Rett i søpla med det!

Publisert i Infinitum

Se for deg følgende: Klokken ringer 06.00, to barn skal leveres i barnehagen før 08.00, selv har du et morgenmøte 08.30. Klokken ringer, det regner ute, du har allerede høy puls.

Kaffen har du gjort klar dagen før. Det er bare å trykke på knappen på siden av trakteren. En brødskive til hvert av barna. Den minste vil ha skorpen skåret av. Leverpostei fra gul boks som snart er tom. Et eple skjæres i to. Tre båter til hver. Fem om dagen, tenker du fornøyd. Melk i glasset.
Ut av døren, inn i bilen, klokken tikker, tiden går.

I søppelbøtta: Kaffefilter, brødskorper, en halv brødskive med leverpostei, tre eplebåter, en nesten tom gul boks med leverpostei. (Du vet du burde brukt den grønne posen, men den er så ekkel den bøtta. Full av gamle matrester på siden. Noen burde ha vasket den. Du skulle brukt den blå posen til den gule boksen, men det er så styr med den skyllingen. Dessuten står den blå bøtta så utilgjengelig til, bak alle posene under vasken. Det var jo heller ikke så mye søppel.)
I vasken: 2 dl melk, 3 dl kaffe.

  • Dagens matavfall i Europa kunne gitt 200 millioner mennesker føde.Dagens matavfall i Latin Amerika kunne gitt 300 millioner mennesker føde.

Hjem med to slitne barn. Middag skal lages. Fem om dagen, tenker du, mens du koker skiver av gulrøtter til god, gammeldags fiskegrateng fra Findus. Barna tror ikke de liker verken kokte gulrøtter eller fisk, så du koker to ekstra poteter. I tillegg til de to potetene du beregner til hver.

I søppelbøtta: Nesten alle gulrotskivene, en halv god, gammeldags fiskegrateng fra Findus, åtte poteter, et halvt eple. (Fremdeles ingen som har vasket den ekle, grønne bøtta. Gulerøtter og poteter kommer vi aldri til å finne noe å lage av. Ikke resten av fiskegratengen heller. Eplene blir dessuten brune. Den gode, gamle fiskegratengen fra Findus burde bli skrapt ut av folien, folien burde bli skylt og lagt i glass- og metallposen. Den er bare så ekkel. Full av gammel fiskelukt. Det var jo dessuten ikke så mye søppel.)

  • Selv om bare en fjerdedel av jordas matavfall i dag hadde vært spart ,ville det være nok til å mate 870 millioner sultne mennesker i verden.
  • I gjennomsnitt kaster hver person i Europa og Nord-Amerika mellom 95-115 kilo matavfall i året. I subsaharisk Afrika og sørøst Asia, kaster en person i gjennomsnitt 6-11 kilo matavfall i løpet av ett år.
  • Total per innbygger er matproduksjon for konsum cirka 900 kg i året i rike land, nesten det dobbelte av 460 kg i året produsert i de fattigste regionene.
  • I utviklingsland oppstår 40 % av tapene etter høsting og behandling, mens i industrialiserte land skjer mer enn 40% av tapene på detaljhandel og konsumnivå .
  • Til forskjell fra situasjonen i utviklingsland, spiller forbrukernes atferd en stor rolle i industrialiserte land. I middels og høyinntektsland er matavfallet tapt hovedsakelig på senere stadier i forsyningskjeden . En mangel på koordinering mellom aktørene i verdikjeden er en viktig medvirkende faktor. Øke bevisstheten blant bransjer, forhandlere og forbrukere, så vel som å finne større utnytting av mat som i dag kastes, er nyttige tiltak for å redusere mengden av tap og avfall.

Tid for kveldsmat. Yoghurt med bær. Fem om dagen, tenker du fornøyd. Du håper de har fått to slag i barnehagen. Müsli i yoghurten, fiber er viktig. Appelsinjuice i glasset. Med de to slagene i barnehagen, er barna oppe i seks om dagen, tenker du.

I søplebøtta: Et halvtomt beger yoghurt, et nesten fullt.(Burde ha vasket den bøtta da barna så på barne-tv, men sovnet på sofaen. Burde ha vasket begre med yoghurt og lagt dem i den blå posen. Men den er litt utilgjengelig den blå bøtta. Dessuten var det jo så lite søppel.)
I vasken: 2 dl appelsinjuice.

