jordbruksarealet i Europa. Allikevel bruker vinbøndene over 20% av alle kjemiske sprøytemidler. Hovedsakelig mot sopp. Og særlig da i de områdene der det regner mye, i Bordeaux og Champagne. Velger man konvensjonell vin, kan det derfor være lurt å satse på produkter fra tørre områder og land. De sprøyter mindre.
– På polet sier de at nesten all vinproduksjon er økologisk?
– Det de sier på polet er tull. Det er påvist sprøytemiddelgift i opptil 90 prosent av konvensjonelle europeiske viner. Rester av 148 ulike sprøytemidler er funnet. I enkelte viner har man påvist ti ulike giftstoffer. Cocktaileffekten, som det snakkes en del om, hva blandingen av stoffer gjør, vet vi ikke så mye effekten av. Det innrømmer også Mattilsynet. En studie ved universitetet i København undersøkte to sprøytemidler som brukes i 20 % av  dansk hveteproduksjon. Det ene er soppmiddel og det andre er insektmiddel. På rotter viser det seg at når disse to stoffene kombineres, er giftvirkningen seksdobbelt!! sier han.

Og årsaken er lett å forstå: Soppmidlene bryter ned de enzymene i leveren som skulle håndtert nedbrytingen av det andre stoffet. Det er visstnok noe soppmidlene har en lei tendens til å gjøre; bryte ned de enzymene som skal bryte ned andre giftstoffer. Man kan jo få hodepine bare av å tenke på det.
– Apropos hodepine, vil du ha en kaffe til? Hjelper mot hodepine. Og en annen ting; man får visst mye mindre hodepine av økologisk vin.

Det er gått en uke. Jeg er på vei til Mathallen, der jeg skal møte de to vinprodusentene Sven Leiner og Anne Lignères. Uten større kunnskap om vin enn at jeg plukket druer i Frankrike tre ganger på åttitallet og det jeg lærte av Geelmuyden.
Etter endt vinutdannelse og flere års arbeid hos en rekke tyske topprodusenter dro  Sven Leiner i 2008 hjem til Ilbesheim i Sør-Pfalz, der han overtok driften av familievingården Weingut Leiner. Sven la raskt om driften til økologisk og deretter biodynamisk dyrking. Anne Lignères  driver vingården La Baronne med familien. Nesten samtlige familiemedlemmer er leger eller farmasøyter, men vin ligger deres hjerter nærmest. Gården ligger ved foten av Alaric-fjellet i Fontcouverte i Languedoc i Sør-Frankrike, der de kultiverer 90 hektar biodynamisk sertifiserte vinmarker med svært gamle vinstokker (opptil 115 år).

