Drømmen om en tur

Lagt ut den mai 21, 2016 av

Legg igjen en kommentar

 Publisert i Harvest.
Hun ser ut som Synnøve Solbakken, fjell og vidder. Bare håndtrykket og det direkte blikket er nok til å overbevise. Ragnhild Sie Rotvær på 15 år skal gå Norge på langs.

– Jeg blir så irritert når jeg ser på blikket til folk at de egentlig tror jeg ikke vil klare det. ‘Lykke til da’ sier de med et flir. Jeg er sikker på det er fordi jeg er jente. Det gir meg bare enda mer lyst til å gjennomføre. Jeg vil vise dem som tviler at jenter kan!
Hun startet turen på sykkel i påsken 2014 fra Lindesnes til Haukeliseter. Videre gikk hun på ski over Hardangervidda fra Haukeliseter til Finse i helgene mellom påsken og sommerferien. I sommerferien fortsatte hun fra Finse til fots, men måtte avslutte etter fem uker i Meråker fordi hun ble syk. Den påfølgende høstferien gikk hun fra Meråker ti Skogn. Og etter en ukes vandring i påsken i år, endte hun opp i Grong i Nord-Trøndelag.
Ragnhild går i tiende klasse og kan bare bruke de lange skoleferiene til turen videre. Fra skolens sommerferiestart begynner ferden igjen. Hun regner med å stå på Nordkapp i begynnelsen av august.
– Ideen kom egentlig da jeg var tolv, da jeg så Lars Monsen på vei over Canada. Mamma bare lo av meg da jeg fortalte henne at planen min var å gå Norge på langs alene. Hun kom med alle mulige innvendinger. Hun sa jeg måtte ha både hund, nødpeiler og satellitttelefon. Hun tenkte nok at jeg ville legge fra meg hele idéen.

 

– Besteforeldrene mine har hytte på Veggli. Jeg har vært der så lenge jeg kan huske. Når jeg blir sur på mamma, er det dit jeg truer med å rømme, ler hun.

– Jeg planla turen, skaffet sponsorer og lånehund i smug. Og julen 2013, noen måneder før jeg skulle begynne, fortalte jeg det til mamma. Da hun forsto at jeg til og med hadde skaffet en hund og fått sponset utstyr, skjønte hun at argumentene hennes ikke holdt lenger. Hun syklet sammen med meg på den første etappen fra Lindesnes. Deretter var hun med de to første ukene på ski over Hardangervidda. Vi hadde noen episoder der mamma var sikker på veien, men der jeg hadde rett. Da tror jeg hun ble overbevist.

– Jeg er veldig mørkredd, så uten hund hadde jeg aldri turt det. Jeg gjør alt skikkelig hyggelig i teltet før det blir mørkt. Så legger jeg hunden rett ved teltåpningen og håper jeg ikke trenger en tur ut i løpet av natten. Når jeg titter ut av teltet om morgenen, er det uansett verdt det. En gang, i Rondane, var det så vakkert at jeg begynte å grine.

– Det er sjelden jeg føler at jeg går glipp av noe. Jeg vet jo hva vennene mine driver med. Jeg har spilt håndball og dratt på cuper og alt det der. Noen ganger, når jeg ligger i teltet og egentlig ikke er så trøtt, og vet at vennene mine har filmkveld, kan jeg kjenne et lite stikk av misunnelse. Men ellers tenker jeg motsatt; jeg synes vennene mine går glipp av så mye. Jeg synes alle burde være mye mer ute. Gå på tur i fjellet, sove i telt. Det finnes ikke noe bedre.

– Mestringsfølelsen er viktig for meg. Det å oppleve at jeg faktisk klarer meg alene, gir den følelsen. Så lenge jeg har en hund å leke med, blir jeg heller ikke ensom. Etter at teltet er satt opp og vi har spist, er det lek og prat med hunden. Da skryter jeg av den, sier den har vært flink og sånn. Så setter jeg meg ofte og leser. Helst kjærlighetsromaner. Av og til synger jeg skikkelig høyt. Også skriver jeg dagbok, selvfølgelig.

– Jeg får et veldig nært forhold til hunden jeg har med på tur. Vi blir bestevenner egentlig. Den jeg lånte i fjor var en omplasseringshund, og rett etter sommeren flyttet den til Sverige. Jeg savner ham fremdeles. I år har jeg fått låne en ny. Den var med oss i påsken og virker kjempefin. Mamma vil ikke ha hund. Jeg har forsonet meg med det nå. Så får jeg heller tenke at jeg er heldig som får låne. Og egentlig er de jo ganske heldige de hundene også, som får være med meg på tur!

– En ekstra god dag begynner ved at jeg våkner av at sola skinner på teltduken og jeg kjenner at jeg har lyst til å ligge litt til fordi det er så fint. Men så blir det for varmt, så jeg må ut. Og der ute ligger fjellene og bader i sol og det lukter fjell og friskt. Og egentlig er det stille, men så er naturen full av lyder allikevel. Sånne lyder som gjør meg rolig.

– Jeg er nok litt annerledes. Men jeg tenker samtidig at det er litt fint å være det.

Ragnhilds store forbilde er Tonje helene Blomseth. Les intervjuet mitt med henne her. 

Liker du det du har lest? Del det veldig gjerne!

NORGE PÅ LANGS

Håpet og Nyperosa

Lagt ut den mai 21, 2016 av

Legg igjen en kommentar

@Knut Røthe
 Publisert i Harvest

– Hvor stor hytte trenger man for å nyte en kopp kaffe på trammen? Den setningen er et mantra for meg. Det som startet som noe jeg gjorde av irritasjon, endte med å bli noe jeg gjorde av kjærlighet. Til naturen, til mennesker, til musikk og til å minne oss på noe vi har glemt.
Hun er utdannet arealplanlegger. Hun jobbet som bygningsantikvar i et område der stadig større arealer ble brukt til hyttefelt med infrastruktur og brede veier helt frem. Hyttene ble større og større. Veiene bredere og bredere, gjerne sprengt ut midt i et fjell for at hytteeiere skulle slippe å kjøre rundt fjellet i de dyre bilene sine.
-Jeg ble så sint og frustrert til slutt. Det er jo ikke der lykken ligger.
Dette sa kunstneren Solveig Egeland mens vi sto og beundret hennes siste arbeid, de to bittesmå hyttene Nyperosa og Håpet.
Jeg tenkte: Kan man bevege verden ved å bygge hytter? Kan hyttebygging kalles musikk? Og hvorfor i alle dager nevnte kronprins Haakon en søppelhytte på Svalbard i sin tale på klimakonferansen under Ciceros 25-årsjubileum?