  • Matavfall utgjør mer enn halvparten av verdens kornproduksjon. (2.3 milliarder tonn i 2009/10)
  • Hvert år kaster vi som lever i I-land nesten like mye som hele matproduksjonen i Afrika sør for Sahara ,også kalt subsaharisk Afrika. (222 millioner versus 230 millioner tonn)

Barna bades. Tom sjampo. Tom tannpastatube. Langt å gå ut på kjøkkenet med emballasjen. Barna kan dessuten ikke sitte alene i badekaret.

Fredags kveld, barna sover søtt, et lite glass rødvin til gullrekka. Kartongen med økologisk vin (selvfølgelig) er snart tom. Du blåser inn i posen for å få med siste dråpen. Det fyller akkurat det ene glasset du har gledet deg til. Kartongen tråkker du flat. Eller kanskje du tar ut plasten inni og legger kartongen i papirsøpla. Den står lett tilgjengelig. Posen går i søpla.(Du minner deg selv på å rydde i alle plastposene som stenger for den blå bøtta som skal ta plast til gjenbruk. I morgen skal du gjøre det.)

I søppelbøtta: En sjampoflaske, en tannpastatube, en vinpose.( Ikke noe matavfall, heldigvis. Den grønne bøtta står der og stinker. I morgen den dag skal den vaskes.)

  • Omtrent 70 prosent av husstandene i Norge har tilgang på returordning for matavfall.
  • Husholdningene kaster 553 000 tonn våtorganisk avfall i året (2011).
  • 171 000 tonn av dette kildesorteres (2011)
  • Matavfallet som blir kildesortert, blir til kompost og biogass.
  • Det er mellom 20 og 30 behandlingsanlegg for matavfall i Norge.
  • Av 2 kg mat-og hageavfall blir det omtrent 1 kg kompost.
  • En buss som går på biogass kan kjøre 0,5 km på 2 kg matavfall.

Se for deg følgende. I et litt større perspektiv: Dette gjør du hver dag. Hver uke. Hver måned. Hvert år. Det blir litt søppel.

Se for deg følgende i et enda større perspektiv: Dette gjør naboen og naboens nabo og byen og hele landets innbyggere hver dag. Hver uke. Hver måned Hvert år. Det blir veldig mye søppel.

  • Det er aldersgruppen fra 25 til 39 som kaster mest. Og vi kaster mest ferske bakervarer, frukt og grønnsaker. Varer som ikke har datostempling.
  • Trolig er tidsklemma en viktig årsak. Unge småbarnsfamilier har ikke alltid like god tid til å planlegge hva de faktisk trenger. Hvert år kaster nordmenn over 300 000 tonn mat som kunne vært spist.
  • Mange stoler mer på datostemplingen enn på sine egne sanser. Utgått på dato betyr ikke nødvendigvis at maten er dårlig.
  • Her har både industri, myndigheter og vi forskere en stor utfordring med å øke kunnskapen hos de unge i forhold til å forholde seg til datostemplingen og velge riktig holdbarhetsperiode.
  • De som er over 60 oppgir i langt mindre grad at de kaster på grunn av datostemplingen.
  • Du visste kanskje at noen busser kjører på biogass? Men visste du at biogassen kan være laget av brødskorpen, kaffegruten og gulrotskivene du kastet i går?
  • Energigjenvinningsetaten i Oslo har regnet ut at en buss kan kjøre en halv kilometer på 2 kg matavfall.

Jeg skal vaske den grønne bøtta og få den blå frem fra skapet under vasken. I dag.

Fakta: I Vestfold har de tatt regjeringens målsetting om at 30 % av all husdyrgjødsel skal brukes til biogassproduksjon innen 2020, på alvor. De regner imidlertid med at målet blir nådd allerede i 2016. Biogassanlegget, også kalt ’ Den magiske fabrikken’ skal etter planen åpne i juni. Det er allerede biogass i rørene, og renovasjonsbilene i nærområdet kjører på matavfallet fra innbyggerne. Fra juni i år går store deler av bussflåten i Vestfold over på biogass som drivstoff. Landbruket i Vestfold tar i mot biogjødselen som produseres. Biogjødselen erstatter bruk av kunstgjødsel. Ved å bruke husdyrgjødsel og matavfall i ’Den magiske fabrikken’, bidrar man til betydelig reduksjon i klimautslipp i landbruket, samt at det i tillegg til klimavennlig biogass produseres verdifull biogjødsel til produksjon av ny mat.