Anne: De siste tiårs massive ødeleggelser med sprøyting og kunstgjødsel har gjort at vi har glemt mye kunnskap om jorda vår. Vi tror vi utvikler oss. Men fjerner oss egentlig mer og mer. Og da blir viktig kunnskap glemt på veien. Vi har noen portugisiske vinbønder som hjelper oss med innhøstingen hvert år. De ble veldig forundret da de så at mye vi gjør som bevisste handlinger, fordi vi vet det er bra for plantene, gjør de også i Portugal i den konvensjonelle vindyrkingen. De visste bare ikke hvorfor og trodde det var gammel overtro. Det viser at kunnskapen har vi fra lang tid tilbake. Vi må bare hente den frem igjen. For oss er det helt utenkelig å drive annet enn biodynamisk. Du må være nær plantene dine. Observerer dem. Forstå livet og syklusen deres. Og gjøre alt til rett øyeblikk. I deres egen rytme. Da gir plantene fra seg de beste druene.
Sven: Ja, være nær og jobbe sammen med vinrankene er helt nødvendig. Det gjelder å finne deres individualitet og tilføre din egen individualitet. Hver plante har sin egen måte å være på. Vi blir som en organisme. Leiner begynte ved årtusenskiftet med omlegging av driften. Vi sådde planter rundt vinstokkene for å gjøre jorden bedre. I tillegg konsentrerte vi oss om miljøet i vinkjellerne. Vinproduksjonen foregår vel så mye der. Vi gikk over til naturlig gjæring/fermentering. Fikk sertifisering i 2005. Da hadde vi gjort en stor omveltning i fem år fra å drive økologisk til å bli biodynamiske.
– Mange blander begrepet naturvin og biodynamisk vin?
Anne: I tillegg er det nok slik at mange av disse som lager naturvin, er litt…eh… ekstremister. De vil ikke alltid ha noen sertifisering. Da vet man heller ikke hva man får. Kvaliteten varierer enormt.
Sven: Ja det er mye blabla når det kommer til naturvin. Men vi trenger trendsetterne. De er med på å legge press på at kvaliteten blir bedre og bevisstgjøringen endres.
– Hva med økologisk vin? Jeg nevner det Niels Christian Geelmuyden fortalte om røttene.
Anne: Det er ikke fullt så enkelt. Når man er økologisk sertifisert er det ikke slik at man har en liste over stoffene som er forbudt – man har en liste over stoffene som er tillatt. Og samtlige tillatte stoffer er naturlige preparater. Det betyr ikke at de ikke er omdiskutert eller ikke kan være helse-/miljøskadelige – men det er en annen historie.. De planter ikke gress og blomster mellom rankene, for de vil ha høyere utnyttelse og dermed økt produksjon. Men det er klart, det er bedre enn ingenting. Og langt bedre enn konvensjonell vin. Det er riktig det du sier om røttene. Jo dypere røttene går, jo bedre er det. Også for smaken. Da henter røttene opp alt de trenger og det merkes på druene. De får en mer konsentrert smak. Mer intens.
– Hvordan klarer du å drive biodynamisk på 90 Hektar?
Anne: Vi har mange som jobber for oss. Men det er nok helst snakk om god organisering. Mange mener det er umulig å drive biodynamisk med så stor produksjon. Vi beviser det motsatte. Selv om noe med det biodynamiske, at det ikke alltid er riktig dag for eksempel, gjør det litt upraktisk når det er så stort. Men vil du det nok, er det absolutt mulig.
Sven: Vi tenker også veldig annerledes når det gjelder organisering. Vi samarbeider jo med plantene; de viser oss hva vi skal gjøre. Det gjøres ved at vi selv er en aktiv del av produksjonen. Ellers kjenner vi jo ikke våre egne vinranker. Man skal ikke mer enn to generasjoner tilbake, så var dette allmennkunnskap; At alt påvirkes av alt.
Anne: Vi lærer altfor sakte. Samtidig gjør vi alt altfor raskt. Vi tror vi kan kontrollere naturen. Vinrankene er ikke skapt til å lage druer i det omfanget vi mennesker har kultivert dem til å gjøre. Og vi vil bare ha mer og mer. Det er respektløst. Balansen blir forrykket og jorden utarmet slik vi driver på. Det er bare trist.
– Har dere aldri opplevd å bli rammet av sykdom eller ødeleggende uvær?
Sven: For et par år siden, ble vi hardt rammet av uvær. Da det var over, var det nesten ikke blader igjen på plantene. De gikk inn i en akutt depresjon. En depresjon vi måtte hjelpe dem ut av, ved å gi hver og en av dem omsorg og kjærlighet. Man kan godt le av det, kalle det tullete, men planter er levende organismer. De reagerer på mange måter slik som oss.
Anne: Jorden har sin egen beskyttelse mot sykdommer. Men ved å fjerne dyrene eller plantene som er nødvendige, så velter vi jordens egen evne til å heles. Og det oppstår en ubalanse. Vi trenger det biologiske mangfoldet tilbake til vinmarken. Vi trenger den biologiske balansen tilbake. Fordi vi driver biodynamisk, opplever vi sjelden sykdomsutbrudd. Og de gangene vi gjør det, henter vi frem gammel kunnskap. Og så gjør vi som Sven; gir dem omsorg. Vi må tåle at naturen ikke alltid klarer å gi oss det vi ønsker.

Vi er klare til smaking. Seks flasker på bordet. Fem hvite og en rød. Og en sort spyttebakke midt på. Den viser det seg blir vanskelig å bruke. Vinene var rett og slett vidunderlige, alle som en. Det er nesten så man merker at de er fulle av kjærlighet. Jeg skal overlate til vinkjennere å beskrive smakene, gi terningkast og finne maten som passer til. Men en ting kan jeg si: Det blir biodynamisk vin på meg heretter. Av den enkle, dog viktige, grunn: Det er bedre både for både kropp og natur. (Og akkurat det merkes godt dagen derpå.)

NON DOS

Utgått på dato

Publisert i Harvest

Even Nord Rydningen, Frikk Kvamme, Alexander Benjamin og Kieran Kolle har syklet Norge på langs og levd utelukkende av svinnmat. 3 000 km på sykkelsetet. Resultatet skal bli dokumentarfilmen «Utgått på dato». Prosjektet kan følges videre på Facebooksiden deres. Kieran Kolle har tidligere levert en fabelaktig sak til Harvest, se bildene her.

 – Vi har utelukkende mesket oss i overflodens søppelkasse. Se for deg fuktige, mørkegrønne daler, duftende av ramsløk. Eller mulighetene for å høste tang eller hoppende fisk langs Atlanterhavsveien. Det vanvittige matfatet! Vi høstet ikke noe av det. Vi syklet forbi alt, for å finne lunken mat i søpla. Det er så anti Harvest som det går an.

Det er Kieran Kolle som snakker. Han er mannen bak ideen om å sykle Norge på langs. Og leve på svinnmat. Fire store karer, 3000 kilometer på sykkelsetet. Resultatet av reisen skal bli en dokumentarfilm med tittelen ”Utgått på dato.”
– Illeluktende bakrom og søppelrom på kjøpesentre har vært våre stoppesteder. Vi har riktignok kompensert med vakker natur langs veien. Men vi hadde et dritstrengt regime. Vi peisa på fra rett etter frokost til vi kollapset i teltet rundt elleve på kvelden, fortsetter Kieran.

Etter å ha fulgt de fire gutta fra Nordkapp til Lindesnes på Facebook, skal Harvest møte to av dem, Even og Kieran. For begge startet bevisstheten rundt matsvinn for flere år siden.

