Flystripen uten avgangstid

Publisert i Agenda 27 desember 2016  

Foto: Nina Kaaresdatter Staff

Avtalen mellom EU og Tyrkia om at alle flyktninger som kom til Hellas etter 20. mars 2016 i utgangspunktet skulle returneres, dersom de ikke var definert som «sårbare», har fått enorme konsekvenser for tusenvis av mennesker på flukt.

Motvilje i Tyrkia til å følge opp avtalen fordi EU ikke har holdt løftet om å gi tyrkere visumfrihet i motytelse, har ført til at Tyrkia-returene mer eller mindre har stoppet opp.

Offisielle tall anslår at det i dag finnes 63.000 registrerte flyktninger strandet i Hellas. 63 000 menneskeskjebner som venter på de tre asylintervjuene man må ha, før man får utdelt et trygt land å reise til.

Å jobbe som frivillig for Dråpen i Havet i den illegale leiren Pireus i påsken 2016, var opprørende. Det hersket kaos, med sykdom og store sanitære problemer. Folk bodde i telt rett på bakken. Men det fantes også håp. Verden ønsket flyktningene velkommen. Og selv om Tyrkia og EU hadde signert avtalen om retur, rådet optimismen blant beboerne i leiren.

Da grensen mot Makedonia ble stengt for ni måneder siden, flyttet over 30 000 mennesker fra Idomeni til blant annet de to leirene Cherso og Nea Kavala. Jeg reiser også denne gangen med Dråpen i Havet og skal jobbe frivillig i begge.

ett_aar_i_leir_cherzo

Cherso, i minus to grader og nordavind.

I Cherso bor flyktningene i telt. Leiren er strengt bevoktet av det greske militæret. De skal passe på sikkerheten, men virker mest opptatt av å skrive navnelister over hjelpearbeidere som skal inn. Ser de noen med kamera, må alle bilder slettes. Flyktningene selv vil gjerne verden skal vite. Vi smugler kamera inn under jakken.

Det lukter bål og luften er tett av røyk langs stiene mellom teltene. Klesvasken henger ute. Det finnes ingen strøm. Bare kaldt vann.

På grunn av den bitende kulden, er behovet for varme klær prekær. Vi skal være med på klesdistribusjon. Mange av flyktningene er vant til å få en pose i hånden med ferdig utvalgte klær uti fra kjønn og alder. Denne gangen settes det gjerder opp rundt klesstativer fulle av brukte klær. De skal få velge selv: én genser og én jakke til hver. En og en teltrekke ropes opp over høytaleren. De får en halv time.

Vinden går gjennom marg og bein. Det er snø i lufta. De fleste er barbeinte i plastikksandaler.

klessalg2-cherso

Han kommer med kone og to tenåringer. Mannen og sønnen plukker raskt ut noe varmt. Mor og datter bruker tid. De har vært i leiren i ni måneder og skal ingen steder. De snakker godt engelsk og smiler høflig når vi tilbyr hjelp. Blikket er dødt.

Moren finner en jakke hun tror vil passe datteren. En rød, tjukk boblejakke. Datteren har funnet en tynn, kort jakke, innsvinget i livet. Datteren prøver jakken og den sitter som et skudd. Smilet når øynene. Moren henger den røde jakken på plass. Tenåringer, sier hun til oss og rister på hodet. Noe normalt i alt det unormale – en tenåring, som ikke bryr seg om kulden, svinser glad bort til teltet i rosa crocks uten sokker. Hun holder stivfrosne fingre over bålet.

To små jenter vil vise oss rundt etter klesutdelingen. Fem og syv år gamle venninner. Hånd i hånd. Musefletter og genser med prinsessetrykk. ’Not good’ sier de og peker på fraflyttede telt. Søpla flyter. Det lukter plastikk av røyken fra bålet vi går forbi. Alt av tre er brent opp. Folk roper på oss: ta bilde, ta bilde! Fortell hvordan vi har det! Militæret spiller kort i den varme kontrollbua.

Det har bodd flere tusen mennesker her i Cherso. Nå er det to hundre igjen. De fleste er barnefamilier. Ryktet sier leiren skal legges ned snart. Ingen vet hvor de blir flyttet. Alle snakker om det andre intervjuet – da det bare er ett intervju igjen før man får utdelt et land og en ny fremtid. På det andre intervjuet kan man krysse av åtte land av 24 man gjerne vil til. Listen over hvem som skulle på annnen gangs intervju ble hengt opp i september. De som ikke sto oppført der, fikk vite at neste liste henges opp i april 2017. En ny iskald vinter i leir venter.

De leser nyheter på nett og vet ingen vil ha dem.

to_smaa_guider_i_cherzoDe to små jentene vil vise oss skolen. Veggen er malt med hjerter og regnbuer. Peace og love, står det. Vi går inn og ser barna male smilende ansikter, fjell med solnedganger og røde blomster. Noen synger barnesanger. Skolen er egentlig et telt med blikk rundt. Det kommer frostrøyk av munnen i det de kaller klasserommet.

Sharvan, helt alene.

De seks unge guttene bor sammen i en konteiner. Noen av dem er muslimer, noen ikke. På spørsmål om det er et problem, skjønner de ikke hva jeg mener. De prøver å se fremover. Prøver å holde motet oppe. De har bare hverandre.

-Vil du høre min historie? spør den ene.

Sharvan er en 19 år gammel kurder fra Aleppo. Har levd et liv som oss, med skolegang og studier. Søsteren hans er tolv år eldre og gift i England. Broren er ti år eldre og måtte flykte for to år siden.

Sharvan er attpåklatten i familien. Han skjønner det snart er hans tur når han ser foreldrenes alvorstunge ansikter. Når universitet Sharvan går på blir bombet, er tiden inne. Foreldrene har ikke penger til å bli med.

Sharvan snakker med dem på Skype så ofte han kan. Den siste uken har han ikke kommet frem.

Sharvan spør og graver. Lurer på hvordan vi feirer jul. Sier han har lyst til å lære seg å gå på ski. Han håper å komme til et land der det er snø. Et land der han kan leve det livet foreldrene ønsker for ham.

-De har ofret eget liv for at jeg skal kunne ha det bra, sier han.

Han forteller om flukten. Om redselen og ensomheten i et iskaldt telt. Helt alene. Når minnene blir for påtrengende, spør han om påsken i Norge. Maler vi egg? Det pleier de å gjøre i Syria. Til jul baker moren til Sharvan kake og inviterer familie og venner. Barna får gaver. Sharvan smiler. Så fortsetter han, nesten mekanisk:

– Vi var over 4 500 mennesker her i Nea Kavala. Særlig på nettene var jeg redd. Jeg kjente ingen. Selv om jeg var 18 år, følte jeg meg som et barn. Er man voksen når man er 18 i Norge? Leiren var full av slanger og rotter. Mafiaen herjet og mange var desperate. Vi hadde ikke strøm og de sanitære forholdene var forferdelige. Heldigvis bodde det en familie i teltet ved siden av meg. Moren der var så snill. Hun gjorde at jeg følte meg litt mindre alene.

