Bambi på isen (eller Dumbo)

– For en naturopplevelse dette er!
-Hæ?
– Se hvordan beveren gnager helt perfekt rundt trærne. Ikke sant det ser ut som på tegnefilm?
– Hæ?

Jeg hører lyden av is som sprekker. Ser de lange stripene. Noen steder er det runde hull. Herregud, bærer denne tynne, tynne isen egentlig vekten av meg? Beina kjennes som gelé. Jeg hater dette. Skulle sagt nei, slik jeg egentlig ville.

For et år siden intervjuet jeg Rolf Utgård for Harvest. Hjemme hos meg selv. Fyr på peisen, kaffe i koppen, naturopplevelser beskrevet av entusiastiske Rolf. Entusiasmen smittet; det er klart jeg skulle på skøyter snart!

En vinter har gått. Egentlig en og en halv vinter. Bilder av folk på skøyter har jeg ’lika’ i hytt og pine. Hver gang med et snev av undring. Jeg skulle jo prøve dette?

Og så, en lørdag i januar. Solen skinner, isen ligger blank, det er tidlig morgen. Noen andre morgenfugler med sekk på ryggen, kakao på termosen. Jeg visualiserer meg selv. Lange tak på isen, susende bortover mil etter mil.

Først en sikkerhetsdemonstrasjon.

-Går du igjennom, er piggene livsviktige. Putt fløyta i munnen først. Slik får du holdt pusten jevn når du havner i det iskalde vannet.
-Når jeg havner i vannet?
-Her er redningslinen. Den må kastes langs med isen til den som ligger i vannet.
– Hvor tjukk er isen?
– Nå må du høre etter, Lena. Sikkerhetsdemonstrasjoner er viktige. Dette vet da du?
– Hvor mange har druknet i år?

Vi må gå rundt den store steinen ved brygga. Så et langt steg ut på isen. Isen er tynn inntil bryggekanten. Jeg ser vannet. Det er svart. Jeg må få hjelp til å få på skøytene. Tenker på fluktmuligheter. Husket vi å slippe inn katta for vi dro? Stakkars, det er jo dritkaldt! Skøytene er på.

– Nå er det bare å skøyte slik du gjør på ski
-Hæ?

Jeg angrer på at jeg ikke har hørt på mannen min. Han har prøvd å lære meg skøyting på ski i årevis. Jeg har insistert på å gå slik jeg alltid har gjort. Kalt det klassisk stil.

Beina er løse bak, som på langrennsski. Jeg prøver klassisk stil. Stavene blir redningen.

– Sett sammen stavene og hold dem sammen i en hånd. Du skal bruke skøytene til å få fart, ikke stavene. Gli rolig fra side til side, så vil du se farten nesten kommer av seg selv. Hvorfor ser du rett ned? Du må se bortover, langt bortover som når du kjører bil.
-Katten….

Klump i halsen, gelé i beina, hater Rolf Utgård, Harvest og hele friluftslivdritten. Kan ikke bare de tullingene som elsker dette, fortsette med det og la meg være i fred? Jeg stopper. Puster. Ser glade mennesker suse forbi meg. Det lukter bål fra øya som ligger et stykke bort. Lydene fra isen er fine. Klukk, klukk, klukk sier det fra hun som går foran meg.

-Alle har sin egen lyd, sier hun. Du også, sier hun.

Ok, skjerpings, Lena. Her skal det lages fin lyd, med løftet blikk! Her skal hælene løftes og føttene skyves fra og drit i den klassiske stilen!

Resten er historie. Bållukta kom fra mitt turfølge. Matpakke, kakao og varme fra bålet. Røde kinn. Rolige bein. Hjemturen går som en drøm. Med vinden i ryggen og mestring i brystet, roper jeg så isen klukker litt ekstra:

-Kom dere ut på isen folkens! Når jeg klarer det, klarer alle det!

Foto og læremester: Per Sollerman   Pedagog og oppmuntrer: Sanna Sollerman

_dsc4803-1-1

Da jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus

Bildene som skapes i hodet er fortsatt de samme hos meg: Galehus, Gjøkeredet, remmer og tvang, hodedunking, hvileløst vandrende gærninger.

For noen år siden kjente jeg at ryggsekken min var helt full. Ryggsekken inneholdt alle mine erfaringer i livet. På godt og vondt. Det vonde tok stor plass. Sekken ble tyngre og tyngre.
Jeg følte jeg ikke lenger hadde valg i livet. Overlot ofte valgene til dem rundt meg. Slik ble jeg mindre og mindre selv.
Jo mindre jeg ble, desto høyere ropte jeg. Jo mindre jeg ble, desto mer mente jeg, drakk jeg, spiste jeg. Jo mindre jeg ble, desto sikrere fremsto jeg. Bombastisk og høylytt.

Livet mitt gikk på skinner. Jeg hadde en jobb jeg elsket, en mann jeg elsket, nydelige barn og en vennekrets mange kunne misunne. Men ryggsekken gnagde. Hadde kjøttsår på skuldrene.

