Alene i Norge. De kunne vært mine sønner

 _mg_0534

-La oss se for oss at IS får tak i meg, kapper av hodet mitt og sier at denne mannen ble drept fordi han nektet å jobbe for oss. Videoen med mitt avkappede hode, kommer til Norge og alle tenker:

-Stakkars mann, han burde ha vært beskyttet. Jeg er det hodet: Beskytt meg!

På Torshov transittmottak sitter det to enslige menn. Begge har status som flyktninger. Begge har fått avslag på opphold i Norge fordi de ga fingeravtrykket sitt i Tyskland. I over et halvt år har de sittet tiltaksløse på Torshov.

Og ventet på et liv.

_mg_0529

Karam, fra Mosul i Irak, 30 år, fysikklærer:

– Jeg hadde alt. Familie, høy utdanning, jobb, bil. Alt.

5 juni 2014 tok livet, slik Karam kjente det, slutt.

Nå vil han noen skal vekke ham opp fra marerittet. Si at alt skal bli som før. Han er redd hele tiden.

-Den 5 juni, er jeg på jobben, som vanlig. Over høytalere i byen får vi vite at alle må dra hjem. Terrorister er på vei til å ta Mosul. Søsteren min jobber på universitetet, så jeg drar innom henne på veien på vei til våre foreldre. Faren min jobber som ingeniør. Han har diabetes og jeg er urolig for ham. Jeg drar for å hente ham på jobben. Han ser forferdelig redd ut. Det gjør inntrykk. Han er alltid så trygg.

Den eneste informasjonen vi får, er at ingen får bevege seg utendørs. I 5 dager er vi fanget i eget hus.
Mosul er en av Iraks viktigste universitetsbyer. De fleste har høy utdannelse. Karam tror det er grunnen til at IS vil overta byen; for å knuse kunnskap og vitenskap. Familien til Karam, som alle har høy utdannelse, er i stor fare.

-Etter noen dager, hører vi smell langveis fra. Vi får vite at menn i lange svarte kapper er registrert i utkanten av byen. De sloss med militæret og politiet. Vi vet fremdeles ikke hvem de er. Vi skjønner heller ikke hvorfor de ikke ble oppdaget før de plutselig inntok byen vår. Hvordan kunne det være mulig?

Den 9 juni, sent på kvelden var vi flere omkring i byen som ringte hverandre. Slik fikk vi vite at gatene var tomme for både militære og politi. Alle hadde rømt. Det var ingen igjen for å beskytte oss. Vi hørte smellene kom nærmere og nærmere. Vi skjønte vi måtte bort.

Karam og familien prøvde å komme seg over grensen til Kurdistan. . Ved grensen ventet de i over ett døgn. Bare de som hadde et hus eller familie i Kurdistan fikk krysse grensen. De andre måtte snu og dra tilbake.

Karam er mann og enslig. Han har høy utdannelse. IS vil ha unge menn til å jobbe for seg. Karam vil heller dø, enn å jobbe for en terrororganisasjon. Hele familien frykter for Karams liv.

-Mine to brødre er leger, min søster er lærer på universitetet. Jeg kommer fra en akademisk familie, der alle, både kvinner og menn har høy utdannelse. Jeg valgte fysikk som mitt fagfelt. Faren min lurte på hvorfor jeg ikke kunne velge noe enklere, som matematikk, som han visste jeg var god i. Men for meg ble det en utfordring å velge noe som ikke så mange andre gjorde; noe som var skikkelig vanskelig. Pappa var så stolt av meg!

Valget av fysikk som fagfelt, ble skjebnesvangert for Karam.

– Professoren min i fysikk, ble drept på gaten fordi han nektet å jobbe for IS. Alle mine tidligere medstudenter flyktet ut av landet.

Det var ingen tid til planlegging. Jeg puttet noen penger i lomma, ga foreldrene mine en klem og så meg ikke tilbake.

Det er litt over ni måneder siden jeg har sett dem. Jeg savner dem hvert minutt. Hadde noen tilbudt meg en kvadratmeter der jeg var garantert trygg i Irak, hadde jeg dratt tilbake på dagen.

Jeg har mistet så mye. Jeg har egentlig mistet alt.

– Jeg har sett så mye forferdelig på veien hit; kriminelle bakmenn, tyver og kjeltringer. Jeg hørte til og med at flyktninger ble kidnappet for at noen skulle stjele organer fra dem.

Jeg har risikert livet tre ganger for å komme hit og leve i fred. Tror virkelig noen at jeg ville gjort det uten grunn?

Under flukten har Karim et bilde i hodet. Bildet viser et liv i fred Norge. Han har en tante der, som står ham nær. Hun savner å ha familien rundt seg. Det gjør Karim også.

– Jeg har tenkt noen ganger at de som ikke tror på historien min, skulle vært to dager, bare to dager i mitt liv, før jeg flyktet.

Jeg tror ikke de hadde holdt ut en time.

_mg_0521

Foad Amini, kurder fra Iran, 24 år:

-Jeg har ikke lest nyheter på tre år. Orker ikke. Alt jeg poster på Facebook er blomster og små, søte dyr. Kanskje noen lykkeønskninger til folk jeg bryr meg om.

Foad ble født i en flyktningleir nord i Irak. Da Faod var tre år, dro de tilbake til Iran, utstyrt med falske id-papirer for å slippe inn. Som kurdere havnet de stadig i problemer. Da Faod var ni år, ble faren kastet i fengsel i to år. Hvis moren returnerer i dag, vil hun få 15 års fengsel. Hun er i Tyskland nå med Faods far og eldre bror. Fem år før familien flyktet fra Iran, dro Faods eldste bror til Trondheim. Ett år før de flyktet, dro den andre eldre broren. Han bor nå i Tyskland med foreldrene.