– Dere har begge jobbet med matsvinn før dere tok denne sykkelturen?

Kieran: I Norge kaster vi mer enn 350 000 tonn mat hvert år. Jeg holdt på å lage en dokumentarfilm om dette enorme matsvinnet. Hadde holdt på i nesten tre år, og under den prosessen filmet jeg Even i et prosjekt han kalte ”Matgilde mot hungersnød”. Men jeg fant ikke strukturen på filmen min. I fjor sommer var jeg på sykkeltur med Frikk og Alex, de to andre som var med. Vi syklet fra Bergen til Oslo og da fikk jeg ideen: Hva med å sykle Norge på langs og kun leve på ‘boss’ eller svinn og lage film om det?

Even: Jeg jobbet i fem år med en kamerat, Elias, i forbindelse med sultkatastrofen på Afrikas horn. Elias lette ofte etter mat i søppelbøtter og containere, og den absurde kontrasten med overflod og mangel gjorde at vi bestemte oss for å sette i gang aksjonen ”Matgilde mot hungersnød”. Vi fant mat som skulle bli kasta og ga den til kokker som laget de deiligste retter. Så satte vi opp langbord, alle spiste mat med god samvittighet og donerte penger til forskjellige prosjekter.

– Har noe sjokkert dere på sykkelturen, eller har dere kun fått bekreftet det dere visste fra før?

Kieran: Jeg ble sjokkert over hvor mye kjøtt som kastes. Unnskyldningen var at det hadde vært dårlig grillsesong på grunn av været.

Even: Det var trist å se hvor utrolig kort kjedene har kommet for å unngå matsvinn. En og annen har en avtale med en lokal ildsjel, men det var ikke noe system på det overhodet. Mange virket frustrerte over alt de måtte kaste. De ansatte får jo heller ikke lov til å ta med noe hjem. Da er det bedre å kaste det, liksom?

Kieran: Ja, det virker nesten som om det er aktiv motstand mot å få til et sentralt system. Den enkelte butikksjef kan, etter å ha fått tillatelse fra kjeden, gi til den lokale bymisjonen for eksempel, men da må butikksjefen ordne all distribusjon, logistikk og rapportering. Det blir et skjemavelde, uorganisert sådan, for skjemaene må de lage selv. Det er et krav fra mattilsynet om at det rapporteres. Mange kvier seg for slikt etter en lang arbeidsdag.

Dag 1: Brekkasje-Kornblanding og kremfløte til frokost. Vinden i ryggen, solbrent i trynet. Det skulle ikke vært lov: Rema i Honningsvåg kaster mat verdt en million kroner I året. Butikksjef Idar retter først og fremst fingeren mot våres stadig høyere forventninger til bugnende hyller helt til stengetid. Deretter peker han på Mattilsynet, og dets regler som har gått ut på dato. Vi skal definitivt følge den saken! Og så: Vi endte opp med halvannen år gammel pils, ‘gammel’ bacalao til lunsj, og perfekt modnet entrecôte til middag. Hilsen fra fjæra i Kåfjord.

Dag 2: Egg og sylte og skinke og brød og tørka blåbær og kaffe til frokost. Langt strekk innover Porsanger-fjorden, og 7 km lang og 212 meter dypdykk i Nordkapp tunnelen. Even som sykler med tiltakende feber måtte svime i gresset en god stund etter å ha nådd lyset i enden. Bacalao til lunsj, pølsegryte og pasta til middag. Har gitt intervju til Klassekampen og Bergens Tidende angående galskapen. Vi har kun syklet 130 km på to dager, delvis grunnet deltakernes evne til å bruke 4 timer fra vi våkner til vi trår. Innstramming nødvendig, dag 3 (i dag) er det 110 km til Alta!

Gjemmer butikksjefer seg bak et lovverk som ikke finnes?

Even: Når det gjelder lett bedervelig mat, så er de merket med siste forbruksdag. Da er det ikke lov til å gi den ut eller selge den billig. Men de øvrige matvarene, som frukt, grønt, tørrvarer og noen drikkevarer; der er det ingen lovhjemmel. Der har kjedene forskjellig praksis. Vi snakket med en butikksjef som fortalte at de pleide å gi bort, men at de nå hadde fått nye retningslinjer om at alt skulle kastes. Ellers er det endel som fryser ned produkter på «siste forbruksdag». Og noen som steker opp og lager ferdigmiddag av varer som er i ferd med å gå ut på dato. Problemet er kanskje at reglene eller lovene virker forvirrende og gjør det enklere å kaste. Alle butikkansatte blir veldig usikre når vi spør om å få se i søpla deres. De vil at vi skal snakke med sjefen. Jeg skal bare titte i søpla deres, liksom? Nei, det har ikke jeg myndighet til.
En slik samtale hadde vi ofte.

Kieran: Det er ikke butikkene som er verst. Det er oss, forbrukerne som står for nesten 70 prosent av matsvinnet i Norge. Vi har sluttet å lukte og se på maten. Vi ser bare på datostemplingen.

Even: Haha, datostemplingen skal være veiledende, men er i stor grad villedende.