Plettfrid ser dagens lys

For å kompensere, ble jeg Plettfrid. Plettfrid ryddet og ordnet, smurte matpakker og bakte brød. Plettfrid trøstet og gjorde godt. Plettfrid hadde full kontroll over eget liv. Av og til andres også. Plettfrid syntes det var deilig å føle seg uunværlig.

Plettfrid hadde veldig vondt i skuldrene.

Etter en sommerferie, der en av de misunnelsesverdige venninne hadde påpekt at Plettfrid minnet mer om en Duracellkanin, tok Plettfrid endelig tak i eget liv.

Å bryte ut av et mønster er vanskelig, men ikke umulig.

Jeg søkte hjelp på Modum Bad. Det lureste jeg har gjort. Etter tre måneder beinhard jobbing, var noe endret. Et mønster var satt ord på og bevisstgjort.

Å bryte ut av et mønster krever tålmodighet og vilje. Men det viktigste, i alle fall for meg, var å forsones med eget liv; tåle meg selv og valgene jeg hadde gjort.

Mange av valgene var tatt da jeg var barn. Allikevel hadde jeg dømt barnet nedenom og hjem. Jeg hadde vært min største kritiker og dommer.
-La henne få livstid, brølte dommeren.
-La henne kjenne på skammen over alt det dumme hun har gjort, sa kritikeren.

Det var ikke rart Plettfrid hadde mye å gjøre!

På Modum bad oppdaget jeg at jeg ikke var alene. At de aller fleste har det sånn, i større eller mindre grad. At vi finner måter å beskytte oss på. Noen måter er nødvendige. Noen er destruktive. Jeg lærte å se forskjellen. Skille det viktige fra det uviktige. Skille hva jeg kunne gjøre noe med og hva jeg måtte akseptere som en del av mitt levde liv.

Jeg måtte forsones med livet mitt.

Det er åtte år siden sekken min ble for tung. I går kom jeg tilbake fra et tre dagers pårørendeopphold hos en annen med tung sekk. Vi snakket mye om stigma rundt det å søke hjelp. Og det enda større stigma ved å la seg legge inn på psykiatrisk sykehus.
Bildene som skapes i hodet er fortsatt det samme hos meg: Galehus, Gjøkeredet, remmer og tvang, hodedunking, hvileløst vandrende gærninger. Alle de bildene.

I virkeligheten er Modum Bad et vakkert sted, bygget i sveitserstil til ’sinnets beste’, med eget kunstbibliotek til dekorering av egne rom, fysisk aktivitet og naturopplevelser som en del av behandlingen, fantastisk mat, konserter, kulturopplevelser, undervisning og spennende foredrag. Medpasienter er leger, lærere, prester, ingeniører, journalister, hjelpepleiere og advokater. Ingen hodedunking. Ingen skrik eller hvileløs vandring.

Virkeligheten er at jeg er så stolt av det jeg gjorde; at jeg turte den reisen, orket å kjenne på dritten.
På Modum Bad møtte jeg et terapeutisk miljø som så hele mennesket. Som så hele meg. Tenk at det finnes et slikt sted. Det fyller meg med ydmykhet og stor takknemlighet.

Publisert i kk.no

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fotokollektivet fra den arabiske verden

Publisert i Kvinneguiden 

De var seks kvinner, lei av å lese fremstillingen av den arabiske verden i vestlige medier. De ville fortelle historiene til vanlige mennesker som levde vanlige liv. De ville fortelle om frustrasjoner og drømmer. Om håp og tap.

De ville også fortelle historier om mennesker som sto opp mot regimer og sloss for frihet og likeverd. De ville ikke lenger bli definert av mennesker som ikke kjente til deres verden. De elsket historier.

Rawiya betyr «hun som forteller».

I dag er Myriam Abdelaziz (New York), Tamara Abdul Hadi (Beirut), Laura Boushnak (Sarajevo), Tanya Abdul Habjouqa (Øst- Jerusalem) og Tasneem Alsultan (Saudi Arabia) med i Rawiya.

Opptøyene i Egypt
Det hele startet da Newsha Tavakolian, Tamara Abdul Hadi og Dalia Khamissy møttes i Beirut i 2009 for å diskutere idéen om et fotokollektiv som kunne dokumentere den arabiske verden. (Se flere bilder av ©Myriam Abdelaziz i  Kvinneguiden. Klikk her)

Menya's Kids
In the Upper Egypt’s city of Menya, there are about 350 quarries, where over 20 000 workers are employed. Most of them are illegally hired children who drop out of school to help their family survive, other are poor farmers or fresh graduates suffering from unemployment. Work in the quarries is very dangerous and many of the children working there die prematurely mainly from electrocution or severe amputation. The exposure to asbestosis through the inhalation of dust containing silica is also a huge problem as most the workers who survive other various possible accidents end up contracting deadly pulmonary deceases before they reach their 30th. The economic situation in Egypt having worsen in the last years after the fall of President Mubarak as pushed more Menya’s families to sent their kids to the quarries were each one can make from 10 to 20 USD a day.

