Lena Ronge
Tenk Tanken
Se for deg dette
Kronikk i Aftenposten 28 april 2017
Se for deg at du får ditt første barn. Det er noe som sprenger i brystet. En ny følelse. Gutten som ligger i den lille sengen med hjul, er det vidunderligste som har skjedd.
Han vokser, en lyslugget gutt, nysgjerrig og undrende. Prater uten stans med hes stemme. Gutten elsker musikk. Lager rytmeinstrumenter av alt han finner. Han er så god mot andre at du bekymrer deg litt. Gutten gir alltid fra seg den siste sjokoladebiten. Gråter når han ser film der noen har det vondt. Han lærer seg tidlig å lese. Sykler uten støttehjul. Har en latter som smelter is.
Da han begynner i første klasse, går han med faste skritt mot rektor. Bukker dypt. Den nye følelsen i brystet føles nå som en del av livet. Du er trygg i rollen som verdens heldigste pappa. Du vet ennå ikke at du skal miste alt. At gutten skal miste alt.
Det begynner med synet. Det skal gå sakte. Veldig sakte. Derfor er det viktig å leve i nuet. Nyte dagene med noe syn, før det blir svart. Du sykler med barnet ditt, lange turer i skogen med telt og termos i sekken. Gutten fryder seg. Nå koser jeg meg, sier han. Han vet ikke at han skal miste alt.
Det er viktig å legge til rette for alt som skal skje i fremtiden, sier de som skal hjelpe. Du er glad du lever i Norge. Du vet man får hjelp når slike ting skjer. Selv skal du være den samme heldige pappaen. Til gutten som er så god, nesten for god for denne verden.
Se for deg femten år frem i tid. Den lille gutten er blitt en voksen mann. Du sitter ved siden av ham ved sykesengen. Han prøver å snakke. Du forstår ikke hva han sier. Til slutt snur han ryggen til. Han orker ikke prøve mer. Gutten i sykesengen elsker fremdeles musikk. Han gråter når han hører om dem som ikke har det så bra. For deg er han fremdeles nesten for god for denne verden.
For samfunnet er han blitt en utgift.
Se for deg at du får ditt første barn. Det er en datter som ligger i armene dine. Hjertene deres banker i takt. Du snuser henne i nakken. Ser de små fingrene, de små føttene. Alt er perfekt. Den lille jenta vokser, det lange, lyse håret i vinden, smilet hennes, hun er så full av liv.
Jenta elsker dyr. Alle dyr, men særlig hunder og hester. Hun er i sitt rette element på hesteryggen. Hennes største ønske er egen hund. Du gruer deg allerede til hun skal bli tenåring, til hun skal rive seg løs, stå på egne ben. Du lurer på hva hun kommer til å studere, om hun selv en gang får familie. Hun får en rød sekk til første skoledag. Holder bestevenninnen i hånden. De fniser. Du er trygg i rollen som verdens heldigste mamma. Du vet ennå ikke at du skal miste alt. At jenta skal miste alt.
Det begynner med synet. Det skal gå sakte. Veldig sakte. Derfor er det viktig å leve i nuet. Nyte dagene med noe syn, før det blir svart. Du tar med deg jenta på hytta ved sjøen. Tar kveldsbad og børster hennes flokete saltvannshår. Jenta har fått hunden hun ønsket seg. Han er med henne over alt. Jenta fryder seg. Jeg er så heldig, sier hun. Hun vet ikke at hun skal miste alt.
Det er viktig å legge til rette for alt som skal skje i fremtiden, sier de som skal hjelpe. Du er glad du lever i Norge. Du vet man får hjelp når slike ting skjer. Selv skal du være den samme heldige mammaen. Til jenta som du nå vet aldri skal studere, aldri skal få sin egen familie.
Se for deg tretten år frem i tid. Du har bursdag, men har brukt hele dagen på det du har kjempet for i årevis. Jenta har flyttet hjemmefra. Hun kan ikke lenger gå trappene opp til familiens leilighet. Kan ikke lenger snakke. Kan ikke lenger gå tur med hunden. Venninnene har dratt til utlandet for å studere. Du kjemper mot de som skal hjelpe. For at de skal skjønne at det handler om mer enn de basale behovene. At jenta trenger et liv med mening.
For samfunnet er hun blitt en utgift.
Se for deg at du jobber i en institusjon. Hit kommer en ung jente som ikke lenger kan bo hjemme. Hun har langt lyst hår, smiler sjenert, prøver å si noe, men du forstår ikke hva.