-Det finnes ikke et eneste familiebilde av oss samlet. Det er ganske rart. Egentlig veldig trist.

Foad føler han har vært på flukt hele livet. Armene hans er fulle av selvpåførte hvite arr. Han vil ikke snakke om det. Det er for vanskelig, sier han. Foad rister på hodet, sier han lengter etter et liv der han slipper å være redd. Han er 24 år og livet burde ligget foran ham. Han er like gammel som datteren min.

– Vi dro fra alt da vi måtte flykte fra Iran. Huset vårt, alle tingene våre og minnene våre. Vi dro til Tyrkia. Jeg var 16 år. Vi ble i Tyrkia i 6 år. Under jordskjelvet i 2011 døde over 1000 mennesker i byen der vi bodde og vi måtte dra videre.

Livet i Tyrkia var vanskelig. Som å være i et stort fengsel. De hadde mange regler for flyktninger. To ganger i uken måtte vi signere papirer på politistasjonen.

Hvis jeg ville dra et sted måtte jeg først søke på politistasjonen. Som regel var svaret nei. Vi fikk ikke lov å jobbe, så for å overleve måtte vi jobbe svart. Jeg måtte også jobbe og fikk derfor ikke gått på skole, slik jeg ønsket. I Tyrkia har de ingen velferdsgoder; jobber du ikke, lever du på gata.

I Tyrkia ble kurdere også forfulgt og vi fikk ikke lov å søke tyrkisk statsborgerskap. Vi er et uønsket folk, rett og slett. Det gjør ubeskrivelig vondt.

Foad hadde en kjæreste i Tyrkia. Etter det offentlige, lovpålagte intervjuet, der de begge fikk status som flyktninger, var det bare å vente til et land ville ha dem. Kjæresten til Foad ble sendt til Canada. Det var nok et stort tap i den unge guttens liv. Han viser meg bilder av den unge jenta. Øynene hans fylles av vann.

-I Tyrkia er jeg sikker på at alt som handler om håndtering av flyktninger er i henda på mafiaen Vi hadde ikke penger til å betale de offisielle tjenestemennene til å få fortgang i papirene våre. Derfor ble vår sak trenert i seks år. Jeg opplevde selv å se en iraner som hadde vært med i et heftig knivslagsmål, før han flyktet til Tyrkia. Han betalte mafiaen og fikk asyl i Canada etter bare noen måneder i Tyrkia, mens vår familie måtte vente i seks år på det samme! FN vet dette. Slik ender det med at de ’ekte’ flyktningene blir værende i Tyrkia, mens de kriminelle får dra videre til trygge land.

– Har du merket endringen i nordmenns syn på dere som flyktninger?

– Ja, det har skjedd i hele Europa. Mange ser flyktninger som en stor gruppe. Så hvis én gjør noe dumt, får alle skylda. Jeg er her alene og jeg er mann. Da er jeg plutselig en skummel enslig terrorist. Jeg er ikke engang muslim. Det er tungt å bære. Jeg sier ikke at alle flyktninger er engler, men vi er like forskjellig som resten av menneskeheten.

Mange i min situasjon tenker at når de får innvilget asyl, så vil de gjøre alt de ikke har fått lov til under tidligere regime og flukt. Men jeg er så ferdig med fortiden min. Jeg vil bare tenke forover og skaffe meg et liv. Jeg vil studere.

– Hva er den viktigste lærdommen etter et liv på flukt?

-Jeg har opplevd alt. Jeg har møtt og blitt kjent med alle slags mennesker, alle religioner og andre kulturer. Jeg har lært meg tre språk. Jeg vil si at jeg leser mennesker raskt.

Det verste er alle avskjedene. Du kan ikke bygge vennskap som du tenker skal vare, fordi du vet at du må videre. Du får ikke utdannet deg. Og du kan ikke legge noen planer for fremtiden.

Foads eldste bror i Trondheim ba familien komme til Norge. Foad dro i forveien, men da resten av den lille familien kom til den danske grensen, var den skandinaviske grensen stengt. De måtte bli i Tyskland.

Foad vet Norge vil han skal tilbake til Tyskland.

Jeg vil ikke flytte til Tyskland. Der er det for mye bråk.  Jeg vil ikke leve i et land som alltid er på toppen av nyhetene.

Jeg vil ha fred.

_mg_0532

 

 

 

 

 

 

 

Kan du snakke, kan du bidra

@Knut Røthe
_DSF1097 as Smart Object-1

Foto: Knut Røthe

KNUT OG JEG FIKK I OPPDRAG av Røde Kors og skrive en sak om deres kampanje ‘Kan du snakke, kan du bidra’. Kampanjenfilmen som ble laget, lot små flyktningbarn lese hatmeldinger fra nettet. Den gjorde dypt inntrykk på oss. Vi bestemte oss for å snakke med Loveleen Brenna om ord. Særlig ordet ‘integrering’.

Deretter møtte vi noen av barna som var med i kampanjen. Intervjuet i sin helhet, er publisert i det siste Røde Kors-magasinet.  

Trykk her for å se kampanjefilmen.

Vi skal snakke med Loveleen Brenna om ord. Om ordenes betydning. Dagen før vi kommer, har Loveleen fått Fritt Ords Honnørpris for sitt ’insiktsfulle bidrag i norsk offentlighet i to tiår, ikke minst med innspill i innvandrings- og integreringsdiskusjoner. Hun har deltatt på sekulære (ikke-religiøse) premisser, og bidratt til nyansering og vitalisering av mangfoldsdebatten’, står det i NTB-meldingen.

Det er ikke lite.

-Når jeg sier ’bølge’, ser du for deg kraft, ikke sant? Men når jeg sier ’eldrebølge’, ser du for deg store kostnader, hjelpetrengende gamle mennesker og mangel på bidrag i arbeidslivet. Akkurat det samme bildet ser vi ved ordet ’flyktningbølgen’. Bølgen blir til slutt en tsunami som kan ødelegge samfunnet vårt.