Noen timer tidligere. Knut og jeg er på vei til Koster. Knut er mannen min, men han er også fotograf. Vi er invitert av Solveig Egeland. Hun bygger små hytter av ulike materialer. I flere måneder har hun holdt på med sitt kunstprosjekt, denne gangen på den svenske øya. Hun kaller det «Jorden vi arvet» og hun snakker om miljøvern, musikk og det å finne tilbake til seg selv. Det høres svevende ut. Lite vet jeg om effekten dette kunstverket vil ha på meg bare et døgn senere.
I prospektet Harvest får tilsendt, står følgende:

Hyttene er en stemme i miljø og naturvern, men også filosofisk ved at de på en underfundig og lavmælt måte minner oss på gleden som ligger i det enkle og nære og spesielt da nærhet til naturen. Det handler om å finne tilbake til noe som ligger lagret i ryggmargen vår, gleden og samspillet til naturen. Hogge ved, bære vann, gå barbeint på stien. Verdier som de fleste av oss kjenner, men som kanskje har kommet litt bort i vår velstand og overisolerte vegger.

– Jeg hadde egentlig tenkt å innvie Nyperosa selv, sier Solveig. Jeg håper dere skjønner hvor spesielt dette er, å få sove der den aller første natten.
Jeg skjønner ikke helt hva hun mener. Men dagen etter er jeg ydmyk og takknemlig. Nye tanker er tenkt der mellom trærne på Koster. I den lille hytta Nyperosa som Knut og jeg har fått lov å innvie. Nyperosa ligger sammen med Håpet, med et lite platå imellom og en trapp ned til en myk skogbunn full av duftende barnåler. Fra trappen og mot den grønne enga der vi akkurat så to rådyr løpe inn i skogen, ligger heller av trestubber. De ser ut som noter og er som skapt til å løpe på. I Håpet finnes en liten benk og et stubbebord. Nyperosa har en stor seng som eneste innredning.

Nyperosa_collage_1_1260_840_90_s_c1.jpg

Koster skulpturpark har offisiell åpning i juni. De har kjøpt kunstverket og det skal stå her på ubestemt tid. Det er første gangen noe skal bli stående etter at utstillingen er over, forteller Solveig.

– Det blir hardt å forlate dette som har fylt meg hele døgnet i flere måneder. Jeg må stole på at de tar godt vare på hyttene; fyller dem med liv og kjenner hvor mye naturen betyr. Vi er jo natur!
«Jorden vi arvet» følger permakulturprinsipper. Det betyr at mest mulig av materialene kommer fra stedet. Hyttene på Koster er bygget av eik, furu, osp, einer og kledd innvendig med bjørkenever. Taket er tekket med håndkløyvd spon av tjæret kvalitetsfuru.
– Her trengte jeg hjelp av profesjonelle håndverkere. Erik Tesaker, som Harvest skrev om for kort tid siden, ble en av mine uvurderlige hjelpere til dette byggeprosjektet. Lærere og elever ved båtbyggerskolen i Fredrikstad likeså.
Installasjonen er et verk og skapt musisk, i betydningen at hver del er som et vers som er tilpasset helheten. Og hver grein, hver stokk er som en tone som er bearbeidet, tilpasset for å harmonere med neste «tone», slik at det dannes harmoniske overganger.
Norsk komponistforbund hører musikken i prosjektene hennes. Solveig har fått støtte til å få komponert et musikkverk i forbindelse med åpningen i juni.

– Når hyttene bygges, er det svært intenst og emosjonelt. Jeg holder på i flere måneder, sammen med lokale hjelpere og profesjonelle håndverkere, som jeg selvfølgelig ønsker å betale for jobben de gjør. Av og til jobber vi tolv timer i strekk. Når hyttene er ferdige er vi helt utmattet. Vi blir som en slags symbiose. Jeg vil at alle som er med å bygge, lytter til sin indre stemme. Jeg har ingen tegninger og for noen er det en lang prosess før de tør å slippe seg løs og stole på at det de gjør er bra nok, forteller Solveig Egeland.
– Her på Koster har det vært en spesiell utfordring. Svensker liker ordning och reda og de kunne ikke tro at de skulle bygge noe uten tegninger. Det var mye frustrasjon. Men når resultatet er dette, er det verdt det, eller hva?
Jeg nikker med kaffekoppen i hånden. På trammen.
– Den første Nyperosa ble bygget i rosa finèr, på Lista fyr. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at hun skulle bygges, og var nesten ferdig med de to hyttene som var planlagt. Men hun snakket til meg fra rullesteinene. Jeg vet jeg høres litt gal ut nå, men sånn var det, ler Solveig.
Nyperosa er et kjærlighetsrede. Gjennom hele utstillingsperioden var hun fullbooket. Hun bærer på mange hemmeligheter. Et eldre ektepar skrev i gjesteboken etterpå; om hvordan den natten hadde bragt dem nærmere hverandre. I år kommer hun tilbake til Lista fyr. Med utsikt utover Atlanterhavet, er New York  den neste store drømmen hennes. Tenk den lille rosa hytta midt i Central Park!

Fergen legger til kai tidlig på kvelden. Vi går på gamle kjerreveier, over vakre blomsterenger. To rådyr løper inn i skogen. Og der, mellom trærne står de små hyttene. Det lukter natur. Det lukter noe kjent og glemt. Jeg får lyst til å ta av meg på beina; kjenne skogbunn under føttene. Lyden av havet, vinden og fuglesang. Jeg tror jeg forstår hva Solveig vil fortelle. Og jeg setter meg på trammen. Det er umulig å la det være.
På benken på platået deler Knut og jeg en flaske vin når mørket faller på. Vi hører havet og fuglene. Vi hører vinden i trekronene. Og vi tenker nye tanker.