Foreldrene er tynget, du ser det på deres alvorlige ansikter. De forteller at jenta elsker dyr. Særlig hunder og hester. Jenta nikker og smiler.
Den lille leiligheten hennes er hyggelig. Hun har mange filmer. Filmene er fra da hun fremdeles kunne se. Hun kan dem utenat. Spør du om hun har lyst til å se på film, svarer hun alltid ja. Kanskje fordi hun ikke lenger kan si at hun vil noe annet. Hadde hun kunnet, ville hun kanskje foreslått å dra ut og shoppe med en av dere ansatte som hun liker så godt; hun som tuller og tøyser så mye. Hadde hun kunnet, ville hun kanskje ha foreslått å ta med en som er like glad i dyr som henne, og besøkt den bondegården der de fine hestene er. Hadde hun kunnet, ville hun kanskje ha dratt på kafé med en venninne.
Jenta er prisgitt hvem som er på vakt, hvem som bryr seg om henne, hvem som skjønner at hun er en ungdom som alle andre. En ungdom som vil ha et liv. En ungdom som vil bli sett som den hun er inni seg. Du vet at du kan være en som gjør den forskjellen. Og du kjenner foreldrenes takknemlighet. Bare fordi du ser hvem jenta er.
For samfunnet er hun bare en utgift.
Se for deg at gutten en dag flytter inn. Foreldrene er tynget, du ser det på deres alvorlige ansikter. De forteller at han elsker musikk. Særlig Beatles.
Gutten kan fremdeles snakke litt, men det er vanskelig å forstå hva han sier. De gangene du har tid til å høre etter, blir du overrasket. Gutten har lest flere bøker enn foreldrene sine til sammen.
Den lille leiligheten til gutten er hyggelig. Spør du om han vil høre på musikk, svarer han alltid ja. Fordi han ikke tør si at han vil noe annet den dagen. Han er redd for å være en byrde. Hadde han turt, ville han kanskje ha bedt om hjelp til å ringe en venn og spurt om han kunne kommet innom. Hadde han turt, hadde han kanskje fått en av dere ansatte han liker så godt, han som han snakker om jenter med, til å ta ham med på tur i skogen.
Gutten er prisgitt hvem som er på vakt, hvem som bryr seg om ham, hvem som skjønner at han er en ungdom som alle andre. En ungdom som vil ha et liv. En ungdom som vil bli sett for den han er inni seg. Du vet at du kan være en som gjør den forskjellen. Og du kjenner foreldrenes takknemlighet. Bare fordi du ser hvem gutten er.
For samfunnet er han bare en utgift.
Se for deg at du er medlem i en liten foreldregruppe du skulle ønske du aldri hadde hørt om. Ikke visste eksisterte.
Når du møter de andre foreldrene som er der, får du et etterlengtet klapp på skulderen, en klem, du får styrket troen på at du må fortsette å kjempe for barnet ditt. Dere deler erfaringer, ikke bare de vonde. Her får du tips til hvordan du kan gjøre hverdagen litt enklere. Og du kan skryte av hva barnet ditt får til. Selv om det har mistet nesten alt. Selv om samfunnet ser på det som en utgift.
I den lille foreldregruppen du skulle ønske du aldri hadde hørt om, snakker dere også om alt det vanskelige. Om alle søknader der du har bedt om hjelp. Om alle avslagene på søknadene der du har bedt om hjelp. Og om alle klagene på avslagene. Dere snakker om hvor vondt det gjør når du må skaffe den samme dokumentasjonen igjen og igjen. Om søvnløse netter og sykehusinnleggelser. Dere snakker om at dere skulle ønske kreftene kunne bli brukt på gutten og jenta.
Av og til får den slitne foreldregruppen inn foredragsholdere som forteller noe dere allerede vet: at det er kampen mot det offentlige som er det verste, ikke det å få et alvorlig sykt barn.
For samfunnet har du kanskje selv blitt en utgift. Fordi du kjempet så hardt for barnet ditt.
Lena Ronge, stemor til gutten
med tillatelse (og velsignelse) fra guttens far og jentas mor
Valgene vi tar
Det sies at når folk møter døden, er det sjelden de angrer på at de ikke tilbragte flere timer på jobben.
Det sies også at man heller skulle ønske at man hadde vært mer sammen med dem som betydde noe. Gjort noe meningsfullt ut av dagene.