Nea Kavala, flystripen uten avgangstid.

Nea Kavala ligger på en flystripe. Den nedlagte flyplassen er omgitt av snødekte fjell. Kulda er annerledes enn i Norge. En middeladrende skredder vi snakker med, forteller han er fra et fjellfolk i Syria og vant til snø og minusgrader.

– Jeg har aldri i hele mitt liv frosset slik som her, sier han. Vi forstår godt hva han mener. Den vakre utsikten hjelper lite.

Teltene i Nea Kavala er byttet ut med konteinere. Flere har flyttet til andre leire lenger sør og nå bor det 850 mennesker her. 50 % av beboerene er barn. 80% under 15 år.

endelos_rekke_av_containere-nea_kavala

Strømnettet er en vits. Selv om konteinerne er utstyrt med aircondition med varmepumpe, er det sjelden det kan brukes. Noen stjeler strøm fra militæret, som også her har ansvaret for sikkerheten. Ledninger ligger uisolerte på bakken mellom de hvite boksene. Regner det, risikerer man livet når man beveger seg langs flystripen. En av hjelpeorganisasjonene deler ut varmeovner med en væske man skal fylle på som en alternativ varmekilde til den manglende elektrisiteten – keronise, en illeluktende parafinvariant. Dunken med væsken er full av advarsler. Få av Nea Kavalas innbyggere tør å ta dem inn i de små konteinerne de bor i.

Etter hver tiende konteiner, finnes dusjer og toaletter. Dusjene har bare kaldt vann, med mindre solen varmer vannledningene, som ligger oppå bakken.

Sharvan forteller at konteinere tross alt er bedre enn telt, men at dagene blir lange. Jobben som oversetter hos Dråpen i Havet hjelper ham. Han får betalt i dråper, en slags monopolpenger, som kan brukes i den nystartede innendørs butikken organisasjonen har startet. Leirens beboere får utdelt digitale dråper hver fjortende dag som de kan handle for. I butikken kan de velge hva de trenger av klær og utstyr. Etter at vi reiser hjem, har butikken også fått inn olje og salt, takket være donasjoner. Listene over hvilken konteiner som får en halvtimes handletid, henges opp én gang i uken.

Det nærmer seg avreise for oss og Sharvan og vennene fra konteineren vil invitere på middag. De bruker en halv dag på forberedelser.

-Vil du komme mamma? spør han. Jeg må klarne halsen før jeg takker ja.

Politimannen og hans familie

Han kalles politimannen og hjelper med sikkerheten for Dråpen i Havet. Han får betalt med dråper slik alle hjelpere gjør. Politimannen har bodd med sin familie i Nea Kavala i snart ett år. Ansiktet er alvorlig. Han rister ofte på hodet. Etter to dager i leiren, inviterer han oss på te. Kona til politimannen er mild og smilende. Hun serverer te og lager små tyrkiske brød med ost, spisskummen og mynte, stekt over en liten primus inne i konteineren. Hun synes det er flaut ikke å kunne servere oss mer. Noen ganger, sparer de noen godsaker og inviterer til skikkelig middag. De elsker å lage mat sammen. Vi sitter på gulvet inne i konteineren.

Familien har fått utdelt en pose epler tidligere på dagen. Politimannens kone skreller dem og legger båter foran oss. Gulvet er dekket av militærtepper. De to barna sitter apatiske foran en pc-skjerm. Den ene sønnen var tre måneder da de måtte flykte fra Aleppo. Han kjenner ikke til noe annet liv. Han ser med tomt blikk på skjermen når vi blir vist filmen fra familiens flukt over havet. Politimannen forteller hvor lykkelige de var da de kom i land i Hellas. Han hadde ikke trodd han skulle sitte i en konteinerboks, ett år senere, med en like usikker fremtid. Han rister på hodet. Så forteller han hvorfor de måtte flykte:

– Kona mi satt hjemme med sine fire brødre da to menn fra Assad-regimet kom inn og skøyt dem. Vi vet fremdeles ikke hvorfor. Min kone ble spart.

To av mine nære venner ble senere drept av IS. De halshugget hele familien. Yngste barnet var fire.

Selv var jeg politimann og derfor svært utsatt. Vi måtte ta med oss barna og flykte. Vår eldste var to år. Den yngste bare et spebarn. Etter en farefull ferd endte vi i en leir i Tyrkia. Det var uverdige forhold der. Tenk deg selv, to små barn i telt i tre år. Ikke kunne jeg jobbe, barna fikk ikke gå på skole. Drømmen om Europa var det enste som holdt oss oppe.

Ansiktet til kona blir grått mens han forteller. Den eldste sønnen på syv, finner frem en app på telefonen som lager ’funny faces’. Han viser hvordan vi ser ut med hareører og tyrolerhatter. Alle ler høyt. Den yngste ser tomt ut i lufta.

Vi lover å fortelle historien til familien. De er ferdig med tredje intervju og sånn sett klare til å kunne få tildelt et land. Men bakgrunnen som politi er vanskelig. FN har foreslått at bare kona og barna skal dra.

– Vi er familie, sier politimannen.

Han rister på hodet. Kona legger ansiktet i henda. Hun takker oss for at vi hører på dem.

– Akkurat nå virker det som om Tyrkia er eneste alternativ. Da drar vi heller tilbake til Syria, så får de drepe oss der.

noen_vil_gjore_det_fint_rundt_seg_nea_kavala

Det greske folk.

 -De kom langsmed jernbanelinjen utenfor pensjonatet. Mange tusen mennesker hver dag. Målet var grenseovergangen til Makedonia som ligger omtrent én mil herfra. Vi visste aldri hva som møtte oss på jobb. Det hendte hele gulvet i resepsjonen og kafeen var fylt med barnefamilier, utslitte etter mange dagers ferd til fots.

Flyktningene fikk ikke lov til å bruke offentlig kommunikasjon. Det spilte ingen rolle om de hadde penger å betale for transporten. Taxier eller busser som allikevel tok med noen, ble bøtelagt. Det var hjerteskjærende.

Vi snakker med ekteparet som driver pensjonatet vi bor på. De forteller om måneder med kaos før hjelpeorganisasjonene kom på banen. Naboer og restauranter, bakerier og supermarkeder stilte med det de hadde. Ekteparet la hotelldriften på is. Nå handlet det om den greske gjestfriheten, om å dele det lille man har. De forteller om takknemlige mottakere av hjelpen de ga. Ikke én kriminell handling er rapportert inn som flyktningene har gjort. Ikke én etter at de første fulgte jernbanesporet mot nord. Derimot gjorde forbudet om offentlig transport det mulig for kriminelle bakmenn å drive stor smuglervirksomhet. Ekteparet nektet smuglerne overnatting i pensjonatet.