Dag 4: Med Altaposten på slep, besøkte vi Coop Xtra i Alta for å se hva de hadde å kaste. Det var mye, og særlig bananer som lå én og én, og ikke samlet i en klase. «Folk kjøper ikke individuelle banana» forklarte frukt og grønt sjefen. Quiz: hva er grunnen til at folk ikke kjøper individuelle bananer?? 
Fullastet med kjøtt og brød og melk (vi finner veeeldig lite grønnsaker foreløpig, og står følgelig i fare for å utvikle seriøs acne innen Tromsø), bar det til torget der vi delte ut overskuddsvarer til folket. Deretter sykla vi inn Langfjorden, og stoppet etter 88km. Temmelig tungt etter aktivitetene tidligere på dagen, men rå avslutning, 30 km/t med vinden i ryggen. Nydelig camp ved fjorden, lys natt ved bålet. Ris, linser og kjøttdeiggryte til middag, lefse og te til dessert.

Dag 5: I dag har vi forlatt Finnmark, og entret Troms rike. Sol og snøkledde fjell og hællandussen for et sted å sykle. Coop’en i Burfjord er flinke og gir all overskuddsmat til en grisebonde, men vi fikk grisens middag i dag. Biola og brokkolini og elgkarbonader og diverse annet. Mamma, vi har aldri spist så variert mat! Nå er endelig 101 km tilbakelagt, og vi fyrer opp rullings for å krige mot myggen.Spis en individuell banan og god aften.

– Hva gjør denne kunnskapen med hverdagen deres?

Kieran: Jeg går nok kanskje konen min litt på nervene. Jeg blir sur hvis hun kaster noe som har gått ut på dato, men som lukter og ser helt fint ut. Plutselig blir jeg en moraliserende drittsekk, liksom. Når jeg er på besøk hos folk, skjerper jeg meg. På den annen side merker jeg at folk rundt meg er blitt mer bevisste. De skjærer vekk den svarte flekken på paprikaen i stedet for å kaste hele. Det gir dem en god følelse. Selv om det egentlig burde vært motsatt; at vi fikk en skikkelig dårlig følelse ved å kaste mat. Jeg tror at det intuitivt kjennes feil å kaste mat.

Even: Vi kan godt føle oss bra når vi skjærer bort det svarte på paprikaen eller spiser opp alt på tallerkenen. Men som våre forfedre gjorde, da de brukte opp alt på dyret; de tenkte! Det var økonomi, de sparte på ressurser. Det var ikke ideologi. Det behovet mangler i Norge i dag. Det skremmer meg mest. Vi kan forankre endringer i kunnskap om kostnader eller i ideologi om en bedre verden, men det er så voldsomme masser og det gjør det litt abstrakt. Akkurat som klima- og miljøproblematikken.
I går var kjæresten og jeg på vei hjem i bilen etter en fest dagen før. Jeg husket at hun ikke hadde spist opp hele matpakka dagen før, og litt bakfull, kjente jeg at jeg bare måtte ha resten av den. Hun prøvde seg først med at hun hadde spist den opp, men skjønte fort hun ikke kom så langt. Hun ble ganske gretten da hun måtte grave i søpla etter den. Så ja, jeg er nok litt irriterende av og til. Vi vil egentlig prøve å gjøre det ukult å kaste mat. Ikke moralisere. Ikke gjøre det skammelig, da blir det noe religiøst over det. La det heller gå sport i at alt kan brukes!

Kieran: Alle fag i skolen kunne inneholdt emnet mat. Matte, naturfag, norsk, biologi. Når det viser seg at en av tidstyvene i barnehagen er matlaging, er det skremmende. Det burde være noe av det viktigste å innlemme barna i, og gi dem kunnskap om. I stedet lærer barna at det å lage mat er noe som bare stjeler tiden din.

Even: Muslimene har som tradisjon at de plukker ut en dårlig frukt for å hjelpe grønnsakhandleren med å få solgt sine dårlige varer. Slik gjør de en god gjerning. Før var det jo sånn at hvis en appelsin i en pose var dårlig, så rev de opp posen, kastet den dårlige og solgte de andre enkeltvis. Nå kaster grønnsakshandlere hele posen.

Kieran: All emballasje er kanskje smart for butikkene med tanke på transport og lagerlogistikk. Men da flytter man jo egentlig matsvinnet til forbrukeren som må kjøpe seks tomater i stedet for en. Bama hevder at emballasjen er nødvendig for å holde varene friske lengre og dessuten hindrer at varen blir ødelagt under transport. Jeg snakket med en butikksjef, som også var kokk, som hevdet det motsatte. Hvis en salat er pakket i plast og det blir temperaturforskjell, så vil det dannes kondens inni plasten og så starter forråtningsprosessen. Han mente holdbarheten dermed ble kortere. Jeg tror dessuten at man mister kontakten med maten ved at alt er pakket så godt inn.