Dersom man har vært alvorlig syk, og kommet ut av det med livet i behold, sies det at mange endres. At man føler man får en mulighet til å gjøre ting annerledes. En ny sjanse i livet, om du vil.
Sommeren 2014 gikk jeg inn til en legeundersøkelse. Jeg hadde ingen symptomer på at noe var galt. En halv time senere sto jeg på Majorstua T-banestasjon med beskjeden om at jeg hadde en svulst på størrelse med en håndball i magen. Syv uker senere lå jeg på Radiumhospitalet. En fjorten timers operasjon resulterte i en blodpropp i lungen. Jeg så døden i hvitøyet det neste døgnet. Det gjorde noe med meg. Endret meg for alltid.
I 2004 oppdaget legene en godartet svulst i hodet til Trond Johan Andersen. Under operasjonen fikk han store blødninger og situasjonen ble livstruende. I to døgn var fremtiden hans uavklart. I dag har Trond fremdeles en restsvulst i hodet. Den er ligger slik til at den presser på hovedpulsåren. Den begynte å vokse igjen i 2006, men ved hjelp av strålebehandling greide legene å stoppe veksten. Trond har sterkt redusert synsfelt. Sidesynet er borte.
Vi mistet begge jobbene våre som følge av sykdommen. Vi tok begge en avgjørelse om at vi ville leve et liv med mening. Vi gjorde opp status på hva ordet mening betydde for oss. Vi hadde dessuten begge et behov for å uttrykke oss kreativt. Fortelle historier om livet.
Trond valgte kameraet. Gjennom linsen formidler han ærlige historier; om ensomhet, forfall og det levde liv. Kameraet er for Trond mer enn et verktøy. Det hjelper ham å se. Trond er opptatt av lyset. Lyset, som titter inn i de mørkeste kroker. Noen ganger må man lete grundig for å finne det.
Jeg valgte ordene. Skriver så blekket spruter. Publiserer saker i alle landets magasiner, aviser, på radio og TV. Intervjuer mennesker som har opplevd sykdom og livslang kjærlighet. De nære menneskemøtene, på godt og på vondt. Jeg har reist to ganger til Hellas og jobbet som frivillig i flytningleire. Har fortsatt det frivillige arbeidet hjemme i Oslo.
Vi har omfavnet livet, gjort noe meningsfullt. Tatt store jafs av den nye sjansen vi har fått.
En dag får jeg en mail fra Trond Johan Andersen. Han vil ha meg med på et bokprosjekt han kaller ’Who Cares’. Trond forteller at han blant annet tar bilder i forlatte bygninger og hus i Kroatia. I ødelagte hjem, som tidligere har vært fulle av liv. Rom, som fremdeles bærer preg av at mennesker har levd og elsket der. Nå viser fotografiene, tatt i disse rommene, konflikters sanne ansikt i all sin gru.
Han vil jeg skal legge tekster til bildene, fortelle historier om det levde liv som var.
Det er mange tomme rom i fotografiene til Trond. Man kan allikevel nesten kjenne lukten av kaffe på bordet eller av jord under skoene i gangen. Rommet er forlatt, men allikevel fullt av liv. Når Trond bruker mennesker i bildet, kan blikk og bevegelser tolkes forskjellig. De uttrykker følelser. Men hvilke?
Vil du kjøpe boka, trykk her og bestill!
Det har vært en spennende prosess. Gjennom å betrakte bildene, nesten leve inni dem, har ordene kommet til meg. Ord om skuffelser, redsler, lykke og sjalusi. Om savn, tap og sorg. Om hvordan vi forstiller oss og hvordan vi egentlig bare vil bli elsket for enhver pris.
Her kan du høre alle tekstene i boka, opplest av meg:
I prosessen har vi ledd og grått, kjent på frustrasjon og sinne. Men aller mest har vi kjent på det universelle i det å være menneske. Midt i alt det vanskelige og ødeleggende, har det vært en god følelse å kjenne på.
Vi lever fremdeles med usikkerheten, både Trond og jeg. På den annen side, kan alle få en murstein i hodet i morgen. Vi håper du slipper det. Vi håper også du slipper vår erfaring. Men det å leve et meningsfullt liv, være god med dem man møter og prioritere det som betyr noe. Det er valg vi alle kan ta. Hver dag.
Publisert i kunst- og kulturmagasinet Feelgood. Vil du abonnere på magasinet, trykk her.