Kilder:    Fra retursamarbeidet Loop, Food and Agriculture organization of the United Nations. Forskning.no, Grevebiogass.no, Cecilie Solvang Bjørnethun, Kommunikasjonsrådgiver i energivinningsetaten

 

 

På grensen til det glade vanvidd

14225602_10153668685041627_4949243294203424822_nHer kan du kjøpe sangen «Life is just a dream» med bandet Cloudberry Cream.

Jeg tenker så ofte at det er som om man lever flere liv. Når man flytter, begynner et nytt liv. Når man bytter skole, et nytt liv. Får man barn, husker man nesten ikke hvordan livet var før. Når barna flytter ut, vet man ikke hvem man er lenger.

Så er det alle de andre hendelsene i livet. De som kommer og snur livet på hodet.

En av de hendelsene i mitt liv, var avgjørelsen om å gifte meg på nytt. Satse på kjærligheten en gang til.

Med på laget fulgte to bonussønner. Den ene med store ekstrabehov. Jeg skal ikke stikke under en stol at utfordringene sto i kø.

Allikevel vil jeg si det er noe av det lureste jeg har gjort.

Vi lever på grensen av det glade vanvidd i vår familie. Vanviddet kan misforstås. Vi gjør det beste ut fra en vanskelig livssituasjon, gjennom å gjøre den meningsfull. Det kan forlede omverdenen til å tro at den ikke er problematisk.

Slik er det selvfølgelig ikke. Det er vår måte å overleve på.

Historien jeg vil fortelle nå, er det glade vanvidd. Og det begynte med en takkonsert vi hadde hjemme hos oss.

https://www.youtube.com/watch?v=qi507ZiQGuI

521625_421071304646352_1173271255_n

Etter takkonserten, ballet det bare på seg. Noen vil kanskje kalle det galskap.

‘Det er alltid noe galskap i kjærligheten.’
Friedrich Nietzsche

Min store kjærlighet og sønnen hans satte seg nye mål. De ville lage sin egen musikk. Og de ville at den musikken skulle spilles på radio. For to som ikke er musikere, vil jeg si det målet var vel ambisiøst. Men vanviddet ville ingen ende ta.

Plutselig hadde TV2 hørt om prosjektet. Og plutselig ble det laget en dokumentar om det.

https://www.facebook.com/CloudberryCream/videos/756639347756211/?pnref=story

Far og sønn hadde fått blod på tann. De siktet mot stjernene.

Menneskene vil alltid være gale, og de som tror de kan helbrede dem, er de galeste.’
Voltaire

I fire år har de holdt på. Og nå er drømmen blitt virkelighet. Dette er en av disse livshendelsene; en av dem som snur livet på hodet.

https://www.youtube.com/watch?v=QtpsGsoHnt0

Jeg tror på galskapen i kraft av dens nødvendighet, sa hun, ja i kraft av dens egen fornuft som balanse.’
Knut Hamsun

Her er alle lydene vi publiserte på Youtube i forkant av den store slippfesten.
Her kan du kjøpe den ferdige sangen på den plattformen som passer deg best.Det ble akkurat slik vi hadde tenkt; helt magisk.
To dager før den store dagen, var Axel og Knut gjester hos God morgen Norge. Se innslaget her.
Og ikke nok med det: Herreavdelingen kåret ‘Life is just a dream’ til førsteplass på deres fantasi VG-liste.

For et eventyr dette har vært! For et eventyr dette er!

14232041_10153692900906666_2786323366749480152_o

 

Ocean Hope

@Knut Røthe

 

Ocean_Hope3_1260_758_90_s_c1Solveig Egeland roper ikke ut sitt budskap. Hun bygger hytter for å få oss til å åpne øynene.

Publisert i Harvest.