– I fjor sommer bygget vi en hytte av søppel på Svalbard, forteller Solveig Egeland. – Jeg ville rette fokus mot forsøpling av havet. I flere havområder er det nå målt seks ganger mer plast enn plankton. Fisk og fugl forveksler søppelet med mat og dør. Kunstprosjektet kaller jeg Ocean hope, og dette var den tredje hytta bygget av søppel. Senere holdt jeg et foredrag om Ocean Hope. Alle syntes installasjonen viste miljøvern på en ny og appellerende måte. Helt til jeg fortalte at jeg kunne leve av kunsten min. Og at målet mitt var å betale alle som hjalp meg en anstendig lønn. Da var det flere som uttrykte sin skuffelse. Det virker som miljøvern er noe som skal skje på dugnad; frivillig og uten fortjeneste. At dette er en opplest og vedtatt sannhet. De store rederiene med cruiseskip, som hiver tonnevis med søppel i havet, kan tjene seg rike. Mens jeg, som viser hva som faktisk skjer gjennom kunst, ikke burde kunne tjene penger. Det undres jeg over uten å sutre. Jeg driver med det jeg elsker å gjøre. Da kronprinsparet var på Svalbard i fjor, tok de seg tid til en tur innom søppelhytta. Det synes jeg er litt stas. Og det viser at dette treffer der det skal. Vi må jo gjøre noe. Og dette er min måte.

Du trenger ikke anstrenge deg det minste, bare bli sittende og lytt
Du trenger ikke lytte engang, bare vent.
Du trenger ikke vente engang, bare vær stille, stille i ditt eget selskap,
og universet vil brette seg ut for deg.
Det har intet valg.
Det vil buldre ekstatisk for dine føtter.
Franz Kafka

Vil du lese om da Knut og jeg overnattet på et fyr, les her
Og her kan du lese om da Knut og jeg overnattet i toppen av et tre!

 SOLVEIG EGELANDUtdannet Master of planning fra Universitet for miljø og biovitenskap i Ås og Cand.mag fra Universitetet i Bergen og Reykjavik.
Tidligere utstillinger:Fargerike små hytter:
• Galleri Lista Fyr 2008
• Steilene i Oslofjorden 2009-2013
• Utsira 2010-
• Trebienalen i Flekkefjord 2010
• Hidra 2011-Hytte av engangsgriller:
• Sofienbergparken i Oslo 2012Hytte av plastsøppel fra havet (Ocean Hope):
• Utsira 2010-
• Havikstranda i Farsund 2012-2013
• Storesand i Ytre Hvaler Nasjonalpark 2013-
• Svalbard, Spitsbergen 2014 -Hyttene har høstet stor respons og engasjert bredt. NRK presenterte egen dokumentar (Underveis) om Solveig i 2012. Senere har Thelmax produsert og regissert kortfilm om Ocean Hope, et informasjonsprosjekt om forurensning i havet.I august 2014 dro Solveig Egeland med filmteam til Svalbard for å bygge en hytte av avfall samlet på Spitsbergen.

A4-mannen og drømmen om Everest

Lagt ut den mai 21, 2016 av

Legg igjen en kommentar

 

JEG TRENGER A4-LIVET

Publisert i Harvest

Fra kontoret ser forsikringsrådgiver Teodor Glomnes Johansen (23) kun solstriper på asfalten.

Tre eller fire hverdager i uken står Teodor Glomnes Johansen opp klokken ti på fem for å gå på truger eller trekke et bildekk innover i skogen. Er det tørt i bakken løper han kanskje opp Wyller-løypa, eller han går tur med tung sekk.

Klokken åtte setter han seg på Gjensidige-kontoret på Carl Berners plass i Oslo, for å selge forsikringer til næringsliv og privatkunder. En høy boligblokk foran kontoret skygger for solen, men det hender han ser solstripene på asfalten borte i gata.
– Da kan jeg kjenne et sug i magen. Men jeg trenger A4-livet, jeg elsker rutiner. Dra på jobb som andre folk, gjøre noe og så ha fri, sier Teodor.
– Jeg vil ikke ha ekspedisjoner som yrke. Som kontrast til åtte til fire-livet setter jeg enda større pris på turene mine.
Han har to pc-skjermer foran seg, med dyp og rolig røst snakker 23-åringen med kunder om farer, hva du kan gjøre for å forebygge, hvordan gå ned i detaljene.
– Jeg selger trygghet. Og risk management, det kan jeg jo endel om.

Teodor er den yngste i verden som har krysset Antarktis, det gjorde han som tjueåring. I vinter har han gransket dødsfallene blant klatrere i Himalaya.
– Mount Everest har en dødsrate på 3,2 prosent, forsåvidt ganske lavt. Jeg blir sjokkert når jeg ser hvor enkle feil som stort sett ligger bak, folk som ikke har klippet seg inn i tauet, sånne ting.
I fjor gjorde Teodor sitt første forsøk på å bestige fjellet.
– Du møter alle slags mennesker der, med forskjellige strategier på vei mot toppen. Det farlige er korker, mennesker i kø. En vanvittig fin dag hadde Migma Sherpa og jeg tatt turen til det mindre kjente nabofjellet Lobuche (6119 moh), for å ta høydetilvenning der, slik at vi kunne oppholde oss kortest mulig tid i det farlige Khumbu brefallet. Vi så stor helikoptertrafikk rundt Mount Everest. Da vi kom ned til landsbyen fikk vi høre om skredet som tok livet av 16, deriblant flere sherpaer fra samme landsby som Migma. Det var en heavy opplevelse. Sammen med ham, tok vi avgjørelsen om å utsette turen til i år.
– Hvorfor er det så viktig å klatre Mt Everest?
– Vel, det er verdens høyeste fjell. Det sier alt. Å ha besteget fjellet gir deg også en posisjon etterpå, en boks å stå på f. eks som foredragsholder. «Han har besteget Everest», det kan du ha på plakaten. «Han har besteget Mont Manaslu» (8163) – ingen bryr seg.