Foto: Trond Johan Andersen Tekst: Lena Ronge
Og vil du kjøpe boka, trykk her og bestill!
Hvis du ikke ser det
skjer det ikke
Jeg hjelper deg gjerne
har bare ikke tid i dag
Jeg prøver å fylle sangen med glede
sangen som får meg til å gråte
Det var så lett å lese deg
men hvem er jeg?
Miraklenes tid er ikke forbi
– Når hadde du sist menstruasjon, spør den unge legen. Han har akkurat lagt frem tre positive graviditetstester.
Jeg er på Oslo Legevakt. Det er andre påskedag. Jeg er der fordi jeg har voldsomme magesmerter. Det er to og et halvt år siden jeg hadde det som kalles et ’massivt inngrep’ i magen. De tok ut alle innvoller og skrapte dem frie for kreft. Så fjernet de livmor, eggstokker, blindtarm, milt, bukhinne og skylte hele buken med varm cellegift. Ja, jeg vet det, ganske ekkelt og ganske utrolig. Enda mer utrolig er derfor legens spørsmål.
– Det er jo umulig? Jeg har ingenting å være gravid i, eller med, eller hva det nå heter. Det vil si at jeg heller ikke har noe å ha menstruasjon fra?
Med mindre det er et under på gang?
Legen klør seg i hodet. Sier han må ringe Ullevål. Kommer tilbake til meg med beskjed om at jeg må dra til Ullevål, avdeling gynekologi-føde. Jeg setter meg på venterom med alle de andre gravide. De vet ikke at jeg kanskje har et under på gang.
En kvinnelig lege henter meg inn til sitt kontor. Hun har lest hele journalen min, som naturlig nok er lang som et vondt år. Hun har gulltresko. Bare det, gjør at jeg liker henne. Hun forteller om en hektisk påske med mange fødsler.
Hun har problemer med å holde seg alvorlig.
– Dette tar kaka, sier hun. Jeg måtte lese rapporten fra Legevakten flere ganger. De må ha hatt leger på doble vakter der nede i påsken. Ingen av prøvene du har tatt her, viser tegn til graviditet.
Selvfølgelig gjør de ikke det.
Legen med gullsko klemmer på magen min og henviser meg dit jeg skal. Hun ringer rette person på rette avdeling. Hun klapper meg på kinnet og gir meg trygghet. Skjønner jeg er redd. Hun forteller meg at det ikke er så rart at jeg kan oppleve dette etter det jeg har vært i gjennom. Det er godt å få den anerkjennelsen; at det ikke er småtterier det som har skjedd. At det er slik at kroppen er forandret for alltid. At den strever med å finne en måte å håndtere dette på.
Det er ettermiddag. Smertene begynner å gi seg, men hun synes jeg allikevel burde ta turen til Diakonhjemmet der ekspertisen er. Jeg kjenner motstand, den samme motstanden jeg kjente på Radiumhospitalet hver gang jeg fikk en komplikasjon. Hadde bare lyst til å stikke hodet i sanden og late som ingenting. For tenk om de fant noe? Tenk om mirakelet egentlig var kreften som hadde kommet tilbake?
Jeg foretrakk mirakelet.
På Diakonhjemmet kommer en kirurg i sivil, hjemkalt fra påskeferie, for å sjekke meg. Hun kan raskt bekrefte at inngrep ikke er nødvendig. At kroppen har ordnet opp selv. Jeg blir liggende til observasjon noen timer, før jeg får dra hjem.
Det kommer til å ta noen dager før jeg klarer å puste ordentlig.
(Her og her kan du lese mer om det å ha/eller har hatt kreft. Om all redsel og uro som kommer i kjølevannet hver gang man må på kontroll. Skjønner det ikke er så fristende, men kanskje du kjenner noen som har det eller har hatt det og da kan det være fint å lese litt allikevel?)
Den sutrete stemmen
Jeg snakket med en dame jeg ikke kjente. Jeg må ha trykket på noen knapper, for plutselig gråt hun.
Den fremmede fortalte at hun hadde fått en hodeskade for mange år siden. Hun var svært plaget fremdeles. Kunne ikke være i et rom med mange folk, kunne ikke stresse, jobbe for mye eller bære for tungt. Kunne ikke sove for lite, drikke alkohol eller trene. Hun så frisk ut på utsiden. Hver dag hadde hun en indre kamp om hva hun skulle prioritere. Prioriterte hun feil, endte hun i sengen i dagevis.