© FOTO: Myriam_Abdelaziz

De var lei av å ikke bli sett. Ikke bli hørt.

Boushnak og Habjouqa ble entusiastisk med i samtalen og kvinnekollektivet Rawiya ble dannet. I August 2011, etter å ha fulgt den egyptiske revolusjonen på nært hold, ble Myriam Abdelaziz den sjette kvinnen. Den store offisielle debuten hadde kollektivet i den internasjonale fotofestivalen ‘Format’ I England. Debuten førte til utstillinger i hele Midtøsten, Europa og USA

– Det at vi bare var kvinner som startet Rawiya, fikk mye oppmerksomhet. Omverdenen var egentlig mest opptatt av nettopp det. Dernest at vi var fra den arabiske verden. Til slutt fikk det at vi var fotografer, oppmerksomhet. Det var greit i begynnelsen, men nå har vi nye planer. Vi vil først og fremst være fotografer og historiefortellere. Vi vil dokumentere og informere, sier Abdelaziz til Kvinneguiden.

– Betyr det at dere kommer til å ta inn menn i kollektivet også?

– Ja, vi har besluttet å ta inn to menn. Begge to er anerkjente fotografer fra Midt-Østen. Vi snakket om det allerede tidlig i etableringen av kollektivet; at vi ikke ville havne i en boks, ’kvinneboksen’.

– Vi er langt forbi det faktum at kvinner kan like mye som menn.

– Vi vil ha sterke stemmer som omhandler mennesker. Vi dokumenterer saker fra både mann- og kvinnemiljøer, men har alle fordelen av å være fra den arabiske verden. Det gjør at vi ser mange ting fra en annen vinkel.

– Hvordan da?

– Det at vi har vår opprinnelse fra den arabiske verden, gjør at vi kommer tettere på miljøene vi dokumenterer. De forteller oss mer og de tør å vise seg sårbare. Fordi vi er en av dem.

Dokumenterer håp og drømmer
Det er ikke nødvendigvis bare de store historiske begivenhetene Rawiya vil fortelle om. De vil også fortelle om nabolaget der de bor, om arbeidsløshet, om håp og drømmer for fremtiden.

– Benytter dere samtidig anledningen til å snakke om kvinneundertrykkelse?

– Det er litt av faren jeg snakket om i sted, at vi først og fremst blir sett på som et kvinnekollektiv, ikke et kollektiv der vi alle er anerkjente fotografer. Vi har prosjekter hver for oss. Noen har prosjekter som omhandler kvinner. Men egentlig handler det om mennesker. Om deg og meg.

– Prøver du, ved din dokumentasjon av den arabiske verden, å fortelle om forskjellene, det unike, eller prøver du å vise likhetene, for å føre oss nærmere hverandre?

– Mennesker kritiserer og rakker ned på hverandre. Jeg tror den eneste måten å få til noe, er å prøve å forstå. Alle er forskjellige. Det spiller ingen rolle hvor man er fra eller om man er dame eller mann. Først må vi forstå. Først da kan vi endre noe. Å splitte og kritisere trekker oss nedover og gjør at vi aldri lærer av historien. Ved å forstå, kommer vi nærmere hverandre.

Fortvilet over at Trump blir president
Det har tatt tid å få til et intervju med Myriam Abdelaziz. Hun har avsluttet et stort prosjekt med å dokumentere barnearbeid i et steinbrudd i Menya, sør i Egypt. Bildene er svært sterke.

Jeg lurer på hva hennes neste prosjekt er, og om kollektivet tenker på et felles fotoprosjekt.

Stemmen er intens og oppgitt på samme tid. Trump har akkurat vunnet valget i USA.

– Nå vil jeg heller prøve å forstå hvordan Trump kunne bli president. Jeg er amerikansk statsborger. Jeg er helt fortvilet og skjønner ikke hvordan det kunne skje. Mitt neste prosjekt vil være å intervjue og fotografere mennesker fra alle mulige miljøer i USA. For å prøve å forstå.

Myriam Abdelaziz er fransk, født og oppvokst i Kairo. Nå er hun bosatt i New York.

– Tror du, med din bakgrunn, at du ser det fra et annet perspektiv enn en amerikaner som er født der?

– Jeg tror ikke at en generalisering har noe for seg. Om jeg er araber eller amerikaner. Det spiller ingen rolle. Kanskje jeg vil forstå mer gjennom å dokumentere historiene som blir meg fortalt. Kanskje de som ser bildene mine også vil forstå mer. Bare ved forståelse kan vi få en endring, sier hun.

– Fotokollektivet lever videre. Noen felles prosjekter har vi ikke planer om foreløpig. Nå kommer jo to nye inn i Rawiya. Når de er vel etablert, får vi se hva fremtiden bringer.

Flystripen uten avgangstid

Publisert i Agenda 27 desember 2016  

Foto: Nina Kaaresdatter Staff

Avtalen mellom EU og Tyrkia om at alle flyktninger som kom til Hellas etter 20. mars 2016 i utgangspunktet skulle returneres, dersom de ikke var definert som «sårbare», har fått enorme konsekvenser for tusenvis av mennesker på flukt.