 Om risiko:

Jeg er redd noen ganger. Frykt er nødvendig. Det holder meg skjerpa og gjør at jeg forhåpentligvis tar rette valg dersom det skulle skje noe dramatisk. Nervøsitet og stress er noe annet. Det ligger ikke helt for meg. Flere av turene jeg har tatt har vært risikofylte. Men jeg vil jo ikke dø. Så jeg er opptatt av sikkerhet og kunnskap.

I Himalays fjell er det alltid en fare for skred. Mont Manaslu, som jeg klatret i 2013, hadde det året en dødsrate på 17,8 prosent. Gjennom mange år hvor ting går bra, flyttes grensene gradvis mot en noe lettere, men farligere trasé. Etter ulykkesvåren på Everest i fjor har de nå lagt om traseen, lenger inn fra kanten gjennom Khumbu brefallet, blant annet. Det er Mingma som har satt topptauet i år. Jeg skal gå med ham denne gangen også. Vi har fått et nært vennskapsforhold. Jeg har møtt familien hans, han har seks brødre og samlet har de besteget Mount Everest 63 ganger. Det er litt av en prestasjon. Om alt går som planlagt kan vi nå toppen rundt 10. mai.

Om Antarktis:
Turen over Antarktis kan fylle en hel bok; det var et eventyr. Det var så øde, så langt fra kontakt med omverdenen, så vakkert og stille. Etter de første dagers tilvenning, ble det nesten meditativt. Det ga tid og rom til så mange tanker som støyen i det livet vi lever ellers ikke gir plass til. Det eneste jeg opplevde av ubehag i den 68 dagers turen over isødet, var at leppene mine klistret seg sammen fordi jeg hadde latt munnen være utildekket noen minutter kvelden før. Jeg visste jeg måtte dra den fra hverandre for å få i meg mat. Jeg visste det ville gjøre ekstremt vondt. Men så sa jeg til meg selv: Ta deg sammen, du er i Antarktis, Teodor! Du må jo være en av verdens heldigste!
Det begynte med at jeg ikke visste hva jeg skulle finne på etter militæret. Der hadde jeg sovet ute i telt på vinteren for første gang. Utelivet i militæret var forbundet med hat og slit. Var du kald, var det bra. Var du våt, var det bra. Dette var litt ukjent for meg, men den fysiske formen var svært god da militærtjenesten var over. På en tur ved Sognsvann så jeg et oppslag om et informasjonsmøte. Christian Eide søkte flere deltagere til en ekspedisjon til Antarktis. Etter to timer på møtet, var jeg solgt.
Da vi trente oss opp til ekspedisjonen, ble jeg godt kjent med Christian Eide. Han var opptatt av at man skulle ha det komfortabelt på tur. Man skulle spise godt, være varm og god og gjøre turen til noe mer enn trening. Da falt noen av mine barndoms brikker på plass; man skal ha det fint på tur!

Om oppveksten:
Jeg er ikke vokst opp i en spesielt heftig turfamilie. Vi gikk tur hver søndag. Akkurat slik mange andre gjorde. Foreldrene mine hadde som mål at på rasteplassen skulle vi ikke kunne se bilen. Rundt bålet fortalte moren min skrønehistorier om noen av skogens dyr som gjemte sjokolade under trærne. Og det stemte! Vi behøvde aldri lete lenge.
Jeg tror det var et sjakktrekk av mine foreldre. Søndagsturene for meg ble forbundet med bål, pølsegrilling, selvlagde flaskehoppbakker og fellesskap. De få gangene jeg ble presset lenger enn hva jeg syntes var gøy, husker jeg fremdeles smaken av sur kaffe fra termosen med vann. Det var ingen tilfredsstillelse for meg å gå langt for lengdens skyld.

Om favoritt-turen:
– Vettakolltoppen! Den ligger tett på byen, har fantastisk utsikt og ingen overnatter der på vinteren. For ikke lenge siden dro jeg opp dit, laget en liten sofagruppe, fyrte opp bål og spiste biff med bakt potet. Det var stjerneklart og jeg våknet til soloppgangen morgenen etter. Det er lykke for meg.
Men, når jeg tenker meg om så kan den jo ikke sammenlignes med Antarktis, Himalaya, eller Stetind. Så jeg får vel heller si at Vettakollen er favoritten i Oslo, men favoritturen, eller ekspedisjonen, er nok Antarktis. De mentale utfordringene kombinert med å være forlatt hundrevis av kilometer unna andre mennesker enn gruppen, var jo helt vanvittig.

Om naturglede og mat: 
Etter ekspedisjonen til Antarktis kjente jeg en enorm mestringsfølelse. Den sitter i ennå. Jeg kan klare alt! Samtidig hadde jeg fått en ennå større kjærlighet for naturen og dens gleder. Jeg ville at så mange som mulig skulle oppleve den samme gleden. Sammen med en kompis fra militæret, Jostein, laget vi matklubben «Bark, flammer og wok». Ingen av oss var spesielt gode på å lage mat, men vi syntes at mat smaker så mye bedre når man lager den ute. Aller helst over bål, men primus duger også. Mange snakker om at de så gjerne vil ut på tur, men aldri finner tiden. Jostein og jeg tenkte at vi måtte gjøre det enkelt å bli med. Hver torsdag møttes vi derfor i butikken etter arbeidstid for å handle inn til middag. Så dro vi sammen ikke så altfor langt inn i skogen, laget mat og spiste og dro hjem igjen. Middag må jo alle ha og en tur på kjøpet er en superbonus. Av og til var det bare Jostein og meg. Noen ganger var vi hele åtte stykker. Vi klarte å gjennomføre hele vinteren i fjor. I år har jeg fokusert på turen til Mount Everest og kan ikke gå i bresjen for et fast opplegg.