Sist vi møtte Solveig, var vi på Koster og overnattet i hytta Nyperosa, som var en del av kunstprosjektet «Jorden vi arvet». Hyttene i prosjektet ble bygget etter permakulturprinsipper. Materialene kom stort sett fra stedet. Nyperosa var bygget av eik, furu, osp, einer og kledd innvendig med bjørkenever.
Vi dro fra Koster med barnåler under føttene og nye tanker i hodet.
Akkurat slik kunstneren ønsket.
Denne gangen er vi på vei til Bygdøy i Oslo. Klokken er 03.45. Sola står opp 03.59, den har akkurat snudd. I termosen har vi varm kaffe.

Ocean_Hope2_1260_826_90_s_c1

Installasjonen på Bygdøy, er den femte i prosjektet «Ocean Hope». Solveig Egelands kunst handler om miljøet vårt. Hvordan vi glemmer det som faktisk betyr noe. Og hvordan vi søpler til naturen. Gjennom «Ocean Hope» vil hun bevisstgjøre oss hva vi kaster fra oss og hvilke konsekvenser det får for livet i havet og langs kysten. Ved å bygge tankevekkende installasjoner og hytter av søppel ønsker hun å åpne øynene våre og lære oss om marin forsøpling.
Det ligger selvfølgelig en tanke bak det å bygge installasjonene som små hytter man kan sitte i. Nordmenn har et nært forhold til hytter. Det er stedet vi reflekterer over livene våre. Solveig Egeland ønsker vi skal reflektere over hva vi gjør med jorda vår også.

Ocean_hope1_1260_785_90_s_c1

Vi er helt alene på veien. Sjøen i Frognerkilen ligger stille. Danskebåten kommer inn Oslofjorden om fem timer. To måker sloss om noe de har funnet.
– Håper det ikke er plast, sier Knut.
Vi vet vi vil la oss berøre. Det er slik kunsten hennes funker. Den rokker ved noe.
Vi har sett bilder av de andre fire installasjonene av søppel som Solveig Egeland har bygget. Den siste var en seks meter høy varde på Svalbard. Varden fikk ekstra oppmerksomhet fordi det norske kronprinsparet ville ta turen innom da de var på Svalbardbesøk.

Fyrtårnet på Bygdøy bader i tidlig morgensol. Kuppelen, eller fyrlykten på toppen, består av 40 trekanter i plast. Trekanter fordi det er et symbol på fare. Den skal varsle om faren som nå truer verdenshavene.
Jeg tar turen inn i tårnet med termosen. Det lukter sjøsprøyt og tauverk. Sollyset skinner igjennom plasten i alle regnbuens farger. Plasten er plukket opp langs kysten av Svalbard og Hvaler, der to av Solveigs tidligere prosjekter har ligget.
Sandaler, gummistøvler og sider av gamle plastkasser pryder veggene rundt. Det er til å grøsse av. Akkurat slik Solveig vil vi skal gjøre.

Ocean_hope_collage_1260_945_90_s_c1

Solveig Egeland bruker mye humor i verkene sine. Ved å invitere barn og unge til å delta i innsamling, sortering og planlegging gis de en mulighet til engasjement og kunnskap. Det gir håp å se at søppel kan skapes om til noe annet. Hver søndag, i ukene før fyrtårnet sto ferdig 19. juni, ble barn invitert til å lage drømmefangere av plastsøppel. Drømmefangerne hjelper kanskje mot marerittene man kan få ved å vite at 98 % av all sjøfugl som dør, i gjennomsnitt har 46 plastbiter i magen.

Fyrtårnet er dekket utvendig av et bølgende hav av tapte garn og nøter. En not på 170 kg, ble funnet på Svalbard. En isbjørn satt fanget i den da ryddeaksjonen startet på øya sommeren 2014. Isbjørnen kom seg heldigvis løs – og Ocean Hope fikk nota. Det er rart å tenke på at en isbjørn har sittet fast i det som nå er en blå garnvegg på et fyrtårn av plast på Bygdøy.
Innvendig finnes både en vegg Solveig kaller «Wall of Fame» og en hun kaller «Wall of Shame». Den siste bygget opp av plastvegger fra fiskekasser som fungerer som dørskilt, der navn og nummer fremdeles står med svarte bokstaver, som en dokumentasjon på hvordan vi skader naturen. «Wall of Fame» er en vegg av drivved, der evig kjærlighet er risset inn med skarpe gjenstander:
H + MM = Sant.
Uten å si for mye, kan man kanskje gjette seg til hvem som har risset inn navnene.