Dag 7: Vi har tilbakelagt 539 kilometer fra Nordkapp til Tromsø. En uke har gått, fire uker og 2000 km gjenstår.
Kort oppsummert kan vi så langt si: – 9 grader (sommeren har tydeligvis hengt seg fast i sør) er nydelig sykkeltemperatur
– butikker nordpå kaster vanvittige mengder mat
– ingen sykkelekspedisjon krysser Norge på mer variert kosthold enn oss
– potetmel er vidundermiddel mot sår bak

Dag 8 og 9: God aften damer og herrer. Først må vi bare si at Andøya, her vi sitter nå, er tullete vakkert og vanvittig heftig å sykle på. Aldri har vi dundra av gårde så euforiske med vinden i ryggen, blant ingen biler, på flate veier, ytterst i havgapet. Midtnattsola titter snart frem under skyene, og magene er mette etter grillribber, fløtestuede poteter, dampende gulrøtter, bønnesalat og tzatsiki. Lurer nå på om vi er på vei opp i vekt. (Fra Facebook-siden deres.)

– Har turen endret dere?

Kieran: Jeg blir litt irritert hver gang jeg handler i butikken. Fordi jeg vet at det ligger mer enn nok fin mat både til meg og alle de jeg kjenner i søpla bak butikken. Det er ekstremt frustrerende.

Even: Jeg er ganske stolt over å ha vært med på dette. Jeg har ofret ferien min. Det samme har de andre to. Det føles godt og meningsfullt. Samtidig har det gitt meg energi til å fortsette dette arbeidet. Vi snakker om så store volum her i landet, at en pose bananer i søpla ikke spiller noen rolle. Bare se på brekkasjevarer. Fordi en kartong med makrell i tomat får seg en trøkk så noen av boksene får klemskader, så blir de kastet alle sammen. Trucken får problemer med skjeve kartonger og butikken med lagringen når ikke alt kan stables. Noen butikker selger jo både brekkasje og ting som snart går ut på dato, men det er unntaket, ikke regelen dessverre. Det krever en bevisst butikksjef.

Dag 13: Vi får si det som det er, at det er hothothot å sykle i Lofoten. Blåkveite og ris og dampede grønnsaker til middag, fruktsalat med moreller og jordbær og banan og guava og fyrstekake til dessert. Bacon og nudler til lunsj på Reine i dag, deretter ferje fra Moskenes til Bodø. Der var vi på bursdag hos Hanne(7), og fikk overskuddspølser, kaffe og pavlova. Nå har vi landa camp ved Saltstraumen, og raida et hotell for overskudds buffé-mat. Lasagne og hvalgryte til middag. Vi jobber nå som dere: vi sliter til dels med for mye mat, og må derfor gjøre en innsats for å ikke kaste mat. Hvalgryte til frokost.

Dag 14 og 15: Saltstraumen til Åskardet, 120 km. Restefrokost- og lunsj på hvalgryte og lasagne, pølsegryte og hvitløksmarinerte poteter til middag. Butikksjefen på Prix i Ørnes, fortalte oss at det ikke er lov å gi bort mat som er utgått på dato, og at den må kastes. Hvilken lov det var snakk om, visste hun ikke. Vi innvendte at datomerkinga uansett er villedende, og etter litt dragkamp, fikk vi noen pølser og leverpostei  i hende. Mattilsynet; kan dere svare på hvilken lov butikksjefen på Prix snakker om?

– Hva er planen videre med filmen ”Utgått på dato”?

Kieran: Den blir ferdig til våren. Eller høsten. Vi har ikke alle pengene på plass. Utstyret vårt ble sponset, men ikke filmen. Alle matkjedene ønsker å stå fram mer bevisste på matsvinn enn det de faktisk er, dessverre. Derfor vil jeg være helt uavhengig. Noen tenker at det blir en aksjonistisk film. Det er det ikke. Det handler om sunn fornuft, om å bli opplyst og å ta et standpunkt til noe det går an å gjøre noe med. Det er ikke en kamp som skal provoseres frem. Om tjue år håper jeg ikke det går an å sykle Norge på langs utelukkende på matsvinn.

– Hvor var det aller finest å sykle?

Even: Andøya var helt magisk. Men det er noe med Nord-Norge. Noe vilt og nesten uvirkelig. Vi hadde egentlig ingen forventninger til Andøya, men det er et sted jeg gjerne vil tilbake til. Strendene der, helt hvite og det turkise vannet, helt paddeflatt var det også, så vi bare suste avgårde med nordavinden i ryggen. Det beste jeg vet; å sitte ute i naturen, drikke en øl, ha en god spikkekniv og lage digg mat. En dag fikk vi tak i øl som var gått ut på dato. Det var stas. Men det ble med den ene gangen. Av og til kjøpte vi oss et par øl. Vi måtte hegne om det som var ren nytelse, herunder øl.

Kieran: Jæren er også vakkert. Og Agder-kysten de siste dagene. De siste dagene tillot vi oss å stoppe mer. Badet litt og tok en liten siesta. Det var deilig.

– Er det noe dere vil ha med, noe jeg har glemt å spørre om?

Kieran og Even: Oppfordre folk til å tenke litt mer på matsvinnet sitt. Og å sykle mer!! Sykling er fett. Spis bedre, sykle mer. Det er god samfunnsøkonomi.

Les intervjuet med Boyan Slat. Gutten som skal redde havet for søppel!
Vil du lese om da jeg var på vinsmaking, men først ville vite litt om hva vi egentlig drikker av eksperten Niels Christian Geelmuyden, trykk her.