Motvilje i Tyrkia til å følge opp avtalen fordi EU ikke har holdt løftet om å gi tyrkere visumfrihet i motytelse, har ført til at Tyrkia-returene mer eller mindre har stoppet opp.

Offisielle tall anslår at det i dag finnes 63.000 registrerte flyktninger strandet i Hellas. 63 000 menneskeskjebner som venter på de tre asylintervjuene man må ha, før man får utdelt et trygt land å reise til.

Å jobbe som frivillig for Dråpen i Havet i den illegale leiren Pireus i påsken 2016, var opprørende. Det hersket kaos, med sykdom og store sanitære problemer. Folk bodde i telt rett på bakken. Men det fantes også håp. Verden ønsket flyktningene velkommen. Og selv om Tyrkia og EU hadde signert avtalen om retur, rådet optimismen blant beboerne i leiren.

Da grensen mot Makedonia ble stengt for ni måneder siden, flyttet over 30 000 mennesker fra Idomeni til blant annet de to leirene Cherso og Nea Kavala. Jeg reiser også denne gangen med Dråpen i Havet og skal jobbe frivillig i begge.

ett_aar_i_leir_cherzo

Cherso, i minus to grader og nordavind.

I Cherso bor flyktningene i telt. Leiren er strengt bevoktet av det greske militæret. De skal passe på sikkerheten, men virker mest opptatt av å skrive navnelister over hjelpearbeidere som skal inn. Ser de noen med kamera, må alle bilder slettes. Flyktningene selv vil gjerne verden skal vite. Vi smugler kamera inn under jakken.

Det lukter bål og luften er tett av røyk langs stiene mellom teltene. Klesvasken henger ute. Det finnes ingen strøm. Bare kaldt vann.

På grunn av den bitende kulden, er behovet for varme klær prekær. Vi skal være med på klesdistribusjon. Mange av flyktningene er vant til å få en pose i hånden med ferdig utvalgte klær uti fra kjønn og alder. Denne gangen settes det gjerder opp rundt klesstativer fulle av brukte klær. De skal få velge selv: én genser og én jakke til hver. En og en teltrekke ropes opp over høytaleren. De får en halv time.

Vinden går gjennom marg og bein. Det er snø i lufta. De fleste er barbeinte i plastikksandaler.

klessalg2-cherso

Han kommer med kone og to tenåringer. Mannen og sønnen plukker raskt ut noe varmt. Mor og datter bruker tid. De har vært i leiren i ni måneder og skal ingen steder. De snakker godt engelsk og smiler høflig når vi tilbyr hjelp. Blikket er dødt.

Moren finner en jakke hun tror vil passe datteren. En rød, tjukk boblejakke. Datteren har funnet en tynn, kort jakke, innsvinget i livet. Datteren prøver jakken og den sitter som et skudd. Smilet når øynene. Moren henger den røde jakken på plass. Tenåringer, sier hun til oss og rister på hodet. Noe normalt i alt det unormale – en tenåring, som ikke bryr seg om kulden, svinser glad bort til teltet i rosa crocks uten sokker. Hun holder stivfrosne fingre over bålet.

To små jenter vil vise oss rundt etter klesutdelingen. Fem og syv år gamle venninner. Hånd i hånd. Musefletter og genser med prinsessetrykk. ’Not good’ sier de og peker på fraflyttede telt. Søpla flyter. Det lukter plastikk av røyken fra bålet vi går forbi. Alt av tre er brent opp. Folk roper på oss: ta bilde, ta bilde! Fortell hvordan vi har det! Militæret spiller kort i den varme kontrollbua.

Det har bodd flere tusen mennesker her i Cherso. Nå er det to hundre igjen. De fleste er barnefamilier. Ryktet sier leiren skal legges ned snart. Ingen vet hvor de blir flyttet. Alle snakker om det andre intervjuet – da det bare er ett intervju igjen før man får utdelt et land og en ny fremtid. På det andre intervjuet kan man krysse av åtte land av 24 man gjerne vil til. Listen over hvem som skulle på annnen gangs intervju ble hengt opp i september. De som ikke sto oppført der, fikk vite at neste liste henges opp i april 2017. En ny iskald vinter i leir venter.

De leser nyheter på nett og vet ingen vil ha dem.

to_smaa_guider_i_cherzoDe to små jentene vil vise oss skolen. Veggen er malt med hjerter og regnbuer. Peace og love, står det. Vi går inn og ser barna male smilende ansikter, fjell med solnedganger og røde blomster. Noen synger barnesanger. Skolen er egentlig et telt med blikk rundt. Det kommer frostrøyk av munnen i det de kaller klasserommet.

Sharvan, helt alene.

De seks unge guttene bor sammen i en konteiner. Noen av dem er muslimer, noen ikke. På spørsmål om det er et problem, skjønner de ikke hva jeg mener. De prøver å se fremover. Prøver å holde motet oppe. De har bare hverandre.

-Vil du høre min historie? spør den ene.