Tenk hvis vi hadde byttet ut bildet og sett bølgekraft og bølgeenergi når noen sa ordet eldrebølge eller flyktningebølge. Tenk hvilken erfaring, kunnskap, klokskap og mangfold vi går glipp av ved å ikke gjøre det. Ordene vi bruker gjør den store forskjellen. Det skumle er at bildene dukker automatisk opp og at det dermed blir en slags sannhet; at disse bølgene truer velferdssamfunnet og demokratiet vårt. Vi har et enormt problemorientert språk i Norge, i stedet for ressursorientert. Og det er samfunnet som betaler prisen.

Vi er her for å snakke om Røde Kors kampanje ’Kan du snakke, kan du bidra’. Hva tenker du om kampanjen?

-Filmen er veldig sterk og det første jeg tenkte var: Godt de ikke forstår hva de leser.

Deretter tenkte jeg at jeg håper det er en langsiktig plan med denne kampanjen, slik at de forskjellige barna som er med, blir ivaretatt over tid. Barna på filmen har foreløpig et positivt forhold til sitt nye land, de har fått være med på noe viktig gjennom Røde Kors og da må de blir fulgt opp videre. For hva vil de ellers tenke når de blir ungdommer og kan språket og hører seg selv si alt dette forferdelige noen har fått seg til å skrive. Det kan bli ganske dramatisk for dem. Det å kunne eller forstå er en styrke, men det gjør en også mye mer sårbar. De må ha et språk for hvordan de skal håndtere å høre dette senere også. Det vil jo ikke være siste gangen de hører eller ser slike utsagn, dessverre.

Jeg har vært opptatt av at jenter med minoritetsbakgrunn ikke går uanonymisert ut i media med sin sak om omskjæring, tvangsekteskap og andre overgrep. Fordi vernet om dem ikke er der. De blir ikke beskyttet når media er ’ferdig med dem’. Etnisk norske jenter blir skjermet, med mindre de er kjendiser. Men minoritetsjenter blir ikke det. Og det er ikke alltid de klarer å sette de grensene selv, fordi de brenner for saken og de ønsker å gjøre en forskjell. Det er ikke alltid de er klar over maktubalansen mellom det å være minoritet og majoritet. En jente som tilhører majoritet, vil representere en sak og en liten gruppe, mens en jente med minoritetsbakgrunn kan lett bli oppfattet som representant for hele gruppen . De jentene som nå om dagen står frem i SiD; tøffe jenter absolutt, og akkurat mens de er i vinden får de kanskje møte både statsråder og ordførere. Men hva skjer med dem senere? Hvem passer på dem da?

Når er man egentlig ferdig integrert i et samfunn?

Hadde det vært opp til meg, hadde vi tatt ordet ’integrering’ og erstattet det med ordet ’sosialisering’. Sosialiseringsprosesser er universelt. Det gjelder alle. Og det er noe vi driver med hele livet. Når jeg slutter i en jobb og begynner i en annen, så må jeg lære meg kulturen på den nye arbeidsplassen. Eller kommunesammenslåing; tenk alle de følelsene det vekker i oss? Hvor forskjellige vi synes vi er og hvor vanskelig det vil bli? Vi kan gå helt inn i det bittelille; fra en skole til en annen, fra en del av byen til en annen. Vi må lære oss kulturen og alle de hemmelige kodene. Behovet for tilhørighet er universelt. Vi jobber hele livet for å høre til.

Men hva er forskjellen på sosialisering og integrering?

Det finnes ikke en standard for når et menneske er ’integrert’. Det er et ord uten målestokk. Hver enkelt av majoritetsmedlemmene eier definisjonen. Tenk at vi har et ord som utløser milliarder av kroner for å sette i gang tiltak og som ikke er målbart!

Hvis det utvikles en standard, må den gjelde alle innbyggere. Det har jeg sjekket ut med Standard Norge. Vi har til og med en minister som skal levere på noe som ikke er målbart. Da er det ikke rart at det skytes i alle retninger.

Retorikken rundt flyktningene har tilspisset seg på kort tid. Grensene for hva som er akseptabelt å si, blir stadig flyttet og kommentarfeltet på sosiale medier flommes over av både ufine og feilaktige påstander. Hva kan du og jeg gjøre?

– Vi må være brobyggere. Ikke mellom kulturer, men mellom mennesker. Vi må finne alle likhetstrekkene mellom oss og møtes gjennom alle de universelle behovene vi har.

Vi må begynne å bygge en vi- eller oss-kultur i barnehagen, klassen, skolen, arbeidsplassen, lokalsamfunnet, kommunen og nasjonen. I den kulturen må det menneskelige fellesskap ligge i bunn:

  • Primærbehovene våre (mat, klær, omsorg, trygghet, forutsigbarhet osv.)
  • Behovet for å bli sett (for den vi er, at vi får mulighet til å definere oss selv)
  • Behovet for tilhørighet (til en familie, gruppe, land)
  • Gyldne regler (det finnes noen like gyldne regler i alle verdens religioner)
  • Kjønnsidentitet (vi er kvinner og menn i alle verdens land, forskjellene ligger i det sosiale kjønnet)
  • Rolleidentitet (som mor, far, søster, bror, nabo, venn, kollega osv.)
  • Situasjonsidentitet (lærer – elev, helsearbeider – pasient)
  • Mestring (alle har behov for å oppleve mestring)
  • Individ (hvert menneske er et unikt individ, ikke representant for en gruppe)
  • Loven og menneskerettigheter i Norge.
  • Likeverd, åpenhet og respekt (møt alle med dette som ledetråd)

Når disse ti punktene er på plass, er det etablert en forbindelse mellom deg og den andre basert på menneskets universelle behov.

