Uten å være spesielt religiøs, men en stor radioentusiast, har jeg gjennom årene hatt mye glede av noen små minutters livsvisdom hver morgen. Ord som har gitt en god start på dagen. Ord som har gjort at jeg har tatt den lille pausen og fundert over livet.
Jeg kastet meg inn i mediebransjen med stort mot. I en tid der journalister mister jobben, river seg i håret og lurer på hvordan fremtiden ser ut. I en tid der det finnes hundrevis av sultne, effektive og dyktige frilansere uten jobb.
Dem skulle liksom jeg konkurrere med.
Klump i halsen, gelé i beina, hater Rolf Utgård, Harvest og hele friluftslivdritten. Kan ikke bare de tullingene som elsker dette, fortsette med det og la meg være i fred?
Bildene som skapes i hodet er fortsatt de samme hos meg: Galehus, Gjøkeredet, remmer og tvang, hodedunking, hvileløst vandrende gærninger.
De var seks kvinner, lei av å lese fremstillingen av den arabiske verden i vestlige medier. De ville fortelle historiene til vanlige mennesker som levde vanlige liv. De ville fortelle om frustrasjoner og drømmer. Om håp og tap.
Det lukter bål og luften er tett av røyk langs stiene mellom teltene. Klesvasken henger ute. Det finnes ingen strøm. Bare kaldt vann. Vinden går gjennom marg og bein. Det er snø i lufta. De fleste er barbeinte i plastikksandaler.