Fyrtårnet er en del av Norsk Maritimt Museums utstilling «Håp for havet?» og kan besøkes fram til 31. januar 2017.

Vil du lese fra overnattingen vår på Koster, sist vi møtte kunstneren, trykk her.

Ocean Hope har tidligere blitt gjennomført på Utsira i 2011, Lista i 2012, Hvaler i 2013 og Svalbard i 2014. Alle steder har unik natur som er vernet. Svalbard er i særklasse med store områder urørt natur. Listas lange kystlinje ut mot Nordsjøen er et av Norges lengste landskapsvernområder og på Hvaler finner vi Norges første marine nasjonalpark. Felles for disse stedene er at sårbar natur med fauna og fugle- dyreliv er offer for søppel som kommer fra havet.

For mere info om Solveig Egeland, se www.solveigegeland.no og www.oceanhope.no

”Marin forsøpling er en av de største miljøutfordringene vi har (…) Vi har nok kunnskap til å fastslå dette – selv om vi mangler eksakte tall for omfanget av og kildene til marin forsøpling i norske hav-
 og kystområder. Omfanget av problemet synes å være økende. Avfallet gjør stor skade på dyrelivet og medfører hvert år betydelige
 kostnader for samfunnet. Plast er et spesielt problematisk materiale, fordi det brytes svært sakte ned.»
Miljødirektoratet M-265 Rapport

Jeg har tidligere intervjuet Boyan Slat, unggutten som vil rense havet for søppel. Les intervjuet her.

 

 

Det kunne vært meg

Ved et hvert menneskemøte, holder du en flik av den annens skjebne i dine hender, har et klokt hode en gang sagt.

Da jeg kom tilbake fra Hellas, der jeg jobbet en uke som frivillig gjennom ’Dråpen i havet’, ville jeg bare tilbake.

Jeg hadde verken endret verden eller flyttet fjell den uken. Men jeg hadde gjort en liten forskjell.

Man kan selvfølgelig diskutere side opp og side ned om den lille forskjellen er viktig. Er det ikke viktigere å stanse kriger eller avsette diktatorer? Er det ikke viktigere at mennesker slipper å flykte, enn å servere varm te i grålysningen i flyktningleir i Hellas?

Selvfølgelig er det det.

Jeg har følt på stor avmakt. Og jeg vet jeg ikke er alene. Jeg har latt meg opprøre av diskusjoner på sosiale medier, der jeg er blitt vist tall og statistikker. Jeg er blitt kalt både dum og naiv. Til tider har jeg følt meg ganske dum også, tenkt at jeg kanskje er litt for naiv; at vi må stenge grensene hvis vi i det hele tatt skal fortsette å ha et land vi kan kalle vårt.

Vil du lese om uken jeg hadde i Hellas, trykk her.

Nå har jeg møtt menneskene bak tallene og statistikkene. Og jeg vet at de er akkurat som oss. Det skulle ikke mer til enn en kopp te og et blikk. En dame på min egen alder, med tre barn som meg. Hun hadde jobbet som lærer på universitetet. Vi sto og tullet en morgen da hun plutselig ble alvorlig og sa:

Vet, du… Jeg har levd et liv akkurat som deg. Jeg har stått opp om morgenen, laget frokost, sendt barna på skolen, tatt meg en dusj og gått på jobb. Stoppet og tatt en kaffe på veien. Jeg har vært stressa og irritert på barn som roter i gangen. Jeg har kommet hjem fra jobb og laget middag, sett på TV, pusset tenner og lagt meg. Jeg har elsket. Nå står jeg her, bor i et telt med tre livredde barn. Jeg har ikke dusjet på fire uker. Jeg vet ingenting om fremtiden og vet ikke hvordan jeg kan trøste dem. Når jeg ser på deg, tenker jeg at du kunne vært meg og jeg kunne vært deg.

Hver dag tenker jeg på henne jeg kunne ha vært.

Noe er endret. Jeg vet nå at det spiller en rolle å gjøre en forskjell. Det kan gjøre at en dag blir lettere å bære. Det er ganske mye.