Med dette som utgangspunkt I hvert møte, blir det enklere å håndtere kulturforskjeller, språkforskjeller og den andres annerledeshet.

Det handler om møter mellom mennesker, om likeverd og evnen til å ta en annens perspektiv. Hvis politikere og ledere ikke klarer å se mennesket bak alle lagene som skiller oss, har vi en stor utfordring. Legg heller vekt å binde mennesker sammen, bygge gode og trygge fellesskap og gi folk mulighet til å finne sin plass i fellesskapet.Det heter å ’inkludere’ mennesker og se dem for den de er. Det heter ikke ’integrering’ – eller se på mennesker, og fange dem i sine forestillinger om dem.

Det er ikke kulturer som møtes, det er mennesker.

Knut og jeg møtte også fire av barna som var med i kampanjefilmen «Kan du snakke, kan du bidra’. Det ble et sterkt møte. Ikke bare med barna, men også foreldrene. De hadde en dramatisk historie å fortelle.

Denne gangen ville vi ikke fokusere på de dramatiske historiene. Vi ville snakke om likheter og hva som binder oss sammen.

Og barna var som barn flest. De kunne vært mine og dine barn.

Hva er det fineste ordet du vet?
Jwan (8) : Du er snill. Jeg blir glad når noen sier det.
Dilisia (11): Du er pen. Det er fint når noen sier.
Avian (10)Snill er det aller fineste ordet jeg vet.
Mohamad (8)Syria.

Hva var det første norske ordet du lærte deg?
Jwan: Hei, hva heter du? Det var litt vanskelig først fordi jeg glemte det hele tiden.
Men nå glemmer jeg det ikke.
Dilissia: Hei, lærte jeg først. Det vanskeligste var bokstaven Ø ,men nå har jeg lært det.
AvianHei, var det første ordet jeg lærte og det sa jeg til alle. De fleste sa hei tilbake.
Mohamad: Jeg husker ikke helt, men jeg tror det var hei.

_DSF1201

_DSF1242-Edit

Hva er det dummeste norske ordet?
AvianFeit synes jeg er et ekkelt ord.
Mohamad: Jeg liker ikke f-ordene. Noen i klassen min sier det hele tiden. Det synes jeg er dumt.

Har du en bestevenn?
JwanJa, bestevennen min heter Birk.
Dilissia: Har mange venner men ikke en bestevenn ennå. Men jeg hadde en bestevenninne da jeg gikk på skole på Hønefoss. Shahed var også fra Syria sånn som meg. Hun har også flyttet fra Hønefoss. De som er vennene mine nå heter Annette, Natalie og Matteo.
Avian: Mia heter bestevenninnen min.
Mohamad: Ja, jeg har en bestevenn som heter Vemund

Hva liker du aller best å gjøre?
Jwan: Jeg liker aller best å tegne.. Jeg er ganske god til å tegne portretter. Jeg kan tegne deg, hvis du vil? Jeg liker best å være politi når vi leger politi og røver, for da kan jeg løpe og fange tyvene. Jeg går på kickboksing på mandager. Da gleder jeg meg.
Dilissia: Jeg liker og tegne jeg også, men jeg liker aller best å spille basketball. Noen ganger tegner vi i friminuttet. Noen ganger danser vi inne i klasserommet. Og noen ganger leker vi gjemsel eller politi og tyv. Jeg liker best å være tyv, for politiet må løpe etter alle, mens tyven kan gjemme seg. Helger er deilig. Men når jeg har fri, lengter jeg etter skolen og omvendt. Sommerferien er noen ganger litt lang, synes jeg.
Avian: Vi pleier å spille håndball og fotball. Begge deler er like morsomt. Noen ganger leker Mia og jeg detektiver. Da lager vi spennende historier sammen eller skriver eventyr om sånne litt skumle ting. Og kanskje litt om kjærlighet.
Mohamad: Jeg liker å leke og å spille. Jeg er ikke så god til å tegne.

Hvilke filmer liker du best?
Iwan: Kung Fu Panda. Karatefilmer og mister Bean. Jeg ser på mister Bean hver dag. Jeg liker å se på barne-TV.
Dilissia: Frost og Rapunzel. Også ser jeg på barne-TV hver dag.

Hva tenkte du første gangen du så snø?
Dilissia: Jeg hadde sett snø i Syria, men ikke så mye som i Norge. Og da det kom masse snø, ble jeg kjempeglad og gikk ut og bygget snømann. Men etter en uke, så lengtet jeg litt tilbake til sommeren. Men jeg synes det er gøy på ski og jeg har vunnet to medaljer på skolen. De er jeg stolt av.
Jwan: Det er gøy å falle på snø, for man får ikke vondt. Det er helt mykt. Men ikke hvis det er is da. En gang i nedoverbakke på ski, så vrikket jeg foten, for skien var så veldig lang. Noen ganger når det er snø hele tiden, da vil jeg tilbake til Syria.

Hvilke fag liker du best på skolen?
Avian: Matte er kjempegøy. Jeg synes alle fagene er gøy, jeg!
Mohamad: Jeg elsker matte. Men det er litt dumt, fordi jeg skulle egentlig begynt i fjerde klasse nå, men fordi jeg snakker dårligere norsk enn de andre, så skal jeg bare opp i tredje. Matteboken i andre og tredjeklasse er altfor lett for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne få prøve matte for fjerde klasse. Jeg tror jeg hadde klart det.
 Jwan: Vi lærer så fort når vi er barn, men når man blir gammel så tenker man veldig sakte. Da blir det mye vanskeligere. Derfor må jeg noen ganger hjelpe mamma og pappa med norsken.