Hun syntes det var frustrerende at ingen kunne se på henne hvor redusert hun var. Hun fikk ofte kommentarer på at hun så fin og opplagt ut. Det ble et press det også. Det var da vi snakket om press, hun begynte å gråte.
-Jeg har jo ikke akkurat lyst til å være på middag med venner og så måtte si at ’jeg er så sliten at jeg tror jeg må legge meg nedpå litt’ (det siste sagt med en skikkelig pipete sutrestemme).
Hvorfor snakker du med sutrestemme når du forteller vennene dine hvordan du har det, spurte jeg?
Det hadde hun ikke tenkt på. Det var med den stemmen hun alltid snakket om begrensningene hun hadde i livet som følge av hodeskaden. Det var gått automatikk i å rakke ned på alt hun ikke orket. Rakke ned på seg selv.
Jeg kjenner meg igjen. Jeg er min egen verste dommer. Helt grusom og uten noen medlidenhet. Hvis jeg for eksempel spiser for mye, drikker vin til jeg snøvler, trener for sjelden eller snakker hull i hodet på folk. Eller hvis jeg tenker at jeg er over femti uten en skikkelig jobb. Eller at jeg burde slutte å sutre og heller tenke på dem som virkelig har det fælt. Da er stemmen nådeløs. Den sier jeg er en taper, en ussel taper, som ikke klarer selv den minste lille ting alle andre klarer. At jeg er født med sølvskje i munnen. Den sier jeg burde ta meg selv i nakken og skjerpe meg.
På repeat. Helt automatisk.
Jeg fortalte den fremmede damen som gråt at jeg akkurat hadde vært på en forelesning om selvmedfølelse. Bare ordet ’selvmedfølelse’ vekker liv i min ekle indre sutrestemme. ’Å, stakkars deg, er det så synd på deg da, staaaakars’, piper den inni meg. ’Hva med dem som har flyktet fra krig, hva med dem som har mistet en de elsket, hva med…’ Slik fortsetter den i det uendelige.
På repeat. Helt automatisk.
Det var den indre stemmen forelesningen handlet om. Hvordan vi skulle prøve å be den sutrete dempe seg og oftere hente frem den sterke, tydelige og modige stemmen. Den som sier i fra, setter grenser og er selvmedfølende. Den som sier det er menneskelig å feile. Den som tilgir.
Dårlig humør smitter. Den sutrete, indre stemmen er alltid i dårlig humør. Den gjør oss sure og bitre og selvopptatte. Den begrenser oss og gjør at vi mister troen på egne krefter.
På repeat. Helt automatisk.
Vi vet at ord som repeteres igjen og igjen, blir sannhet. Følelsen ordene gir oss, fester seg dessuten i kroppen. Gir oss hodepine, mageknip og våkenetter.
Forelesningen om selvmedfølelse var så fin. Det fineste var kanskje at de to hundre andre som var der også kjente seg igjen. De hadde den samme pipete stemmen i seg. Slik følte jeg meg litt mindre alene.
Vi bærer det store skapet igjen.
Ett skritt om gangen.
Ett trinn og ett til.
Du burde ha tømt det først,
sier moren min.
Vi kan ikke bære et skap som er fullt,
sier hun,
men det er det vi gjør,
vi løfter skapet mellom oss
og bærer det.
Og jeg er ganske sikker på
at det er jeg som har den tyngste enden.
– Gro Dahle
Ved å gjøre små ting, kan underverker skje
Det er lett å la seg overmanne i verden i dag. Kanskje fylles av frykt og resignasjon. Det er også lett å miste troen på at hver enkelt av oss kan gjøre en forskjell.
– Når mistet vi troen på at den lille dråpen av håp er viktig, spurte Trygve Skaug i Morgenandakten
Uten å være spesielt religiøs, men en stor radioentusiast, har jeg gjennom årene hatt mye glede av noen små minutters livsvisdom hver morgen. Ord som har gitt en god start på dagen. Ord som har gjort at jeg har tatt den lille pausen og fundert over livet. I morges funderte jeg over hva de små dråpene av håp var for meg og om jeg har mistet troen på hvor viktige de er.
Etter to ganger ute i felten som frivillig for Dråpen i Havet, har jeg blitt forundret over alle diskusjonene jeg har vært nødt til å ta når jeg har kommet hjem. De har ofte handlet om at den lille dråpen ikke er nok. At jeg burde finne løsningen på all verdens krig og fattigdom, i stedet for å dra til Hellas og tro jeg gjør en forskjell.