Liker du det du har lest? Del det veldig gjerne!

Drømmen om en tur

 Publisert i Harvest.
Hun ser ut som Synnøve Solbakken, fjell og vidder. Bare håndtrykket og det direkte blikket er nok til å overbevise. Ragnhild Sie Rotvær på 15 år skal gå Norge på langs.

– Jeg blir så irritert når jeg ser på blikket til folk at de egentlig tror jeg ikke vil klare det. ‘Lykke til da’ sier de med et flir. Jeg er sikker på det er fordi jeg er jente. Det gir meg bare enda mer lyst til å gjennomføre. Jeg vil vise dem som tviler at jenter kan!
Hun startet turen på sykkel i påsken 2014 fra Lindesnes til Haukeliseter. Videre gikk hun på ski over Hardangervidda fra Haukeliseter til Finse i helgene mellom påsken og sommerferien. I sommerferien fortsatte hun fra Finse til fots, men måtte avslutte etter fem uker i Meråker fordi hun ble syk. Den påfølgende høstferien gikk hun fra Meråker ti Skogn. Og etter en ukes vandring i påsken i år, endte hun opp i Grong i Nord-Trøndelag.
Ragnhild går i tiende klasse og kan bare bruke de lange skoleferiene til turen videre. Fra skolens sommerferiestart begynner ferden igjen. Hun regner med å stå på Nordkapp i begynnelsen av august.
– Ideen kom egentlig da jeg var tolv, da jeg så Lars Monsen på vei over Canada. Mamma bare lo av meg da jeg fortalte henne at planen min var å gå Norge på langs alene. Hun kom med alle mulige innvendinger. Hun sa jeg måtte ha både hund, nødpeiler og satellitttelefon. Hun tenkte nok at jeg ville legge fra meg hele idéen.

 

– Besteforeldrene mine har hytte på Veggli. Jeg har vært der så lenge jeg kan huske. Når jeg blir sur på mamma, er det dit jeg truer med å rømme, ler hun.

– Jeg planla turen, skaffet sponsorer og lånehund i smug. Og julen 2013, noen måneder før jeg skulle begynne, fortalte jeg det til mamma. Da hun forsto at jeg til og med hadde skaffet en hund og fått sponset utstyr, skjønte hun at argumentene hennes ikke holdt lenger. Hun syklet sammen med meg på den første etappen fra Lindesnes. Deretter var hun med de to første ukene på ski over Hardangervidda. Vi hadde noen episoder der mamma var sikker på veien, men der jeg hadde rett. Da tror jeg hun ble overbevist.

– Jeg er veldig mørkredd, så uten hund hadde jeg aldri turt det. Jeg gjør alt skikkelig hyggelig i teltet før det blir mørkt. Så legger jeg hunden rett ved teltåpningen og håper jeg ikke trenger en tur ut i løpet av natten. Når jeg titter ut av teltet om morgenen, er det uansett verdt det. En gang, i Rondane, var det så vakkert at jeg begynte å grine.

– Det er sjelden jeg føler at jeg går glipp av noe. Jeg vet jo hva vennene mine driver med. Jeg har spilt håndball og dratt på cuper og alt det der. Noen ganger, når jeg ligger i teltet og egentlig ikke er så trøtt, og vet at vennene mine har filmkveld, kan jeg kjenne et lite stikk av misunnelse. Men ellers tenker jeg motsatt; jeg synes vennene mine går glipp av så mye. Jeg synes alle burde være mye mer ute. Gå på tur i fjellet, sove i telt. Det finnes ikke noe bedre.

– Mestringsfølelsen er viktig for meg. Det å oppleve at jeg faktisk klarer meg alene, gir den følelsen. Så lenge jeg har en hund å leke med, blir jeg heller ikke ensom. Etter at teltet er satt opp og vi har spist, er det lek og prat med hunden. Da skryter jeg av den, sier den har vært flink og sånn. Så setter jeg meg ofte og leser. Helst kjærlighetsromaner. Av og til synger jeg skikkelig høyt. Også skriver jeg dagbok, selvfølgelig.

– Jeg får et veldig nært forhold til hunden jeg har med på tur. Vi blir bestevenner egentlig. Den jeg lånte i fjor var en omplasseringshund, og rett etter sommeren flyttet den til Sverige. Jeg savner ham fremdeles. I år har jeg fått låne en ny. Den var med oss i påsken og virker kjempefin. Mamma vil ikke ha hund. Jeg har forsonet meg med det nå. Så får jeg heller tenke at jeg er heldig som får låne. Og egentlig er de jo ganske heldige de hundene også, som får være med meg på tur!

– En ekstra god dag begynner ved at jeg våkner av at sola skinner på teltduken og jeg kjenner at jeg har lyst til å ligge litt til fordi det er så fint. Men så blir det for varmt, så jeg må ut. Og der ute ligger fjellene og bader i sol og det lukter fjell og friskt. Og egentlig er det stille, men så er naturen full av lyder allikevel. Sånne lyder som gjør meg rolig.

– Jeg er nok litt annerledes. Men jeg tenker samtidig at det er litt fint å være det.