Hva vil du bli når du blir stor?
 Jwan: Jeg vil bli soldat. For det ser så spennende ut.
Eller så vil jeg bli politi. For da kan jeg fange de dumme tyvene.
Dilissia: Jeg vil bli filmstjerne eller tannlege.
Det var veldig spennende å være med på filmen.
Avian: Jeg vil bli lege og hjelpe andre mennesker. Og hvis jeg ikke kan bli det, så vil jeg bli dyrlege og hjelpe dyr. Jeg er veldig glad i dyr og snart skal vi kanskje få en katt. Men først trenger familien en bil.
Mohamad: Det vet jeg ikke. Det har jeg ikke tenkt på.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rett i søpla med det!

Publisert i Infinitum

Se for deg følgende: Klokken ringer 06.00, to barn skal leveres i barnehagen før 08.00, selv har du et morgenmøte 08.30. Klokken ringer, det regner ute, du har allerede høy puls.

Kaffen har du gjort klar dagen før. Det er bare å trykke på knappen på siden av trakteren. En brødskive til hvert av barna. Den minste vil ha skorpen skåret av. Leverpostei fra gul boks som snart er tom. Et eple skjæres i to. Tre båter til hver. Fem om dagen, tenker du fornøyd. Melk i glasset.
Ut av døren, inn i bilen, klokken tikker, tiden går.

I søppelbøtta: Kaffefilter, brødskorper, en halv brødskive med leverpostei, tre eplebåter, en nesten tom gul boks med leverpostei. (Du vet du burde brukt den grønne posen, men den er så ekkel den bøtta. Full av gamle matrester på siden. Noen burde ha vasket den. Du skulle brukt den blå posen til den gule boksen, men det er så styr med den skyllingen. Dessuten står den blå bøtta så utilgjengelig til, bak alle posene under vasken. Det var jo heller ikke så mye søppel.)
I vasken: 2 dl melk, 3 dl kaffe.

  • Dagens matavfall i Europa kunne gitt 200 millioner mennesker føde.Dagens matavfall i Latin Amerika kunne gitt 300 millioner mennesker føde.

Hjem med to slitne barn. Middag skal lages. Fem om dagen, tenker du, mens du koker skiver av gulrøtter til god, gammeldags fiskegrateng fra Findus. Barna tror ikke de liker verken kokte gulrøtter eller fisk, så du koker to ekstra poteter. I tillegg til de to potetene du beregner til hver.

I søppelbøtta: Nesten alle gulrotskivene, en halv god, gammeldags fiskegrateng fra Findus, åtte poteter, et halvt eple. (Fremdeles ingen som har vasket den ekle, grønne bøtta. Gulerøtter og poteter kommer vi aldri til å finne noe å lage av. Ikke resten av fiskegratengen heller. Eplene blir dessuten brune. Den gode, gamle fiskegratengen fra Findus burde bli skrapt ut av folien, folien burde bli skylt og lagt i glass- og metallposen. Den er bare så ekkel. Full av gammel fiskelukt. Det var jo dessuten ikke så mye søppel.)

  • Selv om bare en fjerdedel av jordas matavfall i dag hadde vært spart ,ville det være nok til å mate 870 millioner sultne mennesker i verden.
  • I gjennomsnitt kaster hver person i Europa og Nord-Amerika mellom 95-115 kilo matavfall i året. I subsaharisk Afrika og sørøst Asia, kaster en person i gjennomsnitt 6-11 kilo matavfall i løpet av ett år.
  • Total per innbygger er matproduksjon for konsum cirka 900 kg i året i rike land, nesten det dobbelte av 460 kg i året produsert i de fattigste regionene.
  • I utviklingsland oppstår 40 % av tapene etter høsting og behandling, mens i industrialiserte land skjer mer enn 40% av tapene på detaljhandel og konsumnivå .
  • Til forskjell fra situasjonen i utviklingsland, spiller forbrukernes atferd en stor rolle i industrialiserte land. I middels og høyinntektsland er matavfallet tapt hovedsakelig på senere stadier i forsyningskjeden . En mangel på koordinering mellom aktørene i verdikjeden er en viktig medvirkende faktor. Øke bevisstheten blant bransjer, forhandlere og forbrukere, så vel som å finne større utnytting av mat som i dag kastes, er nyttige tiltak for å redusere mengden av tap og avfall.

Tid for kveldsmat. Yoghurt med bær. Fem om dagen, tenker du fornøyd. Du håper de har fått to slag i barnehagen. Müsli i yoghurten, fiber er viktig. Appelsinjuice i glasset. Med de to slagene i barnehagen, er barna oppe i seks om dagen, tenker du.

I søplebøtta: Et halvtomt beger yoghurt, et nesten fullt.(Burde ha vasket den bøtta da barna så på barne-tv, men sovnet på sofaen. Burde ha vasket begre med yoghurt og lagt dem i den blå posen. Men den er litt utilgjengelig den blå bøtta. Dessuten var det jo så lite søppel.)
I vasken: 2 dl appelsinjuice.

  • Matavfall utgjør mer enn halvparten av verdens kornproduksjon. (2.3 milliarder tonn i 2009/10)
  • Hvert år kaster vi som lever i I-land nesten like mye som hele matproduksjonen i Afrika sør for Sahara ,også kalt subsaharisk Afrika. (222 millioner versus 230 millioner tonn)

Barna bades. Tom sjampo. Tom tannpastatube. Langt å gå ut på kjøkkenet med emballasjen. Barna kan dessuten ikke sitte alene i badekaret.

Fredags kveld, barna sover søtt, et lite glass rødvin til gullrekka. Kartongen med økologisk vin (selvfølgelig) er snart tom. Du blåser inn i posen for å få med siste dråpen. Det fyller akkurat det ene glasset du har gledet deg til. Kartongen tråkker du flat. Eller kanskje du tar ut plasten inni og legger kartongen i papirsøpla. Den står lett tilgjengelig. Posen går i søpla.(Du minner deg selv på å rydde i alle plastposene som stenger for den blå bøtta som skal ta plast til gjenbruk. I morgen skal du gjøre det.)