Om å ha kjæreste:
Jeg har en kjæreste. Hun møtte jeg heldigvis etter ekspedisjonen. Hun vet derfor hva hun har begitt seg ut på. Men hun har vært redd. Det har foreldrene mine også.
Kjæresten min er det jeg vil kalle, hm, nøytral til telt. Da bruker jeg mine foreldres og Christian Eides taktikk; jeg jobber for å gjøre teltopplevelsen både komfortabel og koselig. Det er best å telte om vinteren, for da er det lettere å gjøre det komfortabelt. På sommeren risikerer man hardt underlag og regn. Regn blir man sur av.
Det gjelder å ha med god mat og stearinlys og varm nok sovepose. Da er det meste gjort. Jeg tror det har vært vellykket til nå. I sommer blir nemlig kjæresten min med meg og familien min til Kilimanjaro. Det blir kjempegøy! Da er jeg også såpass klimatisert etter Mount Everest at jeg regner med å sprette opp Kilmanjaro så lett som bare det. Jeg får vel sørge for å ta med litt stearinlys på turen.

Vil du lese intervjuet mitt med Tonje Helene Blomseth? Trykk her!

Surfing på Bjørnøya

Lagt ut den mai 21, 2016 av

Legg igjen en kommentar

Inge Wegge – fortalt til Lena Ronge, publisert i Harvest

Vi brødrene har alltid vært på tur sammen. Men vi hadde lyst til å ha en skikkelig tur. En lang en. Og en tur som kunne utfordre oss. Både som brødre og som turvenner. Valget falt på Bjørnøya. Og målet var at turen ikke skulle koste oss en krone. Og at vi skulle surfe. Det krevde nøye planlegging. Mye tok lengre tid enn vi hadde forventet. Hadde vi visst hvor vanskelig det skulle bli bare å komme seg til øya, hadde vi kanskje ikke endt opp der. Men da hadde vi heller ikke hatt denne historien å fortelle.

Jeg, Inge, er 28 år og nybakt far. Da jeg reiste til Bjørnøya var graviditeten akkurat oppdaget. Det var ikke bare lett å skulle forlate kjæresten slik. To års planlegging var over. Alle tillatelser var i boks. Vi hadde fått haik med et lasteskip som skulle med post til Longyearbyen. Og med et barn i vente, ble dette kanskje siste sjanse. Til å følge den store drømmen om brødrene på tur.

Markus og jeg er ganske like og begge trenger adrenalinkikket det er å utsette seg selv for ting andre kanskje ikke tør. Men jeg vil presisere at vi er opptatt av sikkerhet. Og selv om vi balanserer på høyline 1000 meter over bakken, sikrer vi godt. Markus er 26 år og friluftseksperten. Han sørget for at vi hadde alt utstyret vi trengte. Vi satte sikkerheten høyt, og siden mange av aktivitetene våre hadde en viss risiko for skader og ulykker, måtte vi alle lære å sette morfinsprøyter og spjelke beinbrudd. Skulle ulykken være ute, kunne vi ikke regne med hjelp utenfra.

Håkon er 22 år og lillebror. Han diltet alltid i beina på oss da han var mindre. Men så valgte han andre veier. Kanskje for å markere at han ville kvitte seg med stempelet som vedheng til oss storebrødrene? Han ble en av Norges beste longboardkjørere. Samtidig er han en god snowboardkjører og klatrer. Surfing hadde han såvidt vært borti. Derfor ble surfingen en ekstra utfordring for ham på turen. Håkon er trygghetssøkende og en skikkelig grubler. Han tenker nøye over det han skal gjøre, der både Markus og jeg kaster oss ut i ting. Jeg tror alle var spente på hvordan vi ville ha det sammen over så lang tid.

Et av målene våre var at vi skulle klare oss uten at det skulle koste oss en krone. Vi samlet mat utgått på dato og tørket det i en tørkemaskin. Vi hadde til sammen med oss 40 kilo kjøtt og 40 kilo grønnsaker. I tillegg litt suppeposer og havregryn. Vi hadde tenkt at hvert tredje måltid skulle være selvfisket, men først to uker før vi dro hjem, fant vi stedet der man faktisk fikk fisk. Da ble det fest!

Det finnes 700 små innsjøer på Bjørnøya, men der er det ikke lov å fiske. Dessuten er fisken der full av tungmetaller fra fuglebæsj. Vi laget faktisk endel god mat, men det er klart at etterhvert skulle vi gitt endel for å sette tenna i en saftig appelsin eller en agurk.

Da jeg laget «Nordfor Sola» kjøpte vi mat for 23,- kroner til sammen. Denne gangen klarte vi hele turen til 0,- kroner.
På Bjørnøya kunne bare to gjøre aktiviteter av gangen. Tredjemann måtte stå med våpen og passe på isbjørn. Tredjemanns oppgave ble også å filme.

Alt utstyret av klær, telt osv var ting med produksjonsfeil som skulle klippes opp og kastes. I tillegg var vi bestemte på at naturen skulle se finere ut etter at vi hadde hatt camp der, enn før. Vi flyttet camp tre ganger og ryddet strender og svaberg for plast og søppel som hadde kommet inn fra havet. Så en viss nytte gjorde vi for oss.

 

Men aller mest så hadde vi det utrolig gøy! Vi kjørte på ski og snowboard, vi klatret og speedglidet. Vi padlet og badet. Og fortalte historier rundt leirbålet. Vi visste ikke om det var bølger til å surfe på Bjørnøya. Men siden det var hav i alle retninger, regnet vi med at det måtte være bølger også. Det tok to uker før vi kunne surfe. Den dagen vinden og bølgene kom, var vi helt euforiske.

Vi fikk jo en del spørsmål fra Sysselmannen angående sikkerhet på turen. Ett av spørsmålene var hva vi gjør hvis vi blir tatt av havstrømmene (som er veldig sterke utenfor Bjørnøya) og dratt ut på havet. Jeg tenkte at det var litt som å spørre hva man gjør om man faller utfor et stup… Da er det ikke så mye man kan gjøre. Det man kan gjøre er å passe på at noe slikt ikke skjer.
Vi mente at vi hadde ganske god peiling på hvordan havstrømmer fungerer. De finnes jo i Lofoten, der vi bor også, men vi lovet allikevel at hver gang vi surfet på en ny plass så skulle vi være bundet fast i et tau i tilfelle det skulle gå galt. Da kunne vi teste strømmene først.