 

———-

Jeg reiser hjem med større motløshet. Fylt av disse menneskenes historier. Denne gangen møtte jeg så stor resignasjon og håpløshet. Smil som ikke nådde øynene. Egentlig så vi klassiske tegn på traumatisering hos både voksne og barn.

Cherso ble lagt ned samme dagen vi dro hjem. Ingen vet hvor de 200 menneskene ble sendt.

nedlagt_skole_ord_om_haap_cherzo

 

 

 

 

Reddet over 2500 barn under andre verdenskrig

andre verdenskrig, krigshelt, reddet mange tusen jøder

 

Publisert i Kvinneguiden 4/12-16

«Offisielt lette jeg etter tegn på tyfussmitte. Egentlig lette jeg etter barn som måtte reddes ut» Irena måtte bedøve de aller minste for å få dem forbi nazistenes kontrollposter.

I Polen kalles Irena Sendler den kvinnelige Schindler. Schindler kunne like gjerne kalles den mannlige Irena Sendler. Hennes innsats for å redde barn fra den jødiske ghettoen i Warsawa var ekstremt risikofylt. Sammen med tjuefem betrodde kvinner i motstandsgruppen Zegota risikerte kvinnene sitt eget liv hver eneste gang de reddet et barn ut av ghettoen.

Irena var 29 år da krigen brøt ut. Innen den var over hadde hun reddet anslagsvis 2500 barn fra å bli sendt til konsentrasjonsleirene.

Inspirasjonen til sin store innsats for å redde andre mennesker hadde hun fra sin far.

Viktige ord fra faren

Spebygde Irena startet tidlig sin kamp mot urettferdighet. Da hun gikk på universitetet i Warsawa, var det separate klasser og oppholdsrom for jøder. Katolske Irena nektet å føye seg etter disse reglene og ble suspendert i ett år fra studiene. Da nazistene invaderte Polen i september 1939, hadde hun allikevel fullført studiene og jobbet for det polske sosialdepartementet.

«Hvis et menneske er i ferd med å drukne, må man hjelpe. Det spiller ingen rolle hvilken religion eller nasjonalitet det mennesket har. Det spiller heller ingen rolle om du kan svømme. Du må hjelpe.»

Ordene kom fra Irenas far, noe han stadig gjentok i hennes barndom. Han var lege og døde i 1917 etter å ha blitt smittet av tyfus mens han behandlet fattige jøder i Otwock.

Irena Sendler kom stadig tilbake til disse viktige ordene.

Smuglet ut dødsdømte barn

Nazistene plasserte nesten en halv million jøder bak høye murer i Warsawa, i en ghetto på størrelse med Central Park. Som sosialarbeider hadde Irena Sendler ikke tilgang til ghettoen.

Hun skaffet seg derfor falske papirer og ga seg ut for å være sykepleier som skulle forhindre tyfusutbrudd. Hun visste nazistene var livredde for at sykdommen skulle bryte ut innenfor murene. Slik fikk Irena smuglet inn medisiner og mat til dem der inne. Slik fikk hun også idéen om å bruke matesker, kofferter og striesekker til å smugle ut de dødsdømte, sårbare barna.

Offisielt lette jeg etter tegn på tyfussmitte. Egentlig lette jeg etter barn som måtte reddes ut, har Irena uttalt.

Måtte bedøve de minste

På en koffert bak på en sykkeltralle sto en hund og bjeffet. Den var opplært til å bjeffe for å skjule jødiske barn som lå under og gråt. Ble det oppdaget hva kofferten skjulte, ville både Irena, som var den som syklet, og det jødiske barnet bli skutt.

De gangene det lå en baby i kofferten, måtte barnet bedøves under den farefulle ferden ut av den jødiske ghettoen.

Når barnet var smuglet ut av ghettoen, sørget Irena for et nytt navn, falske identitetspapirer og et kristent fosterhjem eller en institusjon der barnet ble til krigen var over.

Gravde ned navnet

Men først skrev hun det jødiske navnet på en papirlapp. Papirlappen la hun i en krukke som hun gravde ned under epletreet i hagen til en venn. Hun ville at alle skulle ha muligheten til å finne sin biologiske familie igjen når krigens herjinger tok slutt.

De fleste barna fant hele familien utryddet etter krigen. Hadde det ikke vært for Irena Sendler, hadde de selv vært en del av statistikken.

Måtte overtale foreldre til å gi fra seg barna

En etnisk polsk person i Polen var forventet å overleve på 669 kalorier om dagen. I den jødiske ghettoen var rasjoneringene på 184 kalorier om dagen. De som ikke døde av sult, ble sendt til konsentrasjonsleire.

Det var vanskelig å overtale foreldre til å gi fra seg barna sine. Irena måtte love dem å grave ned barnets virkelige navn under epletreet.

Etter krigen jobbet Zegota med å finne foreldrene, men de fleste ble erklært foreldreløse. Bare én prosent av de som ble stengt inne i ghettoen i Warsawa overlevde.

Tatt til fange

I 1943 ble Irena Sendler tatt under et av sine oppdrag. Nazistene brakk begge beina hennes. De ville vite hvem hun jobbet sammen med og hvor hun gjemte krukkene med jødiske navn, som de hadde hørt rykter om at hun hadde gravd ned. Irena besvimte av smertene, men munnen forble lukket.

Da hun kom til bevissthet, fortalte en gestapooffiser at han hadde tatt imot en bestikkelse fra en kvinne i Zegota. Sendler klarte å flykte og holde seg skjult mens hun fortsatte arbeidet.

I ettertid leste hun sitt eget navn på plakatene okkupasjonsmakten satte opp med lister over dem som var blitt henrettet.

Desperate aksjoner

Situasjonen innenfor murene ble mer og mer desperat. Redningsaksjoner måtte planlegges med militær presisjon. Et av barna som Sendler og hennes gruppe reddet, fortalte at han ble bedt om å vente i et mørkt portrom.

Han hørte soldater marsjere over alt. I det en av de marsjerende soldatene hadde passert, skulle han telle til 30, for deretter å gå ut midt i veien. Der åpnet et kumlokk seg og han ble fraktet gjennom kloakkrørene og ut av ghettoen.

Nok et jødisk navn ble notert og gravd ned under epletreet.

Lys i mørke

Holocaust er noe av det mørkeste som har skjedd i menneskeheten. Da er det viktig å også huske alle øyeblikkene av medmenneskelighet. Handlinger og gode gjerninger som viser at selv i det mørkeste mørke, finnes lys.

Eller sagt med Irena Sendlers egne ord:

«Hvert barn reddet ved min hjelp eller andres, gir mening til  min eksistens. Jeg trenger ingen heltestatus.»