I søppelbøtta: En sjampoflaske, en tannpastatube, en vinpose.( Ikke noe matavfall, heldigvis. Den grønne bøtta står der og stinker. I morgen den dag skal den vaskes.)

  • Omtrent 70 prosent av husstandene i Norge har tilgang på returordning for matavfall.
  • Husholdningene kaster 553 000 tonn våtorganisk avfall i året (2011).
  • 171 000 tonn av dette kildesorteres (2011)
  • Matavfallet som blir kildesortert, blir til kompost og biogass.
  • Det er mellom 20 og 30 behandlingsanlegg for matavfall i Norge.
  • Av 2 kg mat-og hageavfall blir det omtrent 1 kg kompost.
  • En buss som går på biogass kan kjøre 0,5 km på 2 kg matavfall.

Se for deg følgende. I et litt større perspektiv: Dette gjør du hver dag. Hver uke. Hver måned. Hvert år. Det blir litt søppel.

Se for deg følgende i et enda større perspektiv: Dette gjør naboen og naboens nabo og byen og hele landets innbyggere hver dag. Hver uke. Hver måned Hvert år. Det blir veldig mye søppel.

  • Det er aldersgruppen fra 25 til 39 som kaster mest. Og vi kaster mest ferske bakervarer, frukt og grønnsaker. Varer som ikke har datostempling.
  • Trolig er tidsklemma en viktig årsak. Unge småbarnsfamilier har ikke alltid like god tid til å planlegge hva de faktisk trenger. Hvert år kaster nordmenn over 300 000 tonn mat som kunne vært spist.
  • Mange stoler mer på datostemplingen enn på sine egne sanser. Utgått på dato betyr ikke nødvendigvis at maten er dårlig.
  • Her har både industri, myndigheter og vi forskere en stor utfordring med å øke kunnskapen hos de unge i forhold til å forholde seg til datostemplingen og velge riktig holdbarhetsperiode.
  • De som er over 60 oppgir i langt mindre grad at de kaster på grunn av datostemplingen.
  • Du visste kanskje at noen busser kjører på biogass? Men visste du at biogassen kan være laget av brødskorpen, kaffegruten og gulrotskivene du kastet i går?
  • Energigjenvinningsetaten i Oslo har regnet ut at en buss kan kjøre en halv kilometer på 2 kg matavfall.

Jeg skal vaske den grønne bøtta og få den blå frem fra skapet under vasken. I dag.

Fakta: I Vestfold har de tatt regjeringens målsetting om at 30 % av all husdyrgjødsel skal brukes til biogassproduksjon innen 2020, på alvor. De regner imidlertid med at målet blir nådd allerede i 2016. Biogassanlegget, også kalt ’ Den magiske fabrikken’ skal etter planen åpne i juni. Det er allerede biogass i rørene, og renovasjonsbilene i nærområdet kjører på matavfallet fra innbyggerne. Fra juni i år går store deler av bussflåten i Vestfold over på biogass som drivstoff. Landbruket i Vestfold tar i mot biogjødselen som produseres. Biogjødselen erstatter bruk av kunstgjødsel. Ved å bruke husdyrgjødsel og matavfall i ’Den magiske fabrikken’, bidrar man til betydelig reduksjon i klimautslipp i landbruket, samt at det i tillegg til klimavennlig biogass produseres verdifull biogjødsel til produksjon av ny mat.

Kilder:    Fra retursamarbeidet Loop, Food and Agriculture organization of the United Nations. Forskning.no, Grevebiogass.no, Cecilie Solvang Bjørnethun, Kommunikasjonsrådgiver i energivinningsetaten

 

 

På grensen til det glade vanvidd

14225602_10153668685041627_4949243294203424822_nHer kan du kjøpe sangen «Life is just a dream» med bandet Cloudberry Cream.

Jeg tenker så ofte at det er som om man lever flere liv. Når man flytter, begynner et nytt liv. Når man bytter skole, et nytt liv. Får man barn, husker man nesten ikke hvordan livet var før. Når barna flytter ut, vet man ikke hvem man er lenger.

Så er det alle de andre hendelsene i livet. De som kommer og snur livet på hodet.

En av de hendelsene i mitt liv, var avgjørelsen om å gifte meg på nytt. Satse på kjærligheten en gang til.

Med på laget fulgte to bonussønner. Den ene med store ekstrabehov. Jeg skal ikke stikke under en stol at utfordringene sto i kø.

Allikevel vil jeg si det er noe av det lureste jeg har gjort.

Vi lever på grensen av det glade vanvidd i vår familie. Vanviddet kan misforstås. Vi gjør det beste ut fra en vanskelig livssituasjon, gjennom å gjøre den meningsfull. Det kan forlede omverdenen til å tro at den ikke er problematisk.

Slik er det selvfølgelig ikke. Det er vår måte å overleve på.

Historien jeg vil fortelle nå, er det glade vanvidd. Og det begynte med en takkonsert vi hadde hjemme hos oss.

https://www.youtube.com/watch?v=qi507ZiQGuI

521625_421071304646352_1173271255_n

Etter takkonserten, ballet det bare på seg. Noen vil kanskje kalle det galskap.

‘Det er alltid noe galskap i kjærligheten.’
Friedrich Nietzsche

Min store kjærlighet og sønnen hans satte seg nye mål. De ville lage sin egen musikk. Og de ville at den musikken skulle spilles på radio. For to som ikke er musikere, vil jeg si det målet var vel ambisiøst. Men vanviddet ville ingen ende ta.