Ragnhilds store forbilde er Tonje helene Blomseth. Les intervjuet mitt med henne her. 

Liker du det du har lest? Del det veldig gjerne!

NORGE PÅ LANGS

Håpet og Nyperosa

@Knut Røthe
 Publisert i Harvest

– Hvor stor hytte trenger man for å nyte en kopp kaffe på trammen? Den setningen er et mantra for meg. Det som startet som noe jeg gjorde av irritasjon, endte med å bli noe jeg gjorde av kjærlighet. Til naturen, til mennesker, til musikk og til å minne oss på noe vi har glemt.
Hun er utdannet arealplanlegger. Hun jobbet som bygningsantikvar i et område der stadig større arealer ble brukt til hyttefelt med infrastruktur og brede veier helt frem. Hyttene ble større og større. Veiene bredere og bredere, gjerne sprengt ut midt i et fjell for at hytteeiere skulle slippe å kjøre rundt fjellet i de dyre bilene sine.
-Jeg ble så sint og frustrert til slutt. Det er jo ikke der lykken ligger.
Dette sa kunstneren Solveig Egeland mens vi sto og beundret hennes siste arbeid, de to bittesmå hyttene Nyperosa og Håpet.
Jeg tenkte: Kan man bevege verden ved å bygge hytter? Kan hyttebygging kalles musikk? Og hvorfor i alle dager nevnte kronprins Haakon en søppelhytte på Svalbard i sin tale på klimakonferansen under Ciceros 25-årsjubileum?

Noen timer tidligere. Knut og jeg er på vei til Koster. Knut er mannen min, men han er også fotograf. Vi er invitert av Solveig Egeland. Hun bygger små hytter av ulike materialer. I flere måneder har hun holdt på med sitt kunstprosjekt, denne gangen på den svenske øya. Hun kaller det «Jorden vi arvet» og hun snakker om miljøvern, musikk og det å finne tilbake til seg selv. Det høres svevende ut. Lite vet jeg om effekten dette kunstverket vil ha på meg bare et døgn senere.
I prospektet Harvest får tilsendt, står følgende:

Hyttene er en stemme i miljø og naturvern, men også filosofisk ved at de på en underfundig og lavmælt måte minner oss på gleden som ligger i det enkle og nære og spesielt da nærhet til naturen. Det handler om å finne tilbake til noe som ligger lagret i ryggmargen vår, gleden og samspillet til naturen. Hogge ved, bære vann, gå barbeint på stien. Verdier som de fleste av oss kjenner, men som kanskje har kommet litt bort i vår velstand og overisolerte vegger.

– Jeg hadde egentlig tenkt å innvie Nyperosa selv, sier Solveig. Jeg håper dere skjønner hvor spesielt dette er, å få sove der den aller første natten.
Jeg skjønner ikke helt hva hun mener. Men dagen etter er jeg ydmyk og takknemlig. Nye tanker er tenkt der mellom trærne på Koster. I den lille hytta Nyperosa som Knut og jeg har fått lov å innvie. Nyperosa ligger sammen med Håpet, med et lite platå imellom og en trapp ned til en myk skogbunn full av duftende barnåler. Fra trappen og mot den grønne enga der vi akkurat så to rådyr løpe inn i skogen, ligger heller av trestubber. De ser ut som noter og er som skapt til å løpe på. I Håpet finnes en liten benk og et stubbebord. Nyperosa har en stor seng som eneste innredning.

Nyperosa_collage_1_1260_840_90_s_c1.jpg

Koster skulpturpark har offisiell åpning i juni. De har kjøpt kunstverket og det skal stå her på ubestemt tid. Det er første gangen noe skal bli stående etter at utstillingen er over, forteller Solveig.

– Det blir hardt å forlate dette som har fylt meg hele døgnet i flere måneder. Jeg må stole på at de tar godt vare på hyttene; fyller dem med liv og kjenner hvor mye naturen betyr. Vi er jo natur!
«Jorden vi arvet» følger permakulturprinsipper. Det betyr at mest mulig av materialene kommer fra stedet. Hyttene på Koster er bygget av eik, furu, osp, einer og kledd innvendig med bjørkenever. Taket er tekket med håndkløyvd spon av tjæret kvalitetsfuru.
– Her trengte jeg hjelp av profesjonelle håndverkere. Erik Tesaker, som Harvest skrev om for kort tid siden, ble en av mine uvurderlige hjelpere til dette byggeprosjektet. Lærere og elever ved båtbyggerskolen i Fredrikstad likeså.
Installasjonen er et verk og skapt musisk, i betydningen at hver del er som et vers som er tilpasset helheten. Og hver grein, hver stokk er som en tone som er bearbeidet, tilpasset for å harmonere med neste «tone», slik at det dannes harmoniske overganger.
Norsk komponistforbund hører musikken i prosjektene hennes. Solveig har fått støtte til å få komponert et musikkverk i forbindelse med åpningen i juni.