Om Irena Sendler

– Irena Sendler var et lys i mørket av den andre verdenskrig og Holocaust. Hun hadde stor respekt for mennesker. Hun hadde også respekt for ulikhetene. Hennes mot og innsats var helt unik. Hun organiserte et helt nettverk av mennesker som reddet mange, mange mennesker ut av Warsawa Ghetto og Holocaust.

Norman Conard, Lowell Milken Center for Unsung Heroes

Kilder: Moralheroes.org, irenasendler.org, intervju med Norman Conard.

irena-sendler-age-91
Den lille kvinnen med det store hjertet. Her er Irena 91 år. Foto: The Lowell Milken Center for Unsung Heroes
Fakta:

Irena Sendlers innsats ble stort sett glemt av offentligheten inntil fire skolejenter i Uniontown, Kansas i USA, bestemte seg for å lage et skuespill om Irenas innsats under krigen. Den 22. mai 2001 reiste de til Polen for å møte sitt forbilde, og besøket ble dekket av polsk presse.

Irena Sendlers innsats ble internasjonalt kjent.

Filmen Life in a Jar beskriver hvordan Irena Sendler gjemte navnene til barna i hermetikkglass som hun gravde ned. Stiftelsen ‘Life in a Jar’ har senere opprettet en internettside og laget en DVD om Irena Sendler, samtidig som de fortsetter å spille skuespillet for stadig nye forsamlinger.

I 1965 ble Sendler erklært som ‘Rettferdig blant nasjonene’ av Yad Vasheim, og i 1983 fikk hun lov av det kommunistiske styret i Polen å reise til Israel for å motta utmerkelsen og plante tre. I 2003 mottok hun Polens høyeste utmerkelse ‘Den hvite ørns orden’ og Jan Karski-prisen for mot og hjerte.

I 2007 ble hun æret av det polske senatet og nominert til Nobels fredspris.

Irena Sendler døde i 2008.

Kilde: Wikipedia,Moralheroes.org, irenasendler.org, intervju med Norman Conard.

Det var hun som hoppet høyest på strikk

fullsizerender-1
Det var hun som hentet meg på sykkel på Kolsås stasjon da jeg hadde flyttet til byen og hatet det. Det var hun jeg fikk stå bak på slalomskiene til gjennom mørke skoger. Det var hun som lærte meg å vaske meg under armene. Det var hun jeg klatret i trær med. Det var hun og jeg som sto ved bommen og ventet på at han skulle dukke opp. Det var hun som spiste tolv pølser og slo alle rekorder på hytta. Det var hun som aldri var syk.

Det var hun som var vårt alibi. Det var hun som aldri drakk seg full, aldri glemte stearinlysene, aldri gjorde de dumme tingene vi andre gjorde. Det var hun uten sminke. Det var hun som ikke gjorde seg til. Det var hun som aldri sa et stygt ord om andre. Det var hun som sjelden ble med på disko. Det var hun som så oss. Det var hun som ofte ikke ble sett.

Det var hun som hoppet høyest på strikk.

Det var hun jeg bodde sammen med. Det var hun som la seg tidlig. Det var hun som trøstet ved kjærlighetssorg. Det var hun som ble invitert inn til den kjekke naboen en dag jeg var på byen. Det var hun som møtte den store kjærligheten. Det var hun som giftet seg først.

Det var hun som flyttet på landet. Det var hun som sto ved sine valg. Det var hun som fulgte noen drømmer. Det var hun som reiste seg når drømmene gikk til helvete. Det var hun som betalte regningene. Det var hun som aldri klaget. Det var hun som så oss. Det var hun som ofte ikke ble sett.

Det var hun som hoppet høyest på strikk.

Det var hun som ble syk. Det var hun som allikevel spurte hvordan jeg hadde det. Det var hun jeg tilbragte sommeren i Holmsbu med. Det var hun som visste alt om meg. Det var hun jeg visste altfor lite om. Det var hun som overrasket med sin styrke. Det var hun som overøste meg med kjærlighet.

Det var hun jeg besøkte på Hospice. Det var hun med morfin i armen. Det var hun som nesten ikke fikk puste. Det var hun som allikevel brukte pusten til å spørre hvordan det hadde vært på fjellet. Det var hun som så ut som en liten fugl i den store senga. Det var hun som som takket meg for at jeg var der.

Det var hun som ikke ville dø ennå. Det var hun som var glad hun ikke var alene. Det var hun som samlet oss alle i peisestua på Hospice Louisenberg. Det var hun som tok imot kjærlighet. Det var hun som så oss. Det var hun som ble sett.

Det var hun som lot oss bli med på den siste reisen. Det var hun som måtte reise fra Mikkel, Rikke og Cornelius.

Det var hun som minte oss på de vakre høstfargene ute. Det var hun som ba oss leve videre.

Det var hun som hoppet høyest på strikk.

Hvil i fred Wivi Schmidt, 4.3.1962-19.10.2016

fullsizerender-2

Dårlige nyheter

Hvis det blir rødt lys før jeg når over, betyr det dårlige nyheter.

Pulsen øker, kvalmen kommer. Skjerp deg, sier jeg til meg selv. Herregud, dette er jo bare tvangstanker. Jeg tenker på overlegen ved hypokonderklinikken i Bergen. Slutt å stol på tankene dine, slutt å stol på kroppens signaler, sa han i et intervju jeg leste høyt for mannen min. Jeg har vondt i høyre side litt bak. Er det ikke der leveren sitter? Er det ikke der de fant ekstra mye kreftceller da de opererte?

Jeg løper over veien. Rekker det akkurat før rød mann. Reddet!

Hvis hun ikke ser meg i øynene når hun spør om jeg vil ha pose, betyr det dårlige nyheter.

Det murrer i magen, som menstruasjonssmerter. Kan man ha fantomsmerter på indre organer? Det var jo der kreften oppsto. Først trodde de det var eggstokkene. Nå er livmor og eggstokker borte. Hvorfor murrer det da?

Vil du ha pose, sier hun. Ser meg ikke i øynene. Herregud, se på meg! Jeg går et skritt til siden, blikket møtes, jeg overlever.

Hvis katta er ute når jeg kommer hjem, betyr det dårlige nyheter.

Hjertet hamrer i brystet. Jeg blir svimmel. Møter noen kjente på T-banen, later som jeg ikke ser dem. Det er fint vær. Tenk hvis katta er ute, da dør jeg. Ikke stol på tankene dine sier overlegen til meg igjen og igjen. Lett for deg å si, svarer jeg surt og løper rett inn i en eldre dame på bussholdeplassen. Se deg for, sier hun. Du skal være glad du har levd så lenge du, har jeg lyst til å svare. Jeg skal snart dø!

Rundt hjørnet, der er katten. Det var det jeg visste. Det er kroken på døra, spikeren på kista. Drittkatt.

Hvis vi er tomme for melk, gjelder ikke kattegreia.