Sharvan er en 19 år gammel kurder fra Aleppo. Har levd et liv som oss, med skolegang og studier. Søsteren hans er tolv år eldre og gift i England. Broren er ti år eldre og måtte flykte for to år siden.

Sharvan er attpåklatten i familien. Han skjønner det snart er hans tur når han ser foreldrenes alvorstunge ansikter. Når universitet Sharvan går på blir bombet, er tiden inne. Foreldrene har ikke penger til å bli med.

Sharvan snakker med dem på Skype så ofte han kan. Den siste uken har han ikke kommet frem.

Sharvan spør og graver. Lurer på hvordan vi feirer jul. Sier han har lyst til å lære seg å gå på ski. Han håper å komme til et land der det er snø. Et land der han kan leve det livet foreldrene ønsker for ham.

-De har ofret eget liv for at jeg skal kunne ha det bra, sier han.

Han forteller om flukten. Om redselen og ensomheten i et iskaldt telt. Helt alene. Når minnene blir for påtrengende, spør han om påsken i Norge. Maler vi egg? Det pleier de å gjøre i Syria. Til jul baker moren til Sharvan kake og inviterer familie og venner. Barna får gaver. Sharvan smiler. Så fortsetter han, nesten mekanisk:

– Vi var over 4 500 mennesker her i Nea Kavala. Særlig på nettene var jeg redd. Jeg kjente ingen. Selv om jeg var 18 år, følte jeg meg som et barn. Er man voksen når man er 18 i Norge? Leiren var full av slanger og rotter. Mafiaen herjet og mange var desperate. Vi hadde ikke strøm og de sanitære forholdene var forferdelige. Heldigvis bodde det en familie i teltet ved siden av meg. Moren der var så snill. Hun gjorde at jeg følte meg litt mindre alene.

Nea Kavala, flystripen uten avgangstid.

Nea Kavala ligger på en flystripe. Den nedlagte flyplassen er omgitt av snødekte fjell. Kulda er annerledes enn i Norge. En middeladrende skredder vi snakker med, forteller han er fra et fjellfolk i Syria og vant til snø og minusgrader.

– Jeg har aldri i hele mitt liv frosset slik som her, sier han. Vi forstår godt hva han mener. Den vakre utsikten hjelper lite.

Teltene i Nea Kavala er byttet ut med konteinere. Flere har flyttet til andre leire lenger sør og nå bor det 850 mennesker her. 50 % av beboerene er barn. 80% under 15 år.

endelos_rekke_av_containere-nea_kavala

Strømnettet er en vits. Selv om konteinerne er utstyrt med aircondition med varmepumpe, er det sjelden det kan brukes. Noen stjeler strøm fra militæret, som også her har ansvaret for sikkerheten. Ledninger ligger uisolerte på bakken mellom de hvite boksene. Regner det, risikerer man livet når man beveger seg langs flystripen. En av hjelpeorganisasjonene deler ut varmeovner med en væske man skal fylle på som en alternativ varmekilde til den manglende elektrisiteten – keronise, en illeluktende parafinvariant. Dunken med væsken er full av advarsler. Få av Nea Kavalas innbyggere tør å ta dem inn i de små konteinerne de bor i.

Etter hver tiende konteiner, finnes dusjer og toaletter. Dusjene har bare kaldt vann, med mindre solen varmer vannledningene, som ligger oppå bakken.

Sharvan forteller at konteinere tross alt er bedre enn telt, men at dagene blir lange. Jobben som oversetter hos Dråpen i Havet hjelper ham. Han får betalt i dråper, en slags monopolpenger, som kan brukes i den nystartede innendørs butikken organisasjonen har startet. Leirens beboere får utdelt digitale dråper hver fjortende dag som de kan handle for. I butikken kan de velge hva de trenger av klær og utstyr. Etter at vi reiser hjem, har butikken også fått inn olje og salt, takket være donasjoner. Listene over hvilken konteiner som får en halvtimes handletid, henges opp én gang i uken.

Det nærmer seg avreise for oss og Sharvan og vennene fra konteineren vil invitere på middag. De bruker en halv dag på forberedelser.

-Vil du komme mamma? spør han. Jeg må klarne halsen før jeg takker ja.

Politimannen og hans familie

Han kalles politimannen og hjelper med sikkerheten for Dråpen i Havet. Han får betalt med dråper slik alle hjelpere gjør. Politimannen har bodd med sin familie i Nea Kavala i snart ett år. Ansiktet er alvorlig. Han rister ofte på hodet. Etter to dager i leiren, inviterer han oss på te. Kona til politimannen er mild og smilende. Hun serverer te og lager små tyrkiske brød med ost, spisskummen og mynte, stekt over en liten primus inne i konteineren. Hun synes det er flaut ikke å kunne servere oss mer. Noen ganger, sparer de noen godsaker og inviterer til skikkelig middag. De elsker å lage mat sammen. Vi sitter på gulvet inne i konteineren.