Første surf (i vanntemp -1’C) , var jeg bundet fast i foten og Markus ga ut tau mens jeg padlet ut. Har aldri følt meg så dum før. Det var bare i veien, og havet var akkurat slik vi trodde det kom til å være. Til slutt måtte jeg bare knyte det opp, og så endte vi opp med å bruke strømmen som gikk utover for å komme oss ut til der bølgene bryter. Fant faktisk en ganske fin strøm langs med enden av bukta som vi kalte «heisen». Den var det bare å slappe av på og så ble vi tatt med ut, så kunne man bare padle noen få tak ut av den og man var klar for nye bølger.
Ett av spørsmålene var hva vi gjør hvis vi blir tatt av havstrømmene, som er veldig sterke utenfor Bjørnøya, og dratt ut på havet.

BJØRNØYA

AKSJONEN MOT OLJEBORING

Vi kan ikke la hele Afrika komme til oss, sier Kongen

Lagt ut den april 8, 2016 av

Legg igjen en kommentar

Det hjelper ikke en dritt om du har vondt, sier stemmen. Du må finne en løsning, ellers kan du holde kjeft, fortsetter den. Du skal ikke tro du er bedre enn oss, sier de som er redd for at velferdsystemet skal forsvinne.

Vi kan ikke la hele Afrika komme til oss, sier Kongen.

Det er akkurat som skjoldet er borte. Som om nervene har lagt seg på utsiden og at all berøring gjør vondt. Til og med den gode berøringen.

Jeg prøver å snakke strengt til meg selv. Det er jeg ganske god på. Skjerp deg, sier jeg. Men når skjoldet er borte, hjelper ikke den strenge stemmen inni meg noen verdens ting. Den løfter meg ikke ut. Den gjør bare vondt.

Jeg prøver nye teknikker. Livsgleden, Lena, den er du god på. Den har du alltid hatt, mumler jeg til meg selv. Jeg står på trikken. Leser avisen på telefonen. Sjekker Facebook. Tar alt inn.

Les om da jeg jobbet som frivillig i Hellas her.

Finn ut hvorfor, sier stemmen. Jeg lukker øynene. Prøver å fokusere på bildene som kommer opp. Bilder av glade, lekende barn. Barbeinte, skitne barn. Bilder av gamle mennesker med fillete skaut, prøver å holde på verdigheten. Bilder av politikere som mener disse menneskene koster for mye å hjelpe. Bilder av mannen som tok meg i armen og hvisket takk. Eller av han som sa han ville hjelpe, at han måtte ha noe å gjøre for å ikke falle sammen. Bildet av alle dem som mener at velferdssystemet vårt vil forsvinne hvis vi tar imot. Bilder av det lille spebarnet jeg holdt. Det surklet i brystet hennes. Bilder av mennesker som plasserer penger i skatteparadiser for å slippe å bidra til det velferdsystemet de er redde for skal forsvinne. Den lille hånden i min, den sure lukten av håret til den fjærlette gutten på fanget, den skitne, røde genseren hans.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilder av familier bak et nettinggjerde. Piggtråd i store ruller oppå. I fengsel fordi de har flyktet fra krig. De bor tett i tett. Hvem får bli, hvem må tilbake, hvorfor er vi fengslet, hvem har bestemt dette, hvorfor blir vi behandlet som kriminelle? Våte, kalde, usikre, frustrerte. Middag servert i isoporbeger fra store gryter på gassbluss etter endeløs kø i regnværet.

Bilder av menn i dress. Røde flekker på halsen, flakkende blikk, hvem visste, hva visste vi, er det ulovlig, umoralsk, har vi fortalt sannheten, hvem har det gått utover, hvem har avslørt dette? Middag serveres på hvit porselen. Bildet foreviges på Instagram. 87 likes. Hjerte, hjerte, blunkefjes.

Gutten med den røde genseren har ikke opplevd annet enn krig. De små melketennene i munnen hans.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet er ikke sort-hvitt, sier de som er redde for at velferdsystemet skal forsvinne. Bildet er ikke sort-hvitt, sier stemmen inni meg.

Der kan vi enes.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

En godhetstyrann

Lagt ut den mars 31, 2016 av

6 kommentarer

Publisert i Agenda 31 mars 2016

Godhet

Tantene i Bergen. Foto: Privat.
Tantene i Bergen. Foto: Privat.

Da jeg var liten, hadde jeg to tanter jeg alltid besøkte når jeg var i Bergen. Tante Aslaug og tante Ragnhild var godheten selv. Tante Aslaug var nesten blind. Tante Ragnhild hadde blå lepper og pukkelrygg. De subbet rundt med blomstrete forklær og serverte alltid vafler når vi kom på besøk. Mine to tanter oste av kjærlighet. Det luktet trygghet allerede i oppgangen.

Tyrann
En tyrann lever etter eget forgodtbefinnende, styrt av behovet for makt. En tyrann tar ingen hensyn til normer og regler i samfunnet, men styrer alt etter egen interesse. En tyrann er gjerne brutal og voldelig.

Godhetstyrann
Jeg har akkurat bestilt en flytur til Athen for å gjøre en innsats som frivillig. Mange kaller slike som meg godhetstyranner. I lang tid har jeg kjent på avmakt. Tenkt på hva jeg kan gjøre for å bidra. Har diskutert side opp og side ned på Facebook. Blitt kalt naiv og dum. Og tvilen har kommet snikende. Er jeg en godhetstyrann? En dum og naiv godhetstyrann, som lar alle verdier mine gamle tanter i Bergen sto for, fare? Diskuterer jeg side opp og side ned på Facebook, bare for å styre etter eget forgodtbefinnende; for å føle meg god selv? Jeg har fått beskjed om å ta med engangshansker og Antibac. Og så mye ulltøy som mulig. Det kommer mange barn nå. I natt sov over 4150 mennesker ved havnen i Athen. Ved midnatt var det 8 grader.

Priskrig
Jeg reiser midt i skolens påskeferie. Facebook er full av skiglade nordmenn til fjells. Påskeegg fylles med smågodt til 2.90 per hekto. Det er priskrig, ropes det i alle medier. Jeg hører på en debatt på radio, mens jeg pakker tøy jeg har samlet inn denne uken. Sinte stemmer krangler om hvorvidt staten burde sette ned et forbud mot sukkerkrigen. En av kjedene, som ønsker å stå fram som den grønneste og sunneste av alle, synes det er dumt at vi har kommet i denne alvorlige krisen. Jeg pakker en sparkebukse i ull, størrelse 6-9 måneder. Skrur av radioen.