Men handlet den dråpen av håp i morgenandakten i dag egentlig om å redde verden?
Den lille dråpen handler vel også om å møte smilet til sidemannen på bussen, å tilby armen over gaten en glatt morgen, å ta en telefon til en som trenger det, å spørre hvordan noen har det og tåle å høre svaret, å invitere noen inn, å ønske en god dag, å se noen i øynene og si takk.
I min tidligere jobb som flyvertinne, var det kanskje nettopp de små tingene som gjorde jobben meningsfull. Det var ikke det å bruke hjertestarteren eller gi oksygen. Det var de små dråpene, som å gi en hånd til de som var redde, eller trøste et barn som reiste alene. Det handlet om å gi et lite kompliment eller møte et usikkert blikk.
Å gjøre den lille forskjellen. Noe vi alle kan gjøre. Hver dag.
Jeg vil fortsette å tro på de små endringene man kan gjøre som enkeltmenneske. De små tingene som kanskje bare gjør ett menneske litt gladere bare den ene dagen. Som kanskje igjen gjør at flere tenker at, ved å gjøre små ting, kan underverker skje.
(Trykk her så kan du se filmen Knut og jeg laget for Harvest om nettopp de små tingene i det store. Den ble vist på den store klimakonferansen i Paris i 2015. Den ble også vist da A-magasinet fylte ti år og feiret med leserne.)
Alt jeg kan bli
Jeg kan fremdeles huske følelsen av å kjenne på alle mulighetene som lå foran meg. De var ubegrensede. Husker også følelsen da en venn fortalte at jeg faktisk ikke kunne bli president i USA. Litt kjipt og irriterende. Men til å leve med.
Jeg begynte som flyvertinne. Egentlig som følge av et veddemål en sen natt på åttitallet.
Som flyvertinne er du også lege, renholdsarbeider, sykepleier, pedagog, sikkerhetsansvarlig, barnevakt og sjauer. For å nevne noe. Som flyvertinne holder du politikere, musikere, skuespillere, advokater, journalister, forfattere, leger og kongelige i hånden. Forsikrer dem om at livet deres ikke henger i en tynn tråd selv om de er ute og flyr, har drukket for mye eller signert en dårlig avtale for firmaet.
Som flyvertinne tørker du spy. Av og til redder du liv.
Jeg var ansatt i SAS i 28 år. Det er få forunt å elske jobben slik jeg gjorde. Jeg gledet meg til hver arbeidsdag. Helt til den forferdelige sommeren 2014.
Den sommeren livet mitt ble snudd på hodet. Jeg måtte igjennom en stor kreftoperasjon og helsa mi etterpå gjorde at jeg måtte slutte i jobben jeg elsket.
Så sto jeg der da, 52 år, uten utdannelse og tenkte tilbake da president i USA var det eneste jeg ikke kunne bli.
Jeg kastet meg inn i mediebransjen med stort mot. I en tid der journalister mister jobben, river seg i håret og lurer på hvordan fremtiden ser ut. I en tid der det finnes hundrevis av sultne, effektive og dyktige frilansere uten jobb.
Dem skulle liksom jeg konkurrere med.
Verdens største heiagjeng blant tidligere kollegaer, gjorde det lettere. Flyvertinner en nemlig også utrolig bra på å heie hverandre frem!
Jeg skrev så blekket sprutet. For Harvest, Norsk Ukeblad, Kamille, Agenda, Kvinneguiden, Vi Menn, Infinitum, Hjemmet, Hauste, Familien, VG, Dagbladet, nrk.no og Røde Kors. Leverte og leverte, men ikke raskt nok. Ikke så jeg kunne leve av det.
– Du må ha flere bein å stå på i dag som journalist, sa de som visste sånt.
– Flere bein? Hallo, jeg har jo akkurat begynt?
For å gjøre en lang historie kort. Jeg har vært heldig. Møtt så mye bra folk. Men jeg skjønner at journalist skal jeg nok ikke bli. Jeg må videre. Jeg må finne det andre beinet å stå på.
Jeg hiver meg på Civita- og Agendas frokostmøter, Taleforums gratisforedrag, språkkafé på Røa og Women’s March Norway. To ganger til Hellas som frivillig for Dråpen i Havet har gitt meg en innsikt jeg også vil videre med.
Jeg kjenner sulten. Og mener mange burde løpe etter en kompetanse som min. Ta en telefon eller send meg en mail da vel!