Familien har fått utdelt en pose epler tidligere på dagen. Politimannens kone skreller dem og legger båter foran oss. Gulvet er dekket av militærtepper. De to barna sitter apatiske foran en pc-skjerm. Den ene sønnen var tre måneder da de måtte flykte fra Aleppo. Han kjenner ikke til noe annet liv. Han ser med tomt blikk på skjermen når vi blir vist filmen fra familiens flukt over havet. Politimannen forteller hvor lykkelige de var da de kom i land i Hellas. Han hadde ikke trodd han skulle sitte i en konteinerboks, ett år senere, med en like usikker fremtid. Han rister på hodet. Så forteller han hvorfor de måtte flykte:

– Kona mi satt hjemme med sine fire brødre da to menn fra Assad-regimet kom inn og skøyt dem. Vi vet fremdeles ikke hvorfor. Min kone ble spart.

To av mine nære venner ble senere drept av IS. De halshugget hele familien. Yngste barnet var fire.

Selv var jeg politimann og derfor svært utsatt. Vi måtte ta med oss barna og flykte. Vår eldste var to år. Den yngste bare et spebarn. Etter en farefull ferd endte vi i en leir i Tyrkia. Det var uverdige forhold der. Tenk deg selv, to små barn i telt i tre år. Ikke kunne jeg jobbe, barna fikk ikke gå på skole. Drømmen om Europa var det enste som holdt oss oppe.

Ansiktet til kona blir grått mens han forteller. Den eldste sønnen på syv, finner frem en app på telefonen som lager ’funny faces’. Han viser hvordan vi ser ut med hareører og tyrolerhatter. Alle ler høyt. Den yngste ser tomt ut i lufta.

Vi lover å fortelle historien til familien. De er ferdig med tredje intervju og sånn sett klare til å kunne få tildelt et land. Men bakgrunnen som politi er vanskelig. FN har foreslått at bare kona og barna skal dra.

– Vi er familie, sier politimannen.

Han rister på hodet. Kona legger ansiktet i henda. Hun takker oss for at vi hører på dem.

– Akkurat nå virker det som om Tyrkia er eneste alternativ. Da drar vi heller tilbake til Syria, så får de drepe oss der.

noen_vil_gjore_det_fint_rundt_seg_nea_kavala

Det greske folk.

 -De kom langsmed jernbanelinjen utenfor pensjonatet. Mange tusen mennesker hver dag. Målet var grenseovergangen til Makedonia som ligger omtrent én mil herfra. Vi visste aldri hva som møtte oss på jobb. Det hendte hele gulvet i resepsjonen og kafeen var fylt med barnefamilier, utslitte etter mange dagers ferd til fots.

Flyktningene fikk ikke lov til å bruke offentlig kommunikasjon. Det spilte ingen rolle om de hadde penger å betale for transporten. Taxier eller busser som allikevel tok med noen, ble bøtelagt. Det var hjerteskjærende.

Vi snakker med ekteparet som driver pensjonatet vi bor på. De forteller om måneder med kaos før hjelpeorganisasjonene kom på banen. Naboer og restauranter, bakerier og supermarkeder stilte med det de hadde. Ekteparet la hotelldriften på is. Nå handlet det om den greske gjestfriheten, om å dele det lille man har. De forteller om takknemlige mottakere av hjelpen de ga. Ikke én kriminell handling er rapportert inn som flyktningene har gjort. Ikke én etter at de første fulgte jernbanesporet mot nord. Derimot gjorde forbudet om offentlig transport det mulig for kriminelle bakmenn å drive stor smuglervirksomhet. Ekteparet nektet smuglerne overnatting i pensjonatet.

 

———-

Jeg reiser hjem med større motløshet. Fylt av disse menneskenes historier. Denne gangen møtte jeg så stor resignasjon og håpløshet. Smil som ikke nådde øynene. Egentlig så vi klassiske tegn på traumatisering hos både voksne og barn.

Cherso ble lagt ned samme dagen vi dro hjem. Ingen vet hvor de 200 menneskene ble sendt.

nedlagt_skole_ord_om_haap_cherzo

 

 

 

 

Reddet over 2500 barn under andre verdenskrig

andre verdenskrig, krigshelt, reddet mange tusen jøder

 

Publisert i Kvinneguiden 4/12-16

«Offisielt lette jeg etter tegn på tyfussmitte. Egentlig lette jeg etter barn som måtte reddes ut» Irena måtte bedøve de aller minste for å få dem forbi nazistenes kontrollposter.

I Polen kalles Irena Sendler den kvinnelige Schindler. Schindler kunne like gjerne kalles den mannlige Irena Sendler. Hennes innsats for å redde barn fra den jødiske ghettoen i Warsawa var ekstremt risikofylt. Sammen med tjuefem betrodde kvinner i motstandsgruppen Zegota risikerte kvinnene sitt eget liv hver eneste gang de reddet et barn ut av ghettoen.

Irena var 29 år da krigen brøt ut. Innen den var over hadde hun reddet anslagsvis 2500 barn fra å bli sendt til konsentrasjonsleirene.

Inspirasjonen til sin store innsats for å redde andre mennesker hadde hun fra sin far.