Terror
Jeg sitter om bord i flyet. Det er 22. mars og jeg har vært oppe i otta. Jeg har med to enorme bagger med ull. Jeg prøver å forberede meg. Synes det er vanskelig. Er det luktene jeg må forberede meg på? De tomme blikkene? Desperasjonen? Jeg vet ikke. Først skal vi mellomlande i Brussel. Jeg forstår det er noe galt ved måten flyvertinnen går på. Vi er på vei til å lande og hun skulle ha sittet bak. Jeg begynner å snuse i lufta. Lukter det røyk? Roer meg ned, tenker det bare er meg som er stresset; at det bare er mine år som flyvertinne som gjør jeg ser fanden på høylys dag. Så kommer stemmen til kapteinen over høyttaleren. Han kremter. Jeg står med mine to enorme bager med ull utenfor en flyplass i Antwerpen. Flere mennesker er drept i en terroraksjon, sa kapteinen med ustø stemme. Jenta på sete ved siden av meg korset seg og gråt.

Mer terror

NTB Scanpix / AFP/ Kenzo Tribouillard
Foto: NTB Scanpix / AFP/ Kenzo Tribouillard

Utenfor terminalen kommer et TV-team bort og en mikrofon stikkes opp i fjeset mitt. Hva sa kapteinen? Hvordan reagerte passasjerene? Hva er planen videre? På øret får intervjueren beskjed om at nok en bombe har eksplodert på en metrostasjon i Brussel. Hun blir hvit i ansiktet. Jeg husker hvor jeg var 22. juli da det første smellet kom. Og hvor jeg var da skytingen begynte på Utøya noen timer senere. Jeg vil hjem. Jeg vil kjøpe smågodt for 2.90 per hekto. Poste glade skibilder fra fjellet på Facebook. Den gråtende piken gråter fremdeles. Hun er fra Brussel. Tungt bevæpnede politimenn er overalt. Vi hører sirener.

Hjem til smågodt og påskefjell
En svenske spør om jeg vil sitte på med ham til Amsterdam. Han har allerede booket seg på et fly derfra og råder meg til å gjøre det samme. Jeg får urolige tekstmeldinger hjemmefra. Får beskjed om å holde meg unna tog og fly. Det kan komme mer, skriver de. Jeg sitter med svensken og tenker at jeg må komme meg hjem. På flyplassen i Amsterdam vrimler det av politi og sikkerhetsvakter. Flyet går om noen timer og jeg setter meg med et glass vin. Så kommer sinnet.

De menneskene jeg har to bager med ulltøy til, har flyktet fra dette. Det barnet som skal få den lille sparkebuksen i ull, den jeg pakket ned mens noen diskuterte godtepriser på radioen, har ikke opplevd annet enn dette; terror, flukt og redsel. De rømmer over Middelhavet. Jeg bestiller fly hjem. Og drømmer om billig smågodt på høyfjellet. Hvilke valg har de?

Til Athen
Nå sitter jeg om bord i flyet til Athen. De to bagene ligger i flyets lasterom. Jeg lander om to timer. Jeg føler meg uflidd og flekkete. Yoghurten jeg sølte på den sorte buksen min i går morges, har størknet og lukter ekkelt. Jeg har vært på reisefot i 34 timer. Litt redd, ja kanskje litt. Men jeg har ikke risikert livet i en gummibåt.

Den endeløse køen
Jeg kommer midt i teserveringen. Flere hundre står i kø. Jeg vet da ikke at de har stått i den køen i to timer. Jeg vet heller ikke at de kommer rett fra køen der de får utdelt toalettpapir og damebind. Dagene på havnen tilbringes i kø. For å få mat, te, barberhøvler, tepper, hårbørster, sokker, undertøy, barnetriller og tåteflasker. Det er en kø for alt.

Desperasjonen er verst. Den gjør at gamle damer sniker forbi de gravide i køen. Den gjør at tenåringsjenta roper stygge ord til en småbarnsmor, med sitt syke barn i armene, når hun skjønner at det snart er tomt for bind. All verdighet forsvinner.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En tøykanin til trøst. Foto: Lena Ronge.

Min jobb den første dagen ble å holde orden i kvinne- og barnekøen. En liten gutt på fem år, lett som en fjær, hopper opp på ryggen min og blir der. Han har en rosa joggesko med barbietrykk på den ene foten. Skoen mangler lisser. Den andre foten er bar. Hodet hans graver seg inn i halsgropen min. Han lukter surt.

Havnen i Pireus, E2
Havnen er ikke laget for å huse 4500 flyktninger. Det finnes ingen dusj, ingen madrasser eller tak over hodet når det regner. De frivillige deler ut telt, kjøpt for egne penger eller donasjoner fra gavmilde grekere. Ikke alle teltene er vanntette. Familiene sover rett på asfalten på tepper de har fått utdelt fra en av kontainerne de frivillige organisasjonene har gjort om til lagerplass. Den blå kontaineren har sanitærutstyr og barnetriller. Den grønne har klær og sko. Køene er endeløse utenfor begge. Alt er behovsprøvd. Hvem trenger sko mest? Hvem trenger barnetriller mest? Det utspiller seg scener utenfor kontainerne hver dag. Fortvilte mødre, kalde barn og redde fedre. De eier ingenting og egentlig trenger de alt. Det er ti grader og iskald vind. Alle hoster. Mange har feber. Vi må velge hvem som trenger et ekstra teppe.

Morgente
Te serveres fra en gryte varmet opp på gassbluss. To ganger om dagen bærer vi bord, gassflasker, plastkopper, sukker, kanner med vann og teposer og rigger oss til. Køen dannes straks. Vannet tar over en time å varme. Vi har ikke nok til alle. Det vet flyktningene også. Oppgaven blir å gjøre utdelingen så rettferdig som mulig. De som har ventet lengst, skal få. Det er vanskelig. Noen sniker. Krangler oppstår. Flere gråter. En og en, roper jeg på arabisk. Ro dere ned, roper jeg på farsi. Gravide, eldre, enslige mødre må bestemt flyttes. Snørrete unger gråter med feberhete kinn. Jeg skyver en eldre dame bakerst i køen. Det kunne vært en av mine gamle tanter fra Bergen. Når gryten er tom, står det femti igjen.