Jeg har meldt meg som frivillig på en språkkafé. Der kommer det mennesker fra hele verden. Vi sitter to timer ved samme bord og prater. Jeg får så mange historier. Det er som å få en gave hver tirsdag. For dem som kommer til kaféen, er det kanskje den lille forskjellen som gjør dagen lettere å bære. Mange har ikke snakket med noen på flere dager. Noen har kommet hit på grunn av krig i hjemlandet. Alle har kommet hit for  et bedre liv. Og alle har en historie å fortelle.

Det kunne like gjerne vært min historie.

På språkkaféen er det stort sett bare pensjonister som er frivillige. Alle er damer. Som gjester kommer det både kvinner og menn. De fleste godt under førti. Det er fint at de får et innblikk i hvordan vi lever her i Norge av den eldre garde, men jeg tror det hadde vært veldig fint å lære noe av folk på sin egen alder også. Eller fra noen av samme kjønn.

Vil du gjøre en liten forskjell, så er det bare å gå inn på www.frivillig.no  Og synes du at du har nok å gjøre og er redd for å binde deg for mye, så er det utrolig lett å gi beskjed. De blir bare glade de gangene du kommer.

(På firvillig.no kan du dessuten finne flere ting å gjøre hvis du  ikke synes språkkafé er noe for deg. Du kan være med på å gjøre en forskjell. Gjør det!)

Liker du det du leser, trykk nederst på siden her og del da vel!

 

 

 

 

 

Barn, oppvekst og en podcast

For de som ikke vet det, så er jeg programleder i en podcast vi har kalt Foreldremøtet. 

I denne podcasten snakker spesialpedagog Torill Øyre Westby og jeg om barn og oppvekst, basert på spørsmål innsendt av lytterne.

Med oss i redaksjonen har vi de fem journalistene Vibeke Stiansen, Anne Hagberg, Per-Ivar Nicolaysen, Marta Holstein-Beck og Marianne Heen Johnsgård, som til sammen har 12 barn i aldersspennet 4 til 21 år.

Foreldremøtet går i dybden, og er mer opptatt av raushet og ærlige svar enn lettvinte råd.

Noe du lurer på om barn, ungdom og oppvekst? Send oss en melding på Facebook, eller en e-post til foreldremotet@cloudmedia.no. Alle spørsmål blir anonymisert.

Vi publiserer en ny episode hver uke. under finner du en beskrivelse av hva og hvordan, dersom du er litt i tvil om hva en podcast er. Får du panikk, kan du trykke her.

Og ikke nok med det: Jeg er også en av tre programledere i Reisepodden, en podcast for den entusiastiske amatørreiseren! Alle episodene hittil kan du høre her. Og husk at alle podcaster kan abonneres på. Slik går du ikke glipp av en eneste episode!

Trykk rett og slett ‘abonner’. Lett som en plett.

Liker du det du leser eller hører, trykk del nederst på siden da vel!

 

Som å være ute, inne

@Knut Røthe

Publisert i Harvest

Vi kjører via Trollstigen og Knut hevder han er like ved å få et akutt tilfelle av Stendhals syndrom. Jeg har opplevd ham før i den tilstanden, i Roma, så jeg tar et ekstra godt tak i rattet. Er litt svimmel selv også.
Naturen er så vakker, så storslått og vill. Det er som å kjøre inni et postkort. Jeg prøver å ta bilder som viser skjønnheten. Det er umulig. Vi bestemmer oss for å legge fra oss telefonene og bare nyte dette voldsomme. Samt prøve å holde Stendhalen på avstand. Det er ikke lett.
Vi kjører forbi skiltet til hotellet, for på motsatt side ligger det mektige Gudbrandsjuvet. Juvet er et fem meter smalt og over 20 meter høyt. Elven Valldøla presser seg gjennom med voldsom kraft. Vannet har formet dype jettegryter og finurlige formasjoner i fjellet. Der er nesten like dypt under vannoverflaten som det er høyt over.
Det sies i et sagn fra 1500-tallet at juvet er oppkalt etter mannen Gudbrand, som stakk av med en brud. Han reddet seg fra forfølgerne ved å hoppe over juvet med bruden i armene. Gudbrand ble lyst fredløs og levde resten av livet i en steinhytte i en av sidedalene ovenfor juvet. Denne dalen blir kalt Gudbrandsdalen i dag. Vi tenker at Gudbrand må ha vært skikkelig forelsket. Og vi holder oss hardt fast i rekkverket høyt over det frådende, turkise vannet.
Lite vet vi at vi skal bo i dette juvet det neste døgnet. Inne i dette ville og fantastiske.