Sier ikke hei, tar ikke av meg på beina, løper inn på kjøkkenet. Gudskjelov, dødsdommen gjelder ikke, ikke noe melk i kjøleskapet. Rømmen gjelder ikke. Eller tenkte jeg meieriprodukter? Da gjelder jo rømmen. Og smøret. Det er vondt mellom skulderbladene. Det er vel der lungene sitter? Det er jo der blodproppen satt. Herregud, har kreften kommet dit også nå da. Det ville vært helt typisk. Pappa døde av lungekreft. Det gjør nok jeg også. For jeg tror jeg tenkte meieriprodukter.

Kjære Gud, hvis jeg bare overlever denne ene gangen, så lover jeg at jeg skal gjøre noe for andre. Jeg skal dessuten begynne å trene mer, drikke mindre, reise tilbake som frivillig i Hellas, kanskje adoptere et barn, eller ta til meg noen ungdommer som sliter.

Går sjansen for å få hjernesvulst opp fordi om naboen har fått det? Nei. Den går kanskje tvert imot ned? Nei. Den rikker seg ikke, sier den før nevnte overlegen. Jeg leser intervjuet høyt for min venninne som ligger på sykehus. Hun har knapt tatt en pille i sitt liv. Nesten aldri vært syk heller. Nå tuller vi med at jeg har druknet den siste ukas redsel i alkohol, mens hun har tatt morfin. Jeg skriver til henne at jeg skal ta en Sobril til kveldsmat, som henne. Hun har fått en dame på rommet som lukter hoggorm, svarer hun. Hun vet hvor redd jeg er. Hun er redd selv. Det føles godt å være to. Hun ønsker meg lykke til. Hun vet ikke det med katta og meieriproduktene.

Jeg våkner til lukten av hjemmebakt brød og kaffe. Mannen skjelver lett på henda. Han er blek i ansiktet. Jeg tenker at jeg kanskje aldri kommer til å spise hans hjemmebakte surdeigsbrød igjen. Kanskje det bare kommer til å minne meg om denne dagen? Vi har snakket mye om Knausgård i det siste. Nå er det en kronikk i avisa om det å utlevere familien sin i romaner. Det er en time til dødsdommen. Hva skjer hvis jeg dropper å dra? Det aller meste av god litteratur og musikk, kommer jo fra det selvopplevde, sier mannen min langt borte. Han er lei det politisk korrekte. Jeg også. Det gjør vondt i siden. Jeg kommer til å savne samtalene med ham.

Neste gang jeg dusjer, neste gang jeg pusser tenner, neste gang jeg spiser frokost, neste gang jeg henter avisa, neste gang jeg klapper katta, neste gang jeg drar på jobben, neste gang jeg tar av meg skoene, neste gang jeg setter meg i bilen. Neste gang vet jeg.

Legen er forsinket. Er det fordi han forbereder seg på dødsbudskapet? Alle de andre slipper inn. Ingen roper mitt navn. Jeg kjenner alle legene der. De kjenner meg. De var med i dokumentaren som ble laget da jeg var syk sist. Det betyr at de bryr seg litt også, tenker jeg. Det er klart de gruer seg til å fortelle meg at jeg er syk igjen. Jeg skjønner jo det. En eldre sykepleier deler ut kaffe til alle som venter. Jeg har surdeigsbrød i halsen.

Alt ser fint ut, sier legen. Det var han som skrev meg ut for to år siden. Ute kvitrer fuglene. Solen skinner. Surdeigsbrødet glir ned.

Det er ett år til neste gang.

Ikke alle er så heldige som meg. De får ikke en ny sjanse.

Her er hele intervjuet med Williamsen, overlege ved Hypokonderklinikken i Bergen:
A-magasinet. Du trenger abonnement for å lese.(Har du det ikke, kjøp det!)

 

 

 

 

 

Alene i Norge. De kunne vært mine sønner

 _mg_0534

-La oss se for oss at IS får tak i meg, kapper av hodet mitt og sier at denne mannen ble drept fordi han nektet å jobbe for oss. Videoen med mitt avkappede hode, kommer til Norge og alle tenker:

-Stakkars mann, han burde ha vært beskyttet. Jeg er det hodet: Beskytt meg!

På Torshov transittmottak sitter det to enslige menn. Begge har status som flyktninger. Begge har fått avslag på opphold i Norge fordi de ga fingeravtrykket sitt i Tyskland. I over et halvt år har de sittet tiltaksløse på Torshov.

Og ventet på et liv.

_mg_0529

Karam, fra Mosul i Irak, 30 år, fysikklærer:

– Jeg hadde alt. Familie, høy utdanning, jobb, bil. Alt.

5 juni 2014 tok livet, slik Karam kjente det, slutt.

Nå vil han noen skal vekke ham opp fra marerittet. Si at alt skal bli som før. Han er redd hele tiden.

-Den 5 juni, er jeg på jobben, som vanlig. Over høytalere i byen får vi vite at alle må dra hjem. Terrorister er på vei til å ta Mosul. Søsteren min jobber på universitetet, så jeg drar innom henne på veien på vei til våre foreldre. Faren min jobber som ingeniør. Han har diabetes og jeg er urolig for ham. Jeg drar for å hente ham på jobben. Han ser forferdelig redd ut. Det gjør inntrykk. Han er alltid så trygg.

Den eneste informasjonen vi får, er at ingen får bevege seg utendørs. I 5 dager er vi fanget i eget hus.
Mosul er en av Iraks viktigste universitetsbyer. De fleste har høy utdannelse. Karam tror det er grunnen til at IS vil overta byen; for å knuse kunnskap og vitenskap. Familien til Karam, som alle har høy utdannelse, er i stor fare.

-Etter noen dager, hører vi smell langveis fra. Vi får vite at menn i lange svarte kapper er registrert i utkanten av byen. De sloss med militæret og politiet. Vi vet fremdeles ikke hvem de er. Vi skjønner heller ikke hvorfor de ikke ble oppdaget før de plutselig inntok byen vår. Hvordan kunne det være mulig?

Den 9 juni, sent på kvelden var vi flere omkring i byen som ringte hverandre. Slik fikk vi vite at gatene var tomme for både militære og politi. Alle hadde rømt. Det var ingen igjen for å beskytte oss. Vi hørte smellene kom nærmere og nærmere. Vi skjønte vi måtte bort.

Karam og familien prøvde å komme seg over grensen til Kurdistan. . Ved grensen ventet de i over ett døgn. Bare de som hadde et hus eller familie i Kurdistan fikk krysse grensen. De andre måtte snu og dra tilbake.

Karam er mann og enslig. Han har høy utdannelse. IS vil ha unge menn til å jobbe for seg. Karam vil heller dø, enn å jobbe for en terrororganisasjon. Hele familien frykter for Karams liv.