Søsken og mor i kø. Foto: Lena Ronge.
Søsken og mor i kø. Foto: Lena Ronge.

Kvinneskjebner
Morgenen etter er flere på plass. Mennene vil hjelpe til å bære. Kvinnene tilbyr seg å tolke. En av dem er her alene med fire små barn. Mannen sitter fengslet i Syria. Hun har vært banksjef i Damaskus. Kom i gummibåt til Lesvos og ble sendt til Pireus for 26 dager siden. Hun har ikke dusjet siden. Ved siden av henne står datteren på seksten. Hennes lange hår er en eneste stor floke. Øynene helt blanke.

Ved siden av henne står en annen mor. Hun jobbet som lærer på universitetet i Damaskus. Mannen hennes er i Tyskland. Det ble for farlig for ham å bli, forteller hun på flytende engelsk. Hun har ikke sett ham på et halvt år. En ung jente fra Afghanistan tolker i køen på farsi. Hun er 19 år og reiser med to kusiner og en onkel. Hun har ingen fremtid i hjemlandet, forteller hun. Som jente blir man holdt som fanger. Hun har reist fra foreldre og nettverket sitt, kom i gummibåt til Lesvos i januar. For å få et liv i frihet.

Når jeg sier at jeg er journalist, ber de meg fortelle historiene. Fortelle om de forferdelige forholdene de lever under her på havnen. Men jeg får ikke ta bilder av dem. Det kan være farlig for mannen som er fengslet. Eller for familien og venner som er igjen. Kvinnene hjelper meg under hele teserveringen. Jeg svelger og svelger klumpen i halsen.

Orden og struktur i et kaos av mennesker

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Noen er mer skeptiske enn andre. Foto: Lena Ronge

Hver dag klokken elleve er det møte for de frivillige. Det er viktig at det skapes struktur. Ingen må forfordeles. De to unge, greske kvinnene som holder møtene, har lagt egne liv på vent. For de 4150 redde menneskene i telt utenfor, er jentenes innsats forskjellen på liv eller død.

Det er vanskelig å ikke stikke til en ekstra pakke med våtservietter til en ung mor med en syk baby. Men, som de tøffe greske kvinnene sier, vil det gjøre vondt verre. Det kan bli farlig for dem som får mer enn andre. Jeg må si det til meg selv når jeg ser noen av kvinnene fryse og jeg står med min tykke ytterjakke. Eller når jeg leverer en pose med hjemmestrikkede ullsokker til den grønne kontaineren. Jeg ville helst ha delt dem ut selv. Til dem jeg er blitt kjent med. I stedet må jeg sende dem bort i den endeløse køen. Der blir deres behov prøvd. Og av og til ikke funnet viktige nok.

Mens vi venter på bussene
Havnen i Pireus er delt opp i seksjoner. Området flyktningene befinner seg i, ligger i seksjon 1-4. Siden havnen er ulovlig okkupert, er de store hjelpeorganisasjonene så og si fraværende. Greske myndigheter vil ha dem flyttet til leirer der infrastrukturen er i orden og deres rettigheter blir ivaretatt. Men i et land der mottaket har kollapset, lar myndighetene oss hjelpe til så godt vi kan. Fergeterminaler blir gjort om til kjøkken og sovesal for dem uten telt.

Det bygges visst leirer på spreng. EU kommer frem til løsninger. Men forvirringen råder i Pireus. Hvem er trygge? Blir noen sendt hjem? Hvor lenge må vi være her? En av mennene som hjelper til med teserveringen hver morgen, har ikke hørt fra broren sin på mange uker. Broren dro til Idomeni med sin familie. Han sjekker telefonen ustanselig. Han har hørt at Idomeni er mye verre enn her. Det er umulig å forestille seg.

Glade og litt bekymra barn i Pireus, Athen. Foto: Lena Ronge.
Glade og litt bekymra barn i Pireus, Athen. Foto: Lena Ronge.

De greske jentene sier på møtet hver dag at vi må oppmuntre alle til å dra fra Pireus når bussene kommer. De vil få det bedre, skal vi si. I havnen kan de ikke fortsette å være, skal vi si. Ingen kan fortelle oss når leirene står klare. Ingen vet når bussene kommer. Jeg formidler videre til kvinnene i tekøen. Uten overbevisning.

Utenfor boblen
De store fergene som går til øyene, legger til i Pireus-havnen. Jeg ser cruiseskip komme inn og glade feriegjester med store trillekofferter gå om bord. Jeg drar frysende tilbake til hotellet etter et regnskyll. Går forbi Zara og H&M. Tar en varm dusj og spiser på restaurant. På havnen sitter mine syriske og afghanske venner. Våte og kalde. Det kunne like gjerne ha vært mine gode tanter fra Bergen.

Les her om hvordan månedene etterpå har vært.

Hjemme
Jeg er kommet hjem nå. Hvordan var det, spør mange. Jeg klarer ikke å svare. En bombe går av i Lahore. Jeg ser for meg de tre afghanske jentene i tekøen. Uskyldige kvinner og barn; nå vet jeg bedre hvem de er.

Mannen min sitter i påskekø hjem fra fjellet. Køene skaper store overskrifter i avisen. Hver gang det kommer et krabbefelt, kjører utålmodige bilister forbi for å blinke seg inn igjen ved feltets slutt. Snikingen sparer dem for kanskje et halvt minutt, sier mannen min irritert. Jeg husker hvor sint jeg selv ble over de snikende damene.

Jeg måtte gå i meg selv etter den ettermiddagen jeg til slutt ropte til en av de gamle som prøvde seg for tredje gang. Jeg ropte egentlig i frustrasjon. Hva ville jeg gjort selv dersom jeg var våt og kald og visste det ikke var nok te? Jeg tror det finnes få helter i blant oss.

Lena Ronge
Det er vanskelig å komme hjem. Les her

Skriv din epostadresse for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye artikler på epost.

Bli med 442 andre følgere