Viktige ord fra faren

Spebygde Irena startet tidlig sin kamp mot urettferdighet. Da hun gikk på universitetet i Warsawa, var det separate klasser og oppholdsrom for jøder. Katolske Irena nektet å føye seg etter disse reglene og ble suspendert i ett år fra studiene. Da nazistene invaderte Polen i september 1939, hadde hun allikevel fullført studiene og jobbet for det polske sosialdepartementet.

«Hvis et menneske er i ferd med å drukne, må man hjelpe. Det spiller ingen rolle hvilken religion eller nasjonalitet det mennesket har. Det spiller heller ingen rolle om du kan svømme. Du må hjelpe.»

Ordene kom fra Irenas far, noe han stadig gjentok i hennes barndom. Han var lege og døde i 1917 etter å ha blitt smittet av tyfus mens han behandlet fattige jøder i Otwock.

Irena Sendler kom stadig tilbake til disse viktige ordene.

Smuglet ut dødsdømte barn

Nazistene plasserte nesten en halv million jøder bak høye murer i Warsawa, i en ghetto på størrelse med Central Park. Som sosialarbeider hadde Irena Sendler ikke tilgang til ghettoen.

Hun skaffet seg derfor falske papirer og ga seg ut for å være sykepleier som skulle forhindre tyfusutbrudd. Hun visste nazistene var livredde for at sykdommen skulle bryte ut innenfor murene. Slik fikk Irena smuglet inn medisiner og mat til dem der inne. Slik fikk hun også idéen om å bruke matesker, kofferter og striesekker til å smugle ut de dødsdømte, sårbare barna.

Offisielt lette jeg etter tegn på tyfussmitte. Egentlig lette jeg etter barn som måtte reddes ut, har Irena uttalt.

Måtte bedøve de minste

På en koffert bak på en sykkeltralle sto en hund og bjeffet. Den var opplært til å bjeffe for å skjule jødiske barn som lå under og gråt. Ble det oppdaget hva kofferten skjulte, ville både Irena, som var den som syklet, og det jødiske barnet bli skutt.

De gangene det lå en baby i kofferten, måtte barnet bedøves under den farefulle ferden ut av den jødiske ghettoen.

Når barnet var smuglet ut av ghettoen, sørget Irena for et nytt navn, falske identitetspapirer og et kristent fosterhjem eller en institusjon der barnet ble til krigen var over.

Gravde ned navnet

Men først skrev hun det jødiske navnet på en papirlapp. Papirlappen la hun i en krukke som hun gravde ned under epletreet i hagen til en venn. Hun ville at alle skulle ha muligheten til å finne sin biologiske familie igjen når krigens herjinger tok slutt.

De fleste barna fant hele familien utryddet etter krigen. Hadde det ikke vært for Irena Sendler, hadde de selv vært en del av statistikken.

Måtte overtale foreldre til å gi fra seg barna

En etnisk polsk person i Polen var forventet å overleve på 669 kalorier om dagen. I den jødiske ghettoen var rasjoneringene på 184 kalorier om dagen. De som ikke døde av sult, ble sendt til konsentrasjonsleire.

Det var vanskelig å overtale foreldre til å gi fra seg barna sine. Irena måtte love dem å grave ned barnets virkelige navn under epletreet.

Etter krigen jobbet Zegota med å finne foreldrene, men de fleste ble erklært foreldreløse. Bare én prosent av de som ble stengt inne i ghettoen i Warsawa overlevde.

Tatt til fange

I 1943 ble Irena Sendler tatt under et av sine oppdrag. Nazistene brakk begge beina hennes. De ville vite hvem hun jobbet sammen med og hvor hun gjemte krukkene med jødiske navn, som de hadde hørt rykter om at hun hadde gravd ned. Irena besvimte av smertene, men munnen forble lukket.

Da hun kom til bevissthet, fortalte en gestapooffiser at han hadde tatt imot en bestikkelse fra en kvinne i Zegota. Sendler klarte å flykte og holde seg skjult mens hun fortsatte arbeidet.

I ettertid leste hun sitt eget navn på plakatene okkupasjonsmakten satte opp med lister over dem som var blitt henrettet.

Desperate aksjoner

Situasjonen innenfor murene ble mer og mer desperat. Redningsaksjoner måtte planlegges med militær presisjon. Et av barna som Sendler og hennes gruppe reddet, fortalte at han ble bedt om å vente i et mørkt portrom.

Han hørte soldater marsjere over alt. I det en av de marsjerende soldatene hadde passert, skulle han telle til 30, for deretter å gå ut midt i veien. Der åpnet et kumlokk seg og han ble fraktet gjennom kloakkrørene og ut av ghettoen.

Nok et jødisk navn ble notert og gravd ned under epletreet.

Lys i mørke

Holocaust er noe av det mørkeste som har skjedd i menneskeheten. Da er det viktig å også huske alle øyeblikkene av medmenneskelighet. Handlinger og gode gjerninger som viser at selv i det mørkeste mørke, finnes lys.