-Mine to brødre er leger, min søster er lærer på universitetet. Jeg kommer fra en akademisk familie, der alle, både kvinner og menn har høy utdannelse. Jeg valgte fysikk som mitt fagfelt. Faren min lurte på hvorfor jeg ikke kunne velge noe enklere, som matematikk, som han visste jeg var god i. Men for meg ble det en utfordring å velge noe som ikke så mange andre gjorde; noe som var skikkelig vanskelig. Pappa var så stolt av meg!

Valget av fysikk som fagfelt, ble skjebnesvangert for Karam.

– Professoren min i fysikk, ble drept på gaten fordi han nektet å jobbe for IS. Alle mine tidligere medstudenter flyktet ut av landet.

Det var ingen tid til planlegging. Jeg puttet noen penger i lomma, ga foreldrene mine en klem og så meg ikke tilbake.

Det er litt over ni måneder siden jeg har sett dem. Jeg savner dem hvert minutt. Hadde noen tilbudt meg en kvadratmeter der jeg var garantert trygg i Irak, hadde jeg dratt tilbake på dagen.

Jeg har mistet så mye. Jeg har egentlig mistet alt.

– Jeg har sett så mye forferdelig på veien hit; kriminelle bakmenn, tyver og kjeltringer. Jeg hørte til og med at flyktninger ble kidnappet for at noen skulle stjele organer fra dem.

Jeg har risikert livet tre ganger for å komme hit og leve i fred. Tror virkelig noen at jeg ville gjort det uten grunn?

Under flukten har Karim et bilde i hodet. Bildet viser et liv i fred Norge. Han har en tante der, som står ham nær. Hun savner å ha familien rundt seg. Det gjør Karim også.

– Jeg har tenkt noen ganger at de som ikke tror på historien min, skulle vært to dager, bare to dager i mitt liv, før jeg flyktet.

Jeg tror ikke de hadde holdt ut en time.

_mg_0521

Foad Amini, kurder fra Iran, 24 år:

-Jeg har ikke lest nyheter på tre år. Orker ikke. Alt jeg poster på Facebook er blomster og små, søte dyr. Kanskje noen lykkeønskninger til folk jeg bryr meg om.

Foad ble født i en flyktningleir nord i Irak. Da Faod var tre år, dro de tilbake til Iran, utstyrt med falske id-papirer for å slippe inn. Som kurdere havnet de stadig i problemer. Da Faod var ni år, ble faren kastet i fengsel i to år. Hvis moren returnerer i dag, vil hun få 15 års fengsel. Hun er i Tyskland nå med Faods far og eldre bror. Fem år før familien flyktet fra Iran, dro Faods eldste bror til Trondheim. Ett år før de flyktet, dro den andre eldre broren. Han bor nå i Tyskland med foreldrene.

-Det finnes ikke et eneste familiebilde av oss samlet. Det er ganske rart. Egentlig veldig trist.

Foad føler han har vært på flukt hele livet. Armene hans er fulle av selvpåførte hvite arr. Han vil ikke snakke om det. Det er for vanskelig, sier han. Foad rister på hodet, sier han lengter etter et liv der han slipper å være redd. Han er 24 år og livet burde ligget foran ham. Han er like gammel som datteren min.

– Vi dro fra alt da vi måtte flykte fra Iran. Huset vårt, alle tingene våre og minnene våre. Vi dro til Tyrkia. Jeg var 16 år. Vi ble i Tyrkia i 6 år. Under jordskjelvet i 2011 døde over 1000 mennesker i byen der vi bodde og vi måtte dra videre.

Livet i Tyrkia var vanskelig. Som å være i et stort fengsel. De hadde mange regler for flyktninger. To ganger i uken måtte vi signere papirer på politistasjonen.

Hvis jeg ville dra et sted måtte jeg først søke på politistasjonen. Som regel var svaret nei. Vi fikk ikke lov å jobbe, så for å overleve måtte vi jobbe svart. Jeg måtte også jobbe og fikk derfor ikke gått på skole, slik jeg ønsket. I Tyrkia har de ingen velferdsgoder; jobber du ikke, lever du på gata.

I Tyrkia ble kurdere også forfulgt og vi fikk ikke lov å søke tyrkisk statsborgerskap. Vi er et uønsket folk, rett og slett. Det gjør ubeskrivelig vondt.

Foad hadde en kjæreste i Tyrkia. Etter det offentlige, lovpålagte intervjuet, der de begge fikk status som flyktninger, var det bare å vente til et land ville ha dem. Kjæresten til Foad ble sendt til Canada. Det var nok et stort tap i den unge guttens liv. Han viser meg bilder av den unge jenta. Øynene hans fylles av vann.

-I Tyrkia er jeg sikker på at alt som handler om håndtering av flyktninger er i henda på mafiaen Vi hadde ikke penger til å betale de offisielle tjenestemennene til å få fortgang i papirene våre. Derfor ble vår sak trenert i seks år. Jeg opplevde selv å se en iraner som hadde vært med i et heftig knivslagsmål, før han flyktet til Tyrkia. Han betalte mafiaen og fikk asyl i Canada etter bare noen måneder i Tyrkia, mens vår familie måtte vente i seks år på det samme! FN vet dette. Slik ender det med at de ’ekte’ flyktningene blir værende i Tyrkia, mens de kriminelle får dra videre til trygge land.

– Har du merket endringen i nordmenns syn på dere som flyktninger?

– Ja, det har skjedd i hele Europa. Mange ser flyktninger som en stor gruppe. Så hvis én gjør noe dumt, får alle skylda. Jeg er her alene og jeg er mann. Da er jeg plutselig en skummel enslig terrorist. Jeg er ikke engang muslim. Det er tungt å bære. Jeg sier ikke at alle flyktninger er engler, men vi er like forskjellig som resten av menneskeheten.

Mange i min situasjon tenker at når de får innvilget asyl, så vil de gjøre alt de ikke har fått lov til under tidligere regime og flukt. Men jeg er så ferdig med fortiden min. Jeg vil bare tenke forover og skaffe meg et liv. Jeg vil studere.

– Hva er den viktigste lærdommen etter et liv på flukt?

-Jeg har opplevd alt. Jeg har møtt og blitt kjent med alle slags mennesker, alle religioner og andre kulturer. Jeg har lært meg tre språk. Jeg vil si at jeg leser mennesker raskt.

Det verste er alle avskjedene. Du kan ikke bygge vennskap som du tenker skal vare, fordi du vet at du må videre. Du får ikke utdannet deg. Og du kan ikke legge noen planer for fremtiden.

Foads eldste bror i Trondheim ba familien komme til Norge. Foad dro i forveien, men da resten av den lille familien kom til den danske grensen, var den skandinaviske grensen stengt. De måtte bli i Tyskland.

Foad vet Norge vil han skal tilbake til Tyskland.

Jeg vil ikke flytte til Tyskland. Der er det for mye bråk.  Jeg vil ikke leve i et land som alltid er på toppen av nyhetene.