Vi kjører inn den lille grusveien, rundt en sving, og der ser vi et vakkert, gammelt våningshus på en gressslette. Norsk flagg som vaier i vinden. Rett nedenfor, vannmassene fra Gudbrandsjuvet. Ser vi godt etter, kan vi skimte hyttene inni villnisset. En av dem skal vi bo i.
Det kribler i magen. Landskapet rundt er majestetisk. Det lukter norsk sommer, sier Knut begeistret. Hvite singelganger går mellom hyttene. På hver side vokser alle de blomstene vi husker fra barndommen. Det er de som lukter. Våt jord, dugg og gress. Og lydene av de frådende vannmassene. Vi klyper oss selv i armen.
Hytte nummer 6 leverer. Det er som å være ute, inne. To av hyttas vegger er av glass, den ene veggen mot elven, den andre mot villnisset. Som hotellets egen hjemmeside beskriver det: Landskapshotellet ligger på en stupbratt elvebarde innimellom bjørk, osp, furu og kampesteinar som har sett tider kome og tider gå.

Det er vanskelig å løsrive seg fra glassveggene. De er som magneter. Fyller hode og kropp med natur og villskap. Men vi vet at stedet har mer å by på. Det gjelder visst å følge den grønne stien, den ligger litt mer skjult. Følger vi den, vil vi komme til nedsiden av Gudbrandsjuvet, der vannet presses ned. Blåbærene, og det er mange av dem, er modne. Vi spiser så tenna blir mørke, mens vi kaster pinner i elven for å se hvor fort de svømmer. Det er fristende å synge nasjonalsangen høyt.
Vi går den grønne sommerstien tilbake, over til en av de hvite stiene som fører til hotellets steambadstu. Glassvegger, rett ut mot elven, Et kjærestepar fra Hong Kong prøver seg på et bad i den strie elven. Det ser kaldt ut. Ti grader, forteller de oss senere. Kald, lokalprodusert øl i badstuen. Et eventyr.

Middag serveres åtte i den restaurerte låven.
Langbord med tjue gjester.
Fire retter. Kortreist mat, laget med hjertet.
Alex Garlands siste film, Ex Machina, er delvis spilt inn på hotellet. Etter at filmen ble lansert i England i januar 2015, har det vært stor pågang fra utlandet.
Ved middagsbordet er nordmenn i mindretall. Vi føler vi er med i en film fra det store utlandet. Rundt bordet snakkes det engelsk, kinesisk, russisk og svensk. Middagen avsluttes med jordbær fra Valldal. De er visstnok verdens beste.
Vi sovner, innhyllet i bruset fra vannet i det mørke soverommet. Våkner tidlig og må straks sette oss ved glassveggen med en kaffekopp. Så er det frokost i låven. Ferskt brød, egg fra glade høner og rørte jordbær fra Valldal. Invitasjon til nye venner i Hong Kong og Värmland.
Svimle reiser vi hjem via Geiranger. Munnen lukkes ikke før vi er forbi Hamar. Vi spiser jordbær fra Valldal til frokost dagen etter. Verdens beste jordbær.

Vil du overnatte på et fyr? Les om da Knut og jeg dro til Litløy her.
Vil du lese om da Knut og jeg overnattet i toppen av et tre, trykk her!
Vil du lese om da Knut og jeg overnattet på Koster, trykk her.

 JUVET LANDSKAPSHOTELLJuvet ligger på nordvestkysten av Norge, i Norddal kommune, en times kjøretur fra Ålesund, en time fra Åndalsnes via Trollstigen, og en time fra Geiranger. Klikk her for priser, booking og mer informasjon.

STENDAHLS SYNDROM

Psykosomatisk tilstand som kan gi rask puls, svimmelhet, besvimelse, forvirring og noen ganger hallusinasjoner når et individ blir utsatt for en personlig, viktig hendelse, særlig ved store kunstopplevelser. Tilstanden kan også oppleves hvis man blir eksponert for særdeles vakker natur og ved store naturopplevelser. (Wikipedia)

Liker du det du har lest? Del det veldig gjerne!