Eller sagt med Irena Sendlers egne ord:

«Hvert barn reddet ved min hjelp eller andres, gir mening til  min eksistens. Jeg trenger ingen heltestatus.»

Om Irena Sendler

– Irena Sendler var et lys i mørket av den andre verdenskrig og Holocaust. Hun hadde stor respekt for mennesker. Hun hadde også respekt for ulikhetene. Hennes mot og innsats var helt unik. Hun organiserte et helt nettverk av mennesker som reddet mange, mange mennesker ut av Warsawa Ghetto og Holocaust.

Norman Conard, Lowell Milken Center for Unsung Heroes

Kilder: Moralheroes.org, irenasendler.org, intervju med Norman Conard.

irena-sendler-age-91
Den lille kvinnen med det store hjertet. Her er Irena 91 år. Foto: The Lowell Milken Center for Unsung Heroes
Fakta:

Irena Sendlers innsats ble stort sett glemt av offentligheten inntil fire skolejenter i Uniontown, Kansas i USA, bestemte seg for å lage et skuespill om Irenas innsats under krigen. Den 22. mai 2001 reiste de til Polen for å møte sitt forbilde, og besøket ble dekket av polsk presse.

Irena Sendlers innsats ble internasjonalt kjent.

Filmen Life in a Jar beskriver hvordan Irena Sendler gjemte navnene til barna i hermetikkglass som hun gravde ned. Stiftelsen ‘Life in a Jar’ har senere opprettet en internettside og laget en DVD om Irena Sendler, samtidig som de fortsetter å spille skuespillet for stadig nye forsamlinger.

I 1965 ble Sendler erklært som ‘Rettferdig blant nasjonene’ av Yad Vasheim, og i 1983 fikk hun lov av det kommunistiske styret i Polen å reise til Israel for å motta utmerkelsen og plante tre. I 2003 mottok hun Polens høyeste utmerkelse ‘Den hvite ørns orden’ og Jan Karski-prisen for mot og hjerte.

I 2007 ble hun æret av det polske senatet og nominert til Nobels fredspris.

Irena Sendler døde i 2008.

Kilde: Wikipedia,Moralheroes.org, irenasendler.org, intervju med Norman Conard.

Det var hun som hoppet høyest på strikk

fullsizerender-1
Det var hun som hentet meg på sykkel på Kolsås stasjon da jeg hadde flyttet til byen og hatet det. Det var hun jeg fikk stå bak på slalomskiene til gjennom mørke skoger. Det var hun som lærte meg å vaske meg under armene. Det var hun jeg klatret i trær med. Det var hun og jeg som sto ved bommen og ventet på at han skulle dukke opp. Det var hun som spiste tolv pølser og slo alle rekorder på hytta. Det var hun som aldri var syk.

Det var hun som var vårt alibi. Det var hun som aldri drakk seg full, aldri glemte stearinlysene, aldri gjorde de dumme tingene vi andre gjorde. Det var hun uten sminke. Det var hun som ikke gjorde seg til. Det var hun som aldri sa et stygt ord om andre. Det var hun som sjelden ble med på disko. Det var hun som så oss. Det var hun som ofte ikke ble sett.

Det var hun som hoppet høyest på strikk.

Det var hun jeg bodde sammen med. Det var hun som la seg tidlig. Det var hun som trøstet ved kjærlighetssorg. Det var hun som ble invitert inn til den kjekke naboen en dag jeg var på byen. Det var hun som møtte den store kjærligheten. Det var hun som giftet seg først.

Det var hun som flyttet på landet. Det var hun som sto ved sine valg. Det var hun som fulgte noen drømmer. Det var hun som reiste seg når drømmene gikk til helvete. Det var hun som betalte regningene. Det var hun som aldri klaget. Det var hun som så oss. Det var hun som ofte ikke ble sett.

Det var hun som hoppet høyest på strikk.

Det var hun som ble syk. Det var hun som allikevel spurte hvordan jeg hadde det. Det var hun jeg tilbragte sommeren i Holmsbu med. Det var hun som visste alt om meg. Det var hun jeg visste altfor lite om. Det var hun som overrasket med sin styrke. Det var hun som overøste meg med kjærlighet.

Det var hun jeg besøkte på Hospice. Det var hun med morfin i armen. Det var hun som nesten ikke fikk puste. Det var hun som allikevel brukte pusten til å spørre hvordan det hadde vært på fjellet. Det var hun som så ut som en liten fugl i den store senga. Det var hun som som takket meg for at jeg var der.

Det var hun som ikke ville dø ennå. Det var hun som var glad hun ikke var alene. Det var hun som samlet oss alle i peisestua på Hospice Louisenberg. Det var hun som tok imot kjærlighet. Det var hun som så oss. Det var hun som ble sett.

Det var hun som lot oss bli med på den siste reisen. Det var hun som måtte reise fra Mikkel, Rikke og Cornelius.

Det var hun som minte oss på de vakre høstfargene ute. Det var hun som ba oss leve videre.

Det var hun som hoppet høyest på strikk.

Hvil i fred Wivi Schmidt, 4.3.1962-19.10.2016

fullsizerender-2