Jeg vil ha fred.

_mg_0532

 

 

 

 

 

 

 

Kan du snakke, kan du bidra

@Knut Røthe
_DSF1097 as Smart Object-1

Foto: Knut Røthe

KNUT OG JEG FIKK I OPPDRAG av Røde Kors og skrive en sak om deres kampanje ‘Kan du snakke, kan du bidra’. Kampanjenfilmen som ble laget, lot små flyktningbarn lese hatmeldinger fra nettet. Den gjorde dypt inntrykk på oss. Vi bestemte oss for å snakke med Loveleen Brenna om ord. Særlig ordet ‘integrering’.

Deretter møtte vi noen av barna som var med i kampanjen. Intervjuet i sin helhet, er publisert i det siste Røde Kors-magasinet.  

Trykk her for å se kampanjefilmen.

Vi skal snakke med Loveleen Brenna om ord. Om ordenes betydning. Dagen før vi kommer, har Loveleen fått Fritt Ords Honnørpris for sitt ’insiktsfulle bidrag i norsk offentlighet i to tiår, ikke minst med innspill i innvandrings- og integreringsdiskusjoner. Hun har deltatt på sekulære (ikke-religiøse) premisser, og bidratt til nyansering og vitalisering av mangfoldsdebatten’, står det i NTB-meldingen.

Det er ikke lite.

-Når jeg sier ’bølge’, ser du for deg kraft, ikke sant? Men når jeg sier ’eldrebølge’, ser du for deg store kostnader, hjelpetrengende gamle mennesker og mangel på bidrag i arbeidslivet. Akkurat det samme bildet ser vi ved ordet ’flyktningbølgen’. Bølgen blir til slutt en tsunami som kan ødelegge samfunnet vårt.

Tenk hvis vi hadde byttet ut bildet og sett bølgekraft og bølgeenergi når noen sa ordet eldrebølge eller flyktningebølge. Tenk hvilken erfaring, kunnskap, klokskap og mangfold vi går glipp av ved å ikke gjøre det. Ordene vi bruker gjør den store forskjellen. Det skumle er at bildene dukker automatisk opp og at det dermed blir en slags sannhet; at disse bølgene truer velferdssamfunnet og demokratiet vårt. Vi har et enormt problemorientert språk i Norge, i stedet for ressursorientert. Og det er samfunnet som betaler prisen.

Vi er her for å snakke om Røde Kors kampanje ’Kan du snakke, kan du bidra’. Hva tenker du om kampanjen?

-Filmen er veldig sterk og det første jeg tenkte var: Godt de ikke forstår hva de leser.

Deretter tenkte jeg at jeg håper det er en langsiktig plan med denne kampanjen, slik at de forskjellige barna som er med, blir ivaretatt over tid. Barna på filmen har foreløpig et positivt forhold til sitt nye land, de har fått være med på noe viktig gjennom Røde Kors og da må de blir fulgt opp videre. For hva vil de ellers tenke når de blir ungdommer og kan språket og hører seg selv si alt dette forferdelige noen har fått seg til å skrive. Det kan bli ganske dramatisk for dem. Det å kunne eller forstå er en styrke, men det gjør en også mye mer sårbar. De må ha et språk for hvordan de skal håndtere å høre dette senere også. Det vil jo ikke være siste gangen de hører eller ser slike utsagn, dessverre.

Jeg har vært opptatt av at jenter med minoritetsbakgrunn ikke går uanonymisert ut i media med sin sak om omskjæring, tvangsekteskap og andre overgrep. Fordi vernet om dem ikke er der. De blir ikke beskyttet når media er ’ferdig med dem’. Etnisk norske jenter blir skjermet, med mindre de er kjendiser. Men minoritetsjenter blir ikke det. Og det er ikke alltid de klarer å sette de grensene selv, fordi de brenner for saken og de ønsker å gjøre en forskjell. Det er ikke alltid de er klar over maktubalansen mellom det å være minoritet og majoritet. En jente som tilhører majoritet, vil representere en sak og en liten gruppe, mens en jente med minoritetsbakgrunn kan lett bli oppfattet som representant for hele gruppen . De jentene som nå om dagen står frem i SiD; tøffe jenter absolutt, og akkurat mens de er i vinden får de kanskje møte både statsråder og ordførere. Men hva skjer med dem senere? Hvem passer på dem da?

Når er man egentlig ferdig integrert i et samfunn?

Hadde det vært opp til meg, hadde vi tatt ordet ’integrering’ og erstattet det med ordet ’sosialisering’. Sosialiseringsprosesser er universelt. Det gjelder alle. Og det er noe vi driver med hele livet. Når jeg slutter i en jobb og begynner i en annen, så må jeg lære meg kulturen på den nye arbeidsplassen. Eller kommunesammenslåing; tenk alle de følelsene det vekker i oss? Hvor forskjellige vi synes vi er og hvor vanskelig det vil bli? Vi kan gå helt inn i det bittelille; fra en skole til en annen, fra en del av byen til en annen. Vi må lære oss kulturen og alle de hemmelige kodene. Behovet for tilhørighet er universelt. Vi jobber hele livet for å høre til.

Men hva er forskjellen på sosialisering og integrering?

Det finnes ikke en standard for når et menneske er ’integrert’. Det er et ord uten målestokk. Hver enkelt av majoritetsmedlemmene eier definisjonen. Tenk at vi har et ord som utløser milliarder av kroner for å sette i gang tiltak og som ikke er målbart!

Hvis det utvikles en standard, må den gjelde alle innbyggere. Det har jeg sjekket ut med Standard Norge. Vi har til og med en minister som skal levere på noe som ikke er målbart. Da er det ikke rart at det skytes i alle retninger.

Retorikken rundt flyktningene har tilspisset seg på kort tid. Grensene for hva som er akseptabelt å si, blir stadig flyttet og kommentarfeltet på sosiale medier flommes over av både ufine og feilaktige påstander. Hva kan du og jeg gjøre?

– Vi må være brobyggere. Ikke mellom kulturer, men mellom mennesker. Vi må finne alle likhetstrekkene mellom oss og møtes gjennom alle de universelle behovene vi har.

Vi må begynne å bygge en vi- eller oss-kultur i barnehagen, klassen, skolen, arbeidsplassen, lokalsamfunnet, kommunen og nasjonen. I den kulturen må det menneskelige fellesskap ligge i bunn:

  • Primærbehovene våre (mat, klær, omsorg, trygghet, forutsigbarhet osv.)
  • Behovet for å bli sett (for den vi er, at vi får mulighet til å definere oss selv)
  • Behovet for tilhørighet (til en familie, gruppe, land)
  • Gyldne regler (det finnes noen like gyldne regler i alle verdens religioner)
  • Kjønnsidentitet (vi er kvinner og menn i alle verdens land, forskjellene ligger i det sosiale kjønnet)
  • Rolleidentitet (som mor, far, søster, bror, nabo, venn, kollega osv.)
  • Situasjonsidentitet (lærer – elev, helsearbeider – pasient)
  • Mestring (alle har behov for å oppleve mestring)
  • Individ (hvert menneske er et unikt individ, ikke representant for en gruppe)
  • Loven og menneskerettigheter i Norge.
  • Likeverd, åpenhet og respekt (møt alle med dette som ledetråd)

Når disse ti punktene er på plass, er det etablert en forbindelse mellom deg og den andre basert på menneskets universelle behov.