– Når hyttene bygges, er det svært intenst og emosjonelt. Jeg holder på i flere måneder, sammen med lokale hjelpere og profesjonelle håndverkere, som jeg selvfølgelig ønsker å betale for jobben de gjør. Av og til jobber vi tolv timer i strekk. Når hyttene er ferdige er vi helt utmattet. Vi blir som en slags symbiose. Jeg vil at alle som er med å bygge, lytter til sin indre stemme. Jeg har ingen tegninger og for noen er det en lang prosess før de tør å slippe seg løs og stole på at det de gjør er bra nok, forteller Solveig Egeland.
– Her på Koster har det vært en spesiell utfordring. Svensker liker ordning och reda og de kunne ikke tro at de skulle bygge noe uten tegninger. Det var mye frustrasjon. Men når resultatet er dette, er det verdt det, eller hva?
Jeg nikker med kaffekoppen i hånden. På trammen.
– Den første Nyperosa ble bygget i rosa finèr, på Lista fyr. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at hun skulle bygges, og var nesten ferdig med de to hyttene som var planlagt. Men hun snakket til meg fra rullesteinene. Jeg vet jeg høres litt gal ut nå, men sånn var det, ler Solveig.
Nyperosa er et kjærlighetsrede. Gjennom hele utstillingsperioden var hun fullbooket. Hun bærer på mange hemmeligheter. Et eldre ektepar skrev i gjesteboken etterpå; om hvordan den natten hadde bragt dem nærmere hverandre. I år kommer hun tilbake til Lista fyr. Med utsikt utover Atlanterhavet, er New York  den neste store drømmen hennes. Tenk den lille rosa hytta midt i Central Park!

Fergen legger til kai tidlig på kvelden. Vi går på gamle kjerreveier, over vakre blomsterenger. To rådyr løper inn i skogen. Og der, mellom trærne står de små hyttene. Det lukter natur. Det lukter noe kjent og glemt. Jeg får lyst til å ta av meg på beina; kjenne skogbunn under føttene. Lyden av havet, vinden og fuglesang. Jeg tror jeg forstår hva Solveig vil fortelle. Og jeg setter meg på trammen. Det er umulig å la det være.
På benken på platået deler Knut og jeg en flaske vin når mørket faller på. Vi hører havet og fuglene. Vi hører vinden i trekronene. Og vi tenker nye tanker.

– I fjor sommer bygget vi en hytte av søppel på Svalbard, forteller Solveig Egeland. – Jeg ville rette fokus mot forsøpling av havet. I flere havområder er det nå målt seks ganger mer plast enn plankton. Fisk og fugl forveksler søppelet med mat og dør. Kunstprosjektet kaller jeg Ocean hope, og dette var den tredje hytta bygget av søppel. Senere holdt jeg et foredrag om Ocean Hope. Alle syntes installasjonen viste miljøvern på en ny og appellerende måte. Helt til jeg fortalte at jeg kunne leve av kunsten min. Og at målet mitt var å betale alle som hjalp meg en anstendig lønn. Da var det flere som uttrykte sin skuffelse. Det virker som miljøvern er noe som skal skje på dugnad; frivillig og uten fortjeneste. At dette er en opplest og vedtatt sannhet. De store rederiene med cruiseskip, som hiver tonnevis med søppel i havet, kan tjene seg rike. Mens jeg, som viser hva som faktisk skjer gjennom kunst, ikke burde kunne tjene penger. Det undres jeg over uten å sutre. Jeg driver med det jeg elsker å gjøre. Da kronprinsparet var på Svalbard i fjor, tok de seg tid til en tur innom søppelhytta. Det synes jeg er litt stas. Og det viser at dette treffer der det skal. Vi må jo gjøre noe. Og dette er min måte.

Du trenger ikke anstrenge deg det minste, bare bli sittende og lytt
Du trenger ikke lytte engang, bare vent.
Du trenger ikke vente engang, bare vær stille, stille i ditt eget selskap,
og universet vil brette seg ut for deg.
Det har intet valg.
Det vil buldre ekstatisk for dine føtter.
Franz Kafka

Vil du lese om da Knut og jeg overnattet på et fyr, les her
Og her kan du lese om da Knut og jeg overnattet i toppen av et tre!

 SOLVEIG EGELANDUtdannet Master of planning fra Universitet for miljø og biovitenskap i Ås og Cand.mag fra Universitetet i Bergen og Reykjavik.
Tidligere utstillinger:Fargerike små hytter:
• Galleri Lista Fyr 2008
• Steilene i Oslofjorden 2009-2013
• Utsira 2010-
• Trebienalen i Flekkefjord 2010
• Hidra 2011-Hytte av engangsgriller:
• Sofienbergparken i Oslo 2012Hytte av plastsøppel fra havet (Ocean Hope):
• Utsira 2010-
• Havikstranda i Farsund 2012-2013
• Storesand i Ytre Hvaler Nasjonalpark 2013-
• Svalbard, Spitsbergen 2014 -Hyttene har høstet stor respons og engasjert bredt. NRK presenterte egen dokumentar (Underveis) om Solveig i 2012. Senere har Thelmax produsert og regissert kortfilm om Ocean Hope, et informasjonsprosjekt om forurensning i havet.I august 2014 dro Solveig Egeland med filmteam til Svalbard for å bygge en hytte av avfall samlet på Spitsbergen.