Plutselig hadde TV2 hørt om prosjektet. Og plutselig ble det laget en dokumentar om det.

https://www.facebook.com/CloudberryCream/videos/756639347756211/?pnref=story

Far og sønn hadde fått blod på tann. De siktet mot stjernene.

Menneskene vil alltid være gale, og de som tror de kan helbrede dem, er de galeste.’
Voltaire

I fire år har de holdt på. Og nå er drømmen blitt virkelighet. Dette er en av disse livshendelsene; en av dem som snur livet på hodet.

https://www.youtube.com/watch?v=QtpsGsoHnt0

Jeg tror på galskapen i kraft av dens nødvendighet, sa hun, ja i kraft av dens egen fornuft som balanse.’
Knut Hamsun

Her er alle lydene vi publiserte på Youtube i forkant av den store slippfesten.
Her kan du kjøpe den ferdige sangen på den plattformen som passer deg best.Det ble akkurat slik vi hadde tenkt; helt magisk.
To dager før den store dagen, var Axel og Knut gjester hos God morgen Norge. Se innslaget her.
Og ikke nok med det: Herreavdelingen kåret ‘Life is just a dream’ til førsteplass på deres fantasi VG-liste.

For et eventyr dette har vært! For et eventyr dette er!

14232041_10153692900906666_2786323366749480152_o

 

Ocean Hope

@Knut Røthe

 

Ocean_Hope3_1260_758_90_s_c1Solveig Egeland roper ikke ut sitt budskap. Hun bygger hytter for å få oss til å åpne øynene.

Publisert i Harvest.

Sist vi møtte Solveig, var vi på Koster og overnattet i hytta Nyperosa, som var en del av kunstprosjektet «Jorden vi arvet». Hyttene i prosjektet ble bygget etter permakulturprinsipper. Materialene kom stort sett fra stedet. Nyperosa var bygget av eik, furu, osp, einer og kledd innvendig med bjørkenever.
Vi dro fra Koster med barnåler under føttene og nye tanker i hodet.
Akkurat slik kunstneren ønsket.
Denne gangen er vi på vei til Bygdøy i Oslo. Klokken er 03.45. Sola står opp 03.59, den har akkurat snudd. I termosen har vi varm kaffe.

Ocean_Hope2_1260_826_90_s_c1

Installasjonen på Bygdøy, er den femte i prosjektet «Ocean Hope». Solveig Egelands kunst handler om miljøet vårt. Hvordan vi glemmer det som faktisk betyr noe. Og hvordan vi søpler til naturen. Gjennom «Ocean Hope» vil hun bevisstgjøre oss hva vi kaster fra oss og hvilke konsekvenser det får for livet i havet og langs kysten. Ved å bygge tankevekkende installasjoner og hytter av søppel ønsker hun å åpne øynene våre og lære oss om marin forsøpling.
Det ligger selvfølgelig en tanke bak det å bygge installasjonene som små hytter man kan sitte i. Nordmenn har et nært forhold til hytter. Det er stedet vi reflekterer over livene våre. Solveig Egeland ønsker vi skal reflektere over hva vi gjør med jorda vår også.

Ocean_hope1_1260_785_90_s_c1

Vi er helt alene på veien. Sjøen i Frognerkilen ligger stille. Danskebåten kommer inn Oslofjorden om fem timer. To måker sloss om noe de har funnet.
– Håper det ikke er plast, sier Knut.
Vi vet vi vil la oss berøre. Det er slik kunsten hennes funker. Den rokker ved noe.
Vi har sett bilder av de andre fire installasjonene av søppel som Solveig Egeland har bygget. Den siste var en seks meter høy varde på Svalbard. Varden fikk ekstra oppmerksomhet fordi det norske kronprinsparet ville ta turen innom da de var på Svalbardbesøk.

Fyrtårnet på Bygdøy bader i tidlig morgensol. Kuppelen, eller fyrlykten på toppen, består av 40 trekanter i plast. Trekanter fordi det er et symbol på fare. Den skal varsle om faren som nå truer verdenshavene.
Jeg tar turen inn i tårnet med termosen. Det lukter sjøsprøyt og tauverk. Sollyset skinner igjennom plasten i alle regnbuens farger. Plasten er plukket opp langs kysten av Svalbard og Hvaler, der to av Solveigs tidligere prosjekter har ligget.
Sandaler, gummistøvler og sider av gamle plastkasser pryder veggene rundt. Det er til å grøsse av. Akkurat slik Solveig vil vi skal gjøre.

Ocean_hope_collage_1260_945_90_s_c1

Solveig Egeland bruker mye humor i verkene sine. Ved å invitere barn og unge til å delta i innsamling, sortering og planlegging gis de en mulighet til engasjement og kunnskap. Det gir håp å se at søppel kan skapes om til noe annet. Hver søndag, i ukene før fyrtårnet sto ferdig 19. juni, ble barn invitert til å lage drømmefangere av plastsøppel. Drømmefangerne hjelper kanskje mot marerittene man kan få ved å vite at 98 % av all sjøfugl som dør, i gjennomsnitt har 46 plastbiter i magen.

Fyrtårnet er dekket utvendig av et bølgende hav av tapte garn og nøter. En not på 170 kg, ble funnet på Svalbard. En isbjørn satt fanget i den da ryddeaksjonen startet på øya sommeren 2014. Isbjørnen kom seg heldigvis løs – og Ocean Hope fikk nota. Det er rart å tenke på at en isbjørn har sittet fast i det som nå er en blå garnvegg på et fyrtårn av plast på Bygdøy.
Innvendig finnes både en vegg Solveig kaller «Wall of Fame» og en hun kaller «Wall of Shame». Den siste bygget opp av plastvegger fra fiskekasser som fungerer som dørskilt, der navn og nummer fremdeles står med svarte bokstaver, som en dokumentasjon på hvordan vi skader naturen. «Wall of Fame» er en vegg av drivved, der evig kjærlighet er risset inn med skarpe gjenstander:
H + MM = Sant.
Uten å si for mye, kan man kanskje gjette seg til hvem som har risset inn navnene.