Med dette som utgangspunkt I hvert møte, blir det enklere å håndtere kulturforskjeller, språkforskjeller og den andres annerledeshet.

Det handler om møter mellom mennesker, om likeverd og evnen til å ta en annens perspektiv. Hvis politikere og ledere ikke klarer å se mennesket bak alle lagene som skiller oss, har vi en stor utfordring. Legg heller vekt å binde mennesker sammen, bygge gode og trygge fellesskap og gi folk mulighet til å finne sin plass i fellesskapet.Det heter å ’inkludere’ mennesker og se dem for den de er. Det heter ikke ’integrering’ – eller se på mennesker, og fange dem i sine forestillinger om dem.

Det er ikke kulturer som møtes, det er mennesker.

Knut og jeg møtte også fire av barna som var med i kampanjefilmen «Kan du snakke, kan du bidra’. Det ble et sterkt møte. Ikke bare med barna, men også foreldrene. De hadde en dramatisk historie å fortelle.

Denne gangen ville vi ikke fokusere på de dramatiske historiene. Vi ville snakke om likheter og hva som binder oss sammen.

Og barna var som barn flest. De kunne vært mine og dine barn.

Hva er det fineste ordet du vet?
Jwan (8) : Du er snill. Jeg blir glad når noen sier det.
Dilisia (11): Du er pen. Det er fint når noen sier.
Avian (10)Snill er det aller fineste ordet jeg vet.
Mohamad (8)Syria.

Hva var det første norske ordet du lærte deg?
Jwan: Hei, hva heter du? Det var litt vanskelig først fordi jeg glemte det hele tiden.
Men nå glemmer jeg det ikke.
Dilissia: Hei, lærte jeg først. Det vanskeligste var bokstaven Ø ,men nå har jeg lært det.
AvianHei, var det første ordet jeg lærte og det sa jeg til alle. De fleste sa hei tilbake.
Mohamad: Jeg husker ikke helt, men jeg tror det var hei.

_DSF1201

_DSF1242-Edit

Hva er det dummeste norske ordet?
AvianFeit synes jeg er et ekkelt ord.
Mohamad: Jeg liker ikke f-ordene. Noen i klassen min sier det hele tiden. Det synes jeg er dumt.

Har du en bestevenn?
JwanJa, bestevennen min heter Birk.
Dilissia: Har mange venner men ikke en bestevenn ennå. Men jeg hadde en bestevenninne da jeg gikk på skole på Hønefoss. Shahed var også fra Syria sånn som meg. Hun har også flyttet fra Hønefoss. De som er vennene mine nå heter Annette, Natalie og Matteo.
Avian: Mia heter bestevenninnen min.
Mohamad: Ja, jeg har en bestevenn som heter Vemund

Hva liker du aller best å gjøre?
Jwan: Jeg liker aller best å tegne.. Jeg er ganske god til å tegne portretter. Jeg kan tegne deg, hvis du vil? Jeg liker best å være politi når vi leger politi og røver, for da kan jeg løpe og fange tyvene. Jeg går på kickboksing på mandager. Da gleder jeg meg.
Dilissia: Jeg liker og tegne jeg også, men jeg liker aller best å spille basketball. Noen ganger tegner vi i friminuttet. Noen ganger danser vi inne i klasserommet. Og noen ganger leker vi gjemsel eller politi og tyv. Jeg liker best å være tyv, for politiet må løpe etter alle, mens tyven kan gjemme seg. Helger er deilig. Men når jeg har fri, lengter jeg etter skolen og omvendt. Sommerferien er noen ganger litt lang, synes jeg.
Avian: Vi pleier å spille håndball og fotball. Begge deler er like morsomt. Noen ganger leker Mia og jeg detektiver. Da lager vi spennende historier sammen eller skriver eventyr om sånne litt skumle ting. Og kanskje litt om kjærlighet.
Mohamad: Jeg liker å leke og å spille. Jeg er ikke så god til å tegne.

Hvilke filmer liker du best?
Iwan: Kung Fu Panda. Karatefilmer og mister Bean. Jeg ser på mister Bean hver dag. Jeg liker å se på barne-TV.
Dilissia: Frost og Rapunzel. Også ser jeg på barne-TV hver dag.

Hva tenkte du første gangen du så snø?
Dilissia: Jeg hadde sett snø i Syria, men ikke så mye som i Norge. Og da det kom masse snø, ble jeg kjempeglad og gikk ut og bygget snømann. Men etter en uke, så lengtet jeg litt tilbake til sommeren. Men jeg synes det er gøy på ski og jeg har vunnet to medaljer på skolen. De er jeg stolt av.
Jwan: Det er gøy å falle på snø, for man får ikke vondt. Det er helt mykt. Men ikke hvis det er is da. En gang i nedoverbakke på ski, så vrikket jeg foten, for skien var så veldig lang. Noen ganger når det er snø hele tiden, da vil jeg tilbake til Syria.

Hvilke fag liker du best på skolen?
Avian: Matte er kjempegøy. Jeg synes alle fagene er gøy, jeg!
Mohamad: Jeg elsker matte. Men det er litt dumt, fordi jeg skulle egentlig begynt i fjerde klasse nå, men fordi jeg snakker dårligere norsk enn de andre, så skal jeg bare opp i tredje. Matteboken i andre og tredjeklasse er altfor lett for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne få prøve matte for fjerde klasse. Jeg tror jeg hadde klart det.
 Jwan: Vi lærer så fort når vi er barn, men når man blir gammel så tenker man veldig sakte. Da blir det mye vanskeligere. Derfor må jeg noen ganger hjelpe mamma og pappa med norsken.

Hva vil du bli når du blir stor?
 Jwan: Jeg vil bli soldat. For det ser så spennende ut.
Eller så vil jeg bli politi. For da kan jeg fange de dumme tyvene.
Dilissia: Jeg vil bli filmstjerne eller tannlege.
Det var veldig spennende å være med på filmen.
Avian: Jeg vil bli lege og hjelpe andre mennesker. Og hvis jeg ikke kan bli det, så vil jeg bli dyrlege og hjelpe dyr. Jeg er veldig glad i dyr og snart skal vi kanskje få en katt. Men først trenger familien en bil.
Mohamad: Det vet jeg ikke. Det har jeg ikke tenkt på.