Fyrtårnet er en del av Norsk Maritimt Museums utstilling «Håp for havet?» og kan besøkes fram til 31. januar 2017.

Vil du lese fra overnattingen vår på Koster, sist vi møtte kunstneren, trykk her.

Ocean Hope har tidligere blitt gjennomført på Utsira i 2011, Lista i 2012, Hvaler i 2013 og Svalbard i 2014. Alle steder har unik natur som er vernet. Svalbard er i særklasse med store områder urørt natur. Listas lange kystlinje ut mot Nordsjøen er et av Norges lengste landskapsvernområder og på Hvaler finner vi Norges første marine nasjonalpark. Felles for disse stedene er at sårbar natur med fauna og fugle- dyreliv er offer for søppel som kommer fra havet.

For mere info om Solveig Egeland, se www.solveigegeland.no og www.oceanhope.no

”Marin forsøpling er en av de største miljøutfordringene vi har (…) Vi har nok kunnskap til å fastslå dette – selv om vi mangler eksakte tall for omfanget av og kildene til marin forsøpling i norske hav-
 og kystområder. Omfanget av problemet synes å være økende. Avfallet gjør stor skade på dyrelivet og medfører hvert år betydelige
 kostnader for samfunnet. Plast er et spesielt problematisk materiale, fordi det brytes svært sakte ned.»
Miljødirektoratet M-265 Rapport

Jeg har tidligere intervjuet Boyan Slat, unggutten som vil rense havet for søppel. Les intervjuet her.

 

 

Det kunne vært meg

Ved et hvert menneskemøte, holder du en flik av den annens skjebne i dine hender, har et klokt hode en gang sagt.

Da jeg kom tilbake fra Hellas, der jeg jobbet en uke som frivillig gjennom ’Dråpen i havet’, ville jeg bare tilbake.

Jeg hadde verken endret verden eller flyttet fjell den uken. Men jeg hadde gjort en liten forskjell.

Man kan selvfølgelig diskutere side opp og side ned om den lille forskjellen er viktig. Er det ikke viktigere å stanse kriger eller avsette diktatorer? Er det ikke viktigere at mennesker slipper å flykte, enn å servere varm te i grålysningen i flyktningleir i Hellas?

Selvfølgelig er det det.

Jeg har følt på stor avmakt. Og jeg vet jeg ikke er alene. Jeg har latt meg opprøre av diskusjoner på sosiale medier, der jeg er blitt vist tall og statistikker. Jeg er blitt kalt både dum og naiv. Til tider har jeg følt meg ganske dum også, tenkt at jeg kanskje er litt for naiv; at vi må stenge grensene hvis vi i det hele tatt skal fortsette å ha et land vi kan kalle vårt.

Vil du lese om uken jeg hadde i Hellas, trykk her.

Nå har jeg møtt menneskene bak tallene og statistikkene. Og jeg vet at de er akkurat som oss. Det skulle ikke mer til enn en kopp te og et blikk. En dame på min egen alder, med tre barn som meg. Hun hadde jobbet som lærer på universitetet. Vi sto og tullet en morgen da hun plutselig ble alvorlig og sa:

Vet, du… Jeg har levd et liv akkurat som deg. Jeg har stått opp om morgenen, laget frokost, sendt barna på skolen, tatt meg en dusj og gått på jobb. Stoppet og tatt en kaffe på veien. Jeg har vært stressa og irritert på barn som roter i gangen. Jeg har kommet hjem fra jobb og laget middag, sett på TV, pusset tenner og lagt meg. Jeg har elsket. Nå står jeg her, bor i et telt med tre livredde barn. Jeg har ikke dusjet på fire uker. Jeg vet ingenting om fremtiden og vet ikke hvordan jeg kan trøste dem. Når jeg ser på deg, tenker jeg at du kunne vært meg og jeg kunne vært deg.

Hver dag tenker jeg på henne jeg kunne ha vært.

Noe er endret. Jeg vet nå at det spiller en rolle å gjøre en forskjell. Det kan gjøre at en dag blir lettere å bære. Det er ganske mye.

Jeg har meldt meg som frivillig på en språkkafé. Der kommer det mennesker fra hele verden. Vi sitter to timer ved samme bord og prater. Jeg får så mange historier. Det er som å få en gave hver tirsdag. For dem som kommer til kaféen, er det kanskje den lille forskjellen som gjør dagen lettere å bære. Mange har ikke snakket med noen på flere dager. Noen har kommet hit på grunn av krig i hjemlandet. Alle har kommet hit for  et bedre liv. Og alle har en historie å fortelle.

Det kunne like gjerne vært min historie.

På språkkaféen er det stort sett bare pensjonister som er frivillige. Alle er damer. Som gjester kommer det både kvinner og menn. De fleste godt under førti. Det er fint at de får et innblikk i hvordan vi lever her i Norge av den eldre garde, men jeg tror det hadde vært veldig fint å lære noe av folk på sin egen alder også. Eller fra noen av samme kjønn.

Vil du gjøre en liten forskjell, så er det bare å gå inn på www.frivillig.no  Og synes du at du har nok å gjøre og er redd for å binde deg for mye, så er det utrolig lett å gi beskjed. De blir bare glade de gangene du kommer.

(På firvillig.no kan du dessuten finne flere ting å gjøre hvis du  ikke synes språkkafé er noe for deg. Du kan være med på å gjøre en forskjell. Gjør det!)

Liker du det du leser, trykk nederst på siden her og del da vel!